Gå til innhold
Hundesonen.no

Røyking, kreft/sykdom og livsstilsvalg - Splittet fra AN


Recommended Posts

Skrevet

Klem til deg Anette. :hug:

Du har egentlig opplevd marerittet mitt... Jeg har vært redd for pappa i alle år (og er det enda) fordi han røyker og jeg under skoletiden havnet i den største antirøykekampanjen rettet mot barn noensinne?

Både på barneskolen og ungdomskolen har vi lært om hvor forferdelig røyking er, fått harde fakta og sett grusomme videoer. På noen har det kanskje hatt motsatt effekt og gjør røyking 'tøffere,' mens jeg ble kanskje litt for redd av det...

Jeg hadde mareritt om at pappa døde av å kaste opp etter cellegift, og både jeg og søsken har ført en evig kamp mot han med å gjemme og kaste røyken hans og kranglet med han om røykingen.

Idag er han 60 år og jeg syntes fortsatt det er altfor tidlig å miste han, jeg vil at han skal være der for oss og være bestefar lenge... Men er fremdeles redd for at røyken skal stjele mange år av livet hans.

Jeg er ihvertfall veldig glad for å se den statistikken som ble vist tidligere i tråden.

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg blir bare så inn i gamperæva irritert over enkeltes uttalelser ang. røyking. Det er da for **** ingen som i dag tror at det er spesiellt helsefrembringende å røyke. Og når man i samme åndedrag pås

Eh, nei. De aller fleste overvektige er det fordi de spiser for mye og rører seg for lite. De har med seg dårlige spisevaner hjemmefra, utvikler og/eller beholder dårlige spisevaner fordi de av ulike

Neida, det var ikke rettet mot deg! Faktisk har jeg ikke lest alle innleggene nøye engang, jeg følte bare for å dele mitt synspunkt på saker og ting. Jeg er nok litt preget av å jobbe med kreft hver d

Skrevet

Nå har ikke jeg lest hele tråden, men er det noen statistikk over hvor mange som for kols, lungekreft og andre røykerelaterte sykdommer i forhold til hvor mange som røyker?

Jeg vet at dersom jeg hadde likt røyk så hadde ikke jeg hatt noe problem med å røyke på tross av alle advarsler.

Rett og slett fordi jeg mener at enten får du kreft eller en annen sykdom, eller så får du det ikke. Du har uansett ingen garanti.

Jeg synes faktisk det er skumlere med alkoholforbruket til enkelte unge i dag, jeg har flere venninner i 20 årene som allerede har pådratt seg skade på indre organer pga alkoholforbruk. Vil vel ikke si det er noe bedre?

Nå skal det sies at ingen av mine foreldre verken røyker eller drikker. Alikevel har pappa hatt to runder med kreft (to forskjellige typer) og mamma har hatt en runde. Pappa sin seneste krefttype ligger i familien da både farfar, broren til farfar og oldefar døde av dette. Men det er kanskje ikke noe genetisk ved lungekreft?

Man lever bare en gang. Skulle jeg ha gjort alt for å prøve å unngå de krefttypene og andre sykdommer vi har i nærmeste familie bare fordi at det er en sjangs for at jeg ville fått de - vel da ville jeg ikke levd.

Nå skal det sies at ingen av mine bekjente/familie som røyker/har røykt har fått sykdommer relatert til røyken. Så sånn sett har jeg kanskje ikke rett til å uttale meg :)

Guest Kåre Lise
Skrevet

Nå har ikke jeg lest hele tråden, men er det noen statistikk over hvor mange som for kols, lungekreft og andre røykerelaterte sykdommer i forhold til hvor mange som røyker?

Jeg vet at dersom jeg hadde likt røyk så hadde ikke jeg hatt noe problem med å røyke på tross av alle advarsler.

Rett og slett fordi jeg mener at enten får du kreft eller en annen sykdom, eller så får du det ikke. Du har uansett ingen garanti.

