Bør en aggresiv hund få leve??

[Birte]

hva er egentlig en agressiv hund? er en hund agressiv om den har bitt en gang? Synes det blir veldig feil å slå alle "aggressive" hunder under samme kam. f.eks:

En hund står bundet utenfor en butikk (neida, vet det ikke er lov, men bruker det som et eksempel selv om ) Det er en usikker hund etter å ha blitt mishandlet hos tidligere eier. Det kommer en mann bort og skal klappe denne hunden. Hunden viser dempende signaler, snur seg vekk. Mannen bryr seg ikke, og forsetter å bevege seg mot hunden. Hunden har blitt straffet sterkt for å knurre før, og tør ikke gjøre det igjen. Så akkurat i det mannen strekker hånden fram, biter hunden og mannen begynner å sylblø..

Kan tenke meg at i mange like tilfeller ville mannen sett på hunden som aggressiv og vært fast bestemt på at "den hunden skal avlives. den er aggressiv! :-o " Her var det både mannen og eieren av hundens feil. Hunden gjorde som den hadde blitt "lært." Og det var den eneste muligheten til å slippe unna den skumle mannen..

Læreren min fortalte en gang om en hund som var blitt avlivet da den hadde bitt en liten jente "helt plutselig." Hunden hadde aldri skadet noen før, men ble fort avlivd uten å egentlig tenkte over årsaken til at han bet. Senere fant veterinæren mange stikkhull i hodebunnen på hunden. Da hadde den lille jentet sittet å stukket stiftenåler i hodebunnen på hunden. Til slutt hadde ikke hunden orket mer, og bitt. (hele historien hørtes egentlig ganske rar ut, men slik fortalte læreren min den hvert fall.)

Jeg ville ikke vært for tidlg ute med å avlivet Sico om han hadde bitt.. Kanskje jeg er egoistisk, men jeg ville latt proffesjonelle sett på ham og tatt imot råd fra dem. Kanskje det hadde vært mulig å trene det vekk, (om han f.eks var usikker på fremmede mennesker, hunder osv.) Også heller holdt ham unna flest mulig mennesker, og PRØVD å fikset det. misforstå meg rett; jeg ville ikke ventet til han hadde bitt for 2. gangen med å avlive han. Men altså prøvd trene det vekk på en eller annen måte. Finne grunnen, og jobbe derfra. Lære han å ikke være usikker..

rotete dette ble da :?

[Mud]

Det jeg synes er det viktigste (og vanskligste) er å ta hensyn til om hunden lider under sin egen psyke..De fleste er vel enige om at det er uetisk å holde en hund med store fysiske smerter i live -men hva med de psykiske?

Uten å ha all verdens egen erfaring i hverken kroniske smerter eller psykiske lidelser tror jeg at jeg ville valgt HD fremfor angst var jeg en hund.

Pan måtte jeg skjerme for alt fra veltede møbler til klirring i metallskåler,det var bare ett sted i verden han følte seg helt, helt trygg og det var under senga mi -og der lå han titt og ofte.

Er det noe jeg angrer dypt her i verden så er det at jeg lot han lide så lenge,en fare for samfunnet eller ikke..

Jeg personlig synes det aspektet er litt lite belyst i debatten rundt farlige hunder -for det er jo stort sett de reddeste hundene som er de farligste ikke sant? Jeg kunne sikkert hatt Pan til han ble gammel og grå jeg -uten å komme noe nærmere en alvorlig hendelse enn det vi var den dagen han plutselig pekte seg ut en 1-2 åring han skulle kveste (jada,jeg vet at det sikkert ikke var helt umotivert,men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hva som egentlig skjedde,guttungen så ikke pelsen engang før han brølte frem fra under stolen min i villt raseri) -men jeg fikk meg altså en alvorlig vekker og i den senere tid ser jeg mer og mer hvor riktig det var å la han slippe for hans egen del.

Gamle-gronnisen min kunne jeg også sikkert ha holdt i live lenger enn jeg gjorde ,men da helsen brått begynnte å skrante og han ble mer og mer forvirret (vetrinæren sa han var dement :? ) ble de dårlige nervene hans tungen på vektskåla som gjorde at han fikk slippe..Da fikk det ikke hjelpe at han ikke lenger var så aggresiv mot møtende hunder og at jeg hadde lært meg hva han klikket på hos enkelte mennesker -og heller ikke at jeg forgudet den gamle generalen min...

[Jeampi]

Hvis det er slik at en hund er aggressiv etter å ha bitt én gang så er Pito aggressiv.

Eller hun har aldri bitt men hun har glefset tre ganger.

Dette syns jeg er HELT ok fordi at jeg så på henne i alle situasjonene og hun dempet masse.

Jeg syns at man skal se det an på hunden om den er det man kaller aggressiv eller ikke.

Men om en hund går rundt og er en trusseø for barn og folk rundt seg så tror jeg ikke at den har det noe godt med seg selv og det er kanskje best for både dem og andre å la den slippe..

