Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min skal opereres, og jeg er tilnærmet nervevrak allerede


tm100012
 Share

Recommended Posts

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene.

Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo.

Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips :)

Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette.

Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av.

Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her.

Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig!

Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det?

Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med operasjon på egen hund er at hun var omtrent seg selv når hun ble levert tilbake igjen etter operasjonen.
Hun var selvsagt groggy, da hun ikke var 100% ut av narkosen, og hun var full i smertestillende.
Men hun logret og prøvde å hilse på assistenten som leverte henne tilbake til meg.

Kiwi ble operert i begge frambena samtidig, de fjernet ca 1 cm med bein, og dagen etterpå så gikk hun selv.
Hun var seg selv på alle måter, litt ustødig da, og det hjalp nok også at hun hadde ett plaster med ett sterk opiat på ribbeina.
Hun måtte også røntges hver 3 uke etterpå, og bedøves hver gang, hun var helt 100% hver gang vi gikk ut av klinikken.

Hvis bikkja viser tegn til å våkne under narkosen så er veterinæren kjapp med å gi de mer å sove på, de fortsetter ikke operasjonen før hunden er i dyp søvn igjen.
Tror du må prøve å puste med magen, selv om det ikke er lett når det er din egen hund som skal under kniven.

Kan man få spørre hva hunden skal operes for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer jo an på hunden det :) hunden min har hatt to store operasjoner det siste året, det har ikke vært noe "katastrofe" å få henne hjem. Mye pip og skrik, ble bra etter smerteplasteret kom av. Godt humør, god matlyst, etc :) de kommer seg fort!

(Min har overnattet hos veterinær første natta etter OP pga smertehåndtering og ro.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reven var gjennom et par livstruende runder med bukkirurgi for noen år siden. Min erfaring er at når de er over den første kritiske fasen så leger de seg uhyre raskt. Mitt råd er å enten la noen andre følge henne til veterinæren hvis du ikke klarer å tøyle nervene dine, eller å få kontroll. Asap. Hunder er sensitive for våre sinnstemninger og pasienten blir mer engstelig hvis pleieren signaliserer fare. Så "chin up!" :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt som alle mine hunder har blitt operert minst en gang. Det har dreid seg om trekking av tenner, fjerne kuler, kastrering av hannhund, fjerne livmor på tispe, fjerne milt, og et par småting til som jeg ikke helt husker. Det har gått helt supert alle gangene. De har vært litt kvalme og groggy pga narkosen, men ikke vist tegn på smerte i det hele tatt. Nå skal det sies at mine hunder har vært helt ekstreme til å ikke vise smerte, så jeg vet ikke helt hvordan de faktisk har hatt det, men de har i hvert fall vært fit for fight etter ganske få timer. Det gjelder også i de tilfellene hvor indre organer har blitt fjernet. Det har ikke vært noe klynking om natta, og ingen tegn til ubehag om noen eller noe har kommet borti såret. Den greia med å holde seg i ro til stingene er tatt har de i hvert fall ikke syntes noe om :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fjotten har blitt operert tre ganger på kort tid pga patella luxasjon, alle tre operasjonene gikk kjempefint, og han er i dag helt tipp topp frisk. Samtlige ganger jeg hentet han var han helt våken etter narkosen, og jeg fikk kjempefin oppfølging og info fra vet både før og etter operasjoner. Han var veldig pipete og syntes åpenbart veldig synd på seg selv etter hver operasjon, vi slet med å få han til å gå på do de første dagene, og selvsagt er det slitsomt å ha en (ung)hund med nyoperert bein, men alt i alt gikk det veldig fint.

Jeg tror mye av cluet er å finne en vet som kan å ivareta ikke bare hunden, men også eier(ne). Jeg har møtt veterinaerer som er saers dårlig på mellommenneskelige relasjoner, og det er greit nok når det bare er snakk om småting, men ved f.eks en operasjon hadde det vaert slitsomt med en slik veterinaer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Jeg har også hatt et par hunder jeg aldri forlater når de er bedøvd. Sånn sett er det greit når man har veterinærer som lar den over gjennomsnittlig interesserte eieren få være med på alt mulig...

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Ehmmm, hva er "ikke-reverserbar" dop? :P Det hørtes litt voldsomt ut, liksom. "Tar det ikke-reverserbare dopet jeg, takk", koma neste :P

Men det er vel da snakk om forskjellen "morfin" vs "sove-dop"? Regner med at ingen av de går under ikke-reverserbare...hehem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ulik erfaring. Alle mine hunder har vært bedøvet når det har vært trekking av tenner, rønking, tømming av blodøre, gipsing, tannsteinpuss, undersøkelser osv osv. Da har de vært groggy hele dagen og kviknet litt til på kvelden, men ikke fullt i orden før neste dag. Både av å få oppvåkningssprøyte og når de sover av seg rusen.

Når det har vært større inngrep og operasjoner som feks. sterilisering, cystefjering og kneoperasjon har det vært litt mer omfattende. På ene hunden gikk alt veldig bra. Alt gikk på skinner. Litt pip og slapp på den ene som ble sterilisert, men nesten helt ok og upåvikret dagen etterpå.

Den andre fikk smerteplaster og ble så syk av det og måtte få intravinøs dagene etterpå og det tok flere dager før hunden kom til seg selv og ikke hadde så mye smerter. Opplevde også at hunden bæsjet og tisset seg ut. Ikke så koselig. Men man må bare gjøre det best mulig for hunden. Syns jo veeeldig synd på hunden, men man må være sterk og ikke bli så påvirket.

Du kan få med sånn bleie teppe som du kan bruke til hunden i begynnelsen. Husk å få veiledning hos dyrlegen på hvordan du skal gjøre ting, medisiner, smertestillende og antibiotika. Ha rensevæske og rene håndklær og bandasjer tilgjengelig. Det er viktig å holde sår rene og tørre. SKift ofte bandasjer på sår. Gjerne forberede plass hjemme med tepper slik at man bare kan bære hunden rett inn og på plassen. Sørg for at det er varmt og hunden er pakket inn i teppe. Ha det rolig og gi hunden fred og ro, men at hunden vet at du er i nærheten hele tiden. Bruk krage på hunden eller andre ting som ikke får hunden til å slikke/klø (viktig)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Aiko var helt kake etter HD-røntgen også (til tross for oppvåkningssprøyte), så jeg måtte bære henne helt hjem. Dette samtidig med at jeg omsider fikk på det reine hva som feilte henne, så du kan jo tenke deg hvor grusom den turen var, med en halvdau, diagnostisert shiba i armene, Makka-style.

Jeg har jo bare knertis å sammenligne med, og hun fikk veldig mye mer enn hva vekta skulle tilsi, og var sprell våken under røntgen, men de turte ikke gi henne mer. Hun hoppa ned fra bordet for egen maskin og trava ut. Ferdig med slike overgrep, kan du si. :P Pleierne så måpende etter oss. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg merket veldig på Kuro sist han var bedøvet, var at han ble veldig, veldig kald. Det visste jeg jo fra forrige gang, men ikke at han ble SÅ kald. Det endte med at jeg måtte ta ham på fanget der han lå under ullpledd hele resten av kvelden for å få tilbake varmen. Neste dag var han kvikk og rask igjen.

Men ja. Det er det beste rådet jeg kan gi - følg med på temperaturen i tiden eter oppvåkning. Ta på hunden og kjenn på den - den skal være varmere enn deg. Er den ikke det - varm den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her.

Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig!

Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...