Julekrimmen 2012

[SoppenCamilla]

1. Desember

Årets begivenhet var kommet til Hundesonen. Spenningen var til å ta og føle på. Ingen av sonisene hadde i det hele tatt våget å ytre et ord om dette tidligere, i frykt for å jinxe det, og ødelegge hele opplegget. Frostrøyken stod ut av munnene til de skravlende sonisene, der de stod med bagger, sekker, hundeutstyr og hunder, og ventet på å komme inn i varmen. De stod foran et stort, flott gårdsbruk, i eventyraktig, romantisk stil, med tårn og spir, altaner og utspir. Det minnet om en blanding av et gammelt slott, og en stavkirke. I år var sonisene nødt til å finne et sted som kunne romme alle sammen, for Hundesonen var blitt så stor, og med så mange flotte medlemmer som ville være med på juleferie.

Den store dobbeltdøren på huset slo opp, og der stod Siri med en logrende Willy. «Velkommen!» ropte hun med et smil, og applaus og gledesbrøl lød fra forsamlingen. Da det omsider stilnet, så steg Pippin&Symra, med hjelp av Dratini og OlavEmil, opp på trappen, til Siri. Der overrakte de henne en diger blomsterbukett, og et nydelig bilde av Willy, Babs og Lotta, som IW hadde laget. Siri fikk tårer i øynene. «Det er nydelig! Det skal få henge i foajeen,» hikstet hun. «Det er som takk for at vi får ha Sonenjuleferien her!» sa Pippin&Symra. «Heile Hundesona har vore med på å spleise på dette til deg,» sa OlavEmil, der han stod, stolt som en hane, i miniskjørt og lang utrigning, til forsamlingens store fryd. «La oss alle gå inn og finne rommene våre!» sa Siri, og alle stilte seg etter hverandre, med hundene i FVF.

Etter at sonisene hadde fått utdelt rom, så var det på tide med en omvisning, og litt mat i magen. De akket og ååhet seg gjennom palasset av et hus, og da de kom ut i låven hos Siri, så stod Bugen og Lusa til Raksha der og vrinsket hallo, og Bonden til Raksha, med et stort smil om munnen. «Hva gjør dere her?!» skrek hun av glede, og kastet seg om halsen på ham. «Vel, disse er jo soniser de og,» lo Siri, som hadde planlagt det hele i all hemmelighet. Raksha gled ned fra Bonden sin, sprut rød i ansiktet over å ha tiltrukket seg all den oppmerksomheten, og kremtet at det var på tide å gå videre.

Siri hadde spart det siste til slutt, og hadde gledet seg til å se ansiktene til sonisene da de kom inn i det siste rommet på omvisningen. Hun så forventningsfullt på sonisene da hun åpnet dørene til rommet, og hun kunne ikke lenger gjemme gleden sin. Skuffelsen ble stor da sonisene ikke hvinte av glede. De stirret bare inn i rommet. «Hvem er det der?» spurte Charleen. Siri snudde seg, og kikket inn i rommet. Det var et stort, opplyst rom, med et dampbad, en badstue, et badebasseng, og oppi det digre, dampende boblebadet, satt «Monica?!» utbrøt Line. Monica reiste seg og hilste på gjengen som stod og så på henne. Hun var dryppende våt, og på seg hadde hun den nye bikinien fra Victorias Secret. «Hei, folkens!» sa hun. «Jeg fant veien hit da jeg lette etter en do, og jeg hadde tilfeldigvis på meg bikini under klærne, så jeg hoppet oppi! Dette tar meg rett tilbake til Mexico, jeg vil aldri ut herfra igjen! Ihvertfall ikke så lenge snøen er der ute,» sa hun. Margrete, 2ne og Ida nikket gjenkjennende, og sa seg enig i at dette var et rom mer passende for dem, enn snøen.

Da omvisningen var over, og de omsider klarte å overtale Monica ut av baderommet, så samlet alle sonisene seg i fellesarealet. De satte seg i de store, myke sofaene, med kopper med rykende varm kakao, kaffe, gløgg eller te. «Da er det på tide å introdusere den store grunnen til at vi alle er samlet her denne jula!» annonserte Siri. «Dette skal bli en morsom, innholdsrik desembermåned, med nye oppgaver, rebuser, og hundeaktiviteter hver dag! Jeg vet dere tror at det er moderatorene og Espen som har satt i gang det hele, men jeg skal nå avsløre den egentlige skaperen av disse festlighetene!» fortsatte hun. «Ta godt imot den eneste som noen sinne har klart å holde seg 100% "anonym" på Hundesonen, og som har lurt alle trill rundt gang på gang, nemlig Julenissen!»

Spenningen var til å ta og føle på. Man kunne høre en nål falle på gulvet. Alle holdt pusten. «Nissen..?» gjentok Siri, med litt nølende stemme. «Jeg skal finne han,» sa hun, og marsjerte ut på bakrommet. Da hun kom tilbake, så holdt hun en nisselue i hånden. «Det er en lapp her,» sa hun. Alle sonisene flokket seg rundt Siri, og SandyEyeCandy snappet til seg lappen, og leste den høyt:

[SoppenCamilla]

2. Desember

Sonenjuletreffet hadde startet rimelig dramatisk, med Nissens forsvinning. Sonisene var urolige og bekymrede, og de hadde ingen aning om hvor lappen kom fra, eller hvem skulle ha glede av å stjele Nissen. Faktum var, at selvom Nissen var borte, så var det vanskelig å finne han igjen uten noen ledetråder. Alle sonisene hadde jo dessuten med hundene sine, bortsett fra de uten hund, som for eksempel SiriEveline, men hun var behjelpelig med alle andres hunder, til alles store glede. *Marvin* foreslo at de gikk ut for å trene med hundene, for Dany trengte å trene med forstyrrelser, og de hadde brukt hele morgenen til å trene apport fra senga. «Jeg har ikke noe treningslyst nå,» sa MegaMarie. «Enig!» istemte Lola Pagola. «Kan vi ikke heller bare gå tur? Det er vel mange fine turområder her?» De andre nikket seg enig, og kledde på seg turtøy. «Jeg er ikke så veldig kjent enda,» innrømmet Siri. «Så vi får bruke GPS, for sikkerhetsskyld. Den her tracker hvor langt vi går og alt, så nå kan vi vise alle på Facebook hvor spreke vi er etterpå!»

Sonisene la i vei, i nydelig natur. Siri, SoppenCamilla, Monica, Belgerpia, Ganzie, Yodel, Raksha, Evelzz, Bellare, SiriEveline, vivere og Bjerknez knipset bilder av alt de så, og gjorde at turen gikk meget mye langsommere enn det som passet for alle.

Plutselig ropte Tøfflus «Stopp! Det er noe i buskene!» samtidig som flere av hundene begynte å bjeffe. Alle sonisene stirret i samme retning som Tøfflus. En stor, snødekt busk ristet, så vidt det var. Så begynte snøen å falle av, idet busken rister mer og mer. «Hva..?» sa Raksha. Ganzie hadde zoomet inn på busken for å se hva det var, for ingen våget å nærme seg. «Det er en mann!» utbrøt hun. «Han... har ikke klær på?» fortsatte hun, litt spakere. «Eh.. » sa Dratini. «RunkePer?!» Alle sonendamene brøt ut i hysterisk latter, men de hastet videre, og ble enige om å ikke snakke om det de nettopp hadde sett. «Men jeg må innrømme at RunkePer gjør jobben sin godt, da!» sa IW, til alles forskrekkelse. «Eh, appen, altså! Appen! Ikke mannen, HAHA!» Sonisene pustet lettet ut.

Vel hjemme etter en lang og innholdsrik tur «6.2 km, sier Ru... eh.. Appen!» opplyste Siri, stolt, oppdaget sonisene en pakke på trappa foran døra. Den var ganske stor, og flott innpakket. Sonisene ble umiddelbart mistenksomme. «Tror dere det er de som har Nissen som har sendt oss noe?» spurte Synnøve. Jankaa og Lill tok oppgaven med å åpne pakken. «Fort dere, da!» sa JeanetteH utålmodig. «Ååh!» utbrøt *mokken* og Jankaa i munnen på hverandre. «Det er en deilig duftende røkelse, og mange kjempefine, hjemmelagede pepperkaker!» De viste frem pakken til resten av sonisene. «DE ER GIFTIGE!» skrek Ingvild. «Åh, nå må du gi deg!» utbrøt AnnikenK. «Hvis noen hadde hatt lyst til å drepe oss, så ville de jo gjort det allerede! Bruk huet, husker dere ikke den historien om det treffet der alle døde, en annen jul? Eller var det noe jeg bare drømte?» funderte hun. «Altså, de er jo ikke giftige, men de er sikkert skikkelig usunne!» sa SaraS. «Det er en lapp oppi her!» utbrøt Jankaa. SandyEyeCandy hadde sneket seg inntil som en ninja, og snappet til seg lappen, før hun leste den høyt for alle:

Lill kastet ikke bort et sekund, men løp inn med en gang for å lage pepperkakedeig. Hun, Synnøve, Yodel, Mari, Loke, Martine, Garmen, Sophia, Ask, Heljar, Emilie, Magnus og Sindre skulle lage en minipepperkakeby. Det var viktig for sonenungene å lage små pepperkakehunder også, og ingen fikk lov til å spise dem.

De andre sonisene seg sakte men sikkert ned i sofaene i fellesarealet. Varmen fra peisen gjorde alle litt døsige, og duften av klementin lå som en deilig tåke i rommet. Pippin&Symra var den eneste som var oppe, opptatt av å bytte ut alle de røde julepyntgjenstandene med lilla adventpyntgjenstander. Hun hadde også plassert flere hundre porselenshunder rundt omkring i huset til Siri, for å pynte ordentlig opp. Samlingen hennes var blitt ganske formidabel.

Det var blitt kveld, og sonisene begynte å gjøre seg klare for å finne senga. «Men hva med Julenissen??» spurte *Marie* fortvilet. «Vi må jo gjøre noe!» Hun hadde omtrent ikke sagt ferdig setningen, da Blaze skremte alle med et høyt «Bjeff!» og dro avgårde med JeanetteH slepende, nesa plantet i bakken. «Hun har fått ferten av noe!» utbrøt JeanetteH, og alle sonisene fulgte nysgjerrige etter. Inne i skogen, i krattet under en klynge trær, så lå det en støvel. En stor, sort mannestøvel. «Julenissen!» hikstet en tårevåt *Marie*.

[SoppenCamilla]

3. Desember

Natten var lang, og for mange av sonisene, avbrutt av hikstene til *Marie*, etter funnet av støvelen til Nissen. Flere undret på hvorfor *Marie* tok dette så hardt. Noen tenkte at hun hadde et forhold til Nissen, mens andre fnøys, og sa det var hormoner. På tross av en urolig natt, så ble det en ny dag, og duften av kaffe og hjemmelaget brød, spredte seg og vekket sultne Sonen-neser. Mari var i full gang med å bake dagens frokost, med god hjelp fra den trofaste brødskivesmører, nemlig sønnen til Loke, Ask. Sophia og Heljar hadde blitt et skikkelig sonenpar, og de brukte dagene på å bla i raseleksikon sammen. Snart var frokosten klar, og sonisene var samlet for å spise, og diskutere hva dagen ville bringe.

Monica annonserte at hun ville være med på hva som helst, så lenge det var etter tolv, for nå kunne hun tenke seg å hoppe i boblebadet en stund! 2ne, Siri Eveline, RTL, -Therese- og LivB ble med henne. «Jeg har en artig plan som vi kan styre med!» sa Marthe. «Jeg og IW satt oppe seint i natt, og vi har laget en treningsdag! I dag skal hundene og eierene trenes, både i kropp og sinn! Jeg har fått med meg borderen og Gråtass på å lage en lydighets- og feltsøkrebus, og IW har bootcamp for eierene, med en hardtrening av kropp, etterfulgt av hunderelaterte rebusoppgaver! Vi deler dere opp i fire lag, to er hos meg, Gråtass og borderen, og to er hos IW, og konkurrerer mot hverandre! Etterpå bytter vi, alle skal trenes. Vinnerene får en overraskelse, og taperene må ta oppvasken i kveld!»

Sonisene ble kjempegira, og gikk for å ta på seg treningstøy, og varme opp seg selv og hundene. IW, Marthe, Gråtass og borderen gikk for å sette opp stasjonene sine. Da sonisene var klare, kom de ut og ble overrasket over hvor mye utstyr trenerne hadde fått til. Hos IW lå det hoppetau, vekter, et langt tau, fôrsekker fra Eukanuba, mange dekk bortover i to rekker, og masse annet. Hos Marthe, Gråtass og borderen var det kjegler, ringbånd, leker, dummyer, biteskin, apporter i alle størrelser, og også her, mange flere ting. Sonisene var klare, og til og med boblebadjentene hadde klart å komme ut i kulda for å bli med på moroa. Sonisene ble delt opp i lagene sine, og fikk forklart reglene. Det var flere forskjellige øvelser på begge stasjoner, og det var ikke alltid om å gjøre å bli fortest ferdig. På den måten fikk alle en fair sjans til å vinne. På kunnskapsspørsmålene fikk alle på laget lov til å samarbeide. Konkurransen startet med et smell, og lyden av heiende soniser bar langt. Det var drakamp, hoppekonkurranser, lydighetsøvelser, feltsøk, kastekonkurranser, de måtte gjøre knebøy, beinløft, krabbe sidelengs, armhevinger, sit-ups, stjernehopp, de måtte bære sandsekker og Eukanuba-sekker, og da de var ferdige kjente de melkesyre i alle deler av kroppen. De fikk en god pause før de to lagene byttet om, og de som hadde drevet lydighet og feltsøk, skulle nå trene menneskekroppene sine, og de nå utslitte sonisene fra IW sin bootcamp, måtte finne ny energi (og det klarte de fint, på magisk vis) og trene hundene sine. Til og med *Marie* var i godt humør igjen, som hun selv sa, «Intet nytt er godt nytt!», og så lenge det ikke var kommet noen krav fra kidnapperene, så måtte de bare håpe, og tro, at Nissen hadde det fint.

Helt til slutt var det på tide med kunnskapskonkurransen. Sonisene jobbet hardt, og grublet, og klarte å svare på spørsmål om raser, identifisere hunderaser med uvanlig farge, gjette seg frem til hva hunder var blandinger av, de husket detaljer fra regelverket fra de fleste hundesporter, og detvar virkelig kniving om seieren. Innen de nærmet seg slutten, så var det blitt mørkt, og resten av kunnskapskonkurransen tok de innendørs. Noen av sonisene var veldig ivrige, og *Nina*, Krilo, Kaja-T&A og janson, på hvert sitt lag, fikk det for seg at det var om og gjøre å skrike svarene høyest. Simira fikk roet ned de ivrige et par hakk, og så fikk sonisene den siste oppgaven. Denne var ekstra vanskelig, og de måtte gruble lenge før de klarte å løse oppgavene. Oppgaven gikk nemlig ut på å finne ut hvilke rasenavn som hadde fått bokstavene sine blandet til nye ord. Selv med hint, så var denne vrien for mange.

Irske skrotter - jeg har korte dvergbein og er svart. Min nasjonalitet er med i rasenavnet mitt!

Flusk langbord - Min nasjonalitet er også med i rasenavnet. Jeg har ikke dvergbein, men jeg er veldig liten og en slags bullehund.