Jeg synes faktisk det er skumlere med alkoholforbruket til enkelte unge i dag, jeg har flere venninner i 20 årene som allerede har pådratt seg skade på indre organer pga alkoholforbruk. Vil vel ikke si det er noe bedre?

Nå skal det sies at ingen av mine foreldre verken røyker eller drikker. Alikevel har pappa hatt to runder med kreft (to forskjellige typer) og mamma har hatt en runde. Pappa sin seneste krefttype ligger i familien da både farfar, broren til farfar og oldefar døde av dette. Men det er kanskje ikke noe genetisk ved lungekreft?

Man lever bare en gang. Skulle jeg ha gjort alt for å prøve å unngå de krefttypene og andre sykdommer vi har i nærmeste familie bare fordi at det er en sjangs for at jeg ville fått de - vel da ville jeg ikke levd.

Nå skal det sies at ingen av mine bekjente/familie som røyker/har røykt har fått sykdommer relatert til røyken. Så sånn sett har jeg kanskje ikke rett til å uttale meg :)

Du må nå gjerne uttale deg men dine konklusjoner er sånn jeg ser det basert på uvitenhet, tilfeldigheter og naivitet.

Den viktigste årsaken til KOLS er røyking.

To tredeler av kolstilfellene skyldes røyking.

Tobakksrøyk inneholder rundt 40 kreftfremkallende stoffer, blant annet nitrosaminer.

Røyker du har du dobbelt så stor risiko for å dø av kreft. Er du storrøyker er faren fire ganger så stor.

Det er ingen som helst tvil om at røyking er den faktoren som har størst effekt på dødelighet midt i livet, konkluderer Vollset.

Osv osv osv...

Skal slutte røyke selv og kols er virkelig ikke noe jeg har lyst på. Lite forenlig med hundehold å ikke klare gå 100 meter uten å miste pusten.

Skrevet

Det er ikke så vanskelig å slutte røyke heller, det er bare så himla vanskelig å ikke begynne igjen.

Skrevet
Nå må jeg bare hive inn litt om fedme, slanking osv. - og litt om årsaken til at man ikke finner eller mangler den indre motivasjonen til å slanke seg. Been there - done that. *klippe resten*

Tusen takk for et flott og veldig motiverende innlegg!

Jeg er på min første "seriøse" slanking, tidligere har jeg bare passet litt på i en måned eller to, og så ikke tenkt på vektnedgang. Det er veldig flott å få høre hvor viktig det er å holde vektnedgangen over lengre tid. Det har det også vært veldig fokus på i kurset jeg har gått.

Og jeg er logisk nok livredd for å falle i jojo-fellen, for jeg er redd jeg da mister motivasjonen etter en stund. Min plan er ihvertfall å gå på et år med Hold-vekta kurs, og kanskje et til etter det, for fem år er ekstremt lenge! Det er da kjipt å miste alt man har jobbet for.

Skrevet

Lever bare en gang ja, kanskje nyte mest mulig av den og lengst :-)

Ja, sant det :)

Du må nå gjerne uttale deg men dine konklusjoner er sånn jeg ser det basert på uvitenhet, tilfeldigheter og naivitet.

Takk for linker, skal leses :) Du har nok rett i at alle de tre nevnte, jeg har vel blitt litt "skadet" av å ha syke foreldre "uten grunn". Men jeg mener jo selvfølgelig ikke at man burde røyke, ideelt sett burde man vel verken røyke, snuse, drikke alkohol eller spise usunn mat.

Innrømmer at jeg absolutt ikke kan noe om verken kols eller lungekreft (det er vel her naiviteten slår inn), man må kanskje oppleve det med noen man kjenner før man vet hvordan det er? Jeg skal iallefall lese meg opp på det, kanskje jeg da syns røyking er skumlere :)

Veldig flink som skal prøve å slutte å røyke, det skal du ha :) Høres ikke morsomt ut å bli sliten selv av korte strekninger.

