Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp meg med å finne ut av sykdommen...


Arielle
 Share

Recommended Posts

Har blitt sittende å tenke på deg Arielle! håper virkelig du snart får ett svar på hva som feiler deg så du har noe å forholde deg til og kan komme i gang med behandling av noe slag. Her er ei som blogger om ME. Hun skriver veldig bra, er reflektert og er veldig flink til å sette ord på sykdommen . Hun har en veldig dårlig periode nå, men anbefaler å bla litt i arkivet hennes. http://melivetpaaslep.wordpress.com/

Tenker på deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan godt komme en reaksjon selv om dere klarer å snu tingene til noe godt for det er jo ting som du nå slipper bekymre deg om og gruble på og tappe deg for krefter. Nå er det "sykdommen" som gjør det og etter hva du skriver så er det den som setter dype spor nå. Ønsker deg lykke til videre og kan være godt for forholdet om du får en diagnose som ere kan forholde dere til

Tusen takk skal du ha :)

angstanfall kan vel også være en slags reaksjon, som underbevistheten "plutselig" får på noe som har skjedd for mange år siden, som man kanskje har fortrengt?

Jeg har prøvt å tenke litt å se om jeg kommer på noe, men jeg kan ikke si jeg har hatt noen traumatiske opplevelser eller noe jeg har fortrengt, men jeg skal prøve å tenke litt mer å se om jeg kanskje kan komme på noe. :)

Dra til privatklinikk! Det koster mye mer, men de kan og gjør jobben sin!

Norske helsesystemet er bare til å gråte av...

Min samboer var syk i 5 månder, ingen av legene eller de på sykehusene fant ut en dritt!

Tok masse prøver osv, inn og ut på sjukehus/lege.

Dro til privatklinikk de satte han opp på sånn "kamera oppi rumpa" time, vips!

Han hadde kraftig betennelse i endetarmen!

Hadde jeg hatt mye penger skulle jeg kun brukt privatklinikk til alt. Etter at sykehuset omtrent stemplet min mor som narkoman og tok fra henne alt av medisiner fordi de ikke trodde at hun hadde vont, men så fant et privatsykehuse at prolapsen hun hadde var stooor og den klemte fast masse nerver eller noe sånn. Etter opperasjonen på privatsykehuset så var hun så god som hun ikke hadde vært på de 3 årene hun hadde gått med prolapsen. Øre, nese hals legen kommer på minimun 1500kr, mr av bare 1 plass på godt over 2000kr, så kommer alt av blodprøver, utstyr, tillegg for ekstra punkt på MR osv, osv. Det har jeg desverre ikke rådt til for øyeblikket. Siden jeg også sannsynligvis har ME så tror jeg det er lurt å ta alt på et offentlig sykehus sånn at de har alt der til en eventuel ME diagnose senere. Skal jeg ta ALT privat så er jeg redd jeg må selge bilen, og jeg kan bare glemme å få meg leilighet etter sommeren. :(

Har blitt sittende å tenke på deg Arielle! håper virkelig du snart får ett svar på hva som feiler deg så du har noe å forholde deg til og kan komme i gang med behandling av noe slag. Her er ei som blogger om ME. Hun skriver veldig bra, er reflektert og er veldig flink til å sette ord på sykdommen . Hun har en veldig dårlig periode nå, men anbefaler å bla litt i arkivet hennes. http://melivetpaaslep.wordpress.com/

Tenker på deg

Takk skal du ha :) Jeg har lest litt i bloggen og skal fortsette med det. :)

Har du blitt sjekket for flåttsmitte? Andre virus som f. eks. Cytomegalovirus?

Jeg ble sjekket for det i august og jeg kan ikke huske sist jeg hadde flått i hvert fall. Må minst være 2 år siden, så enn kan vell ikke få smitte av flått uten å bli bitt regner jeg med? :) De har sjekket for en rekke virus og lignende uten resultat, men akkurat hva de har sjekket er jeg ikke sikker på. Skal ta med meg min mor til legen på tirsdag så får hun fortelle de hva hun synes. Hun jobber/jobbet i amublansen og har en masse etterutdanning og er godt inn i sykdommer og alle de forskjellige fagutstykkene så det er godt å ha henne med når enn ikke forstår stor selv. :) Men takk for tips. :)

Mamma ble bitt av flått sist sommer og ble liggende syk med samme symphtomer som da hun hadde ME så som tricolor skrev kan det være lurt å ta div tester knyttet til det. vet mamma var hos noen eksperter i Tønsberg

Se svaret oppenfor :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter nå å ha hatt ME i 4år, så kan jeg si såpass at symptomene er mange og varierende.

