Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det kommer an ¨på grunnen til at de retter opp på hunden sin. Naboen min oprererte øynene til sin hund, strammet opp med noen sting :P Men jeg syns han hadde gyldig grunn for hengeøynene var rett og slett til plage for hunden, den fikk øyebetennelse hele tiden. Og etter operasjonen har den ikke hatt noe øyeproblemer såvidt meg bekjent :)

Men å rette på en hund bare for å rette på den? Nei, det liker jeg ikke. Det må være for hundens beste!

Skrevet

Det kommer an ¨på grunnen til at de retter opp på hunden sin. Naboen min oprererte øynene til sin hund, strammet opp med noen sting :P Men jeg syns han hadde gyldig grunn for hengeøynene var rett og slett til plage for hunden, den fikk øyebetennelse hele tiden. Og etter operasjonen har den ikke hatt noe øyeproblemer såvidt meg bekjent :)

Men å rette på en hund bare for å rette på den? Nei, det liker jeg ikke. Det må være for hundens beste!

Men det er da fryktelig synd at man skal måtte rette på hunden sin uansett!? Avler man på hunder uten tydelige defekter vil man jo ikke få disse problemene, spesielt ikke med hengende hud, lange ører, kort snute osv. Men sålenge man fortsetter å avle raser som er disponert for og har tydelige defekter vil det være et marked for plastisk kirurgi på hund.

Forøvrig synes jeg jo på en måte at det er bra at eieren gir hunden en operasjon som forbedrer dens liv, men på den annen side bidrar man til useriøs alk ved å kjøpe hunder av "de utsatte" rasene med linjer som man vet er sånn. At basset har hengeøyne er jo ikke akkurat ukjent, så kjøper man basset fra foreldre med sånn hud og sånne øyne så vet man jo hva man kan ende opp med... Om det ikke fantes et marked for slike hunder hadde antallet i alle fall kunnet blitt redusert fremfor at plastikkirurgi på hund skal bli en millionindustri slik det er på mennesker. Jeg tror mange føler seg sååå greie ovenfor hunden sin når de "spanderer" på den en operasjon uten å egentlig tenke over at det overhode ikke er sånn det burde ha vært å ha hund i utgangspunktet.

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Synes det var absolutt det rette å gjøre i dette tilfellet. Hundens øyne så jo virkelig ikke ut før inngrepet, og har nok blitt mye mindre plaget i ettertid.

Selvsagt drastisk med en eller flere slike oprasjoner, men så lenge hunden er så ung som han er, så får han nok tilbake for den tiden, forhåpentligvis mange friske år fremover.

Skrevet

Forøvrig synes jeg jo på en måte at det er bra at eieren gir hunden en operasjon som forbedrer dens liv, men på den annen side bidrar man til useriøs alk ved å kjøpe hunder av "de utsatte" rasene med linjer som man vet er sånn.

Så da kan vi slutte helt med disse rasene, mener du altså? På GD er det et kjent, men uønsket problem med ectropion. Og selv om flere generasjoner har stramme fine øyne, kan det plutselig dukke opp, spesielt i blå og harlekinfamilien. Ikke engang i fawn/brindle familien, som har minst problemer med dette, har man noen garanti for at valpen ikke får det etterhvert som den vokser opp.

Hva om en hund har ectropion som ikke plager den, men ellers et et utmerket eksemplar helsemessig, skal den ikke gå i avl den da? Når den er helt frisk (testet og bevist) på andre ting som plager rasen?

Fortell meg hvilke raser vi trygt kan kjøpe, som ikke har et eneste defektgen som kan (ikke må, men kan) påvirke hundens helse.

Skrevet

Jeg syns det var rett om det forbedret hundens liv. Oscar min st.bernhard har desverre fått veldig hengeøyne, søskene hans er mye bedre der. Virker ut som Oscar er den eneste av søsknene som fikk det, og da er det jo vanskelig å forutse med tanke på avl. Det kan bare dukke opp på noen individer. Er det noe som kommer til å plage han, så sa dyrlegen at noen sting kan fikse det. Vi gjør det jo da for hans skyld isåfall.

