Gå til innhold
Hundesonen.no

DCM arvelig hjertesykdom blandt store hunder


13de
 Share

Recommended Posts

Hei.

Det er jo kjent at f.eks. Grand Danioser har en relativ kort forventet livslengde. Jeg kom over en veldig interessant (for meg i allefall) ny video om tema store hunder og DCM og forskning om dette. Denne videoen omhandler spesielt Grand Danois, men det blir også nevnt og sammenlignet med irsk ulvehund.

Nå er denne videoen dessverre på tysk, men det står å lese at den skal komme tekstet på et senere tidspunkt viss det er interesse, jeg kan jo bare anbefale å sende dem en oppfordring til dette i tilfelle det er noen som skulle være interessert.

Det blir anbefalt med rutinesjekk av hjerte og at en bruker eldre hannhunder til avl da de mener at viss en GD fremdeles er hjertefrisk når den er over 6 år er det gode prognoser at hunden ikke har denne gendefekten og sprer det videre.

Nå er det en uke eller 2 siden jeg så den og husker ikke alle ting spesifikt siden det ikke er aktuelt for meg akkurat nå, men jeg kan evt fortelle mer viss det er interessant, da må jeg se den litt mer konsentrert og notere litt for å referere.

Tema i videoen er at de mener den tyske Grand Danois klubben bør gjør mer for å forhindre at rasen blir ennå mer plaget av dette, de mener oppdretterne blandt irsk ulvehund i Tyskland har gjort mer og hatt bedre resultater.

Er det noen som vet hvordan dette er i skandinavia?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har sett noen minutter av dokumentaren og forstår overraskende mye (tysken min er rimelig rusten!). Jeg kjenner godt til en sykdom som er temmelig lik fra katt, HCM. Både symptomene og de fysiske forandringene i hjertet er ganske like. Men ikke helt. Selv om jeg personlig ikke kan skille et HCM bilde fra et DCM bilde eller HCM verdier fra en dopler undersøkelse fra en DCM, så vet jeg at det er noen små forskjeller der.

Jeg vet også at sykdommen er noe f... dritt og vanskelig å få tak på siden den ofte slår ut når hundene/kattene allerede har gått i avl. På katt er det jo nesten ennå vanskeligere å ta tak i, da man gjerne begynner å avle på katt fra ca. 1 år (og det kan diskuteres om det er forsvalig å holde en katt fertil i 4-5 år før første kull, uavhengig av kjønn).

Jeg aner ikke hva som gjøres på hunderasene GD, IW og Doberman. Men jeg vet litt om hva de gjør i 3 ulike katteraser. Så langt uten kjempesuksess, men litt fremganger er det heldigvis å spore. Hvis noen er intr i kattesiden for "ideer" så kan jeg godt nevne litt om hva som gjøres her, og hvilke feller enkelte har gått i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er riktig det, i videoen blir både Dobermann og Boxer også nevnt at de er utsatt.

Jeg har dessverre ikke Facebook da. Men det som egentlig interesserer meg er om det blir gjort noe aktivt med det fra oppdretterne/spesial klubbene her i skandinavia, sånn som test før avl etc. I Tyskalnd ble det nevnt at ca en tredjedel av GD lider av dette og at de i Tyskland etterlyser forhådsregler, mens man med irsk ulvehund har forhåndregler i tyskland som obligatoriske tester ig at det har gitt gode resultater.

Det som er bra med videoen, selv om den er på tysk, er at lyden er veldig god og de snakker tydelig og "Hochdeutsch", alltsp uten dialekt pluss i et tempo som er rolig, men det er jo en del faguttrykk da.

Det hadde vært interessant å høre fra noen som kjenner GD miljøet, evt også Dobermann og Boxer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er bra med videoen, selv om den er på tysk, er at lyden er veldig god og de snakker tydelig og "Hochdeutsch", alltsp uten dialekt pluss i et tempo som er rolig, men det er jo en del faguttrykk da.

.

Det som redder min forståelse av videoen er nok både "høytysken" og faguttrykka. For Faguttrykka kan jeg både fra utdanninga og andre steder :) Men gi gjerne et hint om den kommer med engelsk tekst, for da forstår jo garantert alt :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meg forklart er DCM genetisk, men arvegangen er man usikker på. Det kan også slå ut i forskjellig grad og alder på enkeltindividene. Hvorfor noen utvikler det tidlig og andre sent vet man lite om pr nå.

