Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva kreves i din sport/gren


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Jeg kan ikke all verdens om andre hundegrener/sport så kunne vært kjekt å vite hva som kreves av hunden i de ulike sportene.

Hva kreves av hunden fysisk

Hva kreves av hunden psykisk

Hva bør være medfødt og hva kan læres opp?
Tenker litt på hvor viktig er eks arbeidslyst, er det medfødt eller kan det læres?

Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter?

Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall?

Andre ting

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jakt med stående fuglehund:

Det kreves en lyst og vilje til å jakte, selv under vanskelig forhold som kupert/vanskelig terreng, varmt, mye snø, lite fugl etc Dette kalles jaktlyst og blir målt på konkurranser. Dette er noe hunden er født med. Noen har mye og andre lite. Om hunden har lite jaktlyst er det ikke så mye man kan gjøre, men kan kanskje øke den litt, men du vil aldri få en hund med lite jaktlyst til å få mye jaktlyst.

Fysisk kreves det at hunden er frisk og i god form.

Jakt er slitsomt og det krever en del av hunden. For å oppnå 1 premie på jakt så skal hunden ha hatt min. 60min slipptid.

60min er ikke så lenge, men når man går 6-7 timer i bånd så blir det lange dager og krever sitt av hunden, både fysisk og pysisk.

Man kan trene hunden på tamfugl under kontrollerte former, men dette blir aldri det samme som vill fugl. Vill fugl har man null styring på, både antall, hvor de er og hvordan de oppfører seg. Gjør treningen vanskelig.

Er kun gruppe 7 hunder som kan delta på konkurranser (jaktprøver).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

LYDIGHET

Hva kreves av hunden fysisk:

- De må kunne spurte og bråstoppe om hverandre

Hva kreves av hunden psykisk

- høy konsentrasjon over lang tid

- ikke la seg forstyrre av hverken hunder eller mennesker som går rett i rompa på dem - selv når fører ikke er synlig for hunden

- takle et typisk hall-miljø, glatt underlag, mye støy og hunder

- kunne løpe rett mot folkegrupper og hunder uten å vike eller redusere farten (f.eks når apportbukken ligger helt inntil publikum)

Hva bør være medfødt og hva kan læres opp?
- Det aller meste må uansett læres. Det er veldig få hunder som naturlig får motivasjon av noen av lydighetsøvelsene. Lekelyst, lyst til å løpe fort, kontakt/konsentrasjon, mot til å løpe mot hunder og folk er ting en hver LP-hund må læres for å bli god.

Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter?

- Ja, og det er det som gjør lydighet så greit :)

Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall?

- Raser med høy evne til å samarbeide med fører skiller seg ut, slik som mange gjeterhunder og retrievere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde vært gøy om noen som faktisk kunne noe om retrieverjakt ville svare på dette :lol: Men bare sånn for å ha et utgangspunkt, her er det jeg har fått med meg:

Hva kreves av hunden fysisk

Hurtighet, god kondisjon, god svømmeteknikk for apportering i vann.

Hva kreves av hunden psykisk

- Glad i vann :P

- Flink til å veksle mellom passivitet (uten at de er helt "borte", de skal fortsatt følge med og markere hvor dummyene/fuglen faller) og aktivitet.

- Evne til å jobbe over svært lang tid; noe av grunnen til at passivitet er nødvendig. Lite stress, for lyd er fy-fy.

- God konsentrasjon, selvstendighet (for søksøvelser og selvstendig markering) og samarbeidsvilje (for dirigering og passivitet fram til annen beskjed er gitt).

Hva er medfødt og hva kan læres opp?

- Viltinteressen er definitivt medfødt, men så vidt jeg vet er det fullt mulig å trene opp en god apporthund uten viltinteressen, det tar bare lengre tid :P

- Passivitet (eller stadga som de sier på svensk) er i stor grad medfødt, men kan både ødelegges og ivaretas ettersom hvordan hunden oppdras og trenes.

- De ulike rasene har forskjellige styrker, og har derfor litt ulike medfødte talenter og læringsbehov. Feks, goldens må i større grad enn labradorer jobbes med for å bli førerorienterte som er nødvendig for god dirigering; mens labradorer er i større grad førerorienterte og må jobbes med for å få selvtillit i selvstendig arbeid.

- Mykt bitt må vel være medfødt, mens vannpasjonen hos noen må læres opp (men vanligvis ikke)

Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter?

Tja, man kan definitivt øve på momentene selv, men det lønner seg å være to stk som trener sammen, for å kaste/legge ut dummies etc. Men en viktig del av jaktprøven er å jobbe rundt mange andre hunder, feks søk med flere hunder på samme område, og det kan jo være litt vanskelig å få til alene :)

Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall?

Det er vel bare retrievere ;) Men jaktmennesker sier at labradorene tar kortest tid å trene opp til en god jakthund, mens flattene tar lengst tid, med golden et sted midt i mellom :)

Andre ting

Tar forbehold om at jeg bare såvidt har fått kontakt med jaktmiljøet og ikke har noen fasit - bare håper jeg framprovoserer et bedre svar :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Retrieverjakt B-prøver (og tollingjaktprøve, som vi ikke har i Norge men i bl.a. Sverige og Danmark).

