Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Gutta her i huset går stort sett greit overens. Odin er helt klart sjefen av de to, og Kovu har ikke utfordret ham seriøst på noe tidspunkt. Han er en såppas grei og bedagelig sjel at jeg tror/håper at det ikke skjer heller. Men det er en greie som har utartet seg litt i det siste, som jeg ikke er helt sikker på hva er.

Kovu legger seg ca. i sjutiden. Da krøller han seg sammen et egnet sted, og der ligger han og sover til vi må lempe ham ut en tur før vi selv skal legge oss, i ti-ellevetiden. Han gløtter knapt på et øye om det skjer noe som helst rundt ham. Odin ligger også gjerne og sover/slapper av på kvelden, men er mye mer våken, og straks på pletten om det skjer noe.

Når vi skal ha ut hundene før vi legger oss er Odin våken og klar med en gang. Kovu derimot, må vekkes og ofte fysisk lempes ut av sengen eller opp på bena. Når vi gjør dette har Odin en tendens til å stå og hoppe på og knurre/bjeffe mot Kovu. Jeg har tolket det som forventning/oppfordring til lek, fordi Odin vet de skal ut, men vi stopper ham uansett fra å gjøre det.

I det siste har det kommet lignende bjeffing fra Odin i et par situasjoner, og jeg er ikke helt sikker på om det er relatert. Når jeg setter hundene i buret i bagasjerommet, så bjeffer Odin. Først trodde jeg det gikk en hund forbi på andre siden av veien eller noe, men det var ingenting å se rundt oss som han ville reagert på. Han bjeffer verre når jeg setter inn Kovu etter at Odin er i sitt bur, men dersom jeg setter Kovu inn først bjeffer Odin når han er i buret og jeg begynner å lukke bagasjerommet (de har hvert sitt bur). Det virker som at Odin bjeffer på Kovu, men det er uklart hvorfor eller hva som utløser det.

Nå er vi på hytta, og her bruker vi bur om natta, etter at det gikk litt hardt utover noen puter sist. I går kveld lå Kovu på sofaen like ved buret til Odin. Odin lå allerede i buret og slappet av da jeg lukket det for kvelden, og skulle til å vekke Kovu for å ta ham til buret hans. Da begynner Odin å kjefte og smelle uten like, og smånapper etter hånda mi når jeg tar hånda inn i buret for å roe ham ned (muntlig stopp-kommando fungerte ikke, han har ellers ikke noe vane med å forsvare buret sitt, og er fullstendig komfortabel med å være i buret). Det var knyst så snart Kovu var forbi buret til Odin og hadde lagt seg i sitt eget bur, 3m unna.

Kan nevne at vi har ikke latt Odin herse med Kovu utover å si fra når Kovu har vært plagsom, vi behandler hundene relativt likt med unntak av individspesifike behov, og er ikke konsekvent på noe rundt hvilken hund som går først ut, får først mat, e.l.

Noen som har tanker om hva dette er for noe? Føler Odin at jeg hindrer ham i å "sjefe" over Kovu? Eller er det bare et uttrykk for stress/forventning når de skal ut, eller på biltur?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...