Er det ME er den eneste løsningen aktivitetstilpasning, søvn og det å ta alle tegn på alvor, jeg sitter på foreldremøter med solbriller og støydempende ørepropper når jeg er sliten, ellers risikerer jeg et smerte h*****e.

Jo fortere du får diagnosen og råd til å takle hverdagen, jo større er sjansen for å bli frisk.

Jeg håper for din skyld.du får en diagnose med en enkel kur, for dette her er ikke en diagnose jeg unner noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg prøver igjen jeg...

Jeg har i dag vært sykemeldt i 7 uker og 1 dag og dette starter å ta på psykisk.

Jeg fikk vite for noen dager siden at de hadde glemt å ta prøver av stoffskifte. Jeg ble irritert og samtidig ganske lettet. Jeg ble lettet da jeg leste om symptomene av høyt stoffskifte for så og si alt passet - Svimmelhet/problemer med synet, diare, mister mye hår, hjertebank, klump/ubehag nederst i halsen, hodepine. Skuffelsen ble da stor når prøvene var helt fine. Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli bekymret. Jeg kan faktisk ikke forstå at dette skal ha noe med ørene og gjøre. Hvorfor skal jeg da ha problemer med å fokusere på ting, reagere på lys og lyd(lyd er grei men lys?), hjertebank? Jeg har mast meg til å komme til ørelegen nå på mandag. Jeg kjenner nå at jeg begynner å bli redd. Hva hvis han ikke finner noe? Hva kan da være galt? Det er så mange forskjellige situasjoner jeg reagerer i og noen dager reagerer jeg på alt andre dagen på ingen av de. Det kan komme når jeg ligger på sofaen, spiser, ser på tv, er bland folk, i bilen, på butikken osv. men jeg reagerer aldri på det samme hver dag..

Så noen som har et godt råd om hva jeg skal gjøre nå? Hva det kan være, hvilke undersøkelser å forlange nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjekk stoffskiftet etpar ganger til med noen uker mellom. Det kan variere og man kan ha symptomer selv om prøvene er "normale". Du finner mer informasjon på thyroideaforbundets nettsider. Søk på hyperthyreose.

Så det går ann å ha problemer med stoffskiftet selv om prøvene er innenfor normalen? *sjekke ut*

:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Har helt glemt å oppdatere her jeg. :blink:

Jeg ble "endelig" lagt inn på sykehuset søndag 13mai. Da hadde formen gått nedover i flere dagen og den søndagen klare jeg ikke mer. Jeg stolte ikke på at jeg klarte å slippe hundene ut døren for at de skulle gå på do, hvis jeg klarte å lage mat så klarte jeg ikke spise den, jeg var elendig i form og jeg fikk nok. Med en kropp som ikke virket og en psyke som var helt knekt sammen så fikk jeg pakke mat og skåler til hundene og kjøre hjem til mamma og pappa. Jeg gråter aldri så og si, og mamma har vell sett meg gråte max 5 ganger siden fjortisalderen så når jeg kom inn gråtende og ba på mine knær om at NÅ måtte det skje noe, nå MÅTTE hun få meg innlagt, ja da tro jeg hun ble litt skremt og faktisk ikke synes dette var noe greit overhode! Legevakten ble ringt og jeg fikk time med en gang.

Jeg var bare med og takket være mamma som er så inne i systemet så var det ikke et spørsmål en gang: ville hun at de skulle legge meg inn, så ja da skulle han skrive en henvisning til akutten. Så sånn ble det og vi reiste inn. Jeg som hater sykehus mer enn noe annet reiste inn frivillig!