Doringer leverte - Jeg er ingen doring, men jeg liker å levere ting til eieren min! Mange klager over at min rase har blitt alt for lys i fargen.

Akkurat spesiell - Har også nasjonaliteten i rasenavnet mitt! Det finnes mange som meg på forumet. Jeg er ganske liten, kommer oftest i brunt, og er en aktiv brukshund med mye futt og fart. Jeg blir ofte tildelt et kallenavn fra et dyr som har runde øyne og liker å klatre i trær.

Renset elgstek - Jeg er en hund som elsker å være med på fjellet for å jakte. Jeg er flinkest til å finne fulg, men har ikke noe i mot å spise en elgstek innimellom! Jeg er kjent for å være mest hvit, men med innslag av andre farger. Mine fettere og kusiner kommer i Black and Tan, og i rød eller rød og hvit, men vi liker alle det samme, nemlig å jakte fugl!

Sonisene skulle få frem til midnatt på seg, til å svare på oppgaven, og dersom de ikke hadde svart innen da, så var det for sent. Mens de grublet, så laget de middag og tente stearinlys, for «det går an å ha to tanker i hodet samtidig,» som 2ne stadig påpekte. Kvelden ble avsluttet tidlig, alle sonisene, og hundene, var helt utslitte etter en lang, og koselig, dag. De sovnet raskt og tungt, og drømte om hva resten av desember ville inneholde.

Ingen, ikke engang hundene, merket de mørke skikkelsene som var ute og laget nye spor i snøen som hadde falt den kvelden..

[SoppenCamilla]

4. Desember

Da sonisene våknet morgenen 4. desember, kunne de kjenne de var stive og støle, alle sammen. Dagen skulle tilbringes i boblebadet, for mange av sonisene. Bare Lill var ute en tur for å la colliene løpe i snøen. Hun kom løpende inn igjen, anpusten og rød i kinnene. «NISSEN! JEG SÅ NISSEN!» *Marie* hylte av skrekkblandet fryd. Lill hadde jo tross alt ikke med seg Nissen inn til de andre. «Hvor er han?!» forlangte Monab88. «Jeg vet ikke! Jeg så han, men han var så langt unna, og det var bare et lite øyeblikk!» sa Lill, og tok med seg alle de andre sonisene ut i skogkanten. De så mange spor som gikk innover der Lill hadde sett Nissen, ikke bare ett par. Sonisene satte etter sporene, som ble mer og mer rotete, og som gikk utover et større område. Etter litt, så det ut som om det hadde vært en skikkelig slosskamp, og sporene viste nå at en person ble slept av de andre. «Ånei, Nissen!» gråt Strøssel.

«Se her!» ropte Aslan, og pekte mot noe stort, og mørkt, i en dump. Det var en stor sekk, akkurat som Nissen har gavene sine i. «Tenk om Nissen er oppi!» skrek LindaM. Sonisene samlet seg rundt den, og dultet borti hverandre til en turte å gå bort og kikke. Nysgjerrigheten tok over for tulip, og hun trampet selvsikkert bort til sekken. De andre sonisene holdt pusten mens hun åpnet den. «Det er sikkert ikke noe eddik eller bakepulver ikke kan fikse uansett,» sa hun, og rev den opp.

Det var så stille at man kunne høre snøflakene dale sakte mot bakken. Det var som om tiden hadde stoppet helt opp.

«Eh.. Hva ER det, egentlig?» Malinka avbrøt stillheten. De andre sonisene kikket nervøst rundt seg, før de ristet på hodet og innrømmet at de ikke skjønte noe, de heller. «Det er.. Enda en sekk?» sa tulip, nølende. «En sekk inni en sekk..» sukket hun, og åpnet den nye sekken. «Hjelp, det er noe som rører på seg!» skvatt tulip, og tok et skritt tilbake. Hoppende ut kom en hysterisk katt, og de rakk såvidt å identifisere den som en katt, før den var forsvunnet. Den eneste av hundene som reagerte på den, var TonjeM sin Strider, som alltid var oppvakt nok til å gi TonjeM noen skikkelig godbiter å fortelle andre hundefolk. «Katta i sekken!» kniste Aya. Tulip ristet på hodet og gikk tilbake til sekken. «Her er det.. masse!» utbrøt hun. Hun dro opp gjenstand etter gjenstand. Terninger, en cowboyhatt, fire usammenhengende vaffelhjerter, håndkrem, gaveinnpakkingsbånd, en saks, tre og et halvt til- og frakort, en middels stor kano, et par ullsokker, kald grøt i en matboks, en feiekost til pipe, et nettbrett, brodder, juletrepynt, fyrverkeri, en lysende, rød, lysende nese, reinsdyrbenformede tøfler i massevis, en diger termos med gløgg.. «Dette er jo like ille som en dameveske! Det blir jo aldri tomt!» ropte Debbie. Tulip fortsatte å tømme sekken, og kunne legge til fire par votter, en gps, en slags fjernkontroll, et stort sitteunderlag, et bilde av Nissemor, en hals som så ut til å være heklet av Mari, «og her!» utbrøt tulip. «Her er det noe!» Hun dro opp en bitteliten lapp, og på lappen var det raskt skrevet inn en beskjed med ustø penn og små bokstaver. Igjen var SandyEyeCandy der på mystisk vis, og snappet til seg lappen lynraskt. Hun leste høyt: «Jeg lever, men jeg trenger hjelp! De har holdt meg fanget i_» skriften var uleselig, og lappen var avrevet ytterst.

«Så han ER kidnappet!» påpekte Maren. «Og han holdt på å rømme!» istemte Stineogstaffene. «Det er derfor Lill så han i et lite øyeblikk!» «Nå gjenstår det bare å finne ut hvem som har han, og hvor de holder han fanget!» Tone S hadde tatt nettbrettet for å se om hun fant noe spennende. «Et bilde av Nissen!» skrek hun. Alle sonisene var samlet rundt Tone S og nettbrettet på null komma niks. Bildet viste Nissen som ble holdt fanget, og på neste bilde så de en beskjed som Tone S ga til SandyEyeCandy så hun kunne lese den høyt: «Her er bevis på at Nissen er i godt hold enda! Dere hører fra oss snart!» *Marie* hadde begynt å gråte igjen, men denne gangen av glede, for at de endelig hadde fått noen ledetråder, og beviser på at, selvom Nissen ikke hadde det godt, så så han i det minste godt ut enda, de torturerte han ikke, hvem det nå enn var som hadde ham.

[SoppenCamilla]

5. Desember

Det var en ny dag, og sonisene satt rundt frokostbordet, fullt opptatte med å diskutere dagens gjøremål. Ute strålte solen, og snøen glitret lokkende. Ane var den som tok til ordet denne gangen: «Jeg har en idè! Jeg tror vi bør komme oss ut en tur, vekk fra kaos og vonde tanker om Nissen. Vi tar med oss blokk, penn, og pakker sekkene og kløvene med turting, også snørekjører vi avgårde med hundene, og tar en skikkelig god tur med ski på beina og Kvikk Lunsj i sekken. Vi lufter tankene i frisk turluft, og skriver ned tankene vi har om Nissen. Vi skal komme til bunns i dette, men vi må ha humøret oppe!» Alle sonisene var enige om at dette var en god idè, og til og med de som ikke kunne stå på ski ville være med på tur.

Med skiene fastspente, la sonisene i vei. Solen varmet litt, men den kjølige luften holdt dem gående, for å holde varmen ordentlig. Hundene trakk, og sonisene koste seg. Selvsagt tok det ikke lang tid før første sonis lå og kava i snøen. Grim lå hjelpesløs og lo, mens Monica knipset vilt med kameraet.

Da hun var stablet på beina igjen, kunne ferden fortsette. Den gikk over åpne landskap, og oppover en liten bakke. Litt nedover igjen, og bortover til innimellom. Etter et par timer var sonisene klare for å lage camp. Sitteunderlag ble spredt utover det hele, og MonicaT tente opp et bål. Sonisene pakket opp godbiter til hundene, klementiner, Kvikk Lunsj, kako og gløgg. Evelzz var den eneste som nektet Kvikk Lunsj, hun hadde sin egne sjokolade, nemlig Walters Mandler. AnetteH lo og ristet på hodet av Evelzz sine merkverdige matvaner. Yodel og LolaPagola lagde snømenn, snøhuler og snøengler med Sindre, Magnus, Sophia, Heljar, Emilie, Ask og Liam.

Sonisene skrev ned tanker og idèer om Nissen, og de hadde mange av de, nå som de hadde kommet seg litt vekk, og klarnet tankene!

«De som har kidnappet Julenissen får ihvertfall ikke julegaver!» sa 2ne, halvseriøst.

«Tror dere det er Canisbrukerene?» spurte AnetteH. Mange nikket seg enige.

«Det er gale katteoppdrettere!» utbrøt Dratini. Ganzie stemte i at det måtte det være.

LinL trodde det var ninjaer som hadde vært og kidnappet han, men SandyEyeCandy var ikke enig, og Sirkus Samurai satt og stirret overlegent ned på LinL, til hun ombestemte seg.

IW mente at det måtte være Svein Tore som hadde kidnappet Nissen, han hadde jo nettopp kommet tilbake etter lang tids fravær.

«Kanskje nissen bare er oppmerksomhetsyk fordi det er noen uker igjen til jul at han har iscenesatt det hele selv?» funderte *Marvin*

Raksha spant videre på det hele, og tenkte høyt på om det egentlig var mannen til *Marie* som var den virkelige mannen i hennes liv. Hun gråt jo tross alt forferdelig mye da hun hørte om Nissen.

«HORMONER!» skrek sonisene i kor.

SFX tenkte nok det måtte være JeanetteH som tok Nissen, fordi hun ikke var så julete av seg. Hun lurte også på hvorfor ikke Pippin&Symra hadde pyntet med lilla adventsputer i sofaene hos Siri, for SFX hadde jo tross alt tusenvis av julepynteting, og Pippin&Symra hadde ikke tenkt på det, engang.

Bones mente noen av håndarbeidssonisene hadde kastet seg over Nissen, og nå strikket han ihjel.

«Nå må vi være forsiktige med å beskylde hverandre da,» påpekte madam mim. «Vi er jo alle her, samlet, og bekymret!» De andre var enige.

Etter hvert ble sonisene tomme for idèer, og det var på tide å vende nesa hjemover igjen. De spente på seg skiene, og svusjet avgårde. De var nesten helt fremme igjen, da de hørte et hyleul, blandet med voldsom latter. Denne gangen var det Loke som hadde tatt en tur utenfor sporene og ned i løssnøen.

Vel hjemme igjen, åpnet de dørene til Siri og ble møtt av en vidunderlig duft. Peisen var tent opp, varmen klemte rundt dem som en gammel venn, og på ovnen stod en diger gryte med hjemmelaget lapskaus! Ved siden av den, stod en liten gryte med hjemmelaget vegetarlapskaus, til Nirm, LolaPagola, Yodel og de andre ikke-kjøtteterene. «Wow! Hvem har gjort dette?!» spurte Michellus frydefullt. Ingen av sonisene hadde noe godt svar, men magene rumlet nå som de kjente den deilige lukten fra middagen som ventet på dem. «Her er det et kort!» sa ida, og holdt opp et nydelig julekort. Hun leste det høyt: «God jul, soniser! Her er hjemmelaget middag, nok til dere alle! Kos dere, og ha en strålende aften!» Det var ikke signert, men sonisene hadde ikke lenger tid til å gruble over hvem det kunne være fra. De stod hulter til bulter og dultet hverandre for at det skulle gå fortere å få forsynt seg. Alle sonisene forsynte seg rikelig, og heldigvis hadde kortet rett, det var nok til alle. Sonisene klarte omtrent ikke å vralte avgårde til sengene sine før de hadde sovnet, etter en lang, og fin dag.

[SoppenCamilla]

6. Desember

Sonisene våknet til en kald og vindfull 6. desember. De bestemte seg raskt for å finne på noe hjemme hos Siri i dag. Det var noe med denne desemberdagen som gjorde sonisene i litt dårligere humør. Kanskje var ikke kaffen sterk nok, eller kanskje begynte de å bli lei av hverandre. Uansett startet dagen med krangling da IW brukte for lang tid på det ene badet, fordi hun måtte tørke seg i rekkefølgen sin, etter at hun hadde dusjet. OlavEmil var den som nå hamret på døra for å få komme inn og dusje. Han var i særdeles dårlig humør i dag, etter å ha drømt om lastebiler og transport hele natta, og nå ville han dusje og vaske det lange håret sitt. Jankaa pilte forbi OlavEmil i bare håndkleet, hun skulle inn på rommet sitt for å kle på seg etter sin dusj, så hun var betraktelig mye raskere enn IW, og slapp unna alle slike konflikter. Michellus ristet bare på hodet av OlavEmil og IW som stod og skrek til hverandre på hver sin side av baderomsdøren; hun var på vei ned trappa for å finne seg frokost, og hun hvisket til seg selv mens hun telte hvor mange trappetrinn det var, som hun gjorde hver eneste gang hun gikk i trappene. Synnøve var også i dårlig humør, der hun satt og sippet til kaffen sin, og så surt bort på Lill, som bakte brød, men som tilsatte ingrediensene i feil rekkefølge, i følge Synnøve. Maria trampet inn i stua, og fant Vims sittende i Maria «sin plass» i sofaen, og Maria fikk et utbrudd ala Sheldon Cooper.

Malinck var en av de få som var uvanlig rolig til å være 6. desember i sonishuset. Hun tuslet rundt og vannet planter, og fylte opp i koppene til sonisene, som begynte å våkne mer og sakte men sikkert kom ut av gretten-tåka. Belgerpia kom hastende ned trappa og lurte på om hun var tidsnok, siden hun ikke hadde fått gjort morgenrutinen i sin sedvanlige rekkefølge, så det tok mye lenger tid enn normalt. Hun fikk servert en kaffekopp og satte seg ned med de andre.

I et hjørne av stua begynte praten å bli litt mer høylydt enn hva som var vanlig på morgenen hos sonisene. Det var AnetteH, Simira og flere andre soniser som diskuterte Rallylydighet vs LP. Diskusjonen ble høylydt nok til at de ble bedt om å dempe seg et par hakk, av KristinR, som syns stemninga var litt vel sur.

På kjøkkenet satt Kangerlussuaq med skjea si begravet i en boks med Tress-is, noe som fikk Charleen til å se rødt, for Kanger hadde spist mer av sjokoladedelen enn noen av de andre delene. Kanger lo og kalte Charleen gal, Charleen trampet ut av kjøkkenet med høylydte gloser strømmende ut av munnen sin.

Utpå formiddagen roet tilstandene seg i sonenhuset, og vinden hadde løyet. Noen soniser hadde tatt med seg sonenungene i dekning tidligere på dagen, og de hadde vært ute hele dagen, på tross av vinden. De hadde laget mange flotte snølykter, og nå som mørket var kommet, kunne sonisene se ut på den flotte, opplyste gårdsplassen.

Sonisene hadde samlet seg i vinduene, og sukket glad over det vakre landskapet på utsiden. Ungene, og sonisene som var ute, vinket entusiastisk til de på innsiden, og tårene begynte å velle opp i øynene på sonisene som hadde brukt dagen til å krangle.

De sonisene med dårligst samvittighet fikk nå fart på stjerten, og satte på kakao til de som hadde vært ute så lenge. Alle samlet seg inne i stua, og drakk kakao og gløgg, bortsett fra Toril, hun drakk kaffe, for hun ble ikke våken av det uansett, sa hun. De varmet seg og ble døsige, noen spilte Yatzy, og roen var endelig over dem alle.