[Birte]

Hvis det er slik at en hund er aggressiv etter å ha bitt én gang så er Pito aggressiv.

Eller hun har aldri bitt men hun har glefset tre ganger.

Dette syns jeg er HELT ok fordi at jeg så på henne i alle situasjonene og hun dempet masse.

Jeg syns at man skal se det an på hunden om den er det man kaller aggressiv eller ikke.

Men om en hund går rundt og er en trusseø for barn og folk rundt seg så tror jeg ikke at den har det noe godt med seg selv og det er kanskje best for både dem og andre å la den slippe..

Helt enig

[Heidihj]

Helt enig

Jeg er også enig

[Synne N]

Jeg synes det spørs hvordan hunden er. Mange hunder kan bite hardt, men på utrolig mange situasjoner. Noen hunder gjør det av redsel fordi de ikke ser noen annen utvei fordi de blir holdt fast osv. Noen hunder kan bite fordi de leker, men dette kan jo også bli ett hardt bitt. Mens Kali biter også, men hun er aldri sint, det er gjeting eller leking. Hvis er med å leker med ball(noe hun ikke får lov til lenger) er det stor sjanse for at du kan bli bitt i beinet. Og det kan være alt fra et lite napp til at det gjør skikkelig vondt.

Dette er fordi hun elsker å leke med ball og hun må bite i den, hvis hun da ikke får tilgang til ballen finner hun noe annet å bite i. Før beit hun mye i sykler og folk som jogger, men det har jeg klart å få slutt på. Jeg merker med n gang hun har tenkt å prøve seg(det skjer kun hvis hun er skikkelig stressa)

Jeg hadde aldri avlivt henne pga gjeting eller leking fordi jeg vet at det er noe vi kan jobbe med, slik at vi kan få slutt på det.

Hvis hun hadde vært agressiv mot mennesker og ikke hadde det bra ville jeg latt henne slippe, etter å ha prøvd å arbeidet med det selfølgelig.

[Wheaten terrier]

Det er vanskelig å svare på, og jeg er ikke så flink med ord at jeg kan få ned det jeg tenker så bra formulert, men jeg skal gjøære et lite forsøk likevel.

Jeg tror ikke det er så enkelt som å si at hvis en hund hadde angrepet noen "uprovosert" (og hva menes egentlig med det? Menneskene har funnet ut masse om hundene, men langt fra alt. Hunder er veldig følsomme dyr og den kunne bitt uten at mennesket hadde oppfattet noen av de signalene vi kjenner til. Selv om de kanskje var der...) så hadde jeg tatt den, siden da hadde den ikke hatt det godt med seg selv.

Men det er få skader som sitter så dypt at det ikke kan rettes opp igjen. Jeg tror egentlig det er sjelden man kan si at et bitt er "uprovosert" (okei, man kan aldri stole 100% på hunder, men det kan man vel ikke på noen, hverken mennesker eller dyr... ), som regel har man en grunn for å bite noen, hva ellers skal man tjene på det?

Synes alle dyr har rett til en sjanse. Selv om det er en tid da man har fått nok sjanser også selvfølgelig.... Jeg vet bare at om Tjorven hadde vært bare min hund og jeg hadde tatt avgjørelsen om hun skulle blitt avlivet, hadde jeg tenkt nøye gjennom det, og mest sannsynlig gitt henne en ny sjanse og søkt hjelp hos en profesjonell.

[Calina]

Det jeg synes er det viktigste (og vanskligste) er å ta hensyn til om hunden lider under sin egen psyke..De fleste er vel enige om at det er uetisk å holde en hund med store fysiske smerter i live -men hva med de psykiske?

Uten å ha all verdens egen erfaring i hverken kroniske smerter eller psykiske lidelser tror jeg at jeg ville valgt HD fremfor angst var jeg en hund.

.

Fullstendig enig! Jeg mener ikke at enhver som ikke passer i A4 formatet, skal gå i kverna. Men jeg ser ikke poenget i å holde en stakkar som er redd sin egen skygge,og holder på å drite seg ut av den, i live. Ei heller en som syns angrep er det beste forsvar.

[Renate A]

Fullstendig enig! Jeg mener ikke at enhver som ikke passer i A4 formatet, skal gå i kverna. Men jeg ser ikke poenget i å holde en stakkar som er redd sin egen skygge,og holder på å drite seg ut av den, i live. Ei heller en som syns angrep er det beste forsvar.

Dere begge sier mye av det jeg mener.

Det kan ikke være godt for en hund og være redd eller føle at den må forsvare seg hele tiden.

[Calina]

hva er egentlig en agressiv hund? er en hund agressiv om den har bitt en gang? Synes det blir veldig feil å slå alle "aggressive" hunder under samme kam. f.eks:

En hund står bundet utenfor en butikk (neida, vet det ikke er lov, men bruker det som et eksempel selv om ) Det er en usikker hund etter å ha blitt mishandlet hos tidligere eier. Det kommer en mann bort og skal klappe denne hunden. Hunden viser dempende signaler, snur seg vekk. Mannen bryr seg ikke, og forsetter å bevege seg mot hunden. Hunden har blitt straffet sterkt for å knurre før, og tør ikke gjøre det igjen. Så akkurat i det mannen strekker hånden fram, biter hunden og mannen begynner å sylblø..