Så jeg tror nok det fantes på linjene til din hund Mari, men mulig man ikke var oppmerksom på at det var det de døde av, kanskje man ikke tenkte i de baner? Eller ikke var en vanlig sykdom den gang og/eller at hundene i slekten levde så lenge at man bare gikk utfra at det var aldershjerte eller noe sånt. Eller i verste fall, det ble tiet ihjel.

På saluki foregår det en us i Sverige hvor man måler normalstrørrelsen på hjertet, det er ikke uvanlig at mynder har større hjerter enn andre raser. I Finland forsker de direkte på DCM på saluki. Disse to prosjektene samarbeider.

Her kan man lese om dem: http://saluki.se/index.php?option=com_content&view=article&id=3733:raskonferens-2012&catid=231:framsidan&Itemid=446 og http://www.koirangeenit.fi/in-english/projects/other-projects/dilated-cardiomyopathy-dcm-in-sa/

Jeg har mistet to saluki i DCM. Da Faraq døde var ikke disse prosjektene så hans resultater ble ikke med der. Qui derimot ble obdusert og både den rapporten og alle hans scann og journaler er sendt Finland. Hans mor og flere av hans søskenbarn er også us og det er sendt over. I tillegg er det gitt blod av flere på både mors og farslinjen.

Dessverre er det flere i rasemiljøet som anser dette som hysteri og vil ikke helt være med på at det kan bli et reellt problem i rasen om man ikke følger med i timen. Jeg tar det alvorlig pga egne erfaringer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På dobermann hvor dette desverre er ganske vanlig, har de nå begynt å DNA teste hunder. Disse prøvene sendes til utlandet. De har flere slike prosjekter på gang hvor de oppfordrer folk til å sende inn prøver blant annet i USA. Det som også er vanlig er å ta en Holter test på hundene kombinert med DNA test. Men dette er noe som anbefales å gjøre regelmessig. Flere mener at resultatet bare er i nuet og det kan endre/oppstå med årene. Gjennomsnittlig er det rundt 6 års alderen at unormalheter kan oppstå. Men noen yngre og andre eldre. Det anbefales å begynne testing etter 3 år alderen. Det er desverre mange hunder som plutselig bare har falt død om, på turer, under lek eller blir funnet død i huset. Det er først de senere år folk har begynt å ta hensyn til/vite om DCM.

Mye info på engelsk og det debatteres stadig om dette temaet. Det sies at 60 % av alle hannhunder hunder vil utvikle DCM, og 40% av tisper (dobermann).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan man åpne for spontane mutasjoner? Jeg bare husker oppdretteren min satte igang en skikkelig undersøkelse, og oppdretterne til foreldredyrene igjen er typ oppdrettere som ikke solgte mange hunder men holdt de tett hos seg. De lette aktivt etter feil og mangler, og hadde høy standard. Det sagt, hundene ble brukt aktivt i en jaktform hvor hundene lett kunne miste livet, så det ble plukket vekk endel der kan jeg se for meg. I tillegg var hundene relativt innavlet så jeg hadde sett for meg at det hadde dukket opp ganske fort? Jeg tror iallfall det ikke ble tiet ihjel sånn sett.

Jeg skal uansett informere oppdretter om at det blir sett på som arvelig.

Moshi ble bare et og et halvt. Hun ble syk da hun var ca et år. Det er mitt inntrykk at hun utviklet det svært tidlig.

Virkelig en grusom måte å miste en hund på, jeg forstår deg godt, Tøfflus. Det gleder meg å lese at det blir tatt alvorlig i andre rasemiljøer, jeg har også snakket med en oppdretter på fransk bulldog som tok dette svært alvorlig og kjørte hyppige UL på sine avlsdyr. Så det er ikke bare store raser som blir angrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye info på engelsk og det debatteres stadig om dette temaet. Det sies at 60 % av alle hannhunder hunder vil utvikle DCM, og 40% av tisper (dobermann).

Jøss! Det var dystre tall!

(beklager dobbelpost, men når jeg forsøker redigere forsvinner quoten.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

på KATT sier man HCM (som nevnt tidligere, en svært lik sykdom på mange måter) testing før første kull (som gjerne er rundt 1 år) deretter årlig. Har man en "borderline" katt tester man hyppigere for å se om dette er et normalt hjerte for denne katten, eller om det endrer seg over tid (= sykdom). Generelt sier de årlig til hunnkatter er 5 år hannkatter 7, men ingen ansees som "sikre" før det fortsatt ikke er noen endringer å spore etter fylte 8 år.

