Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny valp i hus og en sjalu hund?


Nikita2010
 Share

Recommended Posts

Vel jeg har ei papillontispe 1,5 år som er veldig skeptisk til nye folk (spesielt barn) og hunder. Hun bjeffer mye og kan glefse etter andre hunder. Når hun har truffet de noen ganger så går det greit slik sett. Men hun er veldig sjalu av seg når jeg klapper andre hunder. Hun blir også lett den som dominerer andre hunder syns jeg i lek.

Så kommer det en sheltie tispe til oss i juni og jeg lurer på hvilken måte er best for at den skal bli trygg i hjemmet og hvordan få papillonen min til å godta og kanskje ikke dominere den?

- noen sier slipp de sammen fra dag 1 og la ting bare skje, ikke rett på noen av de.

- noen sier ta papillonen ut et par dager slik at valpen blir trygg i huset før papillonen kommer hjem. Og så la naturen gå sin gang ang dominering.

- noen sier man skal rett på papillonen sin atferd når den er "slem" med valpen.

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, ønsker at den nye valpen skal bli trygg i huset, ikke dominert av paillonen. Og ikke minst ønsker ikke den skal ta etter papillonen å bli like usikker til folk og nye hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... sånt er vanskelig. Jeg tror jeg ville tatt ut papillonen for å bygge opp et tilgittsforhold til eier. Men jeg hadde aldri latt papillonen være ufin mot en valp og ville sagt tydelig i fra at den typen oppførsel er uakseptabel. Samtidig er det viktig å passe på at papillonen har mulighet til å komme seg vekk fra valpen uten å bli plaget av et nysgjerrig valpekrek ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke latt de møtes ett sted første gang der papillonen føler seg "hjemme". Da er det fort gjort at den blir mer beskyttende og sur enn det den ville vært andre steder. Min tåler ikke fremmede hunder i sitt eget hjem eller andre steder hun er ofte (som hos faren min). Er vi hjemme hos fremmede og de har en hund, går det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår toller er heller ikke begeistret for fremmede hunder. Når en ny hund skal innlemmes i flokken, tar èn med seg nyhunden og den andre Fibi (og de andre hundene), så møtes vi på avtalt plass i skogen. Der slipper vi Fibi og den som kommer imot med nyhunden sitter på huk og er superglad for å se Fibi. Fibi blir fra seg av glede over å se Ia (eller meg) langt inni skogen og innlemmer dermed nyhunden i gleden sin. Så slippes nyhunden også og vi går en tur i skogen sammen. Innen vi er hjemme er alt greit (i grunnen med èn gang) og hunden blir med inn som en selvfølge.

Her hjemme går hundene hvor de vil og sover i senga om natten. Tinka sover hos Ia når hun er hjemme, ellers sover alle i senga mi. Når vi er på skolen, er alle sammen sammen. Da vi passet Mozza, gjorde vi på samme måte og hun var en del av flokken i de ti dagene hun var her. Skulle det bli aktuelt, vil hun kunne komme rett inn, for nå hører hun til for alltid. Hunder er greie sånn :)

Nå har vi aldri fått valp og skal heller ikke få valp så lenge vi har Fibi. Ikke fordi vi er redde for at Fibi skal gjøre valpen noe, men fordi drittbikkjeoppførsel har det med å smitte og det er vi lite interesserte i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva gjør hun når du klapper på andre hunder, og hva gjør du da?

Jeg har en hund som til tider vokter meg og mine ting (hun er også en papillon, jeg tror det er noe som ligger litt i dem å gjøre). Hun kan begynne å knurre på andre hunder som vil bort å hilse på meg. Det jeg har gjort da er å få hunden min bort, si nei og avvise henne om hun prøver å komme bort til meg for å "passe på" meg, og heller rette oppmerksomheten min mot den andre hunden. Når min hund er snill og holder seg unna, roser jeg henne og koser med henne igjen. Det skal være greit at jeg koser med andre hunder, uten at hunden min skal bli sjalu eller vokte meg. Dette er jo noe du kan trene på før valpen kommer med andre hunder.

Jeg ville ikke latt naturen gå sin gang ihvertfall. Jeg tror borderen sitt tips er bra :) Jeg ville korrigert papillonen når den var ufin mot valpen, ellers lærere den seg bare at det er greit, og det er det jo ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja er nok en blanding av å passe på meg og sjalusi når jeg klapper andre. Hun gjør det når jeg klapper hunder hun trives med også hvis de får kos. Jeg gjør som deg å avviser når hun blir slik.

Jeg er mest redd for at valpen skal ta etter henne. Tror jeg går for en dag eller to uten papillonen i hus slik valpen blir kjent i huset. Ønsker ikke den skal bli usikker og redd i sitt eget hus. Og la de møtes for første gang uten for hjemmeområdet er nok lurt ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes valpen bør få en sjanse til og bli trygg før den evt blir utsatt for en sjalu voksen hund. Deretter så ville jeg vært nøye på og si fra til den som er ufin at dette er uakseptabelt. Og i tilegg til det så må du selvfølgelig sørge for at begge får like mye oppmerksomhet og at den voksne hunden kan trekke seg litt unna om den vil.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...