Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

Jeg ville heller ikke hatt en i livet mitt som heller diskuterte problemet mitt/vårt på et internett-forum fremfor å ta det opp med meg (og ikke gidd å si noe om hvordan det er i langvarige forhold, for jeg er gammel nok til å ha vært i et par av de).

Har han fulgt samme filosofi som deg, så hadde jo ikke dette vært et tema, for møter man motgang, så gjør han det jo heller slutt hvis du oppfører deg slik han ikke vil du skal. For hvis du av en eller annen grunn ikke hadde klart å tatt opp din adferd som har vært uønsket for den andre, så hadde det jo vært kroken på døra uansett kan det virke som. Du trenger ikke engang ha merket at du har blitt (unnskyld utrykket) et hesptre - men da er det altså uansett du som må ta opp din uønsket adferd som du kanskje ikke merker så mye til selv engang.

Så satt på spissen - hvis du har blitt veldig opptatt av hundene i en periode og helt oversett typen og han ikke sier ifra (for dette må vel kun du selv gjøre - utifra deg?) så skal han altså gjøre det slutt pga han ikke vil leve slik.

Nå er jeg ikke perfekt selv, og det er heller ikke min livsledsager. Men merker jeg at hun gjør ting jeg reagerer på, så sier jeg ifra på en konstruktiv måte - samme gjør hun til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg ikke perfekt selv, og det er heller ikke min livsledsager. Men merker jeg at hun gjør ting jeg reagerer på, så sier jeg ifra på en konstruktiv måte - samme gjør hun til meg.

Ntaw, så søt du er når du prøver å sette meg fast :ahappy: Men nei. Poenget er at det ikke er å si fra på en konstruktiv måte at man nægger og bitcher over tid uten å klare å si hva som faktisk plager deg. Det er heller ikke å si fra på en konstruktiv måte at man lager en tråd om samlivsproblemer på et internettforum. Det er faktisk så lite konstruktivt at det ikke vil hjelpe et samliv en pitteliten fjert en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nei. Poenget er at det ikke er å si fra på en konstruktiv måte at man nægger og bitcher over tid uten å klare å si hva som faktisk plager deg. Det er heller ikke å si fra på en konstruktiv måte at man lager en tråd om samlivsproblemer på et internettforum. Det er faktisk så lite konstruktivt at det ikke vil hjelpe et samliv en pitteliten fjert en gang.

Nå kan det virke som du missforstod innlegget. Hvis du er en bitch og ikke oppfatter det slik selv, så mener du han skal gjør det slutt, selv om du ikke har oppdaget at du har endret adferd selv. Si at du (som i eksempel) kun har blitt fokusert hund og glemmer helt familien i det hele. Du driter ikke i familien, men er så fokusert at du rett og slett ikke ser det selv. (altså ikke ille ment fra din side) Typen din tar dette veldig ille opp og ser ikke grunn til forholdet skal fortsette når det er slik. Så utifra det du sier, så skal/bør han bare bryte forholdet istedet for å ta det opp med deg. Her kan det virke som uenigheten vår er - jeg syns han burde tatt det opp med deg.

btw: Det å skrive ned det man føler og der man får partner til å lese det i ettertid kan være veldig konstruktivt det. Gjør man dette på et forum(helst da anonymt) og der man får støtte for sitt syn, så kan det også være bra - hvis partner leser og ser at det ikke bare er hun som syns adferd ikke er akseptabel og/eller for at hun skal få luftet seg (hvis det er vanskelig hjemme)og få andres meninger.