Kan tenke meg at i mange like tilfeller ville mannen sett på hunden som aggressiv og vært fast bestemt på at "den hunden skal avlives. den er aggressiv! :-o " Her var det både mannen og eieren av hundens feil. Hunden gjorde som den hadde blitt "lært." Og det var den eneste muligheten til å slippe unna den skumle mannen..

Jeg ville ikke vært for tidlg ute med å avlivet Sico om han hadde bitt.. Kanskje jeg er egoistisk, men jeg ville latt proffesjonelle sett på ham og tatt imot råd fra dem. Kanskje det hadde vært mulig å trene det vekk, (om han f.eks var usikker på fremmede mennesker, hunder osv.) Også heller holdt ham unna flest mulig mennesker, og PRØVD å fikset det. misforstå meg rett; jeg ville ikke ventet til han hadde bitt for 2. gangen med å avlive han. Men altså prøvd trene det vekk på en eller annen måte. Finne grunnen, og jobbe derfra. Lære han å ikke være usikker.

Det er mange historier om urettferdig avlivede hunder ja. Men har en hund brutt grensen for å bite EN gang, vet man aldri når den tyr til den løsningen igjen! Det trenger ikke være en særlig vanskelig situasjon heller neste gangen,og det er det jeg ikke liker.

Et eksempel er en hund som kom inn på jobben. Eier skulle prøve en kløv,og alt var vel.Min kollega sitter tilfeldigvis på en krakk ved hundens ene side,og hadde gjort det fra hunden kom inn. Etter prøving,snur hunden hodet 180 grader,og griper etter min kollega sin arm, som kom fra det med en liten rift - hun er vant til hunder, så hun satt helt i ro de tre sekundene det tok. Ok - ingen skadet,og eier vet at han må være påpasselig (fra førav) - mens eies så unskylder hundens oppførsel, kommer det forbi en liten jente ca 1 meter ifra - hun gikk rett forbi hunden og så den ikke - hunden hopper frem og hadde den ikke vært i kort kobbel, hadde denne jenta hatt 50kg bikkje rundt halsen.

Denne hunden lever ennå, og eier må være svært forsiktig med hvor han går,og hvem han evt møter på. Et godt hundeliv???? NEPPE...

[Renate A]

Eftersom ämnet har kommit upp på mer än ett forum har jag skrivit lite mer ingående om Missy i vår blogg. Välkomna att läsa och förfasas...

http://www.blogtown.se/diary.php?year=2005&month=12&day=29&id=klickerklok

Ser at du jobber mye med Missy og hennes problemer og at hun viser respons på treningen.

Missforstå meg ikke, jeg er glad i å jobbe med problemhunder, Chicka var en problemhund når hun kom til meg fra FOD, men hun biter ikke.

Det var mye stress i hun når jeg fikk hun, hun gikk ikke sammen andre hunder og hun bare trakk seg unna andre mennesker, men gjorde aldri utfall.

Nå kan hun klappes av ukjente mennesker, men jeg sier alltid nei til barn, nettop av den grunnen at jeg vet at Chicka ikke vil.

Andre hunder leker hun godt med nå også, og viser et bra hundespråk, noe som nesten var borte når jeg fikk hun.

Det jeg skal frem til er at om hunden biter et menneske uprovosert eller napper til dem (noe som kan bli bitt ved senere anledning), så ville ikke jeg stått ansvarlig for denne hunden.

Ok hvis man vil kalle meg feig eller at jeg ikke vil trene på det, men jeg mener at en hund som viser agresjon umotivert og som har bitt er en tikkende "bombe", og jeg er ikke intressert i å se et barn bli skambitt av min hund bare fordi jeg er såå glad i hun...det blir helt feil, syntes jeg.

Hva alle andre gjør er ikke min sak, men jeg vil ha mitt på det rene og ha en hund som fungerer i samfunnet.

[Guest 2ne]

Det er et stort ansvar å ha en potensielt aggressiv hund, så hvorvidt en sånn en burde avlives eller ei, kommer an på eieren, og på hunden..

Det det står mest på, er hva slags liv man er villig til å leve for hundens skyld. Jeg har selv avlivet en hund fordi han beit, og vi hadde en del regler for hvordan man kunne og ikke kunne omgås med han.

Jeg visste jo sånn ca hva jeg fikk i hus, da han ble omplassert til meg i 14 mnd alder. Jeg syns forøvrig han var verdens skjønneste skapning, sett bort fra hans "små" problemer og særegenheter. Alt som lignet kritikk om hvordan han var, ble avføyd, de menneskene som våget å snakke nedsettende om han, hadde selvsagt ikke forstått han.. Jeg fikk all hjelp en kan be om fra oppdretteren hans, vi trente daglig på at han skulle bli bedre, han BLE bedre også, på noen punkter.. Dette blir vanskelig å forklare sånn at han ikke høres ut som en monsterhund, for han var så nære det jeg ville kalle drømmehund, men..