Skrevet

Jeg velger å være overvektig kontra å røyke :aww: så jeg har bare 1 av 2.

Velger du å være overvektig? Hvorfor det?

Ikke min business hva andre veier altså, men det var bare et litt snodig uttrykk. Kanskje jeg misforstod det? :) Velger du det fordi du ikke orker å manne opp viljestyrken til å legge om kostholdet? Har forståelse for det, for jeg kan tenke meg det krever vel omtrent like mye viljestyrke som å slutte og røyke avhengighetsskapende sigaretter.

Jeg har alltid (frem til jeg ble ca 40) hatt et vekt-problem, men faktisk det stikk motsatte av overvekt.... Jeg var sykelig undervektig, ca 10-15 kg for tynn ifht tabellen/høyde. Vekten min lå på bare et par-og-førti kg.... I hele mitt voksne liv. Samme vekt.

Det har aldri skortet på kommentarer, den ene frekkere enn den andre, og det er virkelig sprøtt hva folk kan finne på å si til en ang. vekten. "Du er så mager, du, at rompa di bare henger på en krok" var det ei kjerring som sa til meg på jobben en gang. Og spørsmålet "Har du anorexia eller?" har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg ble spurt. Drittlei.

Jeg tror jeg fikk kommentarer nesten hver eneste dag, i heisen opp fra kantinen etter lunsj var typisk sted. Spesielt en spesiell kollega kom banna bein alltid med en kommentar om vi delte heis sammen opp.... etter mange år med sånne ufine kommentarer om vekten min, brast det for meg en vakker dag og jeg glefset endelig tilbake at jeg ville sette pris på om hun ga f...aen i å kommentere vekten min støtt. Det var liksom ikke sånn at jeg ikke ante noe om hva jeg veide...! :bug: Folk så ut som de trodde de fortale meg noe nytt liksom! Denne kollegaen jeg eksploderte litt ovenfor, ga seg med kommentarene etter det.... Det verste var at hun så skikkelig overraska ut da jeg sa at kommentarene ikke bare var frekke, men sårende. Det hadde liksom ikke ramla henne inn i det hele tatt!

Sånn var folk mot meg i årevis, kom med den ene kommentaren etter den andre. Første gang jeg kan huske å ha fått en kommentar over hvor tynn jeg var, var jeg 6-7 år. Det var nabo-gubben, en godt voksen kar, som sa det. Vi sto en gruppe utenfor hagen og han kasta et blikk på meg og lo, og sa: "Du er så tynn du, at du kan ikke spise ertesuppe, for da ser du ut som et perlekjede etterpå!" Det synes alle rundt var festlig da, unntatt jeg. Det er mitt første minne om vekt-kommentarer og kritikk. Det viste seg at jeg måtte leve med sånne kommentarer i over 30-35 år etterpå.

Uansett hva jeg spiste, så rørte ikke vekten på seg. Helsetjenesten på jobben satte meg til og med på fetekur engang, og dro meg stadig inn til vektkontroller og "forhør". Men de kunne jo selv se hva jeg spiste i kantina på jobben hver dag, fulle tallerkner og god appetitt. Det skortet liksom ikke på maten. Etter den gangen de satte meg på fetekur, der jeg synes jeg spiste så det tøyt ut av ørene mine i en måned, fra morgen til kveld, så gikk jeg opp hele 800 gram.....!

Så det å være tynn som ei flis var iallefall ikke noe valg jeg tok, selv om mange av de som kom med frekke kommentarer så ut til å tro det.

Heldigvis, da jeg rundet førti, begynte plutselig vekten å krype oppover og i dag er jeg normalvektig (45 år). Gudskjelov! Nå slipper jeg de evinnelige kritiske kommentarene støtt.

Det jeg ikke klarer å forstå er hvorfor foreldre røyker inne rundt barna ol, man har ikke så mye valg om foreldra røyker inne.

Det er jo helt ufattelig! Er det virkelig noen som røyker innendørs med barn i hus i dag?!? Det er jo direkte barnemishandling! Det skulle vært forbudt ved lov å røyke i samme rom som barn!