Har selv gjort dette til min partner (ikke forum, men fått henne til å skrive ned følelser og meninger) - vi kommuniserte veldig dårlig verbalt, så vi gjorde det på denne måten. Fikk fram masse med det og kommunikasjonen bedret seg betraktelig og har i maaange år nå vært så og si perfekt. En kjent god metode btw

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan det virke som du missforstod innlegget.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg syns fortsatt det er svært usympatisk av noen å være ufin med sine nærmeste bare fordi man har litt problemer inni seg. Dette er tydeligvis noe som har foregått over tid, og det er mye mulig vedkommende ikke veit at man er en bitch når man oppfører seg sånn:

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Men da har vel vedkommende litt manglende sjeleevner? (Det er forøvrig mine uthevninger og understreking). Jeg kan love deg at om jeg var så stort - for å bruke ditt ord - hespetre, så hadde jeg vært klar over det selv, og sannsynligvis prøvd å ordne opp selv, eller i det minste forsøkt å få i gang en samtale. Det er nettopp det som er poenget her, ikke sant? At han kompenserer for sine manglende kommunikasjonsevner ved å være et hespetre, og at det går utover en uskyldig tredjepart i tillegg til å gjøre partneren hans drit lei seg.

Jeg har også skrevet til mine samboere når jeg føler at jeg ikke får forklart hva jeg mener eller når frem muntlig, men jeg skriver det til vedkommende det gjelder, ikke på et internettforum. Det er en stor forskjell der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det tror jeg ikke. Jeg syns fortsatt det er svært usympatisk av noen å være ufin med sine nærmeste bare fordi man har litt problemer inni seg. Dette er tydeligvis noe som har foregått over tid, og det er mye mulig vedkommende ikke veit at man er en bitch når man oppfører seg sånn:

Nettopp - så om du kun er opptatt av hund og driter i forhold/fam, så bør det bli tatt opp av partner. Ikke bare gjøre det slutt pga den andre ikke ser seg selv i det hele. Den som er glad i sin partner møter utfordringene, løser de og går styrket utav det er som sagt min mening.

Men da har vel vedkommende litt manglende sjeleevner? (Det er forøvrig mine uthevninger og understreking). Jeg kan love deg at om jeg var så stort - for å bruke ditt ord - hespetre, så hadde jeg vært klar over det selv, og sannsynligvis prøvd å ordne opp selv, eller i det minste forsøkt å få i gang en samtale. Det er nettopp det som er poenget her, ikke sant? At han kompenserer for sine manglende kommunikasjonsevner ved å være et hespetre, og at det går utover en uskyldig tredjepart i tillegg til å gjøre partneren hans drit lei seg.

Man er forskjellig - du har ikke trengt å se at du kun er fokusert hund og driter i partner/fam - noe som for andre enn deg kan være minst like alvorlig. Andre igjen tilter bare for at de ikke hver dag får oppmerksomhet via kos/komplimenter. Man er så forskjellig.

Nå har jeg prøvd å holde meg mest mulig til generell mening om forhold i det jeg har uttalt.(for å presisere)

I selve saken til TS er det vanskelig å uttale seg noe bastant, til det kjenner vi saken alt for dårlig og hører bare den enes oppfatning av den. Men utifra hva TS skriver, så skulle nok kommunikasjonen ha blitt prioritert for en god stund siden. Men er de glad i hverandre, så er det aldri for sent hvis man vil jobbe med utfordringene. Å som sagt før - slik situasjonen kan se ut som den er idag, så er ingen av de tjent med den. Hvem sin skyld det er, er ikke et tema for meg - det er framover man bør se. For ev å klare det, så må ting bli tatt opp og løst - uansett hvem som tar det opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp - så om du kun er opptatt av hund og driter i forhold/fam, så bør det bli tatt opp av partner. Ikke bare gjøre det slutt pga den andre ikke ser seg selv i det hele. Den som er glad i sin partner møter utfordringene, løser de og går styrket utav det er som sagt min mening.

Man er forskjellig - du har ikke trengt å se at du kun er fokusert hund og driter i partner/fam - noe som for andre enn deg kan være minst like alvorlig. Andre igjen tilter bare for at de ikke hver dag får oppmerksomhet via kos/komplimenter. Man er så forskjellig.