Hva kreves fysisk

Det er ganske krevende fysisk, spesielt når prøvene foregår på myr. Hunden skal kunne gå på lange apporteringer (både markeringer og dirigeringer) i til tider tungt terreng, løpe et stort feltsøk (varierer veldig hvor stort det er). I tillegg så er det vannarbeid, og det kan være flere markeringer og dirigeringer, i variabel lengde. Alt satt sammen i en prøve (i AK og EK er det dirigeringer på vann, ikke i BK). Hunden skal også forflytte seg sammen med fører og makker(e), og det varierer litt hvor lenge de skal gå. Da skal de gå ved fot, så de må dermed roe endel ned ifh til den mer "aktive" delen av prøven. Det kreves en god fysikk, som gjør at de klarer å bære seg godt i terrenget og holde ut lenge. De skal og gå fra ro ved fot til å gallopere ut mot en apportering.

På tollingjaktprøver så skal de i tillegg ha et tollingarbeide, hvor de skal veksle mellom å være leken og ikke under kommando, til å bli helt passive bak skjulestedet. Og de skal være stille, selv om de ligger der med en kjempeforventning, for det kastes mye leker under tollingarbeidet.

Hva kreves psykisk

De må være skuddfast, og ha en dose jaktlyst og viltspontanitet (i AK, øvrige klasser brukes det dummies), ja og selvsagt apporteringslyst og en fin myk munn. En god retriever er også samarbeidsvillig med fører, i tillegg til at den kan jobbe selvstendig der det kreves. Det veksles mellom oppgaver der hunden jobber selvstendig, til oppgaver der den må lystre førers minste vink. I AK og Ek så går de i par, eller på linje med flere, og da kreves det toleranse for makkers arbeid og en god hundtoleranse. Og ikke minst så skal de være stille hele veien! Vannpasjon er også viktig.

På tollingjaktprøver så kreves det også en hund som er veldig leken og har inne et naturlig hopp og sprett-mønster, og den må kunne veksle mellom aktivitet og passivitet kjempekjapt.

Glemte en viktig ting her! Det kreves en god markeringsevne og hukommelse, da de gjerne skal ha flere apporteringer i hodet samtidig. Dobbelmarkering f.eks, så skal de huske hvor begge har landet og hente de inn med minst mulig støtte og unngå at de går i et stort søk (da er det ikke markering lengre). Det kan være de får markering og må gjøre noe annet arbeid før de får hente den, og da må de ha tatt et bra "bilde" av hvor den ligger, og kunne hente det frem igjen.

Hva bør være medfødt og hva kan læres opp

Lyst til å apportere og viltinteresse. Det kan selvsagt trenes endel opp, men det er så mye lettere å jobbe med en retriever som har dette på plass fra naturen sin side. Det er også skikkelig ikke lett å trene opp en viltspontanitet på en hund som har en stor brist her, og i alle fall å få det til å funke på alt vilt alltid - også ute på et søk langt fra fører. Hundetoleransen bør også være medfødt syns jeg, selv om endel kan trenes opp til å akspetere de andre hundene. Det å være stille er også tildels en treningssak, men noen har særdeles lav terskel for å lage lyd (spesielt hos tollerne). Markering og evne til å huske den kan trenes opp, men mange har dette veldig naturlig. Jeg trener eksempelvis på å huske markeringer ved å kaste en markering i starten av turen vi skal på, for så å la de apportere den når vi kommer til det stedet igjen etter f.eks en times tid - og morsomt nok så husker de hvor den har havnet. :)

Det er også enklere om lekelysten er medfødt, for å få til et godt tollingarbeide. Det skal være mer enn bare å løpe ut, hente gjenstanden og komme rett inn igjen.

Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter?

Siden retrieveren jobber etter skudd, er det mulig å trene hvor som helst. På konkurranse så er det dommer som legger opp prøven, men det er alltid de samme momentene som er med - bare lagt opp i ulik rekkefølge, og etter hvordan terrenget er og hva dommer legger vekt på. Det er vanskelig å styre levende vilt som forstyrrer (noe de som regel ikke gjør, siden det skytes titt og ofte *ler*). Stort sett så har man rimelig grei kontroll på hva som skjer og hva som kan forventes, annet enn terreng, vær og vind som ikke kan kontrolleres. :P Hundene syns som regel det er belønning nok i seg selv det å få arbeide, og det gjør det lettere å få de til å holde ut uten annen belønning (i jakttreningen så bruker jeg stort sett opp belønningene jeg har med på å belønne ro og passivitet).

Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall?

Alle retrievere kan stille på b-prøvene, mens bare toller kan stille på tollingjaktprøvene (som nevnt så har vi ikke det i Norge, enda). Noen av retrieverne er jo enklere enn andre ifh til B-prøvene, og ofte så er det de engelske retrieverne som skiller seg ut - med labrador i spissen og flat like bak (ut fra det jeg har sett i alle fall). Tollerne har ikke vært avlet for å jobbe sammen med andre (det tror jeg også er noe av grunnen til at de har vært mindre hundetolerante enn f.eks lab og flat), og "vi" ryker ofte ut på lyd ifh til passivitet når andre jobber (og også forventningslyd, det er en litt vel vokal rase enda. Dog er ikke tolleren alene om dette med lyd. Det er en sport hvor det blir mye forventninger til et arbeid som hundene elsker - og da kan det fort komme litt sutring fra de som ikke får jobbe (særlig når de må vente over tid) eller forventningslyd når de vet det skal skje noe kjempekult (spesielt ved vannarbeid).

Tollingjaktprøve inneholder samme momenter som på B-prøve, men har en sekvens med smyging ned til et skjul, og selve lokkearbeidet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...