DNA tester finnes for 2 ulike katteraser, MEN HCM kan komme av ekstremt mange ulike mutasjoner (over 100 funnet hos mennesker) og dermed kan ikke en negativ DNA test utelukke at katten vil utvikle HCM allikevel. Jeg antar DCM er noe lignende da gener for hjertemuskulaturen er komplekse greier.

HCM hos katt har jeg hørt blitt gitt som diagnose helt ned i 4 års alder, selv om typisk alder det slår ut på er langt seinere. HCM screening på katt har først og fremst fått luket ut de individene som viser forandringer før 2 års alder.

HCM er historisk sagt til å være forårsaket av en dominant mutasjon/mutasjoner. MEN de har i så tilfellet svært ulikt tidspunkt for når det slår ut, og noen vil aldri få HCM fordi om de har en mutasjon som tilsier at de burde. Jeg vet om 3 katter som ved over 6 og 8 år har helt supre hjerter men samtidig har testet på HCM DNA testen. Så genotypen trenger ikke gi seg til uttrykk.

HCM er vel noe av det vanskeligste å avle vekk fra/rundt nettopp fordi dyr som skulle blitt syke ikke blir det i alle tilfeller, noen blir syke først når de er gamle og andre fra tilsynelatende fri foreldre dør før de fyller 2.

DCM høres ut som om det har et lignende forløp og kompleksitet.

Heldigvis har "kattefolket" våknet etter år med brånekt for at det kunne være i "deres" linjer. Noen nekter selvsagt fortsatt...

Håper de ulike rasemiljøene på hund som sliter med DCM eller lignende sykdommer er åpne om helseresultater og samarbeider mot en friskere rase. Det er eneste måten å få bukt med skiten på.

Jeg har hatt flaks med mine katter. Jeg har til og med en katt fra en HCM positiv far, men så langt er hun frisk og fin, hun er nå 4 år. Ingen avkom i videre avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det virker ganske skremmende. Både den videoen som de sier at de faktisk frykter at rasen (GD her, og tyske linjer er det snakk om i den spesifikke videoen) kan bli ødelagt.

Selv om jeg ikke har Facebook, så trykket jeg på den linken som Hoppetussa hadde i innlegget sitt, og det var mye interessant å lese der også. I Sverige søker Dobermannklubben sponsorer for forskning som innebærer hjerteundersøkelser med jevne mellomrom og obduksjoner av døde dyr. Eirne i klubben kan søke støtte for hver undersøkelse og obduskjon var der nevnt og de har samarbeid med 4 klinikker som utfører disse undersøkelsene.

Jeg vet på ingen måte om det er riktig, men alle de hunderasene som her er nevnt har jo dype brystkasser (Dobermann, Grand Danois, Irsk Ulvehund, Fransk Bulldog, Boxer etc), kan det være mulig at det er de som er spesielt utsatt for dette, at det er latent for denne genfeilen. Ifølge videoen og info på Doberman forstod jeg det sånn at det er genetisk.

Begge steder nevner de også at det beste er å bruke eldre dyr i avl for ofte inntreffer symptomene og evt død før hunden blir 6 år. Dermed viss en hannhund er over 6 år er det lite sannsynlig at den har DCM i seg, menes det.

Det som egentlig fikk meg til å åpne denne tråden var å få vite om man har prosedyrer for dette i skandinavia med disse undersøkelsene, hadde vært interessant å høre fra oppdrettere av disse rasene. Skulle kanskje endret trådteksten viss dette altså ikke kun er for store raser, er det mulig?

Det må være grusomt for dere som har mistet deres hunder pga av dette!

Edit:

@ Djervekvinnen; vet du om disse testene er obligatorisk, eller er det bare frivillig for oppdretterne?

PS! Så også at det var nevnt det har blitt gjort en del forskning på dette i UK, det var i alle fall nevnt i videoen, men har ikke undersøkt dette ennå.

Er mynder også plaget med dette, noen som vet?

Glemte viss også en til opplysning: utviklingen av sykdommen kan forsinkes med medisin i forhold til de som var i videoen viss man oppdager symptomene i tide, men forstod det slik at det ikke kunne heles. De hadde hatt 4 hunder med DCM, de hadde betalt ca 3000, 7000 og 8000 EURO per hund i medisiner og undersøkelser. Den med minst var fordi de oppdaget dette sent, man kan høre i videoen hvordan hunden peser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt hode er enkelte mynderaser mer plaget enn det man vil innrømme. Det er ikke til å stikke under en stol at det dukker opp flere og flere med diagnosen, både pre-klinisk som de kan leve med i mange år, og fullt utviklet med symptomer som jo bare går en vei. Mange stikker fremdeles hodet i sanden og kaller det hysteri.