Når jeg fikk han, var han i sin mest sjarmerende pubertetsfase, kan man vel si..? Han hadde vel også fått bestemme en del sjøl, så pelsstell og kloklipp var ikke noe han uten videre ville være med på.. Han hadde lært at knurring og glefsing funker, da får man vilja si, og miljøtreninga hadde vel ikke vært av de beste?

Jeg brukte klikker på denne hunden, og han var ikke det minste redd for å prøve og feile (som jeg har hørt at disse crossover-hundene skal være ), så i en salig blanding av mild tvang og "shaping" (dvs at han hadde ikke rare valget, men vi begynte i det små og belønnet for all "velvilje" fra hans side.. hehe) trente vi på håndtering. Morsomt egentlig, for han hadde et lite problem med testikkelsjekk (som han hadde sluppet unna fordi han snappet etter folk), så alle vi møtte hadde bare å ta på han mens jeg holdt, også fikk han belønning og ros for å finne seg i det.. Det resulterer i en del rare blikk det, når noe av det første man sier til andre folk er "ta på ballene hans!"

Han var morsom å trene med, for ting gikk fort med han (jeg var fra før av vant til husky, som rett nok kan være kjapp fysisk, men sånn treningsmessig går det vel ikke akkurat i 100?), og vi shapet frem masse "unødvendige" øvelser som rulle rundt, snurre rundt, targeting på papptallerkner (mye billigere enn musematter, men ligger kanskje ikke like støtt? hehe) sitte bamse, slikke snute, bukke, rygge osv.. Han hadde en fantastisk dekk, selv i springmarsj plasket han i bakken når jeg ba om det.. Han var kjempemorsom å trene med, og målet var selvsagt lydighetschampionat (hvorfor ikke sikte høyt når du førstes sikter?)

Etterhvert som han slo seg til ro her hjemme og ble normalt håndterbar, eskalerte problemene vi hadde ute. I begynnelsen "låste" han seg når vi møtte andre hunder på tur, etterhvert som han ble eldre og fikk mer "baller" og meninger, begynte han å nafse i den som holdt han (som selvsagt alltid var meg, det var ikke så mange andre som ville eller fikk lov å gå med han). Det var forøvrig aldri merker eller lignende etter han, det var bare kjeksing i tøyet, liksom..

Vi trente så godt vi kunne på dette også, jeg krøyp til korset og kjøpte grime til han, med det i tankene at så lenge jeg kontrollerte hodet, så hadde jeg kontroll på hunden. Hvilket funka greit nok en stund.. Han var vel ikke akkurat en hund folk syns det var morsomt å møte, i og med at han hørtes ut som om han hadde tenkt å drepe det han kom over, men når han var løs i møte med andre hunder, så var han en normal fjortis, litt eplekjekk i noen møter, liten gutt i andre møter Så vi brukte grime i håp om at dette kom til å gå over med litt tid og trening.. Og i håp om at jeg fant en belønning som nådde inn til han selv når han så andre hunder..

Nå har det seg sånn da, at Herverket var en vakker hund, så vi ville selvsagt stille han ut. I store møljer var det jo ikke noe problem, da ble det litt for mange til at han klarte å blinke seg ut en han kunne reagere på, så jeg tenkte at det var sikkert lurt, det er en form for miljøtrening det og.

Det ble en siste utstilling på Herverket mitt, for han fant plutselig ut at han kunne ta den hunden som sto bak meg. Dessverre for han så satt han fast, så da fant han ut at han kunne jo bite meg istedet

Jeg brukte to dager på å bestemme meg for om jeg ville beholde han eller om jeg burde avlive han, og det var ikke med lett hjerte jeg bestemte meg for at han ikke hadde livets rett. Oppdretteren var heldigvis svært forståelsesfull (hun var vel rimelig klar på at hun ville avlive, men hun støttet meg uansett hvilket valg jeg tok), og det føltes helt for ****** å sitte og se på en hund som ikke var to år engang, trekke sitt siste åndedrag..

Jeg kunne sikkert valgt å gi han en sjanse til, hadde det vært bare dette med utstilling som hadde vært problemet, eller om jeg bodde helt alene for meg selv inni skogen (jeg vurderte faktisk å flytte langt til skogs for hans skyld), men jeg bor dessverre på et boligfelt med hund i annethvert hus, jeg kunne ikke velge å ikke møte andre hunder.. Og det var ingen "god" grunn til at han beit meg, jeg satt bare i veien for han.. Så jeg valgte å avlive..