«NÅ MÅ DU LÆRE DEG Å TA NED DOLOKKET ETTER DEG, OLAVEMIL!» tordnet plutselig SiriEveline, der hun kom stampende ut av doen. OlavEmil stirret blankt på henne i noen sekunder, så sprutet han ut i latter. De andre sonisene lo også, og SiriEveline måtte gi etter og le, hun også.

[SoppenCamilla]

7. Desember

«Alle sammen! Våkn opp!» ropte AnitaW, som var tidlig oppe. Sonisene kom ned i pysjen, med sovegugg i øynene. «Noen har vært her i natt!» sa hun. Sonisene kikket ut, og alle de fine snølyktene som sonisbarna hadde laget dagen før, var raserte. «Hvem er så frekke?!» utbrøt soelvd. Sonisene tøflet ut i kulda, og konstaterte at det var menneskespor, og ikke dyrespor. «Noen har altså vært her og gjort det med vilje!» sa pippin. «Her er det en lapp!» sa Taz. SandyEyeCandy snappet den til seg, og leste høyt:

"GOD JUL!"

MOAHAHAHAHAHAHAHA!

VI FØLGER MED PÅ DERE DAGLIG!

VI SA JO AT VI SKULLE ØDELEGGE JULEN DERES!

NISSEN HILSER!

DERE KOMMER ALDRI TIL Å FINNE, OG REDDE HAM, TIDSNOK TIL JUL!

HA EN FORTREFFELIGFØRJULSTID, DET ER MORSOMT Å SE DERE SÅ DESPERATE!

MOAHAHAHAHAHAHHAHA!

«For noen reale drittsekker!» skrek *Nina*. De andre sonisene var enige. Nå var det på tide å ta seg til noe. Noe måtte gjøres. Nissen måtte reddes fra disse onde menneskene. AnetteH var rask på avtrykkeren, og satte i gang en telefonkonferanse med alle data-vennene sine. De avtalte å komme med alt mulig fancy overvåkingsutstyr , som de ville montere rundt på gården. Nå skulle lømmelene tas!

Tanken var omtrent ikke forlatt hodet til sonisene, da en snøball traff Annegru i bakhodet. Hun snudde seg, og der stod Espen og flirte. «Vi får ikke gjort noe mer enn å vente på overvåkingsutstyr nå uansett,» lo han og fyrte avgårde en snøball til. Denne gangen var det ryggen til Benedicte som var målet. Hun kastet seg ned, lagde en snøball i rekordfart, og bommet akkurat på ansiktet til Espen. Hun holdt på å le seg ihjel! De andre sonisene hev seg med, og i løpet av kort tid var de delt inn i to lag. De jobbet kontinuerlig sammen på lagene, og lagde snøborger samtidig som de kastet snøballer på hverandre. Latteren kunne høres lang vei, og alle sonisene storkoste seg. De holdt på i mange timer, først for moro, men så, uten at noen trengte å ytre et ord, ble det til en avledningsmanøver. De kastet snøballer og ropte og skrålte, mens vennene til AnetteH snek seg rundt og monterte overvåkingsutstyr. Da sonisene avsluttet leken og gikk inn igjen, så var de ferdige, og hadde reist sin vei. De håper at kidnapperene ikke hadde lagt merke til noe.

Inne laget de i stand en stor lunsj, og der satt de og spiste mens de funderte over hva de kunne komme til å fange på kameraene. «Kanskje vi fanger husnissene til Siri?» sa AnnikenK, som var nysgjerrig på hvem som hadde laget den lapskausen, i utgangspunktet. «Det er jo tydeligvis noen som kjenner oss, siden de hadde laget et vegetaralternativ?» funderte hun. «Ja, og hva med de pepperkakene vi fikk helt i starten? De med oppskrift og alt?» sa Line. «Noen har stjålet Nissen vår, men det er jaggu noen der ute som er snille mot oss, også! Vi bare vet ikke hvem noen av de er!» sa SoppenCamilla.

Resten av kvelden gikk med til å tenke ut konspirasjonsteorier, både mot kidnapperene og mot snillingene, mens de nippet til kakaoen og gløggen sin (og Toril, til kaffen sin). Før de la seg, så samlet alle seg rundt laptopen til AnetteH og forsikret seg om at hele tomten var overvåket, slik at de kunne ta de på kamera. De gikk så og la seg, men sov lett, og drømte om hva de ville se på skjermen til AnetteH dagen etter.

[SoppenCamilla]

8. Desember

Det var lørdag, og sonisene våknet til en fin dag. Denne morgenen våknet alle tidlig, for å se på skjermen til AnetteH om det var noen som hadde tråkket rundt på gården i løpet av natten. De spolte gjennom hele natten, og stirret på alle de forskjellige overvåkningskameraopptakene, men det hadde vært en normal, stille natt. Sonisene hadde ikke planlagt noe spesielt denne dagen, men det tok ikke lang tid før de var i full gang, med tavle og det hele. I dag skulle de nemlig organisere neste helgs Sverigetur! Det var nemlig tid for Stockholm Hundmässa, og alle sonisene skulle dra! De som ikke ønsket å dra på utstillingen skulle sprade rundt i Stockholm og shoppe julegaver, og se på julebyen.

Sonisene er kjente for å ha en og annen kamerat som stiller opp dersom det er noe, men de hadde ikke forventet at de skulle få låne en hel turbuss, med plass til alle sonisene og hundene! OlavEmil var i ekstase, for han ble utvalgt som sjåfør for helgen. Aya var også i ekstase, for hun hadde googlet hva man kunne finne i Stockholm, og hun hadde store planer om å tråle alle butikker frem til hun fant de fineste skoene hun noen sinne hadde sett.

På tavla ble alt nøye organisert, og oppgaver delt ut, for at turen skulle gå så smertefritt som mulig. Sonisene som likte å være tidlig ute gikk for å pakke allerede nå. WheatenMali og Lill skulle holde pelsstellkurs, så hun tok med seg en gjeng påmeldte soniser og sonishunder inn på utstyrs- og vaskerommet. Der fikk hundene en rundvask med Chris Christensenprodukter, før de ble fønet, børstet, fluffet, klippet, kjemmet, stusset og finpolerte. Pelsstellsonisene ble lettere ruset av alle avgassene fra pelsstellproduktene, så de koste seg som bare det! Hundene stod på rekke og rad, vakre som aldri før, og nå var det på tide å ta en tur ut for å ha photoshoot med dem. Flere soniser hadde lyst til å være med på photoshoot, og kameraer ble pakket ut, og hunder ble hentet.

Et hjerteskjærende hyl hørtes fra Synnøve sitt rom, etterfulgt av flere, fra andre soniser. «Hva ER det som skjer?!» spurte RTL. «Han er borte! Boris er borte!» gråt Synnøve. «Men han har ikke bare tatt seg en tur, da?» undret Vims. «Nei! Casper er også borte!» skrek LolaPagola. «Mine også!» istemte AnitaW og Margrete. «Det blir verre!» sa LolaPagola. «De er erstattet med falske hunder!» Sonisene undersøkte nærmere, og det stemte, de ekte hundene var borte, og erstattet av lekehunder.

På null komma svisj hadde sonisene satt i gang et søk, og i alle deler av skogen hørte man navnene på hundene bli ropt. Etter hvert, med litt mellomrom, kunne man også høre «Her! Fant en!» og etter en liten stund var alle samlet hos Siri igjen, med hundene i armene. De samlet seg nå rundt laptopen til AnetteH, for dette var ikke bare hunder som hadde stukket av! De var i god behold, og var blide og fornøyde, men hvor kom de lekehundene fra? De stirret på skjermen, og våget nesten ikke å blunke. Da de endelig så noe som rørte seg, så hoppet nesten hjertene ut av brystene på dem. «NEI!» skrek Nirm. «De har gjort lekehundene radiostyrte! De har kjørt dem hit selv!» Loke stormet opp på rommene og hentet de falske hundene. «Vi må brenne de!» utbrøt hun, panisk. «De har sikkert overvåkingsutstyr i seg!» De kastet de falske hundene på bålet, og hele rommet glødet, mens flammene oppslukte hundene. «Men,» fortsatte *mokken* «Er vi avslørt med tanke på overvåkingen vår? Får vi aldri vite hvem som har gjort dette?»

«Dere?» sa malinck spakt. «Hva er dette?» Ingen hadde lagt merke til det før nå, men nå kunne sonisene se en diger plakat i andre enden av stua, det så nesten ut som om noen hadde tapetsert det over hele veggen. Et kjempestort bilde. «Er det sonishunder?» spurte Arielle. «Ja, jäg kjenner igjen et par av de,» påpekte Vimsan.

«Hvilke seks sonenhunder er dette?» mumlet alle sonisene

[SoppenCamilla]

9. Desember

«Åneiåneiåneiåneiåneiåneiånei!» var lydene sonisene våknet til denne morgenen. «Dette går jo aldri bra!» Da de kom ned i stua, fant de Janka sittende i en haug av sammenkrøllede papirer. «Hva foregår her?» spurte Puttiva. «Jeg finner jo ikke noe navn til hunden!» jamret Janka. «Hva?» sa Hermes. «Het ikke den Shiba nå?» «Neeeeeeei!» sa Janka oppgitt. «Ikke DEN hunden! Den nye!» Sonisene holdt på å gå i bakken da de hørte at Janka var på leting etter enda et navn.

Dagen gikk forholdsvis rolig for seg, med flere pelsstellkurs, lydighetstreninger, boblebading, og matlaging. Det var ikke før tidlig ettermiddag at idyllen ble brutt. «Folkens! Dere må komme her og se!» ropte Marianne&Java. Hun satt ved laptopen til AnetteH og kikket på overvåkingsopptak. På skjermen kunne de tydelig se en skikkelse. Det var en person som ble fanget på opptak. Det var mørkt, og personen hadde på seg en hette. Det virket nesten som om personen visste at det var kameraer, og hvor de var, for h*n unngikk hele tiden å vise ansiktet sitt. «Vent!» utbrøt ceccy. «Jeg tror jeg så ansiktet!» De spolte tilbake, og ble enige om at det var et glimt av et ansikt der. Det var bare ikke tydelig nok til å kunne identifiseres. AnetteH tok på seg jobben, og satte seg ned for å bearbeide filen, og gjøre bildet klart nok til å kunne se flere detaljer.

«Trenger du noe?» spurte Tøfflus. AnetteH svarte ikke engang, bare ristet kort på hodet. Hun satt dypt konsentrert. Ved siden av henne stod en rad med kakao, kaffe, lefser, saft, vann, vann med sitron, vann med kullsyre, vann med smak, saft uten smak, gløgg, te, en annen type te, drops, ekstra krem til kakaoen og en stabel pepperkaker. Sonisene klarte ikke å gjøre andre ting lenger. De klarte ikke å konsentrere seg om noe annet enn denne personen som nå befant seg på laptopen til AnetteH. Endelig skulle de få noen klarere svar. De hadde aldri vært nærmere sannheten, de hadde aldri vært nærmere Nissen. Sonisene fortsatte å sette frem forfriskninger til AnetteH, men hun enset dem ikke engang. Hun trykket og klikket og sveipet og svosjet og scrollet og ordnet og holdt på til langt på kvelden. Sonisene hadde begynt å miste håpet, da AnetteH endelig reiste seg fra stolen sin. «Er det...?» spurte Raksha. Sonisene satte seg forventningsfullt opp. «Nei,» svarte hun kort, og forsvant inn på badet. Da hun kom tilbake igjen, satte hun seg ned, like konsentrert som tidligere. Luften gikk ut av sonisene igjen, og de sank sammen i sofaene.

Enda senere på kvelden var stillheten nesten kvelende. Innimellom ble den avbrutt av en og annen sonis som gikk ut for å trekke litt frisk luft, eller noen som puttet enda en vedkubbe i glørne i peisen, men ellers kunne man bare høre de jevne laptoplydene fra AnetteH. Mange av sonisene hadde sovnet i sofaene, og de som var våkne, var for trøtte til å holde en diskusjon gående.

Det var bare et par-tre soniser som hadde klart å holde seg våkne, da AnetteH satte seg tilbake i stolen. Hun pustet tungt ut, som om hun hadde holdt pusten helekvelden, og endelig kunne puste normalt. «Dere,» sa Bones, og dultet borti de andre sonisene. En kjapp kjedereaksjon, og straks var alle sonisene våkne, men groggy. Stineogstaffene var raskt oppe og ved AnetteH sin side. Hun begynte å massere skuldrene til AnetteH, og hun slappet automatisk mer av. «Jeg har gjort bildet så klart jeg kan,» sa hun. «Dere kommer ikke til å tro hva som kom frem!» Sonisene var på beina og rundt laptopen i løpet av 0,048 sekunder. «Få se,da!» maste Siri. «Dere skal få se,» sa Anette. «Men dere kommer nok til å få sjokk. Det er noen vi kjenner!» fortsatte hun. «Nissen!» hvinte Benedicte. «Nei..» sa AnetteH, og trykket på en knapp. Et bilde lyste nå mot sonisene. Line gispet høyest av dem alle, for hun gjenkjente personen med en gang.

[SoppenCamilla]

10. Desember

«LOLA PAGOLA!» skrek Line. «Er det DEG?!» Sonisene var målløse. De kunne ikke tro at det var Lola på videoen. Lola stirret ned i gulvet. Hun kunne kjenne tårene presse på, men ikke fordi hun følte seg skyldig. Da hun hevet hodet igjen, kunne de andre sonisene se at hun var rasende. «Tror dere JEG kidnappet Nissen?!» skrek hun. «Vel, hva skal vi tro, da?» spurte Betty. «Vi har deg jo på film. Du snek deg rundt, midt på natten, og du holdt ansiktet ditt unna kameraet så godt du kunne! Hva gjorde du der ute, da?» Lola stirret ned i gulvet igjen. «Jeg..» begynte hun. De neste ordene strømmet ut av munnen hennes så raskt at det omtrent ikke kunne oppfattes. «Jegvaruteforåmøteminkjærehan-hvis-navn-må-være-unevnt!» Stillheten som fulgte varte i noen sekunder, mens sonisene bearbeidet det Lola hadde sagt. Plutselig sprutet marjea ut i latter. De andre sonisene lo også. «Selvsagt!» lo de. «Selvsagt kunne ikke Lola kidnappet Nissen, og selvsagt tror vi på deg! Bare du er gal nok til å være sammen med han der.»

Sonisene tørket tårene og humret, da det plutselig banket hardt på døra. Janson gikk for å åpne. «HEI!» hørte de fra flere mannestemmer. Inn steg Yodelmannen, Marimannen, Lill sin mann og Maren sin mann. «Vi er her for å plukke opp alle ungene, vi skal gi dere et par fridager!» De hadde med seg flere bæreposer fra Systembolaget. «Vi har vært i Sverige og handlet for dere! Dere skal ta denne muligheten nå, og ha en skikkelig fest! Det er snart jul, og dere fortjener å slappe skikkelig av.» Posene klirret da alle flaskene dultet mot hverandre. I posene fant de mange forskjellige vinflasker, ciderflasker, rusbrusflasker, noen alkoholfriefor dem som måtte ønske det, mange sukkerfrie, et par-tre spritflasker, og Lars, mannen til Lill, satte ned flere brett med juleøl. Evelzz hvinte av glede da hun så en spesiell flaske, og hun kastet seg over den med et glis. Hun snudde seg mot sonisene «I kveld skal vi ha det gøy!»