I mine tilfeller vet jeg om flere på begge to sine linjer som har hatt, og da seff dødd, av dette. Noen i voksen alder og noen yngre. Begge mine var ca 8 år da det ble oppdaget og ingen av dem hadde typiske symptomer før de ble diagnostisert. Faraq ble oppdaget for sent til å medisineres, vi prøvde, men det gikk ikke. Den gangen hadde man heller ikke de type meds man har idag. Qui ble oppdaget på en rutinekontroll og han ble fulgt opp med ny scan ca hver måned frem til han ble avlivet. De siste tre mnd fikk han meds, før det hadde det ingen hensikt da han var "frisk".

En teori mange har på utviklingen av dette er også bruk av hundene. Uansett er det genetisk, men man kan påskynde prossessen ved hard bruk av hjertet. Fx mine som løp LC og var hardt brukt, mulig det kan være en årsak til at Qui døde så ung.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@ Djervekvinnen; vet du om disse testene er obligatorisk, eller er det bare frivillig for oppdretterne?

Dette er nok bare frivillig foreløpig. Eneste helsetest som er under avlskravet er øyelyst og hd fri.

På greyhound vet jeg at det forekommer hjertelidelser som forstørret hjerte feks. men dette er det ikke mye snakk om enda. Jeg spurte oppdretter blant annet, og de sa de hadde hadde forstørret hjerte på 1 hund i sitt opdrett, mener jeg det var.

Håper ikke dette er som da jeg fikk dobermann, at alle sa at rasen var frisk, og noen år senere viste det seg at dette var en ganske så plaget rase med mye sykdommer. På greyhound testes det jo svært lite generellt, så frykter for en skjult bombe. Men men. tiden vil vise. De har jo funnet ut av 1 arvelig sykdom som det nå dna testes for og dette er nå rimelig under kontroll i avelen.

Fikk ikke til dette med quoten! merkelig greier!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min famle schnauzer fikk dette, men hun fikk det påvist i en alder av 11 år - da er det "greit".

Nei, det er ikke "greit", det er arvelig. Så selvom hun ikke gikk i avel ligger det på linjene hennes og man vet altfor lite om arvegangen, hvem som gir hva og hvorfor, til at det er "greit" selvom akkurat hun ble gammel. Hadde jeg visst det jeg vet idag da Qui ble laget hadde han nok aldri vært født (kanskje like greit at jeg ikke visste for jeg ville aldri vært han foruten uansett, men "heldigvis" ble det ikke parring på han den gangen vi forsøkte, 2 år før han ble diagnostisert).

Men jeg skjønner hva du mener altså, mener ikke hakke det skjønne hodet ditt av :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke "greit", det er arvelig. Så selvom hun ikke gikk i avel ligger det på linjene hennes og man vet altfor lite om arvegangen, hvem som gir hva og hvorfor, til at det er "greit" selvom akkurat hun ble gammel. Hadde jeg visst det jeg vet idag da Qui ble laget hadde han nok aldri vært født (kanskje like greit at jeg ikke visste for jeg ville aldri vært han foruten uansett, men "heldigvis" ble det ikke parring på han den gangen vi forsøkte, 2 år før han ble diagnostisert).

Men jeg skjønner hva du mener altså, mener ikke hakke det skjønne hodet ditt av :)

Trodde man kunne utvikle aldersbetinget voksene hjerte? at det kom av langt og aktivt liv, og ikke gener? Hvis ikke så er det jo trist, heldigvis tror jeg ikke mange av rexie sine linjer gikk videre - det var et ordentlig møkkakull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke "greit", det er arvelig. Så selvom hun ikke gikk i avel ligger det på linjene hennes og man vet altfor lite om arvegangen, hvem som gir hva og hvorfor, til at det er "greit" selvom akkurat hun ble gammel. Hadde jeg visst det jeg vet idag da Qui ble laget hadde han nok aldri vært født (kanskje like greit at jeg ikke visste for jeg ville aldri vært han foruten uansett, men "heldigvis" ble det ikke parring på han den gangen vi forsøkte, 2 år før han ble diagnostisert).