Min eldste hund var motstykket til Herverket. Han var verdens snilleste Gubbelille, bråka aldri med andre hunder, fant seg i all håndtering uten å protestere (det hendte han sutra litt, han var en hårsår og følsom liten sak), reagerte aldri på noe mine søte tobeinte kunne finne på med han, han gikk alltid unna om han trodde det kunne bli bråk (det være seg med tobeint eller firbeint). Da mitt eldste barn var 4 år gammel, løp han fra rommet sitt og ut i stua for å fortelle noe, snubler i den sovende hunden midt på gulvet og lander med hele kroppen på hunden.. Som ser opp på barnet, og legger seg ned igjen.. Med Gubbelille kunne jeg være trygg på at han alltid ville velge noe annet enn å bruke tennene, han ville alltid prøve å gå unna.. Og jeg tror ikke han ville bitt noen om han ble pressa videre heller (vi testa aldri ut det, det var liksom ikke nødvendig).

Jeg antar det er litt av grunnen til at valget ble som det ble med Herverket? For jeg syns ikke hunder skal bruke tennene, de har alltid muligheten til å velge noe annet! De kan gå unna, de kan kjempe imot fysisk, eller de kan bare gi opp.. Og har de førstes valgt å bite, er terskelen for å bite igjen litt lavere, fordi de har erfart at det funker!

Det var ikke før etter at Herverket var borte, jeg la merke til hvor slitsomt det egentlig er å ha en sånn hund. Det er litt ironisk, for når jeg hadde han, så syns jeg ikke det var slitsomt i det hele tatt, det bare var sånn.. Selv mine søte små, som hadde vokst opp med verdens snilleste Gubbelille, syns det bare var sånn, Herverket var rar han, og det tok vi hensyn til..

Jeg tror jeg ville valgt Herverket igjen, om jeg kunne.. Men jeg veit og at jeg hadde sett saken i et helt annet lys om det var en uskyldig utenforstående han hadde bitt.. For en ting er å ta den risken sjøl, det er for meg noe helt annet å utsette andre for den..

EDIT: PS! Jeg syns ikke egentlig at Herverket var en aggressiv hund, selv om han reagerte aggressivt i den situasjonen.. For han var vanligvis ikke en sint og bisk hund, han var bare sær og egenrådig..

- Hmm.. Og det kan selvsagt være at jeg bare unnskylder han nå? :?

[Frisbee]

Fullstendig enig! Jeg mener ikke at enhver som ikke passer i A4 formatet, skal gå i kverna. Men jeg ser ikke poenget i å holde en stakkar som er redd sin egen skygge,og holder på å drite seg ut av den, i live. Ei heller en som syns angrep er det beste forsvar.

Kan være enig i dere på en måte, MEN synes det kommer an på om det er noen grunn til at hunden er redd, og om det kan gjøres noe med. Tinka var ett vrak når hu kom hit, men maken til livsglede har jeg ikke sett hos andre hunder. Hu var redd det meste. Og fikk epileptiske anfall hver gang hu var redd. Hadde hun bare blitt avlivet hadde jeg jo selvfølgelig ikke visst hva jeg gikk glipp av, men nå som jeg vet, er jeg jammen glad hun kom hit, og ikke til noen som avlivet henne. Så synes ikke man skal gi opp med en gang.

[Red Merle]

Er hunden en trussel for seg selv og omgivelsene, er dte best at den får slippe, ingen agressive dyr har det så godt med seg selv.

[Ulvinne]

Jeg har kanskje ikke noe i denne diskusjonen da jeg foreløpig kanskje er litt vel hundevennlig,men jeg prøver meg for det:)

Jeg er egentlig veldig i mot avlivning av dyr generelt uansett situasjon.

Jeg skal prøve og forklare hvorfor:

1: Da jeg var 7 år fikk vi en fantastisk blandngshund,etter en tid viste det seg at han var "aggressiv" ovenfor små dyr,han ble levert tilbake og så avlivet.

2: Da jeg var ca 10 år fikk vi en voksen st.bernhard hann,kjempeflott og utrolig snill. Etter hvert ble han aggressiv mot folk som kom på besøk. Han gjorde aldri anntydning til og gjøre familien noe men likevel.. Så foreldrene mine bestemte at han skulle avlives,jeg ble med inn hos dyrlegen og var hos han hele tiden. Det er IKKE en god opplevelse.

3: Da jeg var 14 år fikk jeg samboer,vi flyttet for oss selv. vi hadde en schæfer hann og da han var ca 6 mnd fikk vi en landseer hann på ca 3 år. Det viste seg etter en liten stund at hunden var dominant og pga boforhold osv ble vi enige iom at han skulle avlives(han glefset etter meg). Også da ble jeg med inn.. jeg kommer til og angre og lide for den avgjørelsen leeeenge,han fikk sprøytene også begynte han og gispe. Dyrlegen sa selv at han ikke hadde vært borte i at de gispet så mye før...

4: Min søster skulle passe schæfer hannen vår,hun fikk streng beskjed om og IKKE slippe han løs da han ikke kom på innkalling og dette var rett ved veien. Hun slapp han løs,og han ble påkjørt og drept av skadene. Jeg kommer IKKE til og overlate ansvaret for mine hunder til noen andre igjen..