Mannfolka tok med seg ungene, og alt de trengte, inkludert full liste med ja- og nei-mat, medfølgende hvert barn, sånn i tilfelle. Mødrene rakk å være bekymra i omtrent 17 minutter, før de fikk servert hvert sitt glass med vin, og de fikk pustet lettet ut. Praten gikk lett som en plett, og latternivået steg i takt med alkoholprosenten i glassene til sonisene.

Ingvild og Aslan var godt i gang med å smake på, det vil si drikke opp, en og en smak av alle juleølene, mens de diskuterte hvilken som var best. Ingvild hadde et poeng hun ville bevise, og var på vei bort til laptopen for å finne frem noe på nettet, da hun ble stanset av Benedicte. «Hånei, du! Jeg er din personlige alkosperre! Du får ikke nærme deg en pc så lenge du har promille!» Ingvild lo, og fordypet seg i ølsamtalen igjen. Benedicte satte seg ned foran laptopen med sitt andre vinglass. Hun sa det var for å passe på at Ingvild ikke gjorde noe dumt, men de andre sonisene kunne se at hun var inne og spilte online poker.

«Hvordan går det med og Potetmannen, Ingvild?» lo Cattn. Ingvild stoppet midt i setningen, og ble sprut rød i ansiktet. «Det skjer ikke noe mellom meg og han der!» påstod hun. «Håhåhå, vi vet nok at dere er perfekte for hverandre, Ingvild!» ertet *Marvin*. «Ja!» sa SoppenCamilla, og heiv seg på. «Du skrev så mye om han i Akkurat Nå-tråden, at den der må du lenger ut på landet med!» Sonisene lo, og Ingvild ønsket hun kunne grave seg ned et sted. Whoopsis kom snart til Ingvils unnsetning, med en «SKÅL!» Klinking i glass hørtes, og sonisene fortsatte drikkingen.

Martine hadde ikke drukket på lenge, og nå var hun også fin i formen, og hun klarte ikke å stoppe å le av HHC, som brukte kvelden på å spørre ut de andre sonisene om hva hun kunne gi i gave til den særa tanta si. Synnøve tok med seg noen av sonendamene ut for å trekke inn litt sigarett, og hun hadde omtrent ikke satt foten utenfor døra, da hun ramlet rett på rumpa. «Går det bra?» spurte 2ne. «Det var med vilje!» snappet Synnøve. «Jeg skulle lage snøengel!» så basket hun nedi snøen, til hun var tilfreds med engelen sin.

Siri Eveline hadde funnet frem drinkboka si, og laget fancy drinker til de mer særere sonisene, som soelvd og Monica. Bones ville plutselig ordne håret til Emilie, flette det i en av de fine flettene hun lager på seg selv innimellom, men Bones hadde nok fått ett glass for mye hun også. Da hun var ferdig, og meddelte det med et «TADAAA!», så begynte Emilie å gråte, for det ville ta mye jobbing til for å børste ut kråkereiret som nå var flyttet inn i håret hennes. «Jeg fikser!» utbrøt Lill. «Hundepelsprodukter er suverent til menneskehår! Kom her, pelsstell!»

«ÅH, SKJEBNEN!» skrek plutselig Ia, og alle øyne var på henne. Hun lå bakoverslengt i sofaen, med hånda dramatisk plassert på panna si. «Hvor skal smerten ende?!» jamret hun. «Kjærleiken er så haaaard!» fortsatte hun. Sonisene skjønte raskt det at det halve glasset med bobler var mer enn det Ia kunne tåle. «Jeg kommer aldri til å finne mannen i mitt liv!» avsluttet hun, og lå livløst i sofaen, og stirret blankt ut i lufta. Margrete, Ida, madam mim og Pippin&Symra måtte få henne på andre tanker. De forklarte henne at hun muligens ville finne mannen i sitt liv, hun var jo tross alt bare 18 år gammel. «Jeg lurte på om jeg skulle se på et teaterstykke..?» prøvde Pippin&Symra seg på. Det fungerte. Øynene til Ia ble blanke, de glitret av lidenskap. «TEATER ER LIVET MITT!» erklærte Ia, mens hun holdt et fast grep om kragen på skjorta til Pippin&Symra.

«Hvor er Ingvild?» spurte plutselig Nirm. «Jeg trodde hun var med deg, Aslan?» sa Dratini. «Er det noen som har latopen sin stående sånn at hun finner den?» spurte Benedicte, som nå kikket opp fra pokerspillet sitt. Alle sonisene gikk for å kikke etter henne. De fant henne i andre etasjen, hengende ut av et vindu, ropende på gutter. «Jeg pleier å prate med de guttene som går forbi vinduet mitt, hvorfor er det ingen gutter her?!» spurte hun, fortvilet. De andre sonisene dro henne med seg inn igjen. «Hvis du har på deg Victorias Secret-undertøy, så er nok Nirm gutten for deg,» blunket Margrete.

Det ble etter hvert sent på kvelden, men sonisene holdt koken. Evelzz hadde fått med de fleste på Tequilashots, og nå lo de så de hylte og gråt samtidig, alle sammen. De ble veldig kosete og intime, og de fortalte hverandre stadig vekk hvor glade de var i hverandre, alle sammen.

Sonisene hadde godt av en total avslappingskveld, og de rakk å tenke at de kom til å sove lenge dagen etter, før de la hodene sine på putene, og sloknet. De snorket høyt, og siklet litt. Bare noen få soniser var fortsatt våkne: Toril, Siri, Ingvild, Whoopsis og andre trøndersoniser (eller skapversjoner av disse), satt arm i arm og gynget i en sofa, og sang trønderviser til langt på natt.

[SoppenCamilla]

11. Desember

Klokka var langt over formiddagen da deførste sonisene begynte å røre seg i sonenhuset. De rørte seg med stønning og uffing. Kaldt vann rant fra springene, og varmt vann rant fra dusjene. I boblebadet lå de stønnende. På sofaen lå de stønnende. I dusjen stod de stønnende. Da pizzaene kom, for ingen orket å tenke på å lage noe fornuftig å spise, så åpnet de døren, stønnende. De spiste stønnende.

«Jeg har lyst til å tegne, men jeg orker ikke!» konstaterte pippin. Hun slepte frem en tegneblogg og blyant. IW var på plass for å se hvordan teknikker hun brukte under tegningen. «Kan ikke du lage en ny sonenlogo?» spurte hun. «Bare for gøy?» Hun gjorde så, og et par andre soniser kastet seg på, bare for moro skyld. Litt utpå dagen var stønningen minsket, og sonisene begynte å våkne til liv på ordentlig. «Oi, den var morsom, pippin!» sa Michellus. «Jeg syns den var litt for detaljert til å være logo, jeg,» sa Ozzy, som gikk forbi og hørte diskusjonen. Flere og flere soniser kom bort for å engasjere seg, og til slutt stod alle sonisene rundt tegnebordet og omtrent skrek hodene av hverandre, i debatten om hvilken logo som var best. «Greit, men da får du lage en, da!» skrek noen. «Få se om du kan gjøre det bedre!» skrek noen andre. «Kan jeg ikke ha en mening selv om jeg ikke kan tegne?!» skrek den tredje. «HVOR ER BULL TERRIEREN, JEG LIKER BULL TERRIEREN, JEG LIKER IKKE FORANDRINGER!» lød høyere enn noe annet. Det hele endte med at IW holdt på å legge seg i fosterstilling og aldri reise seg igjen, og pippin prøvde å lage 17 forskjellige logoforslag, for å få alle fornøyde.

«Nei, nå tror jeg vi får ta oss en tur ut for å trene hundene!» sa *Marvin*. De andre var enige. De kledde på seg, tok med godbiter, leker, og hunder, og ruslet ut i ettermiddagssolen. Noen trente for seg selv, andre trente i grupper. Det ble etterhvert en veldig lang fellesdekk, på det snødekte tunet til Siri. Kaja-T&A gikk rundt med Raptus, og trente på kontakt. Raptus småtravet rundt og logret, men plutselig rykket han til, og båndet ramlet ned på bakken. På null komme svisj var han rundet hushjørnet, og Kaja satte etter. «HJEEEEELP!» hørte sonisene plutselig fra Kaja. «BLOOOOOD!» hørte de fra henne like etterpå, og alle sonisene var straks på plass for å undersøke. Midt oppi en snøhaug full av blod, stod Raptus og logret infernalsk. «Oi! Her har det skjedd noe!» utbrøt Debbie. «Det er spor videre!» sa MegaMarie, og pekte, akkurat i dèt Jankaas Malle satte snuta i bakken og låste seg inn på sporet. Hun nappet Jankaa etter seg, og alle sonisene gikk på rekke og rad, bortover blodsporet. De bet seg merke i at det ikke var noen spor etter mennesker her. Det var et slags slepespor, og hundespor, i tillegg til blodet, men ingen støvel- eller fotspor. «Er det noen som savner en hund, eller?» spurte Kangerlussuaq. «Noen som har litt for mange, vanskelig å holde oversikten?» fortsatte hun. «Kan ikke du bare holde tankene dine for deg selv?» knurret Evelzz. «Og slutt å hinte sånn om noen, vi vet alle at du sikter til noen spesielle!» Kanger smilte djevelsk. «Føler du deg truffet, kanskje?» Mer bensin rakk de ikke å helle på bålet, for nå bjeffet Malle ett høyt bjeff. «Der borte!» pekte HHC. Sonisene kunne se at sporene gikk rett inn i et forfallent uthus.

«Gå du først!» sa HHC, og dultet borti Jankaa. «Hvorfor meg?!» spurte Jankaa. «For du har sporhunden!» påpekte Malamuten. «Jeg går, smårips,» stønnet 2ne, og brøytet seg frem. «Oi!» utbrøt hun, da hun rundet hjørnet og kikket inn gjennom døren som såvidt hang på hengslene sine. «Er dere sikker på at ikke noen mangler en hund?» Sonisene med flere hunder fikk klumper i magen, men så telte de gjennom hundene sine i hodene sine, og kom frem til at ingen hunder manglet. «Jeg kjenner ikke igjen denne,» fortsatte 2ne. «Det ser ut som en puddelblanding. Og den har noe i kjeften!» sa hun, så steg hun inn i rønna, og ble borte en liten stund. Ingen faretruende lyder hørtes, så sonisene ventet utålmodig på utsiden, for å ikke skremme den fremmede hunden. Etter noen minutter kom 2ne gående ut døren igjen, med hunden ved sin side. Den logret, og tittet nysgjerrig på sonisene som stod på utsiden. «Den er jo i sånn farge som Valpisen til Tulip på ryggen!» utbrøt Martine. «Men lys ellers. Også så bustete!» Lill sine pelsstellfingre klødde. «JEG VET DET!» skrek Bananen: «En Dunker-doodle!» Strøssel gispet, og lo: «Dundle!» Gunnhild sprutet ut i latter, og de andre sonisene humret. Det var bare 2ne som ikke hadde vist en mine. «Dere..» sa hun, og alvorlighetsgraden i stemmen hennes fikk det til å gå is nedover ryggen på sonisene. Frida og Fuglehundene fikk et hikkeanfall, av ren nervøsitet. «Hunden hadde noe i kjeften,» fortsatte 2ne. «Det er..» sa hun, og holdt den frem. Ane begynte å gråte. Den blodige nisseluen falt fra hånda til 2ne og ned på bakken, og alle hårene på sonisene sine kropper stod rett til værs. Det avsiklede blodet farget snøen rosa.

[SoppenCamilla]

12. Desember

Hunden som sonisene hadde funnet med en blodig nisselue, bykset plutselig fremover, og forsvant rundt hjørnet. Raksha plystret på den, men den dukket ikke opp. Ia sin Tinka spratt plutselig også rundt, og forsvant rundt hjørnet. Ia kalte henne inn, men ingen Tinka kom. Wednesday plukket opp nisselua, og sonisene gikk for å se etter hundene, men de så ingen. Plutselig hørte de et lite «Vaff!» og Tinka kom logrende ut mellom noen store, snødekte busker. Ia ropte på henne igjen, men Tinka kom ikke. Hun logret med hele seg, og bjeffet mot Ia. «Hva er det, Tinka?» spurte Ia, og gikk mot hunden sin. Tinka logret mer og mer. «Er det noe der?» spurte Ia, og tittet inn gjennom buskene. Så rygget hun. Sakte. Da hun snudde seg, så sonisene at hun hadde kjeven omtrent nede på knærne. Øynene glitret igjen, og fingrene sprikte ut i alle kanter. Hun gliste så de trodde smilet gikk rundt hodet på henne, og de hørte en høyfrekvent «IIIIIIIIiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiIIIIIIIIIIIIIIIIIIiiiiiiiiii» fra henne.

Frem fra busken bak henne, så de plutselig et reinsdyrhode. «Rudolf!» utbrøt Olav Emil. Reinsdyrene steg lenger frem, og bak dette, kunne de se en slede. «NISSEN?» skrek *mokken*. I sleden satt en mørkhåret mann.. Dame? En mørkhåret person, i nissedrakt. Personen hadde et stort smil om munnen. Ia vibrerte omtrent, uten at de andre sonisene skjønte noe som helst.

«Det! Det! Det! Det!» kom det ut av Ia. «Frank Kjosås!» fortsatte hun, og sonisene konkluderte med at det måtte være en mann i sleden. «Min...» men da stoppet hun. Hun var rød i hele ansiktet, og kikket ned i snøen. Mannen, som måtte være denne Frank Kjosås, steg ned fra sleden, og gikk bort til Ia. Han tok henne i hendene, og det så ut som om hun skulle smelte der og da. Hun ble helt gelè i knærne, og han tok henne i armene. «Jeg har hørt så mye om det, Ingvild,» sa han, med myk stemme. «Jeg har lengtet etter deg,» sa Ia, drømmende, mens hun druknet i blikket hans.

Ia og Frank Kjosås hadde stått lenge og stirret hverandre i øynene nå. Sonisene skjønte ikke en dritt. Ingen ville si noe, så de stod der bare, ukomfortable, og så på. «Blir du med meg?» spurte Frank Kjosås. «Hvor som helst,» svarte Ia. Han ledet henne opp i sleden, og la en tykk nissejakke rundt skuldrene hennes, så hun skulle holde seg varm. De satte seg ned i sleden, og vinket farvel til sonisene. Frank Kjosås begynte å synge «Always On My Mind» til Ia. Så satte reinsdyrene avgårde, mens sonisene fortsatt stod igjen og stirret, uten å si noe, og uten å skjønne en eneste ting.

«Eh... Ja..» sa Gråtass. «Så, hva med den lua?»

Sonisene fikk plutselig fart på seg. De hadde helt glemt av doodlen som var forsvunnet igjen, de hadde hadde glemt nisselua, som Wednesday nå holdt frem. Noen soniser tok med seg hundene sine for å lete etter doodlehunden, noen gikk inn for å se om de fant noen spor på lua, og resten gikk tilbake til skjulet for å se om de fant noen fler spor rundt i blodet.

Etter en stund var alle sonisene samlet inne. De fant ikke doodlen, og de fant ingen nye spor rundt skjulet. Det var bare nisselua igjen. Den var tygd på, og blodet var smurt så godt inn i lua at det ikke var enkelt å få noe som helst ut av det. Hundene fikk lukte på den, men ingen gjorde noen mine.

