Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Ja det skulle jeg da tro...

Skrevet

Etter drøye tre år på dyreklinikk er svaret mitt ja. Har ikke noe data på det, men har sett ting som ikke helt henger sammen på annen måte..

Skrevet

Det husker jeg at vi lærte om da jeg gikk på høyskolen i nord-trøndelag. Mange forferdelige historier om katter og hunder som var påført skader av sine eiere for å få oppmerksomhet :no:

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Uten at jeg er noen ekspert, så vil jeg tro at det går an. Slik jeg har forstått det, så handler det om et sykelig behov for å skaffe seg selv oppmerksomhet og sympati ved å skade et annet levende vesen, og da vil jeg tro det kan gå ut over dyr også.

Skrevet

Uten at jeg er noen ekspert, så vil jeg tro at det går an. Slik jeg har forstått det, så handler det om et sykelig behov for å skaffe seg selv oppmerksomhet og sympati ved å skade et annet levende vesen, og da vil jeg tro det kan gå ut over dyr også.

:blink:

Skrevet

Sendte deg PM jeg.

Nå ble jeg nysgjerrig? :P

Jeg måtte google greiene og ble helt fascinert..

Jeg tror det er helt absurd for de aller fleste foreldre at noen skulle ønske å gjøre barna sine syke. Gutten min er ikke akkurat dødelig syk, det er tusenvis av barn som er sykere enn han, men jeg blir helt utslitt bare av å se på han pga hjelpesløsheten.

Jeg klarer ikke se for meg at dette er et veldig vanlig fenomen blandt hverken dyreeiere eller foreldre. Det forekommer sikkert, for all del, men jeg klarer ikke se for meg at dette er noe de fleste leger/dyrleger støter på.

Mulig jeg er naiv altså..

Skrevet

Sendte deg PM jeg.

Skrev et langt svar, men fikk beskjed om at tråden var stengt? Kan man stenge en PM"tråd"? Er ikke den privat?

Skrevet

Nå ble jeg nysgjerrig? :P

Jeg måtte google greiene og ble helt fascinert..

Jeg tror det er helt absurd for de aller fleste foreldre at noen skulle ønske å gjøre barna sine syke. Gutten min er ikke akkurat dødelig syk, det er tusenvis av barn som er sykere enn han, men jeg blir helt utslitt bare av å se på han pga hjelpesløsheten.

Jeg klarer ikke se for meg at dette er et veldig vanlig fenomen blandt hverken dyreeiere eller foreldre. Det forekommer sikkert, for all del, men jeg klarer ikke se for meg at dette er noe de fleste leger/dyrleger støter på.

Mulig jeg er naiv altså..

Det er tross alt, ganske sjelden hos foreldre, og sannsynligvis også hos de som har kjæledyr. Hos dyr vil nok problemet med eiere som rett og slett vanskjøtter dyrene pga uvitenhet eller likegyldighet være mye større enn de få som skader dem for selv å få oppmerksomhet.

Noe annet er at man skal være utrolig forsiktig med å stemple noen på mistanke basert på ideer man har selv. Eller fordi noen er uheldige og opplever å ha flere syke dyr.

Skrevet

Se hva jeg fant

Edit: utdrag..

"Medical literature describes a subset of MSbP caregivers, where the proxy is a pet rather than another person. These cases are labeled Münchausen syndrome by proxy: pet (MSbP:P). In these cases, pet owners correspond to caregivers in traditional MSbP presentations involving human proxies.[52] No extensive survey has yet been made of the extant literature, and there has been no speculation as to how closely MSbP:P tracks with human MSbP."

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Ser du har fått svar, men det går helt sikkert an. Det er jo ganske vanlig at de også bruker seg selv om oppmerksomhetsmiddel før de får barn/hvis de ikke har barn såvidt jeg husker, dermed er det sannsynlig at de kan bruke andre "objekter".

Skrevet

Har lest mer nå, og han som 'oppfant' utrykket mistet legelisensen sin pga det. Mange mødre ble uskyldige dømt. I Storbritania har de gått helt vekk fra diagnosen, og I Norge er den svært omdiskutert..

Skrevet

Svært merkelig og interessant. Hm, nei det er kanskje skummelt å sammenfatte ulike symptomer og kalle det noe. Da begynner legene å lete og når man leter, finner man gjerne det man leter etter. Men at det er en del tilfeller sånn på verdensbasis, er det vel ingen tvil om. At det finnes mennesker som søker oppmerksomhet gjennom sine dyrs lidelser, eventuellt ved å påføre dem disse lidelsene selv, kan vi vel nå også si at ikke er et helt utenkelig faktum. Svært underlig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...