Alt i alt så fikk jeg verdens greieste turnuslege og overlege! Det ble tatt en haug med blodprøver, spinal prøve, MR, røntgen og en del annet. Jeg ble tatt på alvor. De mente det var helt rett av meg å komme. Onsdag 16 mai ble det en lang samtale med overlegen og turnuslegen og der viste virkelig overlegen at han var et menneske og at han virkelig brydde seg! Men de fant ingenting, og han hadde ikke regnet med det heller for han hadde fått frysninger og tenkt ME så fort han leste sykehistorien min, men han skulle ikke si noe før han var helt sikker på at de ikke fant noe annet. Så vi ble enige om at jeg skulle reise hjem siden mamma og pappa kunne passe på meg og hjelpe meg og ikke minst siden jeg har det mye bedre hjemme i fred og ro.

Jeg var OK når jeg kom til sykehuset men formen ble bare verre og verre for hver time jeg var der inne og på slutten kom jeg meg så vidt opp av sengen. Så jeg har blitt mye bedre fra jeg kom hjem til nå, men jeg er langt fra god. Jeg sover minst 12 timer hver natt, sover noen timer midt på dagen, har lite matlyst til tider, ja jeg er så og si bare hjemme. Det med at jeg reagerer på lys og lyd er litt opp og ned men det er litt bedre enn tidligere, jeg har et trykk i hode som kommer og går men det har blitt MYE bedre enn det var på sykehuset. Alle de andre tingene som tungt for å puste, hjertebank ++ de er der enda men alt i alt føler jeg meg litt bedre. Det med vondt i ørene er også langt mye bedre men det var en stund men rant noe ut av øret så det kan godt være jeg har hatt noe der som ikke har vært bra. Men alt i alt så er ting litt bedre, men om det er bedre nå for at jeg endelig har fått ro, fred og slipper å gjøre stort eller om det er bedre for at jeg er på bedringens vei det vet jeg ikke. Jeg vet i hvert fall at det hjelp litt på å få vite at det faktisk ikke var noe alvorlig galt med meg, at det ikke er farlig det jeg opplever for jeg skal være den første til å innrømme at jeg av og til har blitt redd når jeg har hatt det som verst og det faktisk kjenner ut som om jeg vil dø når som helt og det ikke blir bedre, ja da har jeg noen ganger blitt redd. Jeg har tenkt mye, tenker fortsatt mye og det gjør det ikke alltid noe bedre...

Men tusen takk for alt, alle sammen. :heart:

Jeg er hjemme, jeg vet at det ikke er noe farlig med det jeg opplever og jeg må bare la kroppen få hvile.

Prosessen med å akseptere hvordan ting er, lære seg å kjenne kroppen sin, hvor mye jeg kan gjøre, når jeg skal slutte, ja den er i gang.

En dag skal jeg bli frisk! Jeg prøver å være positivt, se lyst på ting, finne muligheter, ja jeg prøver alt for at ting skal være bra og at jeg skal tenke bra men det er faktisk ikke like lett alltid for tårene kommer så fort når kroppen er så sliten, så svak, ja så hjelpesløs. Det kommer til å bli oppturer, nedturer, glede og tårer, men alt vil bli bra til slutt…

Endret av Arielle
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare si god bedring i tusenvis til deg! Kjenner meg veldig igjen, jeg ble innlagt på sjukehus noen dager før jul, fant ut i ettertid at det var mononukleose (kyssesyken). Månedene etterpå var grusomme, med mange opp- og nedturer både fysisk og psykisk, men det går fremover. I mars var jeg i form til å gå litt turer med hunden igjen. Godt at du har fått vite at det ikke er noe farlig, men husk på å hvile godt! Ta den tiden kroppen din trenger, hvil heller to uker for mye enn to timer for lite :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å lese du har hatt det så vondt, men så utrolig bra du har blitt tatt alvorlig. Ønsker deg masse god bedring og håper du snart blir bedre og etterhvert blir helt frisk. Lytt til kroppen og slapp av når den sier stopp og gjerne før det.

Vil også legge til at mamma nå snart er ferdig med sitt første av seks år på teologistudiet. Det hadde ingen trodd hun skulle kunne for 4 år siden. Oppturer og nedturer blir det nok, men jeg er overbevist om at du blir frisk og til slutt komme styrket ut av dette.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...