Sonisene tenkte så det knaket, men tankene begynte å vandre til andre, mer trivielle ting, som mat, da magene begynte å knurre. Gråtass gikk inn på kjøkkenet for å finne en sjokoladeplate, og kom ut igjen med en konvolutt. «Se, dere!» sa hun, og åpnet opp. Inni lå det ti julekort. På hvert av kortene var det et spørsmål som omhandlet en sonis eller en sonishund.

1. Hvilken sonis med kort brukernavn bor vest i landet og legger ofte ut bilder av mange små, hvite og røde (eller tric med mest hvitt) hunder av samme rase, i fred og harmoni?
2. Hvilken sonis har en diger hund i gruppe 2, en liten hund i gruppe 2, en jakthund, og en hund som ikke bjeffer?
3. Hvilken sonishund er brun og ikke så stor, og bor sammen med en australsk hund fra Amerika?
4. Hvilken sonis, av det underrepresenterte kjønn, eier to langnesede hunder, av hver sin rase?
5. Hvilken sonishund slikket alle kaffegjestene i håret?
6. Hvilken sonis har to belgere og en krølltopp?
7. Hvilken sonis er fra nord, med samiske aner, og eier to hunder av samme rase: En stor lillesøster, og en litt mindre storesøster, men ingen av dem små?
8. Vi har en Bartesmurf blandt oss på sonen, hvilken sonis har dette som medlemstittel?
9. Vi har også en fastgrodd sonis på forumet, men hun er ikke fastgrodd nok til at hun ikke kan flytte på seg mellom landene i Europa. Hvilken sonis snakker jeg om?
10. Hvilket medlem mener at «nonsense makes sense»?

[SoppenCamilla]

13. Desember

Da sonisene begynte å våkne til live, hadde Bananen allerede sittet oppe og kikket på overvåkingsvideoer. Hun hadde kikket gjennom videoene fra da doodlen var der, og hun kikket bakover i tid. Hun hadde ikke funnet noe unormalt, en og annen elg som trampet forbi i løpet av natten, men det hadde vært færre i det siste, sikker på grunn av bjeffingen fra hundene som hørte den.

Inne på kjøkkenet hadde bakesonisene satt i gang en diger deig med lussekatter. IW hadde såvidt åpnet øynene og gnidd søvnen ut av dem, da hun fikk en Luciastake tredd nedover hodet. «Denne skal du gå med i hele dag!» gliste Gråtass. «Men..» mumlet IW. «Du har lyst hår!» snappet Gråtass. IW bare nikket. Gråtass gikk videre mens hun nyttet på Luciasangen.

Lussekattduften fylte sonisene med minner om barndommen, og Gråtass sin nynning gikk over til AnitaW sin synging av Luciasangen, og snart hadde alle sonisene sangen på hodet, og alle gikk og nynnet og småsang. Ikke lenge etter hadde alle sonisene en lussekatt i hånda. IW hadde tatt seg en dusj, og tatt på seg Luciakransen igjen, og nå kom hun gående ned for å møte de andre sonisene. «Hva er det du har på deg?!» utbrøt Gråtass. IW fikk ikke tid til å se over sin egne klær engang, før hun hadde på seg en lang, hvit Luciadrakt, og stod med en lussekatt i hånda.

Ute snødde det tett i tett, og RTL var ute og løp i sikksakk sammen med gårdshundene sine. Hun ble snart ropt inn igjen, og kom motvillig subbende inn i varmen. «Luciatog!» krevde Gråtass. Alle sonisene ble stilt på rekke og rad, med lys i hånden. IW var plassert foran. «Hvem går vi i tog for, Gråtass? Alle sonisene er jo her..» påpekte Krutsi. «SVAAART SEEENKER NATTEN SEEEEG.......» startet Gråtass, og dyttet IW i gang. Sonisene begynte å synge, og fulgte automatisk etter. De gikk tog opp trappa og inn i alle soverommene. Innom badet, rundt boblebadet, inn på kjøkkenet, rundt et par sofaer i stua. Ut døra, og ned trappa. Innom hestene til Raksha, og rundt huset deres. Snøen iset sonisene i ansiktene, og alle lysene var for lengst sluknet. Sangen forlot leppene gradvis svakere og svakere. Hos Gråtass og AnitaW ble den sterkere og sterkere. Gråtass snudde seg, og sendte sonisene en blikk som gjorde at samtlige tok seg sammen, og sang av full styrke. Da de nærmet seg hovedinngangen igjen, kunne de skimte en skikkelse øverst på trappa. Sangen svant hen, bortsett fra hos Gråtass, som avsluttet med «SA-AAN-TAA-LUU-CII-AAA, SAAAANTAAAAA LUCIIAAAAAA!»

De var nærme tok til å se at det var en menneskeskikkelse som stod på trappa. «Mureren?!» utbrøt Jankaa, og løp opp til han. «Hva er galt?!» Mureren smilte til Jankaa. «Over hodet ingen ting, alt er perfekt!» snøen dalte ned over dem begge, og Mureren tok Jankaas hender i sine. «Jeg elsker deg, og jeg vil tilbringe resten av livet mitt sammen med deg! Vil du gifte deg med meg?» De store, brune øynene til Jankaa var tårevåte. «Ja!» hikstet hun, og de kysset. Sonisene holdt på å dåne av lykke. Alle klappet. Mureren holdt på å dø på seg av flauhet. Jankaa strålte som en sol.

Da sonisene var ferdige med å gratulere de nyforlovede, gikk ferden inn igjen, og Gråtass slapp dem endelig ut av Luciasaksa. De kunne slappe av, og store deler av kvelden gikk nå til planlegging av helgens Sverigetur.

«Vil noen ha en lussekatt til?» spurte Gråtass, og delte ut lussekatter til sonisene, som ikke turte annet enn å ta imot. Jankaa var den eneste som fraværende svarte «Neitakk.. Jeg tror jeg er "in the mood" for litt pæreis.. »

Sonisene skvatt til da de hørte ett høyt «BANK!» på døra. JeanetteH gikk for å undersøke. «Det er ingen her!» sa hun. Så kikket hun bak døra for å være sikker, og da oppdaget hun at noen hadde kastet en snøball på døra, derav smellet. I snøballen, som nå var festet bak på døra, så fant hun en konvolutt. «Se her, da dere!» sa hun, rev den av, og tok den med seg inn. SandyEyeCandy snappet til seg hele greia, og leste høyt:

SAVNER DERE NISSEN DERES?

HAHA!

NÅ BEGYNNER DET Å HASTE!

«GOD JUL»

HO, HO, NO!

Nederst i det ene hjørnet var det tegnet et dårlig bilde av en djevel, med en opptygget nisselue, og med blod rennende fra lua. «Vent, se!» utbrøt Toril. «Der, i hjørnet! Det er revet av en bitteliten bit, og rundt, så er det noen små hull, det ser ut som...» men hun fikk ikke fullført før Teserere avbrøt henne: «KLOREMERKER?!»

[SoppenCamilla]

14. Desember

Sonisene våknet til en trallende Jankaa, som ikke kunne stoppe å smile. Pippin hadde fått med seg noen soniser og ommøblert litt i stua. Nå var det puter og pledd utover hele gulvet, med sofaene samlet bak, alt foran den digre TVen til Siri. «Vi har filmmaraton!» gliste pippin. De hadde Disnetfilmer, julefilmer, hundefilmer, Harry Potter, alt man kunne tenke seg! Sonisene tok en rask tur ut med bikkjene først, så de fikk kjørt seg, så benket de seg foran TVen med kakao, te, gløgg, kaffe, og julegodterier.

SFX og JeanetteH benket seg ned foran Tven med glisene plassert over ansiktene sine. Lysene ble dempet, maratonet ble startet med Love Actually. Det ble knasket og slurpet og sippet og knitret til den grad at Dratini nesten begynte å hylgrine. Sonisene roet ned kroppslydene sine litt, og så fikk de se resten av filmen i harmoni.

Litt ut i film nummer tre, den første Harry Potter-filmen, reiste plutselig Krutsi seg, og forsvant på kjøkkenet. De andre la så vidt merke til det, men glemte det fort, for filmen var spennende. Rett før de skulle sette på nummer 2, så ble de avbrutt av Krutsi som kom ut igjen. Med seg hadde hun en deilig duft av grøt. «Kom og spis!» sa hun. Sonisene kjente plutselig hvor sultne de var, og hastet inn for å hente hver sin bolle med grøt, sukker, smør og kanel. «Jeg fikk til å ordne med noe morro sånn at vi kunne ha..» begynte Krutsi. «MANDEL!» utbrøt Siri. «Men jeg...» mumlet Krutsi. «Hva vant hun?» spurte Malinka. «Jeg vet ikke!» innrømmet Krutsi. «Det er det jeg prøvde å si, jeg rakk aldri å ordne med mandel og premie! Jeg fikset bare grøten!» «Men mandelen kom jo oppi grøten på et vis?» påpekte Raksha. «Og det er vel ikke noen mandel uten gave?» Sonisen gikk på gavejakt for å finne mandelgaven. Det tok ikke lang tid i det hele tatt, for da Bones gikk ut i gangen, kalte hun på de andre sonisene. «Sjekk ut dette!» ropte hun, begeistret. I gangen fant de den største, og fineste, mandelgaven de noen gang hadde sett, en marsipanhund!

Den var diger, og det var nok til alle sonisene som ville ha marsipan. De loffet tilbake til filmen igjen, med marsipan nok til at det kom til å tyte ut av ørene på dem. Sonisene tilbrakte hele dagen i putene sine, og stirret på filmer. De merket ikke engang at tida gikk, men da de begynte å røre på seg igjen, for å lufte hundene, så var de stive i skrottene, og det hadde vært mørkt ute i lang tid.

«Hva med det brevet vi fikk angående Nissen?» spurte Heidihj. «Ja,» istemte Taz. «Det var noe merkelig med det, i forhold til de andre. Hva med de kloremerkene?» funderte hun. «Det så jo ikke ut som noe fra et menneske, ihvertfall.» konstaterte *Nina*. «Ikke hund heller,» sa lijenta. «Jeg har sett sånne kloremerker på mange av møblene mine!» sa Toril. «De som skriver brevene har katt!» gispet Malamuten og Michellus samtidig. «Hvem er det vi kjenner som har katt, som vil stjele Nissen, og være ond mot sonisene??» spurte Line. «Eller er det hele en avledningsmanøver for å få fokuset vekk fra den egentlig kidnapperen?!» tordnet Synnøve. «Tror dere det er en innsidejobb?» pep L8 L. «De, hvis det i det hele tatt ER fler, vet jo så mye om sonisene!»

«Eh.. Dere?» nærmest hvisket LivB. «Burde vi egentlig spist den marsipanen..?»

[SoppenCamilla]

15. Desember

Igjen hadde sonisene hatt en søvnløs og urolig natt. Konspirasjonsteoriene kvernet i hodene på hver og en. Ubesvarte spørsmål gnagde i hjernebarken. Grytidlig på morgen, eller sen natt, måtte sonisene finne seg i å stå på rekke og rad med hunder, kofferter, bagger, sekker, vesker, og poser. OlavEmil kom rullende inn på parkeringsplassen i den digre bussen sonisene hadde fått låne, tutende, og med et stort glis om munnen. Det var på tide å sette nesa mot Sverige! Sonisene subbet inn i bussen og fant plasser. Utrolig nok var det god plass til alle, og setene var komfortable nok til at de fleste sovnet omtrent umiddelbart. OlavEmil putret avgårde, med julesanger på i bakgrunnen.

Solen hadde nesten begynt å lyse opp verden, da OlavEmil kunne annonsere at de var fremme. Da sonisene gned trøtten ut av øynene, oppdaget de at bussen var stilfullt parkert like utenfor hallen der utstillingen tok plass. Det var enda noen få minutter igjen til hallen åpnet, så sonisene brukte den ekstra tiden til å fjonge seg opp, og skifte klær. Nå skulle det konkurreres!

De som ikke ville være med på utstillingen fikk bli igjen og bli transportert til sentrum og shopping, resten gikk av for å delta, heie, eller ta bilder. Eller alle delene! Shoppingsonisene strømmet av bussen helt ville i blikket. Lommebøkene var gått varme og prøvde å rømme allerede før de hadde truffet svensk klima. Julegater, julebutikker, kjøpesentere, restauranter, cafèer, boder, ingen steder var for små for sonisene! OlavEmil, som kapitulerte på en cafè med en diger kopp med kakao med krem, ble brått redd for at det ikke skulle være plass til alle posene i bussen. Det tok ikke så lang tid før Nirm, bisQuit, 13de, Bjerknez og Bård hadde slått seg ned med OlavEmil, helt tom i blikket, og like etter kom Hermes, han hadde med seg et lass med poser som han hadde fått av sin kjære, Krokus. Snusken, Espen og KarpeSkrotum kom blide og fornøyde, trallende, og slo seg ned med de andre gutta. De hadde funnet seg en liten pub som de hadde slått seg ned på, og der hadde de vært de siste timene. Superøivind var vel den eneste mannen som faktisk orket å holde ut med de shoppinggale, fordi han måtte passe på at Marie ikke måtte bære så mye.

Utpå kvelden var alle sonisene samlet i bussen igjen. De klarte ikke å stoppe å skravle i munnen på hverandre, om hva de hadde kjøpt, hva de hadde sett, hva dommerene sa, hvilke resultater de fikk, hvilke resultater den onde kjerringa i rasemiljøet fikk (gjerne etterfulgt av knising over hvordan blåsløyfehunden hennes fortjente kommentaren den fikk om å være i litt «godt hold») og hvor mye de gledet seg til i morgen.

Sonisene hadde ikke vært organiserte nok til å skaffe seg en hytte eller et hotell, de hadde ikke råd til å leie hele hotellet, så de hadde bestemt seg for å bare sove i bussen, og gjøre det beste ut av det. Det var derfor kø for å komme inn i bagasjerommet på bussen, for å få tak i stelleting til folk og dyr. «Æææh, urk, det er en svær sekk som ligger og sperrer for kofferten min!» klaget Synnøve. «Blæææ, hjeelp!» også blafret hun med øyevippene. Nirm ristet på hodet, og fjernet sekken. Ut falt det plutselig en gave. «Hva er dette?» spurte han. «Hvem sin sekk er dette?» ropte han, og holdt den opp. Ingen meldte seg. Han kikket nedi. «Det er masse julegaver nedi her, men det er ikke noen navn eller noe på!» Nirm hadde fått alles oppmerksomhet i det sekundet han sa «gaver». «Ta og se på hva det er, det er jo ingen her som har tatt med sekken, tydeligvis er det noen gaver som skal til noen, fra noen! Hvis vi ser på innholdet, så kanskje vi kan finne ut hvem de hører til?» foreslo IW.

Nirm åpnet noen gaver, og spurte sonisene:

1. Hvem kjøper alltid nye truser til mannebeinet?

2. Denne brukeren har kjøpt et spesiallaget speil med Scandia-logo på, til sin lastebilfrelste kjæreste.

3. Denne personen kjøpte originalt nok et bilbatteri til seg selv.

4. Veldig mystisk... denne pakken inneholder både en trillekoffert, sokker og dopapir. Hvem sin kjæreste har enten veldig svette føtter eller andre akutte behov?

Sonisene måtte virkelig vri hjernene igjen, for å finne ut av hvem sine gaver det var Nirm hadde åpnet. Det var jo åpenbart at de hørte til noen soniser, men hvilke?