Nettopp hva da? Siste setningen i første avsnittet hang sammen første setningen i avsnittet under quoten, quoten var en forklaring på at når man oppførte seg sånn (som i quoten), så var man enten klar over det sjøl, eller så hadde man manglende sjeleevner. Er man klar over det sjøl, burde man være voksen og moden nok til å vite at det var noe som plaget deg og ta det opp med rette vedkommende, er man ikke klar over det sjøl, så oppfører man seg svært barnslig og umodent, og helt klart ikke et godt forbilde for barn.

Nå har jeg prøvd å holde meg mest mulig til generell mening om forhold i det jeg har uttalt.(for å presisere)

I selve saken til TS er det vanskelig å uttale seg noe bastant, til det kjenner vi saken alt for dårlig og hører bare den enes oppfatning av den. Men utifra hva TS skriver, så skulle nok kommunikasjonen ha blitt prioritert for en god stund siden. Men er de glad i hverandre, så er det aldri for sent hvis man vil jobbe med utfordringene. Å som sagt før - slik situasjonen kan se ut som den er idag, så er ingen av de tjent med den. Hvem sin skyld det er, er ikke et tema for meg - det er framover man bør se. For ev å klare det, så må ting bli tatt opp og løst - uansett hvem som tar det opp.

Mens jeg svarte det jeg svarte fordi at jeg sånn generelt mener at folk som lar sitt dritthumør gå utover dyr over tid, mangler noe helt essensielt psykisk. Det er ikke hva jeg ville kalle et godt forbilde, og helt klart ikke noe jeg syns at barn trenger å lære seg - at når ting går trått og er vanskelig, så er det bare å trakassere partneren din og uskyldige tredjeparter helt til noen tvinger deg til å takle problemene dine på en mer konstruktiv måte. Det er vel her uenigheten Mari etterlyste ligger - jeg syns ikke vedkommende er et godt forbilde, punktum. Jeg siterer fra første innlegg igjen:

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Hvis/når noen gidder å legge så mye energi i å være passiv-aggressiv, så forpestes hele hjemmets atmosfære. Avsenderen er tydeligvis svært misfornøyd med noe, og mottakeren blir selvsagt lei seg. Det er ikke et sunt miljø for et barn å vokse opp i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun skriver jo også:

Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden.

men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ!

Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp hva da?

Nettopp - da tar den andre det opp. Da lærer barnet at slik gjør man ikke, selv om man er mor/far heller - denne oppførselen er ikke akseptabel. Man lærer det at man kanskje ikke ser feilen selv og man må tåle konstruktiv kritikk og lære av det. Barnet lærer at man man møter utfordringen, løser og kommer styrket utav det. Barnet lærer at man ikke skal bare stikke av fra ubehageligheter, men møte den.

Hvis man da ikke får løsning og bedring, så går man til andre skritt.

Slik situasjonen kunne virke idag utifra hva TS skriver, så er det ikke noe fint forbilde hverken mor eller far. Men det er heller ikke noe godt forbilde å stikke hodet i sanden og tro utfordring forsvinner og hvis det ikke gjør det, så skal man bare stikke av. Personlig syns jeg barnet lærer dårlig vaner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik situasjonen kunne virke idag utifra hva TS skriver, så er det ikke noe fint forbilde hverken mor eller far. Men det er heller ikke noe godt forbilde å stikke hodet i sanden og tro utfordring forsvinner og hvis det ikke gjør det, så skal man bare stikke av. Personlig syns jeg barnet lærer dårlig vaner.

I rest my case.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei, TS her!

Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J

Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen min i noen beskrivelser. Men det har vel noe å si med at dere ikke kjenner HELE situasjonen J Her stiller jeg jo bare det ene problemet i lyset, dere kjenner jo ikke til hvordan han er når han er…ja, la oss i normal J

Han er en herlig mann på mange måter. Får meg ofte til å føle meg helt spesiell. Han er flink til å gi komplimenter, han er veldig flink med sønnen vår. Nesten så jeg blir litt sjalu til tider fordi han koser og duller sånn med barnet vårt ;) ;) Fryder meg rett og slett når jeg ser de smmen.