Men jeg skjønner hva du mener altså, mener ikke hakke det skjønne hodet ditt av :)

Men er alle forstørrede hjerter DCM? Det er litt rart det og. Fydas hjerte var veldig forstørret, hun var midt i hjertesvikt da hun ble avlivet, vann på lungene, full pakke. Hun gikk fra frisk til død på en uke. Men uansett, hun hadde jo en diger svulst på lungene som tok mye av lungekapasiteten, derfor måtte hjertet overkompensere og ble av den grunn svært forstørret.

Merk, dette er ikke samme hund som jeg mistet til DCM da hun var 18 måneder. Men Fyda var også en amerikansk bulldog, av helt andre linjer enn Moshi, men alikevel. Jeg blir nysgjerrig på om dette kan regnes som DCM, isåfall ser jeg veldig godt hordan mørketallene kan være enorme innen rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde man kunne utvikle aldersbetinget voksene hjerte? at det kom av langt og aktivt liv, og ikke gener? Hvis ikke så er det jo trist, heldigvis tror jeg ikke mange av rexie sine linjer gikk videre - det var et ordentlig møkkakull.

Jeg er jo litt over gj.snittet intr i temaet pga Qui så jeg har pumpet de vets, og andre, med kunnskap så mye jeg kan. Og svaret er det samme, det er genetisk uansett, det kommer ikke bare av seg selv. Men...om man har en mild grad så er mange teorier at man kan utvikle den ved nettopp et aktivt liv. Hjertet er en muskel og jo mere det trenes jo større blir det. Og har man den genetiske biten i bunn kan det utvikle seg kjappere enn om hunden lever et "vanlig" liv. Qui var en høyt aktiv hund og jeg spør meg selv hver dag, kunne han blitt gammel hvis jeg ikke hadde trent, og latt han konkurrere, så hardt?

Mari, får ikke quotet.

Det er jeg ikke bastant på, men DCM betyr jo forstørret hjerte. Sympt du forteller om Fyda er ganske så like Qui sine, men jeg visste og rakk medisinere han en tid før hjertet gikk i total svikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke alle forstørrede hjerter er DCM/HCM eller andre genetiske/medfødte sykdommer.

Hvis hjertet må jobbe uvanlig tungt over en periode vil det bli forstørret, men på en annen måte enn ved DCM som er annerledes enn HCM (HCM finnes forøvrig ikke på hund, men katt har både HCM og DCM).

DCM = Dialated Cardio Myopathy (dvs "utvidet" hjerte)

HCM = Hypertrophic Cardio Myopathy (dvs for mye "muskler") noen ganger kalt "idrettshjerte" fordi en del idrettsfolk som bare stuper har hatt HCM uten at de visste om det.

Forstørret hjerte = alle mulige årsaker til at hjertet blir større. Væske i lungende vil f.eks. gjøre jobben til hjertet hardere og det vil bli større. Men hjertepesialister kan fint skille denne typen stort hjerte fra HCM og DCM

Det finnes også andre hjertesykdommer som er arvelig og som gir forstørret hjerte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@ Djervekvinnen; vet du om disse testene er obligatorisk, eller er det bare frivillig for oppdretterne?

Dette er nok bare frivillig foreløpig. Eneste helsetest som er under avlskravet er øyelyst og hd fri.

På greyhound vet jeg at det forekommer hjertelidelser som forstørret hjerte feks. men dette er det ikke mye snakk om enda. Jeg spurte oppdretter blant annet, og de sa de hadde hadde forstørret hjerte på 1 hund i sitt opdrett, mener jeg det var.

Håper ikke dette er som da jeg fikk dobermann, at alle sa at rasen var frisk, og noen år senere viste det seg at dette var en ganske så plaget rase med mye sykdommer. På greyhound testes det jo svært lite generellt, så frykter for en skjult bombe. Men men. tiden vil vise. De har jo funnet ut av 1 arvelig sykdom som det nå dna testes for og dette er nå rimelig under kontroll i avelen.

Får håpe en kan få mer opplysning om dette og at en får inn krav viss det skal vise seg å være et så stort problem som det kan virke som det er på enkelte raser.

Jeg har også en mistanke om at det er frivillig, men vet om du det er sånn for alle raser, eller hvilke raser mener du?