Jeg har vært røyker (sluttet for to år siden) og har barn (født i år 2000), men jeg har aldri røyket så mye som et trekk innendørs etter at det kom barn i hus. Totalforbud. Det var bare å kle på seg og gå ut for å røyke, uansett om det høljet ned regn eller var -20°C blå grader! :- )

For meg er det helt uvirkelig at noen røyker i nærheten av barn, i et innestengt rom. Det skulle vært forbudt ved lov!

Jeg vet ikke om noen med barn som tillater røyking inne, gudskjelov, derfor har mitt inntrykk vært at det knapt forekommer. Det eneste jeg har hørt, er at besteforeldre-generasjonen kan ha vanskelig for å akseptere at det ikke røykes inne med barn i nærheten. Mange eldre greier ikke legge bort den vanen.

Skrevet

Nå har jeg bare skumma gjennom tråden, men jeg tror indre motivasjon er nesten alt, jeg. Hvor den kommer fra er jo egentlig likegyldig bare den er der. Som når jeg sa til samboer at jeg ikke flyttet tvers over landet til han om han ikke sluttet med snusen - for DET synes jeg er kræslig. Han gjorde som med røyken, satte seg en dato, var veldig motivert, slutta på dagen og begynte aldri igjen.

Selv har jeg alltid vært normalvektig frem til jeg flytta for meg selv som 15-åring. Bodde borte i 2 måneder, så havnet jeg på sykehuset etter en skremmende opplevelse der jeg ikke klarte kontrollere kroppen selv. Siden har ryggsmertene kommet snikende. Og med en kiro som ba meg sitte på rumpa til de fant ut hva det var - vel, så var det gjort. Og siden har ryggen vært et *******. Du verden så mye jeg skulle gjort for å få gå en tur uten å være redd for at alt knyter seg.

Det er i grunn ingen unnskyldning synes jeg, da må man tilpasse seg. Og kanskje viktigst, finne noe som funker for deg i slanking. Jeg gikk på grete roede-kurs og HATET det. Jeg grua meg til hvert måltid, syntes det var grusomt mye mat. Det hjalp ikke akkurat. Nå derimot har jeg fått et tonn motivasjon. Nå kommer det en liten en i februar og hun er vel hele grunnen til at jeg nå har kutta ut sukker, spiser sunt, etc. Jeg er så ufattelig glad jeg har unge foreldre, skulle gjerne beholdt de i enda 50 år til men er glad for såpass mange. Overvekten min vil ta livet av meg mye tidligere enn datteren min forhåpentligvis vil bli kvitt meg. Det kommer ikke på tale altså. Dessuten skal hun lære å spise sunt, lage mye mat fra bunn og få gode vaner i livet fra dag 1. For en motivasjon hun er!

Uten baby i magen hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt spesielt mye indre motivasjon. Eneste sure nå er at graviditet strengt talt ikke er noen slankekur :lol:

Guest Kåre Lise
Skrevet

Det er jo helt ufattelig! Er det virkelig noen som røyker innendørs med barn i hus i dag?!? Det er jo direkte barnemishandling! Det skulle vært forbudt ved lov å røyke i samme rom som barn!

Seriøst, folk drikker og gjør alle mulig andre utenkelige ting med barn hjemme og du lurer på om noen virkelig røyker innendørs med barn i hus?
Skrevet

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Annet enn å fortelle at min mor som har hatt kreft flere ganger og er et av de smarteste og sterkeste menneskene jeg kjenner fortsatt røyker. Jeg var på dødsleiet til min bestemor som døde av lungekreft , jeg hørte henne tigge og be om å få dø pga smertene. Jeg røyker også.

Nei , jeg er hverken dum eller viljesvak. Jeg har papirer på de absolutt motsatte faktisk :-P Jeg har en viljestyrke av en annen verden når det kommer til det aller meste..Bortsett fra røyken.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...