De gjorde seg klare til å legge seg, i den grad de klarte å legge seg, i bussen. Det ble ihvertfall stille etterhvert, og etter en lang og slitsom dag, så tok det ikke lang tid før alle purket og sov, og ladet opp til en ny dag i Sverige dagen etter.

[SoppenCamilla]

16. Desember

Dagen startet tidlig igjen, og sonisene våknet usedvanlig uthvilte, til å ha tilbrunget natten i bussen. Igjen var det utstilling, pelsstell, fjonge damer, shopping og barbesøk.

Dagen gikk litt tregt, fordi sonisene var slitne og gira på å komme hjem, men ikke før de hadde vært i finaleringene! Sonisene stod på rekke og rad i finaleringene, og alle sonisene var med på slutten av dagen, for å heie. Jubelen stod i taket da sonishundene ble både BIG 1, 2 og 3, i de forskjellige gruppene. «Jeg visste at sonishundene var de vakreste!» jublet de. Det var noen 2BHK/BTK-soniser som ikke delte den vanvittige gleden over vinnerhundene, og de satte seg i bussen for å furte i fred, eller "sove" som de kalte det.

Til slutt var de siste finalene kun forbeholdt soniser og sonishunder. Spenningen var til å ta og føle på, selvom alle sonisene mente at det var samme hvem som vant. Vinnerene ble annonsert til stormende applaus. Sonisene hylte i kor, og hundene gjorde omtrent salto der de stod. Med pokaler og sløyfer som de såvidt klarte å bære, var det på tide å vende nesene hjemover igjen, men ikke før de hadde vært på Godisfabrikken og Systembolaget. Evelzz løp inn på Systembolaget med Synnøve, Jankaa, *mokken*, AnetteH, Whoopsis, Benedicte og MegaMarie, for å kjøpe Tequila på kvoten deres. Da sonisene endelig var klare til å reise til Norge igjen, hadde de bokstavlig talt godteri opp etter ørene, der de satt i den fullastede bussen. OlavEmil var særdeles skeptisk til å kjøre med en så full buss, men han gjorde det, under tvil. Sonisene holdt maskene over grensa, selvom de teknisk sett ikke smuglet noe, var de nervøse.

Da de kom frem til Sirihuset igjen, ble de møtt av et vakkert syn. Snøen hadde drysset lett gjennom helga, og det så nå ut som et maleri. Solen glitret over landskapet, og sonisene kunne ikke vente på å komme ut av bussen, som nå virket veldig trang.

Sonisene pakket seg ut av bussen, og bar all bagasjen inn. De var helt utslitte da de var ferdige, og det samme gjaldt for hundene. Hundene lå og sov i alle kanter og bauger, og sonisene pakket frenetisk ut, så de kunne gjøre det samme. Vinnersonisene satte pokalene og sløyfene sine på en hedersplass i nærheten av peisen, der lyset var finest. Der hadde de photoshoots med hundene, som fikk posere foran alle premiene. OlavEmil og Stineogstaffene kjørte avgårde for å levere bussen tilbake til eieren. Da de kom tilbake, kapitulerte de også.

Sonisene sovnet, en etter en, enkelte orket ikke engang gå til sengene sine. En lang, fin helg var over, og man kunne høre de sukke fornøyde. Bare utenfor, på gårdsplassen, var det fortsatt romsteringer, og noen som var på ferde og styrte med et eller annet. Snø ble samlet, formet, og laget. Det var flere skikkelser der ute, men ingen av sonisene, eller sonishundene, registrerte noe som helst. I alle fall ikke før morgenen etter, da Bones var tidlig oppe. «KOM OG SE!» ropte hun, og vekte sonisene fra dyp søvn. Sonisene hørte på stemmen til Bones at det var noe viktig, og at noe hadde skjedd. Sonisene stormet ut på kjøkkenet, til Bones, og kikket i retningen Bones kikket i. Utenfor så de hva noen hadde laget i løpet av natten.

«DERE!» utbrøt Raksha. «Dette er nærme nok til at overvåkingskameraene må ha klart å ta dem! Nå har vi dem!»

[SoppenCamilla]

17. Desember

Sonisene kastet seg over laptopen til AnetteH, for å få se kjeltringene fanget på film. Hjertene hamret i brystene på dem, og de klamret seg fast i hverandre, og turte ikke blunke. «Ånei..» sa AnetteH, da hun gikk inn på laptopen sin. «NeineineineiNEI!» fortsatte hun. «Hva skjer?» jamret *Nina*. «Den kræsjer!» skrek AnetteH. «NEI!» skrek sonisene, og AnetteH holdt på å gå i bakken, så skremt ble hun. «Okei, okei, okei. Jeg skal klare dette. Gi meg tid,» sa hun, med det konsentrerte blikket klistret over hele ansiktet. Ida løp for å hente en cola til henne.

AnetteH satt og trykket på laptopen, utrettelig. Sonisene hadde fått beskjed om at dette kom til å ta tid, så en del av dem la i vei på en lenger skitur. «Jeg slår på Runkeper-appen!» meddelte Siri. «Jeg tar den nigerianske fetteren, Endomondo!» strålte Line. De andre ski-sonisene flirte, og så satte de avgårde, med sola i ansiktet.

Ganzie tok over kjøkkenet denne dagen, hennes mål var å steke en diger kalkun, og lage middag nok til alle sonisene. Hun fikk selskap av Nirm, som lagde et måltid til veggissonisene. Alt i Nirm sin kjele var vegansk, og det luktet merkelig nok himmelsk. Nirm ble ganske mye raskere ferdig enn Ganzie, og han satte det til side, for nå var det bare å varme opp like før kalkunen var klar. Kjøkkenet ble overlatt til Ganzie, og hun syns det var helt greit å være alene for å konsentrere seg.

Siri, monab88 og Lill hadde tatt med seg Aslan ned i utstyrsrommet. Der satte de henne i en stol, og børster, kammer, sprayer, sakser og hår føyk i alle kanter. Aslan hadde vært på vei avgårde til en frisør, men ble stoppet av pelsstellguruene. «Kaste bort penger på sånt,» fnyste de. Selvom Aslan i et øyeblikk var alvorlig redd for fremtiden sin, så ble hun riktig så stilig på håret da de var ferdige, og hun ble storfornøyd! «Ikke akkurat en grorudpalme det der,» poengterte AnnikenK. «Få se!» ropte Monica, fra boblebadet, der hun lå og mørnet sammen med 2ne, Pim, Vims, *mokken* og Teserere. Aslan labbet inn for å vise seg frem. «Så kult!» utbrøt Pim, og før Aslan visste ordet av det, hadde de tatt tak i henne, og dratt henne oppi boblebadet. Nå satt de og lo så de grein, og Aslan lurte på hvordan hun skulle style håret sitt tilbake til sånn som det hadde vært.

Espen hadde tatt en tur ut for å ordne noe på jobb, og i det han forlot åstedet, kastet Charleen seg over en pose med ostepop. Marie, soelvd, Garmen og Lill måtte fysisk tvinge Charleen vekk fra ostepopen, de skulle ha gravid-øvelser, som var godt for mor og barn. De samlet seg i fellesarealet, satte på duftlys og harmonisk musikk, kastet ostepopposen som Charleen hadde smuglet, til andre siden av rommet, og begynte med rolige yogaøvelser. Andre, ikke-gravide soniser, ville også være med, og snart var de en hel gjeng med folk som strakk og bøyde og vrikket, og hadde pusteøvelser.

AnetteH var enda ikke ferdig, men akkurat som sist, så fikk hun servert alt man kunne tenke på å spise og drikke. Raksha gikk gjennom alt som ble servert, og passet på at det ikke inneholdt gluten.

«I morgen må vi ha Secret Santa!» utbrøt Bones. «Alle pakker inn en liten ting hver, så skal vi blande alle gavene, og vi får en helt tilfeldig gave, det er kjempemoro!» Alle sonisene nikket, og var glade for at de hadde vært på shopping i Sverige.

Ski-sonisene kom trampende inn døra, og boblebadsonisene kom ut, skrukkete som rosiner, og magene hadde begynt å rumle. De gledet seg til kalkunen som Ganzie holdt på med til dem. «Har noen hørt noe fra Ganzie?» spurte Simira. Spørsmålet var omtrent ikke forlatt leppene hennes, da de hørte «Ååååneeeei!» fra kjøkkenet. De stormet inn for å se hva som skjedde, og der så de Ganzie med et desperat blikk. «Jeg holdt på å ta bilder av tilbehøret, og sånn jeg hadde dandert det på serveringsfatet, også ble jeg så opphengt i det, at jeg glemte kalkunen! Røyken stod ut av ovnen, og kalkunen stod der inne, helt svidd. «Det er en viss fare for at den der er litt tørr!» lo Margrete. «Er det noen som har lyst på pizza fra Peppes?» spurte Evelzz. «Jeg spanderer!» Alle sonisene nikket ivrig. «Be dem kjappe seg!» utbrøt malinck.

«Nå er jeg ferdig! Jeg klarte det!» ropte plutselig AnetteH. Alle sonisene slapp det de hadde i hendene, og samlet seg rundt henne. «Jeg fikk fikset laptopen, den hadde en......» men noe mer enn gresk hørte ikke sonisene nå, for de ante ikke hva AnetteH pratet om, når hun pratet om pc. «La oss se på filmen!» sa hun, og det skjønte sonisene hva betydde, og de holdt pusten i spenning.

[SoppenCamilla]

18. Desember

Det var på tide at AnetteH trykket på play, og avslørte hvem som var blitt fakket på overvåkingskameraene, og hun var på vei til å gjøre det, men ble avbrutt av SoppenCamilla som skrek: «VENT!» Alle de andre sonisene, som holdt på å omkomme av spenning, skrek «NEI!!» tilbake. SoppenCamilla krympet, og AnetteH turte ikke annet enn å trykke play.

De kunne se fire, noen ganger fem, mennesker som lusket rundt og lagde snømenn. De hadde det som skulle forestille blod, i en tank, og de sparte ikke på det! Det virket ikke som om de var klar over at de ble overvåket, men det var allikevel irriterende lite direkte bilder av fjesene deres. «Er det noen som kjenner igjen disse?» spurte Charleen. Alle sonisene ristet dystert på hodet. Ingen kjente igjen folkene de nå stirret på på skjermen. «Er det noen som bare kødder med oss, tror dere?» spurte Eliandrea. «Kanskje de ikke har noe å gjøre med nissen i det hele tatt?» De andre trakk på skuldrene og ristet på hodene. Skuffelsen over å ikke ha fått svaret på noen spørsmål, var som et slag i magen på hver av dem. De var helt sikre på at de nå skulle finne Julenissen.

Bones var fast bestemt på å ikke gå glipp av Secret Santa allikevel, for «litt juleglede må vi ha!» Hun satte de andre sonisene i sving for å lage gaver til hverandre. «Husk! Ikke noe som er for dyrt, og noe som ihvertfall sånn ca kan passe til flesteparten!» Sonisene fikk frem til kvelden på seg, til å finne på noe, før de skulle overrekke gavene.

LolaPagola gikk ned i kjelleren for å pakke inn sin gave, for den var så stor, så hun ville ikke at noen skulle se. Da hun kom opp igjen, hadde hun et vantro uttrykk, og hendene fulle av hefter. «Hva har du der?» spurte tulip, og alles øyne var med ett på Lola. «Det er Tommy & Tigern-hefter!» sa hun. «Tommy lager jo akkurat sånne snømenn som vi så på utsiden, i går!» Alles blikk flyttet seg fra Lola, til Siri. Siri så helt desperat ut. «Det er ikke meg! Altså, det er mine hefter, men det er fordi Tommy og Tigern er innmari morsomt, men jeg har jo ikke laget drapssnømenn bare fordi jeg liker en tegneserie!» Sonisene begynte å mumle, og noen hvisket akkurat høyt nok til at de fleste kunne høre det: « Jeg tror på Siri, jeg. Jeg tror ikke det er henne i det hele tatt, men jeg lurer veldig på hvorfor det alltid er noe tull med overvåkingsvideoene til AnetteH!» Dermed var krangelen i gang. Alle beskyldte alle. De brølte og hamret knyttnevene i bordet. Bones måtte roe tilstandene, hun var fast bestemt på at dette skulle bli en hyggelig kveld, fylt med latter og pakker. Sonisene roet seg ned nok til at de kunne drikke en kopp kakao eller te, og så var de venner igjen.

Sonisene var klare med pakkene sine, og siden ikke det var utdelt noen spesiell gavemottaker, så lå alle gavene i en diger haug utover stuegulvet, og alle sonisene satt i ring rundt, på gulvet og klemt sammen i sofaene. De hadde nesten glemt kranglingen, nå klarte de ikke å ta øynene vekk fra alle de flotte gavepapirene, sløyfene, og kortene. «Du kan begynne, soelvd!» annonserte Bones. Soelvd gned seg i hendene og stupte omtrent oppi haugen, og kom ut igjen med en relativt liten, men vakkert innpakket, gave. «Denne!» strålte hun. Hun rev av papiret så det fløy i alle retninger. Skuffelsen da hun så innholdet var ikke vanskelig å lese. «Åh.. Takk.. Hvem det nå enn er..» klarte hun å stotre frem. I hånda hadde hun fire neglelakker, i oransje, spygrønn, refleksgul og en kvart brunlilla, alle åpnet, og med størknet neglelakk nedover, fra China Glaze. Bones kremtet. «Eh.. Ja, du kan velge hvem som skal være nestemann!» Soelvd pekte på Nirm. Nirm valge gave litt mer med omhu, og plukket en litt større, tung, gave. Han åpnet den, og smålo. «Dusjsåpe!» flirte han. Michellus fikk en pakke med tanntråd og munnskyllevann, med flettede lakrissnører bundet rundt hele herligheten. «Det var, eh, logisk!» sa hun. Synnøve fikk en sekk med mel, enda hun syns hun hadde klemt nok på den før hun valgte den, til at det skulle være mel igjen. Hun fikk også et flaxlodd, som hun vant 25 kr på. Sonisene plukket gaver, en etter en, og haugen minsket og minsket. De sonisene som fikk tyggebein og godbiter til hundene sine, pustet lettet ut. Borderen fikk en stor gave med et ufo-akebrett og et lite lass med rumpebrett, så sonisene planla en tur ut i snøen for å ake med en gang de var ferdige. IW fikk en mini-vegetar-kokebok, som hun byttet mot Nirm sine dusjsåper. LolaPagola åpnet et stearinlys formet som en marsipangris, og SFX rev papiret av noen kjøkkenhåndklær som man kunne se var tatt rett fra kjøkkenet til Siri. Pippin&Symra var en av de siste som fikk åpnet en gave, og også hos henne kunne man se skuffelsen som malt på fjeset hennes. «Jeg syns det er fint å være veldedig, men å gi noen et ark med en geit på, det syns jeg bare er teit!» innrømmet hun.

«Hvem er det som ikke har fått gave nå?» spurte Bones, da det bare var en gjenværende gave på bordet. Ingen meldte seg. «Hvis ikke noen av dere åpner den, så gjør jeg det!» truet hun. Ingen meldte seg. «Har noen pakket inn to gaver?» Alle ristet på hodet. «Vi får åpne den, da.» sa hun, og rev av teipen. «NEI, TA DEN VEKK!» skrek Siri, da hun så hva pakken inneholdt. «Den er fæl! Så stygg! Den bringer frem vonde barndomsminner, ta den VEKK!»