Når jeg leste litt rasespesifikt om Whippet (ikke med tanke på dette tema, men generelt pga hundevalg etc) syns jeg å huske at forventet levetid er betydelig høyere enn for en Grand Danois, og tenkte at kanskje ikke de er så plaget, men det vel kanksje stor forskjell på en Greyhound dette med levealder? Kanskje Greyhound er mer plaget av dette enn Whippet? Irsk Ulvehund var nevnt i den videoen, men at man netopp i den foreningen (i Tyskland, vel å merke, vet ikke her) jobbet aktivt mot spredning av DCM med hjerteundersøkelser ved ca 2,4 og 6 år, mener jeg det var, og alltid før de ble avlet på etc. Dermed var antall døde irske ulvehunder som følge av DCM betydelig lavere enn for GD i Tyskland. Mener GD var ca en tredjedel av døde hunder, irsk ulvehund var nede på titallet et sted.

Edit: innlegget mitt kom først ut før det var ferdig, mine pølsefingre kom borti "send" før det var ment...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Qui var en høyt aktiv hund og jeg spør meg selv hver dag, kunne han blitt gammel hvis jeg ikke hadde trent, og latt han konkurrere, så hardt?

Mari, får ikke quotet.

Det er jeg ikke bastant på, men DCM betyr jo forstørret hjerte. Sympt du forteller om Fyda er ganske så like Qui sine, men jeg visste og rakk medisinere han en tid før hjertet gikk i total svikt.

Men Qui hadde vel ikke lungekreft i tillegg?

Her er et bilde som ble tatt av Fyda samme dag som hun ble avlivet. Her ser du den store kreftsvulsten hun hadde på lungene, jeg synes det virker naturlig at hjertet vokser som resultat av den.

8257685245_16e75dce78.jpg

I forhold til trening så er jeg takknemlig for at veterinæren var veldig klar på at Fyda hadde blitt syk mye tidligere om hun ikke hadde vært i så god form som hun var. Det var ikke lenge før hun var med på jobbeturene mine i skogen, jeg trodde det var alderen som gjorde at hun hang litt etter. Men med var hun, og virket som hun koste seg og.

Jeg tenker litt at selv om det var hjertet som sviktet henne så var det kreften som tok livet av henne.

Sorry, dette ble kanskje en digresjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke alle forstørrede hjerter er DCM/HCM eller andre genetiske/medfødte sykdommer.

Hvis hjertet må jobbe uvanlig tungt over en periode vil det bli forstørret, men på en annen måte enn ved DCM som er annerledes enn HCM (HCM finnes forøvrig ikke på hund, men katt har både HCM og DCM).

DCM = Dialated Cardio Myopathy (dvs "utvidet" hjerte)

HCM = Hypertrophic Cardio Myopathy (dvs for mye "muskler") noen ganger kalt "idrettshjerte" fordi en del idrettsfolk som bare stuper har hatt HCM uten at de visste om det.

Forstørret hjerte = alle mulige årsaker til at hjertet blir større. Væske i lungende vil f.eks. gjøre jobben til hjertet hardere og det vil bli større. Men hjertepesialister kan fint skille denne typen stort hjerte fra HCM og DCM

Det finnes også andre hjertesykdommer som er arvelig og som gir forstørret hjerte.

Ja, dette gir mening synes jeg. Myopati betyr jo muskelsykdom, at det er muskelvevet som har en sykdom. Jeg leser i det at det er muskelvevet i hjertet som er svekket og etterhvert gir symptomer ved "normal bruk".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får håpe en kan få mer opplysning om dette og at en får inn krav viss det skal vise seg å være et så stort problem som det kan virke som det er på enkelte raser.

Jeg har også en mistanke om at det er frivillig, men vet om du det er sånn for alle raser, eller hvilke raser mener du?

Når jeg leste litt rasespesifikt om Whippet (ikke med tanke på dette tema, men generelt pga hundevalg etc) syns jeg å huske at forventet levetid er betydelig høyere enn for en Grand Danois, og tenkte at kanskje ikke de er så plaget, men det vel kanksje stor forskjell på en Greyhound dette med levealder? Kanskje Greyhound er mer plaget av dette enn Whippet?

Det er frivillig på dobermann. Har ikke hørt om andre raser som har det som avlskrav, slik type dna testing og screening av hjertet.

På greyhound er det ingen plager som skiller seg markant ut, eller at de er kjent for å ha spesiellt lav levealder. Jeg vet ikke om at det er stor forskjell på whippet og greyhound, annet enn at whippet er endel mindre og mindre hunder lever generellt sett lenger. Annet enn det vet jeg ikke. Men jeg er ikke inne på whippet sine sykdommer. Det er blitt en ganske så populær rase nå, og det er jo ikke alltid det er så positivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...