Jeg har vært borte i så mange avlivninger og jeg vet hva det går ut på. Av den grunn mener jeg det skal VELDIG mye til for og rettferdiggjøre at man avliver en hund. Og aggressivitet nå om dagen kan bety mye. En hund som har knurret på et barn blir sett på som aggressiv selv om denne hunden bare ga beskjed om at den ikke ville ha barnet i nærheten,og hunden hadde gått vekk hvis barnet ikke hadde gjort det.

Som sagt:mulig jeg ikke har så mye i denne diskusjonen og gjøre men fikk da frem mitt synspunkt.

ps:da jeg skriver store bokstaver mener jeg ikke og rope,bare understreke ordet.

[ThomasS]

Jeg har ingen sterke meninger om hva andre bør gjøre med sin hund. For meg er det en selvfølge at vi gjør det vi selv mener er best for våre husdyr fra fødsel til død. Har vi først domestisert hunden, tatt den inn i våre samfunn og hjem, avlet den til å fylle våre behov, når vi mennesker har bestemt hundens foreldre, når og hvor den blir født, hvor den bor, når den spiser, leker, sover, hva den får gjøre og hva den får lære osv, så er det for meg en selvfølge at vi også tar ansvar for når vi mener at den skal dø. Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for det eller føle at "jeg bare tenker på meg selv" - for husdyr er jo til nettopp for vår del. Min mening er at så lenge vi ser til at dyret har det bra den tiden det lever, så er det helt ok at vi følger opp ansvaret som dyreeier også når vi vil at dyret ikke lenger skal leve.

Og når det gjelder å vurdere om hunden skal leve eller dø, så er det mange faktorer som spiller inn. Hundens lidelse, diagnose, prognose, eiers kompetanse, vurdering av risiko for hunden og omgivelsene, tid, penger og innsatsvilje hos eier osv osv.

Når det er så mange faktorer som spiller inn, så er det også umulig å uttale seg kategorisk om hvilke hunder som skal leve og hvilke som skal dø. Derfor mener jeg at vi bør respektere andres valg når det gjelder hva de vil gjøre med akkurat sin hund.

[ThomasS]

Med andre ord: Andres hunder - andres problem

(på fritiden vel å merke )

Forresten: Lett å glemme at dyr ikke er Disneyfigurer, og at katter klorer, hester sparker og hunder biter...

Pia har forresten bitt meg to ganger de siste månedene. Begge gangene røk hun ihop med den andre jevnaldrende bortskjemte tanta vi har hjemme over en liten bagatell (4-bente tanten altså) og jeg sto tilfeldigvis i nærheten. Første gangen et sår i brystet, denne gangen hull i buksa og i låret. Shit happens sier nå jeg, vet at noen sikkert ville tenkt på avlivning :-o

PS! Pavlov ville ikke være dårligere og insisterer på at jeg skal skrive at han også biter meg nesten daglig (men egentlig er han en liten pyse, han bare bommer på kampleksaken iblant...)

[Renate A]

Jeg har ingen sterke meninger om hva andre bør gjøre med sin hund. For meg er det en selvfølge at vi gjør det vi selv mener er best for våre husdyr fra fødsel til død. Har vi først domestisert hunden, tatt den inn i våre samfunn og hjem, avlet den til å fylle våre behov, når vi mennesker har bestemt hundens foreldre, når og hvor den blir født, hvor den bor, når den spiser, leker, sover, hva den får gjøre og hva den får lære osv, så er det for meg en selvfølge at vi også tar ansvar for når vi mener at den skal dø. Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for det eller føle at "jeg bare tenker på meg selv" - for husdyr er jo til nettopp for vår del. Min mening er at så lenge vi ser til at dyret har det bra den tiden det lever, så er det helt ok at vi følger opp ansvaret som dyreeier også når vi vil at dyret ikke lenger skal leve.

Og når det gjelder å vurdere om hunden skal leve eller dø, så er det mange faktorer som spiller inn. Hundens lidelse, diagnose, prognose, eiers kompetanse, vurdering av risiko for hunden og omgivelsene, tid, penger og innsatsvilje hos eier osv osv.

Når det er så mange faktorer som spiller inn, så er det også umulig å uttale seg kategorisk om hvilke hunder som skal leve og hvilke som skal dø. Derfor mener jeg at vi bør respektere andres valg når det gjelder hva de vil gjøre med akkurat sin hund.

Selvfølgelig skal man repektere andre valg hva de gjør med hundene sine.

Men hvis jeg går på gaten og går forbi en hund og eier på tur og hunden av en eller annen grunn blir provosert av meg og sitter i armen eller beinet mitt, da blir det vel litt min sak også??

Jeg er enig i at man skal vurdere diagnose osv, men hadde hunden bitt meg eller barnet mitt (jeg har ikke barn men...) uprovosert så skal jeg love at den hunden hadde levd usikkert.

[Wheaten terrier]

Er hunden en trussel for seg selv og omgivelsene' date=' er dte best at den får slippe, ingen agressive dyr har det så godt med seg selv.[/quote']

Nei, kanskje ikke, de har ofte et problem. Men det går da an og finne løsninger på problemer også?