[SoppenCamilla]

19. Desember

Onsdag, og under en uke til julaften! Sonisene våknet opp, og drev med sine vante morgenrutiner. Kaffelukten var i hele huset. Boblene i boblebadet lagde boblelyder. Ungene var ute og lekte i snøen, og mødrene stod og tittet ut på dem, fra kjøkkenvinduet.

De fortsatt gravide sonisene hadde gravidyoga igjen, og de hadde fått med seg LolaPagola, og nå snakket de om auraer og chakraer og til og med Snusken måtte sette seg ned og klemme tommelene mot hverandre, uten at de egentlig rørte hverandre. «Jeg får ikke dette til! Jeg har ingen aura!» klaget han. «Pass på nå, så du ikke ser rødt,» flirte Line.

Det var noen i andre enden av huset som så rødt, men sonisene orket ikke å engasjere seg. «Er det PMS på gang igjen, nå,» mumlet de. «Det er litt skummelt,» sa Benedicte. «Man får jo synkronisert mens dersom man bor oppå hverandre sånn som dette. Tisper får jo også synkronisert løpetid!» sa hun, og man kunne høre panikken i stemmen hennes. «Jeg må gå og finne noen prevensjonsmidler som kan gjøre at jeg slipper mens, jeg klarer ikke dette!» skrek hun, og løp sin vei.

Plutselig hørte sonisene et «NEI!» fra kjøkkenet. Sonismødrene var utenfor på under ett sekund, og løp av gårde, med kjøkkenredskaper i hendene, hevet høyt over hodene. De kom tilbake med gråtende barn, alle røde i kinnene, og anpustne. «Hva skjedde?!» spurte sonisene, som nå ventet på dem. «Det var noen der!» utbrøt Loke. «Noen som ikke var soniser, som snakket med barna våre!»

Sonisene ble helt forskrekket, disse onde menneskene begynte å gå for langt. De hadde kidnappet nissen, men nå begynte de å gå etter sonenungene. Et sted måtte grensen gå. Nå måtte de tas. Mødrene satte seg ned med sine aller mest pedagogiske ansiktsuttrykk og stemmeleier, for å få ungene til å fortelle hva de hadde opplevd.

De andre sonisene gikk rundt og prøvde å oppføre seg så normalt de klarte, for å ikke lage dårlig stemning rundt barna. Hunder ble luftet, trent litt med, børstet, mat ble laget, kaffe ble slurpet, men ingen ting ble gjort med den vanlige iveren.

Ungene ble etter en stund i bedre humør, og mødrene hadde arrangert så fedrene kunne komme og hente dem hjem resten av tida frem til jul. Da ungene var glade igjen, og shippet avgårde, samlet alle sonisene seg for å prate om hva de hadde sagt. «Det var noen som kom for å fortelle ungene våre at Julenissen ikke finnes!» nærmest hikstet Yodel. «Englebarna våre!» fortsatte hun. «Og VET dere hva de sa?!» tordnet Marie, som vanligvis er så søt og snill at ingen hadde forestilt seg henne i dette humøret. «Før de løp sin vei, så sa den ene personen til den andre at de måtte hjem for å ta seg av han-du-vet, og alle KATTENE sine! Dere vet vel hva det betyr?!»

«KATTEFOLKA HAR NISSEN!» brølte sonisene i kor. Adrenalinet føk gjennom blodet deres, de var kampklare, de visste hvem som hadde Nissen, nå måtte de bare ta dem! De spente på bikkjene, som også var giret opp. De malte krigsmaling i ansiktene sine, og trampet ut døra.

Vel ute slo den kalde lufta mot dem som en vegg, solen skinte dem rett i ansiktet, og de kunne ikke høre en lyd, annet enn dem selv, og de hamrende hjertene sine. «Dere?» spurte TonjeM, da de hadde byttet ut mesteparten av kamplysten med forvirring. «Hvor skal vi finne dem egentlig?»

[SoppenCamilla]

20. Desember

Sonisene hadde sovet godt, etter at de fikk roet ned nervene, etter den store oppdagelsen i går. Dagen skulle gå til planlegging og forbereding, nå skulle Nissen finnes! Sonisene tok seg sammen, og fant frem de beste sporhundene. De visste jo hvor sporene til kattefolka var, nå måtte de bare følge dem. Hundene måtte hjelpe til for å finne de riktige, hele veien.

Sporsonisene satte avgårde, sporlinene stramme fra første sekund. De var enige om at de først skulle finne ut hvor de oppholdt seg, så skulle de legge en plan for å redde ut Nissen når de hadde fått oversikt over stedet. De andre sonisene ble igjen i huset, for de visste ikke hvor lang tid det ville ta å spore opp kattefolkene. De fikk i oppgave å holde peisene varme, og ha mat og drikke klart. Dratini, Lill og Synnøve satte i gang å bake i tillegg, sånn at sporsonisene skulle få noe ekstra godt når de kom tilbake.

Hundene sporet som noen guder, med konsentrasjonen og nesa som limt på sporene. De møtte noen vanskelige steder med flere spor i alle retninger, men etter litt snusing, var alle hundene enige om hva som var riktig retning. Sonisene var anpustne, men de sa ikke noe, de var også giret av å være så nære sannheten. Sporet gikk langt, og da de kom til en stor, åpen slette, gikk det rett over, og inn i skogen på andre siden.

Det tok lang tid, og sonisene var virkelig utslitte, men omsider kunne de skimte en hytte ute i skogen. De la hundene ned i dekk, og hundene var glade for litt pause. Sonisene gikk i sporene til kattefolkene, så de ikke skulle merke at noen hadde vært der, så snek de seg opp til hytta. De tittet inn vinduet, og kunne skimte Nissen, fastbundet på en hard trestol. Inne i hytta så de fire personer, og de klarte ikke engang å telle hvor mange katter.

Siri, som var en av sporsonisene, gispet. Alle dukket ned for å ikke bli oppdaget. De snek seg vekk fra vinduet igjen, og langt nok inn i skogen til å ha oversikt, men ikke bli oppdaget. «Det skulle være fem personer,» hvisket JeanetteH. «Den femte må være et eller annet sted, vi bør stikke!» De skvatt av en høy «DUMP»-lyd, og huket seg sammen. «Åh, det var bare snø som falt fra treet der borte,» sa Jaktlykke. Allikevel var de nå redde for å bli oppdaget, så de fant veien tilbake til hundene, og la i vei tilbake til sonenhuset.

Da de endelig kom tilbake til huset, ventet de andre sonisene på dem. «DER ER DE!» ropte Siri Eveline. Det var mørkt, og kaldt. Sporsonisene hutret og frøs, og satte pris på varme pledd, og kopper med varm kakao og krem. De fikk servert rykende varm kyllinggryte alà Krutsi, med masse krydder, for å varme opp innvendig. Det tok ikke lang tid før de hadde fått varmen igjen, og de brukte lang tid på å forklare og tegne opp, hvordan terrenget så ut rundt kattehytta. Kvelden gikk til å planlegge neste steg, nemlig å overrumple kattefolka, og stjele med seg nissen. De satte oppe til langt på natt, og Dratini kom plutselig på at de hadde masse hjemmelagede godiser som de kunne kose seg med, som nattmat. Hun gikk inn på kjøkkenet for å hente alle tingene, som var lagt pent ut på brett allerede, men da hun kom inn på kjøkkenet, var det allerede noen der. «IW?» spurte hun. IW snudde seg, med et skremt blikk. Hun hadde munnen stappet full, til randen, av Negerbollene til Dratini. «IW, da!» lo Dratini. «Jeg har laget nok til alle!»

Dratini og IW, fortsatt med munnen stappfull av Negerboller, bar ut brettene med godsaker, og sonisene forsynte seg. De ble mer og mer døsige, men planen var lagt. Nå måtte de legge seg til opplading, for de ventet på en stor dag i morgen, og de var avhengig av at de hadde energi nok til å utføre planen sin, og få tilbake Nissen.

[SoppenCamilla]

21. Desember

Sonisene våknet tidlig, fulle av adrenalin. Tross lite søvn, var de fullt beredte på dagen, og konsentrasjonen var på topp. Denne gangen skulle ikke alle slite seg ut, så de som orket det, skulle stå på ski, de som ville, gikk, og de som måtte spare på energien din, fikk sitte i slede og bli trukket av hundene. Alle hadde noe å bidra med, og alle var like illsinte for at kattefolka hadde tatt Julenissen. De hadde bevæpnet seg med kjettinghalsbånd, lærbåndpisker, husholdningsredskaper, strikkepinner, heklepinner, sakser, limpistol, metallapporter, sorte Konger, skarpe børster og kammer, skrujern til å skru ned i bakken for å tjore hunden.

De la avgårde på den lange ferden mot kattefolkene. De hadde ekstra mange saueskinn og pledd å varme seg på, som Nissen skulle bli pakket inn i når de fikk han ut. Turen var lang, men omsider nærmet sonisene seg hytta. De spredte seg ut i en dobbelt-v-formasjon, som planlagt, og listet seg mot hytta. Adrenalinet pumpet nå så fælt at de var sikre på at hjerteslagene deres ville avsløre dem, ikke kvisten som Marthe tråkket på. Noen soniser stod vakt hos hundene, sånn at ingen ting skulle skje med dem mens de andre var på redningsaksjon.

Da sonisene hadde omringet hytta, og var hadde huket seg ned lenge nok til å høre alles signaler om at alt var klart, så telte de til ti, før de braste opp, krigsbrøl i halsen, og stormet mot hytta med hevede våpner. Døra falt omtrent fra hverandre da den ble slått ned av krigsklare soniser, men synet som ventet dem fikk krigsbrølene til å stilne til hviskepip. «Men... Det er jo ingen her?» pep AussieAllTheWay. Hytta var helt tom, og det var ikke tegn til at noen hadde vært der, engang. «NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!» skrek LolaPagola, og kastet seg på knærne. «Hvordan kunne de vite at vi ville komme?!» spurte Bananen. «Ånei...» mumlet Monica. «Jeg vet det.. Jeg vet hvorfor det ikke er noen her...» Alle sonisene stirret på henne, målløse. «Det er 21. Desember. Verden har gått under! Vi er de eneste gjenlevende!» Kangerlussuaq begynte å fnise høylydt, før hun innså at hun var den eneste. «Ånei, var du seriøs? Nei, hallo, da! Serr!» De andre sonisene var usikre. Det var jo 21. Desember. Mayaene hadde spådd dette. Noe kunne jo ha skjedd. «Har noen vært på internett eller snakket i telefonen i dag?» spurte Margrete. Ingen av sonisene hadde rukket det, i krigerånden.

Nå stod de og så forvirret på hverandre. «Hva gjør vi?» spurte Bikipile. «Jeg antar at vi går og sier ifra til de andre, så drar vi hjem og lager en ny plan,» sa Raksha, og ristet på hodet. Helt tomme for energi, labbet sonisene tilbake til hundene, og så dro de hjemover. Veien hjem virket veldig lang, og ingen sa noe særlig. Da de ankom sonenhuset, forventet de å møte på noe skrekkelig, for på en eller annen måte måtte jo Kattefolkene ha visst at de skulle komme, og kanskje de hadde reist til sonishuset for å gjøre ugang i mellomtiden. Det var merkverdig stille, da de kom frem til huset. «Det er en tilfeldighet,» påstod Kangerlussuaq. «Hva trodde dere skulle skje? Verden har ikke gått under, vi er jo her!» Sonisene stormet inn døren, og satte på TV, radio, og løp rett på internett. «Alt virker... Normalt?» sa Loke. Sonisene pustet lettet ut.

«Men om ikke jorden har gått under, hva har skjedd med kattefolka?» funderte Tøfflus, og lurte på om hun skulle lage en sang om det. «De var jo ikke der? Åssen visste de...?» Sonisene satte seg ned for å konspirere igjen, over kopper med kakao, te, kaffe og gløgg.

«Kattefolka er noen sleipingar,» konstaterte OlavEmil. «Ja, hvor har de tatt veien med Julenissen vår?» gråt Marie. «Det jeg lurer på,» begynte Arielle. «Er hvordan de visste at vi kom?» De andre sonisene var enige. «De har hele tiden vært et skritt foran oss,» påpekte Synnøve. «Og hvordan har de kommer seg så nære oss, uten at vi har merket det?» spurte Maria. «Jeg vet det..» mumlet Monica. «Den femte personen, den som vi aldri fikk se, det er en sonis!» gispet Gråtass.

[SoppenCamilla]

22. Desember

Sonisene var rasende for at de ikke hadde fått fakket skurkene, og reddet Nissen. All planleggingen var bortkastet. «Vi fikk i det minste trimmet litt, da?» prøvde Marie seg på. De andre sonisene bare brummet. De pakket inn gaver for harde livet, bare for å få ut litt steam. Det var ikke alle pakkene som ble like fint pakket inn, og det ga noen gode lattere. Gavepapiret fløy i alle retninger, og til slutt klarte ikke sonisene å se annet enn gavepapir.

«Nei, dere, skål!» skrålte Pia. Hun hadde funnet frem en Tequilaflaske fra Sverigeturen, og satte seg nå ned med den, salt, sitron, og et stort brett med shotteglass. «Ja, hva venter dere på? Vi finner jo ikke Nissen, noe må vi jo ha å gjøre.» Hun fylte glassene til randen. «Sistemann er en dritt!» lo Synnøve, og ble med på leken. Snart satt alle sonisene, litt rødere i kinna og blankere i øynene, med glass og flasker foran seg. Bare AnetteH mumlet for seg selv om å drikke så tidlig på dagen, men det tok ikke lang tid før hun skålte og skrålte med de andre sonisene. Da de hadde skravlet en stund, og de begynte å gå tom for ting å prate om, og skåle om, foreslo Line at de skulle ha «Nødt eller Sannhet». «Da starter jeg, og velger en annen sonis, som må velge Nødt eller Sannhet. Dersom personen velger nødt, så er de nødt til å utføre det jeg ber dem om, innenfor rimelighetens grenser, selvsagt. Sier de sannhet, må de svare ærlig på ett spørsmål. Den jeg spør, spør så nestemann.» Sonisene nikket seg enige. «Margrete!» utbrøt Line, og Margrete hoppet litt i stolen sin. «Nødt eller sannhet?» Margrete tenkte seg om i noen sekunder, og fikk noen hjelpende nudge i siden, før hun svarte: «Nødt!» Line lo, og gned seg i hendene, og Margrete angret med en gang. «Du er nødt til å være våken med oss lenger enn til klokka ti-elleve i dag!» lo Line. Margrete lo oppgitt, men sa seg enig i at hun kunne være lenge oppe èn dag da, «så lenge ikke det ødelegger helt for rutinen.» Sonisene gikk på rundgang, og tvang hverandre til å gjøre ting, eller til å fortelle ting om seg selv. SandyEyeCandy fikk i oppgave å virkelig utbrodere og forklare forholdet til seg og han hun hadde snakket om en stund nå, og sonisene ga seg ikke før hun innrømmet, meget motvillig, og med mange utbroderte forklaringer og omveier, at de var kjærester. Sonisene fniste henrykt.