Men tilbake til tema….han ER vanskelig å leve med til tider – det viste jeg for mange år siden og det har jeg akseptert…det var bare at dette var helt spesielt…ja veldig sært og merkelig og sårende. Og ja, som det nevnes her så hører dere bare en side av saken…jeg er helt sikkert ikke perfekt jeg heller, men jeg jeg oppfører meg hvertfall ikke slik mot mannen min.

Det var en her som sa at det nesten virket som om han var ute etter å «ta meg», og ja,…det føles nesten slik noen ganger, og det gjør vondt langt inn i hjerterota. Jeg lurer litt på hvordan en mann kan gjøre sånn med sin kone…men samtidig så tror jeg ikke han skjønner at han gjør det…

Ikke for å unnskylde ham på noen måte, for det er feil oppførsel, men alikevel…han virker helt uviten om at det sårer…nesten sånn at jeg lurer på om han mangler empati til tider…at det faktisk feiler ham noe psykisk…nei, bare spekulasjoner før man har snakket med en 3 part. …

Problemet er mer det at han IKKE vil snakke med en 3 part. Jeg har foreslptt det før, og jeg tror han ser på det som et nederlag. Sier jeg gjerne kan dra…men det er jo nyttesløst.

Status i dag er mye roligere…har faktisk ikke hørt et eneste negativt ord om bikkjene på mange dager…ja, nesten siden dagen jeg postet innlegget her , minus et par dager.

Vi snakket aldri om det under en dyp samtale, men jeg ble litt følelsesmessig-kald en dag og bare sa rolig «Jeg skjønner at du ikke liker bikkjene MINE, men jeg hadde satt pris på om du sluttet å informere meg om det hele tiden, jeg er ikke glemsk og jeg har skjønt det- nå er det nok»

Og da kom han med noen utsagn om at «de pisser og driter» «røyter» «er i veien» «masete» etc. Og da kunne jeg ikke dy meg men sa spøkefullt «høres nesten ut som deg jo…» også lo vi litt.

Vil jo ikke skyve problemet under teppet heller, men han har faktisk ikke nevnt noe stygt om de siden. Nesten mer i positiv retning vært. Her om dagen hadde han kammet og gredd dem i nesten 40 minutter og virkelig stelt pelsen. Og han lurte på om han ikke skulle kjøpe noe spesial- sjampo siden hun ene flasser litt – og at hun ville bli mye finere i pelsen. Og her om dagen hadde han gått kveldstur med de før jeg kom hjem fra jobb sånn at jeg skulle slippe å gjøre det etter en lang dag…Ja, schizofreni følelsen kommer snikenes…

Merker jeg ikke har lyst til å sette meg ned å «skrape» på det nå, men heller se hvordan det går…kanskje det var en fase…jeg vet ikke…

Igjen tusen takk for alle innlegg! Over ALL forventning! Og jeg vet at om dette kommer tilbake enten via hundene eller noe annet så må man sette seg ned å prate og finne ut av ting…og ja, jeg er VELDIG klar over at vi har en sønn som følger med…og jeg ville aldri «vært sammen for barna sin skyld»- for akkurat det tror jeg bare er tull. Jeg er ikke gift med en kar bare for å være gift..men jeg skiller meg heller ikke bare fordi vi møter noen daler…J

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Schizofreni følelsen kommer snikenes, skriver du.

Jeg mistenker at du nok heller mener Multiple Personality Disorder, en lidelse som er mye mer sjelden enn schizofreni. Og Schizofreni, det er kort fortalt en sterkt forvrengt virkelighetsforståelse er altså sentralt. Vrangforestillinger, hallusinasjoner, usammenhengende tale, katatoni og redusert følelsesuttrykk. Dette er vanlige symptomer på schizofreni.

Ellers håper jeg dere finner ut av det, og at det "bare var en fase".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv :P) så er den påfølgjande oppførsla med ekstra dulling og slikt noko vi gjer når det går opp for oss at vi har drite litt på stader ein ikkje skal drite, og skal hente oss inn att :teehe: .

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 112911-bX-series. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...