[Renate A]

Med andre ord: Andres hunder - andres problem

(på fritiden vel å merke )

Forresten: Lett å glemme at dyr ikke er Disneyfigurer, og at katter klorer, hester sparker og hunder biter...

Pia har forresten bitt meg to ganger de siste månedene. Begge gangene røk hun ihop med den andre jevnaldrende bortskjemte tanta vi har hjemme over en liten bagatell (4-bente tanten altså) og jeg sto tilfeldigvis i nærheten. Første gangen et sår i brystet, denne gangen hull i buksa og i låret. Shit happens sier nå jeg, vet at noen sikkert ville tenkt på avlivning :-o

PS! Pavlov ville ikke være dårligere og insisterer på at jeg skal skrive at han også biter meg nesten daglig (men egentlig er han en liten pyse, han bare bommer på kampleksaken iblant...)

Ved sånne situasjoner så sier det seg selv at hunden ikke kan settes i skyld, dette er ytterpungter.

[Mud]

Jeg er enig i at det blir så mange nyanser og momenter som spiller inn at det nesten er umulig i diskutere aggresjon og angst hos hund konstruktivt..

Men jeg synes uansett det er en viktig diskusjon.Jeg er veldig enig i mye av 2ne sier -det kommer mye ann på hvilket liv eieren ønsker.

Etter Pan og gamleBelgeren min har jeg fått min kvote av nervøse hunder,jeg ønsker ikke å ligge våken å ransake meg selv som hunde-eier hele natten og bekymre meg for bisken -jeg vil ha et aktivt hundeliv med en glad hund!

Både Missy og Basenjien fungerer jo!De har et tilfredstillende liv og er sannsynligvis glade og fornøyde så lenge ingen "skumlinger" kommer inn i bildet.Missy er jo tilmed på bedringens vei Pan hadde det fælt uansett han -var det ingen andre skumlinger i nærheten fant han noe nytt å være redd.

Jeg mener også det er forskjell på bitt og bitt..Den ene gangen jeg måtte på legevakten pga Pan tror jeg ikke han var klar over at han bet en gang.Fingeren min var på pinnen hans og resultatet var en hjørnetann i mellom neglen og et godt stykke inn i fingeren.

Loke har faktisk "bitt" meg til blods gjentatte ganger,noe pga lek,andre ganger har han klypi for hardt ,2 ganger gikk han i forsvar når jeg skulle tømme de fulle analkjertlene hans og glefset såpass hardt at det gikk hull og den første tiden han bodde her var ganske lik hærverket til 2ne:han prøvde å knurre og glefse igjennom viljen sin.Og noen ganger traff han for hardt.

Den hunden som har bitt meg dypest er fakstisk den -snille milde supervennlig mot alle- tispa jeg hadde samtidig som belgeren,de sloss over et tyggebein (eller belgeren sloss -hun bare forsvarte seg) jeg gikk inn og skillte de med 2 dype hull over venstre kneskål som resultat.Det kunne ikke falt meg inn å avlive sheila pga noe sånt.. :-o

Jeg hører noen sier at hunder har en helt utrolig kontroll over tennene sine til enhver tid,men det gjelder altså ikke mine hunder desverre.

Den gangen Pan beit etter ansiktet mitt når han var valp derimot...se det var noe helt annet...Han traff ikke skikkelig(jeg var forberedt),men det var noe desperat og seriøst i det hele som fortalte meg at han mente alvor.Hadde han vært voksen da hadde veien vært kort.

[Aud Stokman]

Jeg lurer på deres mening rundt agresive hunder som biter eller som oppfører seg truende mot mennesker, skal de ha livets rett??

Man kan bruke munnkurv, men er dette sikkert nok? Tenk om hunden stikker av fra eier. (feks ut døren uten munnkurven)

Har vi ikke sett nok eksempler på hundebitt til at vi burde ta til fornuft og la hundene få slippe når de biter?

Dette er IKKE en Pitbull osv diskusjon, men en diskusjon om hvor ligger vår terskel når det gjelder agresive hunder?

Jeg mener at man ikke kan generalisere her. Det kommer an på hvordan man bor til, hvordan hunden reagerer hvis den kommer på frifot. Mange hunder som er angstbitere gjør ikke tegn til å bite når de er løse og kan komme seg unna det de ser på som en trussel. Og det kommer an på eierens hunderfaring og familieforhold. Bor man alene, så er det helt klart mye enklere å ha en slik hund enn hvis det er en hel familie som hunden må forholde seg til.

En munnkurv er selvfølgelig sikkert nok til å hindre hunden i å bite, hvis den er satt riktig på, men hunden kan jo ikke gå med munnkurv resten av sitt liv.

Som oppdretter ser jeg klart at det er enkelte valg her i livet som ikke er hyggelige å ta, men som må tas, som en ansvarlig oppdretter.

