Gå til innhold
Hundesonen.no

Lever det noen dvergbuhunder i Norge fortsatt?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg lurer ganske enkelt på om det er noen som har eller vet om noen som har dvergbuhund fortsatt?

Vår Tiril døde 21. April 2011, nesten 16 år gammel. Hun var fra Bø i Telemark. Jeg har møtt på noen få eksemplarer av arten opp igjennom årene med Tiril. Jeg husker at vi møtte det to- tre forskjellige i Bergen for ca. 12 år siden, og en i Oslo for ca. 10 år siden. Tiril hadde selv 3 søsken, og den ene tror jeg havnet i Kongsberg. Har hørt fra folk opp igjennom årene med Tiril at de vet om noen som har hatt maken både i Gudbrandsdalen, Askimdistriktet og i Telemark.

Jeg er veldig nysgjerrig på om det fortsatt finnes noen levende dverg buhunder i Norge. Jeg ville sette stor pris på å vite dette fordi jeg lurer på om rasen nå er helt utdødd. Jeg har fortsatt et bittelitt håp om at det kan være noen der ute, og ved et mirakel kunne det kanskje blitt en valp...

For ordens skyld legger jeg til at jeg er helt klar over at dvergbuhund ikke er regnet som egen rase lenger.

  • Like 1
Skrevet

Jeg hørte aldri noe om at det fremdeles fantes dverg-eksemplarer i den perioden jeg hadde rasen (2004-2010). Og det er jo egentlig bra syns jeg, buhunden skal ikke være dverg den. :)

  • Like 1
Skrevet

Ser at norsk buhundklubb uttaler på sin facebookside tidligere i år:

"Dvergbuhund har ikke vært en egen rase, snarere en variant av buhunden. Dvergbuhunden har sannsynligvis hatt et gen eller en mutasjon for dvergvekst som det har blitt avlet videre på. Det er nok få, om noen, dvergbuhunder igjen."

  • 4 years later...
Skrevet

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

  • Like 1
Skrevet
4 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

Dette er jo veldig OT i forhold til hva tråden egentlig handler om. Men nå er det vel sjeldent at det er særlig positivt for en rase å bli populær :P

  • Like 2
Skrevet
På 31.10.2012 at 10:57 AM, Artemis skrev:

Ser at norsk buhundklubb uttaler på sin facebookside tidligere i år:

"Dvergbuhund har ikke vært en egen rase, snarere en variant av buhunden. Dvergbuhunden har sannsynligvis hatt et gen eller en mutasjon for dvergvekst som det har blitt avlet videre på. Det er nok få, om noen, dvergbuhunder igjen."

 

7 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

Om du ser over så er det snakk om dvergvekst mutasjon. Dvergvekst fører sjeldent så veldig mye bra med seg i lengden. De fleste raser som får mutasjon/Hypofysær dvergvekst ender med avliving i oppveksten pga smerter i ledd eller andre problemer. Så å avle fram enda en rase med dvergvekst ville vært idiotisk i vår tid med den kunnskapen vi har. Selv de rasene som har "vanlig" dvergvekst sliter jo gjerne under oppveksten og det er helt normalt bla at de har short ulna o.l. 

Skrevet
9 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

På hvilken måte skulle det være positivt for buhunden om noen velger denne "rasen" fordi det er en dverg, og ikke fordi det er en buhund?

  • Like 5
Skrevet

Jeg har et vagt minne om å ha sett en slik 'dvergbuhund' for mange år siden. Dette var ikke en hund med dvergvekst men rett og slett en mindre utgave av buhund. Jeg tror navnet er litt misvisende og henleder nok tanken på typiske dvergtrekk. Husk at betegnelsen dverg gjerne ble benyttet litt friere tidligere. Miniatyrhunder ble.f.eks ofte kalt dverghunder, selv om ikke alle faller 'naturlig' inn i kategorien. 

Det hadde vært veldig interessant å se noen bilder av de omtalte hundene i tråden eller av andre såkalte 'dvergbuhunder' om noen har bilder? :) 

  • Like 1
Skrevet

Det at noe kalles "dverg" trenger ikke ha noen som helst sammenheng med dverggen. Er jo mange raser som har dvergvarianter, dvergpincher, dvergschnauser, dvergpuddel, dvergdachs osv. og ingen av de er resultat av et defekt dverggen som forringer livskvaliteten, de er bare avlet ned i størrelse. Så kanskje dette også er en slik?

Skrevet

Så lenge disse "dvergene" levde lange og sunne liv, så var de neppe et resultat av noen genfeil. Men buhund er en liten rase, og innavl er sikkert ikke uvanlig. Som kjent er en vanlig følge av høy innavlsgrad nettop små og puslete individer. Sånn sett kan man jo kalle haldenen vi hadde, og flere av søsknene, for dverghaldenstøver :P

Med årene har innavl fått en helt annen fokus enn tidligere, og man jobber i de fleste raser for å bredde avlsbasen, og holde innavlsgrad så lav som mulig. Kanskje derfor disse "dvergbuhundene" ikke er så vanlige lenger??

Skrevet
35 minutes ago, Pringlen said:

Så lenge disse "dvergene" levde lange og sunne liv, så var de neppe et resultat av noen genfeil.

Hvis dvergvekst ikke er en genfeil, hva er det da? (Ja noen sykdommer kan gi det, men da er vi utenfor hitboxen som framstilles her: sunne og lange liv)

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvis dvergvekst ikke er en genfeil, hva er det da? (Ja noen sykdommer kan gi det, men da er vi utenfor hitboxen som framstilles her: sunne og lange liv)

Det er det jeg (og andre her) prøver å si at de kanskje ikke har. Små individer er ikke det samme som hypofysær dvergvekst...

 

Skrevet
Akkurat nå, Pringlen skrev:

Det er det jeg (og andre her) prøver å si at de kanskje ikke har. Små individer er ikke det samme som hypofysær dvergvekst...

 

Men når man avler veldig små individer av en normal stor rase så får de ofte tendenser til "dverg" preg av den dårlige sorten som eple hode, utstående øyner, spe bennygning o.l. 

Ett godt eksempel er American miniatyr Aussie (eller hva fader den nå heter offisielt :P ) Der er det ekstremt mange som har fått negative dvergpreg etter avlen startet med å avle fra for små Aussie. 

Skrevet
9 minutter siden, JeanetteH skrev:

Men når man avler veldig små individer av en normal stor rase så får de ofte tendenser til "dverg" preg av den dårlige sorten som eple hode, utstående øyner, spe bennygning o.l. 

Ett godt eksempel er American miniatyr Aussie (eller hva fader den nå heter offisielt :P ) Der er det ekstremt mange som har fått negative dvergpreg etter avlen startet med å avle fra for små Aussie. 

Absolutt, det følger gjerne med når man avler en rase ned i størrelse. Uten at det er noen mutasjon av den grunn. Det ser man jo egentlig på alle nedavlede raser kontra orginalrasen. Mye av samme trekkene sees hos individer som er små pga innavl, og ikke bevisst selektering.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...