Nirm måtte prøve å spise en spiseskje med kanel, noe som var mindre vellykket. Gidske ble tvunget til å fortelle om sine artige «tvangshandlinger». De fikk vite at Siri Eveline var den som bestandig snudde dorullen på badet, sånn at den var «riktig vei», og Evelzz måtte, med stor protest, spise en liten tallerken med vanlig menneskemat. IW spurte Line om hun noen gang hadde vurdert å avle frem et blandingskull, hvorpå Line ble helt stum. «HardusagtAmådusiB!» utbrøt Lola Pagola. Line måtte innrømme at hun hadde vurdert et schnoodlekull, men at det aldri ble noe av, fordi Smula ikke var villig til å parre seg. Hun poengterte at hun var glad det aldri ble noe av.

Belgerpia var nødt til å tømme analkjertlene til hunden til Castella, også med en del protest, men mest «Uff, Æsj, Æææh og Hjelp!» Krilo måtte ut og plukke hundebæsj, og madam mim ble tvunget til å studere JeanetteHs samling av underlivsbildene til Talli.

Utpå kvelden var sonisene litt mer enn brisne, og det var da IW bestemte seg for å gi dem litt hodebry, i form av oppgaver:

1. Hvilken trønderbruker eier hunden som fikk i følge en intelligenstest en sjarmerende score på 12 poeng?

5 – 15 points… Your dog is not too bright, but is most likely very cute (e.g. Bunk the Pug)

2. Hvem ønsker seg valp etter disse foreldrene til våren?

3.Mana og Mayah fikk herje sammen på tur. Ca hvor mange timer var de ute?

4. Hvilken tråd i Debattkjelleren har flest svar? Dette er et emne som aldri slutter å skape debatt. Jeg er ute etter navnet på tråden!

5. Hvem har strikket ballevarmer/ballebukse til den ene hunden sin?

Sonisene var i full gang med å gruble på svarene til oppgavene, da de ble avbrutt av et rabalder fra kjelleren. De savnet ingen, trodde de, så de kunne ikke forstå hva det var. De gikk samlet for å undersøke. I kjellerdøren så de 2ne, hun stod og kikket ned trappa. «2ne?» spurte borderen. «Jeg tok henne!» sa 2ne, og snudde seg, med et glis klistret over fjeset. Sonisene syns dette var litt skummel oppførsel fra 2ne, hun tok noen, og hun gliste med hele seg? «Hvem er det du tok, 2ne?» spurte Pippin&Symra veldig pedagogisk. «Kattedama! Hun var her, hun snek seg inn!» lo 2ne. «Men nå er hun der!» sa hun, og pekte ned trappa. De andre sonisene så en livløs skikkelse nederst i trappa, på det kalde, harde betonggulvet i kjelleren.

[SoppenCamilla]

23. Desember

Sonisene stod fortsatt målløse, og stirret på kroppen nederst i trappen. Sjokket var ikke gått over enda. 2ne hadde ikke stoppet å glise. Bananen var den som først snappet ut av transen, og løp ned trappa, til personen der nede. «Kattemennesker er mennesker de også!» påstod hun. Personen livnet litt til, og stønnet, da Bananen satte seg ned på huk. «Vær forsiktig!» sa Martine. Personen nede i trappa, som de nå kunne se var et hankjønn, snudde seg rundt. Et gisp kom fra Bananen, og hun falt bakover, med hånden til munnen. Sonisene kunne nå se kattemennesket som lå der nede, og kikket forvirret rundt seg. «Alexander Skarsgård! Eh.. Det er Eric fra True Blood!» skrek Synnøve. Noen soniser gjenkjente han umiddelbart, mens andre først forstod hvem det var da de hørte «True Blood». Noen få ante fortsatt ikke hvem det var snakk om. Bananen fikk hjelp av IW og Synnøve, og Synnøve benyttet seg av anledningen til å kjenne om rumpa til Alexander var like stram som hun trodde, og det var den. Etter litt om og men og rumpeklemming, var de omsider oppe i fellesarealet. De dumpet den svimle Alexander ned i en stol, og selv om det kom et par protester, så ble han gaffateipet til stolen, av tulip.

Da Alexander var kommet nok til seg selv igjen til at han klarte å prate mer eller mindre sammenhengende, ble han bombadert av spørsmål. «Hvor er Nissen?» «Hvorfor gjorde dere dette?» «Hva har dere imot oss?» og «Kan du sove i senga mi i natt?» var noen av spørsmålene som ble kastet på ham. Han nektet å svare på noe som helst, til å begynne med. Sonisene har tidvis veldig gode overtalelsesevner, og etter en liten stund, så hadde de fått ham på gli. Han innrømmet at han, og fire andre (norske) kattefolk hadde stjålet Julenissen. Han sa de gjorde det fordi de hadde lest bloggen til Ganzie, funnet Hundesonen, brukt flere dager på å studere oppførselen til sonisene og til å søke i arkivet for å finne ut hvordan de kunne pine sonisene mest, og mange uker på å planlegge det hele. De hadde fulgt med på hver minste lille detalj, og funnet det perfekte tidspunkt for å kidnappe Nissen, nemlig på det store julesonentreffet. Han forklarte også hvor populær han var blitt siden True Blood, og hvordan kjendisstatus han hadde. De eneste detaljene han nektet å dele, var hvem andre han samarbeidet med, og hvor de kunne finne Nissen.

Sonisene måtte gå hardere til verks. De gikk på kjøkkenet for å diskutere hvordan de kunne knekke ham. «Jeg kan smiske og flørte med han helt til han knekker!» foreslo Synnøve. Hun ble raskt nedstemt. «Vi sender bikkjene på han!» sa Djervekvinnen. Det forslaget utgikk også. «Jeg vet...» mumlet Mari, tok en kniv, og forsvant. «Ikke drep ham!» skrek Synnøve.

Sonisene samlet seg rundt Mari, som nå hadde byttet ut kniven med et sukkersøtt smil, og Alexander, som tittet forvirret opp fra stolen sin. «Jeg vil gjerne vite hvem som har Nissen, og hvor vi kan finne ham!» sa Mari, smørblidt. Alexander fnøs, og ristet på hodet. «Ikke?» smilte hun. Det tok bare et sekund før Mari var bak Alexander, og lente seg over ham, med hodet sitt ved siden av hans. Kniven hvilte nå på kinnet hans. «Vad gör du?» spurte han. «Jeg overtaler deg til å fortelle oss hvor Nissen er. Hvis ikke du gjør det, så vil det pene TV-ansiktet ditt bli veldig arrete, veldig fort.» Mari smilte fortsatt, og stakk knivspissen akkurat langt nok inn i huden til at den gav etter, men ikke langt nok inn til at det gikk hull. «Nej! Nej! Inte mitt ansikte! Jag ska berätta allt, bara inte mitt ansikte,» ba han, og Mari hånflirte.

Alexander gav etter som et tørt løv i høstvinden. Han fortalte alt, hvem de andre var, hva deres styrker og svakheter var, og best av alt, hvor de var. De hadde flyttet seg til et hus like i nærheten av Siri, for de siste dagene før jul. Der skulle de bli for å overvåke sonisene sin desperasjon ENDA nærmere. Han ga en veldig nøyaktige veibeskrivelse, og sonisene var kampklare nok en gang. Denne gangen skulle de ta dem.

Våpen og krigsmaling var gjort på en-to-tre, og sonisene satte avgårde mot huset til kattefolkene. De lot hundene være igjen for å passe på Alexander, de ville at de skulle være involvert i noe de forventet skulle bli en heftig krig. De klarte ikke engang å bry seg med å være stille, nå stormet de mot huset, og Julenissen. De sparket inn døra, og med våpnene hevet og halsene fulle av brøl, stormet de borgen. Denne gangen tok de kattefolkene på senga, og sjokket lyste i fjesene deres. «DERE KØDDER IKKE MED HUNDESONEN!» skrek Loke.

[SoppenCamilla]

24. Desember

Sonisene stormet ned huset til kattefolka, med stor iver. Våpenene sonisene hadde tatt med seg, var høyt hevet, og sonisene brølte seg hese. Kattefolka var overraskende enkle å overrumple, og mens den ene kastet seg på kne og begynte å hyle, så la den andre seg i fosterstilling og gråt. Den siste brølte «NEEEEEEEI!» med armene og hodet hevet mot himmelen. IreneN og Ozzy var litt skuffet over at det ikke ble en skikkelig krig, og Bustebarten poket den ene kattepersonen med en diger strikkenål, bare for å ha gjort det.

«Nissen!» ropte Snøfrost, som hele tiden hadde unngått kattefolka. Hun og Marie løsnet Nissen fra fangenskapet, og Nissen pustet lettet ut, og gråt en gledeståre. «Her er dere jo, venner!» gråt han. «Hvilken dato er det i dag?» Sonisene så fortvilte ut. «Julenissen,» sa lucy. «Det er julaften!» Et snev av panikk var å lese på ansiktet til Nissen. «Åh, men dette skal vi klare!» smilte han. «For dere hjelper meg, dere?» spurte han, med glitrende øyne. «Åh, JA, det gjør vi nok,» mumlet 2ne. De andre sonisene var selvsagt enige. «Nissen, du har gått igjennom så mye! Vi hjelper deg med GLEDE!» sa Marie, og stirret i 2nes retning da hun la trykket på «glede».

Sonisene fikk med seg Nissen tilbake til sonenhuset. Kattefolka var så ynkelige der de lå, desperate, at de ikke gadd å gjøre noe mer med de. Bare IW og Bustebarten samarbeidet om å henge dem opp på knagger, så kunne de henge der til de ble funnet, eller kom seg løs selv. De fniste henrykt, og lukket døren godt bak dem. Tilbake i sonenhuset, hadde Nissen fått i seg litt grøt og småkjeks, som Lill hadde laget. Hun laget kjeksen, men ikke grøten; grøten laget LinL.

Alle sonisene hadde vært opptatt av å stå å se på Nissen som spise på kjøkkenet, at de hadde glemt Alexander Skarsgård, som var fanget i stua. Det vil si, helt til HHC poengterte at hun gjerne skulle fått en bit av den rumpa, hun også. Da de kom inn i stua, så fant de Alexander, virkelig begravet, i hunder. De lå og stod og hoppa på han, og logret nesten halene av seg. Han prøvde å vi seg unna, men han var jo gaffateipet til stolen, og sonisene kunne se at han holdt på å dø. Av latter! Synnøve og HHC kuttet han løs, han var harmløs nå som Nissen var reddet. Han koste og koste på hundene. «Vad gulliga!» lo han. Sonisene var i sjokk. Hadde kattemannen tatt en helomvending, og blitt en hundemann? Han lå nå og rullet på gulvet mens han lo, og koste med hundene, og hadde drakamp med armene og beina på klærne sine.

«Soniser!» utbrøt Nissen. «Vi har dårlig tid!» Sonisene snappet ut av «Aaaw»-ingen, og ble med Nissen ut. «Jeg trenger sleden min, og sekken med gavene! For ikke å snakke om listen over snille og slemme! Jeg vet allerede hvilke kattefolk som ikke får julegave,» sa han. «Jeg har sendt bud på Rudolf, og de bør være her med sleden min hvert øyeblikk!» sa Nissen. Ordene var såvidt forlatt munnen hans, da sleden landet foran dem med et «BRAK!» og snøen fløy i alle retninger. «Rudolf!» ropte Nissen, og løp til reinsdyret, som nå lå i en snøfonn. «Det ser ut som om det går bra, han fikk seg en smell!» sa Nissen. «Det gjorde sleden også!» sa ceccy, sørgelig. Sleden lå på skakke foran dem, og røyken seg sakte oppover. Den lagde en sukkelyd, som bekreftet mistankene om at noe var gått galt.

«Det går bra!» strålte Martine. «Nissen er her, det er julaften, vi skal klare dette!» Gråtass var enig: «Det er ikke så ille at ikke gaffa kan fikse dette!» Nissen smilte, men bare i et øyeblikk. «Sekken min!» utbrøt han. «Den er.. tom!» «Ja, men Nissen, du har jo vært kidnappet!» sa Jankaa. «Det er klart den er tom, da!» Nissen ristet på hodet. «Dere forstår ikke! Det er en magisk sekk! Den burde vært fylt med gaver nok til alle i hele verden!» Sonisene gispet. «Ikke mist motet!» tordnet Marie. «Håndarbeidsoniser, dere finner frem heklesakene! Bakesoniser, bak godiser! Fotosoniser og tegnesoniser, produser vakre bilder! Finn frem leker, doner noe klær. Vi får til dette!» En gnist gikk i alle sonisene. Martine og Gråtass gikk løs på sleden, med hjelp av Cattn. Nissen pleiet Rudolf. De andre sonisene laget gaver, og pakket inn gaver, for harde livet. Etter en stund møttes de ute igjen, Alexander var også med og hjalp til å bære gaver. Sleden så bra ut, og Rudolf var seg selv igjen. Nissen åpnet sekken sin, og sonisene kastet nedi gavene. «Ååh!» utbrøt AnnChristin da hun slapp nedi gavene sine. «Det er jo tusenvis av gaver her allerede!» Nissen stupte omtrent ned i sekken sin. «Den fungerer! Deres godhjertethet og glede har fått julemagien til å virke! Nå har vi gaver til alle i verden!» Nissen gråt av glede igjen. «Dere er best, soniser! Det har jeg alltid visst!» Til og med Monica123 og 2ne hadde julestemning nå.

Julenissen satte seg opp i sleden sin, og ønsket alle sonisene en fortreffelig jul, og blunket ekstra til Siri, og sa han håpet de kom til å treffes igjen snart. Rudolf satte avgårde, og vips, så var de vekk. De kunne høre et ekko av «HO, HO, HO!» i det fjerne.

Sonisene pustet lettet ut. Det var enda tidlig ettermiddag, så de satset på at Nissen rakk alt han skulle, og at det ble jul i år også. De ruslet inn for å ta en siste kopp med kakao, te eller gløgg, før det var på tide å dra hjem og feire resten av julen med familiene sine. Da de kom inn, ble de møtt av et fantastisk syn. Det største juletreet de noen sinne hadde sett, glitret midt i rommet. Under det var det stappfullt med gaver til sonisene. De følte seg som småbarn igjen. Alle fikk en gave, som passet dem perfekt!

Da alle hadde åpnet gavene sine, var det på tide å reise hjem til familie og/eller venner, til jul. De dro hjem med gode minner og alle var gode venner. Bare JeanetteH, Synnøve, Loke, HHC småkranglet, med litt innblanding og noen sure kommentarer fra TonjeM og Siri, om hvem som skulle få ta med seg Alexander hjem til jul. *mokken* tok styringen, og bestemte at Alexander skulle få bli igjen hos Siri og Willy. «Hun har tross alt åpnet huset og sinnet for alle oss, så lenge! Hun fortjener en virkelig stor klapp på skuldra, og en diger belønning, og jeg kommer ikke på noe større!» De andre surmulet litt, men godtok det.

Sonisene klemte hverandre lenge, og drøyde farvel-ene sine. En etter en dro de, og til slutt var alle på vei hjem til ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, grandiosa, og hva de enn hadde planer om å kose seg med, julaften. De hadde hatt en fantastisk desembermåned, med hunde- og menneskeaktiviteter. De hadde klart å kose seg, selv om Nissen var kidnappet, men de kjente at de skulle klare å sove EKSTRA godt i sine egne senger, natten som kom. De var fylte av julestemning og glede, og selv om de tok farvel for denne gang, visste de at de kom til å snakkes igjen veldig snart, de aller fleste allerede på nyttårsaften, i chatten på Hundesonen.