Jeg mener at man må vurdere hvert enkelt tilfelle for seg selv og ikke dra alle over en kam. Det er jo en meget alvorlig ting å ta livet av en hund, ikke noe man gjør for gøy, så det må være skikkelig gjennomtenkt, for når hunden er i hundehimmelen, så kommer den ikke tilbake på denne planeten som vi bor på.

[Guest 2ne]

Jeg ville vel heller ikke avlivet enhver hund som beit, noen ganger er det svært situasjonsbetinget at hunden biter.. Selv om jeg altså mener at de har alltid et valg

Når jeg jobbet på karantenestasjon, hadde vi en masse forskjellige hunder inne (selvsagt ) Det var bl.a. en episode med en diger hannhund som gikk og glefsa i gitteret til alle de andre hannhundene på vei ut i den store luftegården, hvor sjefen tok tak i hunden for å geleide den videre. Hun ble bitt, ei hjørnetann rett ned i underarmen (hun påsto at hun kjente krafta forplante seg i hele skjelettet). Det var en idiotisk ting å gjøre, man tar bare ikke tak i en hund i en sånn situasjon, han var skyhøy på stress og visste ikke hva som plutselig tok tak i han..

Når man går i mellom når hunder sloss, er sannsynligheten for at du blir bitt rimelig stor. Dette er og en situasjon hvor hunden(e) blokkerer i stress, og noen hunder biter det de får tak i da.. Men dette er ikke aggressive hunder, det er hunder som er "sinnsyke i gjerningsøyeblikket". Men en hund som stadig er "sinnsyk", bør få lov til å slippe (min personlige mening).

Jeg syns forøvrig det er stor forskjell på å jobbe med aggressive hunder, og å eie de. Jeg kan finne meg i at det er en yrkesrisiko, men jeg forventer altså å kunne håndtere min egen hund uten fare for liv og lemmer.. Jeg vil også ha et så normalt hundehold som mulig, hvor jeg ikke er nødt til å holde foredrag for enhver som stikker huet inn døra her om hva man kan og ikke kan gjøre, eller ha øyne på stilk og i nakken for å få med meg alt som kan utløse ett eller annet.. En sånn hund hadde jeg ikke orka..

[TonjeM]

Aud skrev:

Jeg mener at man må vurdere hvert enkelt tilfelle for seg selv og ikke dra alle over en kam. Det er jo en meget alvorlig ting å ta livet av en hund, ikke noe man gjør for gøy, så det må være skikkelig gjennomtenkt, for når hunden er i hundehimmelen, så kommer den ikke tilbake på denne planeten som vi bor på.

Så enig så enig Aud (og så vakkert formulert..)

Vedr om aggressive hunder lider - vet ikke om det er riktig å si det heller - det varierer vel. For å trekke frem den evinnelige basenjien min. Vi kan tilby henne et liv hvor belastningen på angsten hennes er minimal og hun får t.o.m. oppleve å gå løs, og vi bruker henne til skogsfugl-jakt slik at hun faktisk er heldigere enn basenjier flest - hun får "leve ut" sine sterke jaktinstinkter (og fasinerende er det, men det får være i en annen tråd). Til hverdags bor vi i "sivilisert strøk", men jeg går stortsett tur med henne og flatten hver for seg. Slik kan ikke hun påvirke flatten med noiaen sin, og jeg har dessuten mulighet å løfte henne på armen hver gang noe skummelt dukker opp - det trygger henne noe voldsomt (og jeg får masse møkkabemerkninger om at jeg gjør henne skrudd med det, men jeg ønsker jeg hadde kommet på å løfte henne på armen for åresvis siden - dette er noe vi kun har gjort i ett års tid).

Imidlertid kan vi ikke beskytte basenjien mot alt. Skulle hun bli syk eller skadet på en måte som innebar operasjon feks, så vil hun fort og så skånsomt som mulig bli avlivet. Dyrlegen min sier at hun vil ikke operere basenjien for belastningen vil være for stor på psyken hennes - og jeg er helt enig. I det hele tatt drøyer jeg dyrlegebesøk med henne så lenge som mulig pga hun er så angst. I sommer slo hun seg og ødela ryggen sin - hun skrek hver gang hun skulle reise seg opp. Hadde det vært enhver annen hund hadde vi vært hos dyrlegen øyeblikkelig, men ikke med basenjien. Jeg drøyde enda det var forferdelig å høre skrikene hennes, jeg satte som grense 3 dager - men det fikset seg selv innen det. Når hun får renset tennene sine, er jeg tilstede både når hun sovner og er hos henne når hun får oppvåkningssprøyte - hun får ligge på fanget mitt og det går rimlig bra - men alvorlige operasjoner ville være en helt annen sak.

Nei, i likhet med flere her, vil heller ikke jeg ha en slik hund igjen - tror jeg. Ikke direkte pga det som skal til for å beskytte og skåne, men pga alle bekymringer som følger med å ha en slik hund. Og om hunden lider, er absolutt et svært viktig moment - den følger rett etter om hunden kan skade omgivelsene.

[-Damen]

Slike hunder har ikke livets rett.

Henviser til den nye hundeloven,og ansvaret en har som eier til en slik hund.