Skrevet

Så da kan vi slutte helt med disse rasene, mener du altså? På GD er det et kjent, men uønsket problem med ectropion. Og selv om flere generasjoner har stramme fine øyne, kan det plutselig dukke opp, spesielt i blå og harlekinfamilien. Ikke engang i fawn/brindle familien, som har minst problemer med dette, har man noen garanti for at valpen ikke får det etterhvert som den vokser opp.

Hva om en hund har ectropion som ikke plager den, men ellers et et utmerket eksemplar helsemessig, skal den ikke gå i avl den da? Når den er helt frisk (testet og bevist) på andre ting som plager rasen?

Fortell meg hvilke raser vi trygt kan kjøpe, som ikke har et eneste defektgen som kan (ikke må, men kan) påvirke hundens helse.

Her tror jeg du overtolker det jeg sier, Tulip. Jeg har aldri sagt at man skal slutte med massevis av raser, det er dine ord. Det jeg sier er at jeg synes det er frytelig synd at det oppdrettes hunder med fysiske defekter, som da går i arv fra generasjon til generasjon, og som fortsetter å gå i avl selv om de kanskje til og med er ekstremer innenfor sin egen rase. Det er nettopp de mest ekstreme hundene jeg sikter til. Hvis man som kjøper av f.eks. en pekingneser velger å se bort i fra at begge foreldrene til valpen har problemer med å puste på grunn av ekstremt kort snute, så mener jeg at man er med på å støtte dårlig hundeavl. Da er det sikkert veldig nobelt og fint å operere valpen sin når de samme problemene dukker opp på den, men det faktum at avlen er årsaken til at hunden har en defekt i utgangspunktet er det jeg reagerer på. Man kan ikke fortsette å rette opp alt med plastisk kirurgi, man må ta tak i roten til problemet, såfremt det er snakk om typiske arvelige fysiske lidelser på en rase. Avl på hunder er jo ikke akkurat som "avl" på mennesker. Det er tross alt vi som bestemmer hvilke hunder som skal gå i avl eller ikke.

Jeg synes ikke man skal slutte med noen raser i det hele tatt. Men på mange raser tror jeg man må gjøre mye innenfor avl før man kan si at plastisk kirurgi er "greit". Også er det selvsagt viktig å skille på uforutsette problemer og problemer man nesten kan regne med om man ser på avlen. Får man en valp med problemer som en ikke kunne forutse er det selvsagt bra at det finnes kirurgisk teknologi som kan gi hunden forbedret livskvalitet, da den allerede er som den er.

  • Like 1
Skrevet

Men det er da fryktelig synd at man skal måtte rette på hunden sin uansett!? Avler man på hunder uten tydelige defekter vil man jo ikke få disse problemene, spesielt ikke med hengende hud, lange ører, kort snute osv. Men sålenge man fortsetter å avle raser som er disponert for og har tydelige defekter vil det være et marked for plastisk kirurgi på hund.

Dette skrev du i posten jeg siterte deg på først. Defektgen trenger ikke å synes, så selv to foreldre uten synlig defekt kan gi valper med synlig defekt... Det var derfor jeg spurte om du kunne gi meg navnet på raser helt uten defektgen, som var trygge å kjøpe.. ;)

Her tror jeg du overtolker det jeg sier, Tulip.

Skrevet

Dette skrev du i posten jeg siterte deg på først. Defektgen trenger ikke å synes, så selv to foreldre uten synlig defekt kan gi valper med synlig defekt... Det var derfor jeg spurte om du kunne gi meg navnet på raser helt uten defektgen, som var trygge å kjøpe.. ;)

Men jeg prøvde å snakke om fysiske defekter du kan se, og som da kan forandres med plastisk kirurgi. Om vi snakker om plastisk kirurgi tenker jeg at det er de synlige fysiske tingene man tar tak i og "fikser" på.

Skrevet

Men jeg prøvde å snakke om fysiske defekter du kan se, og som da kan forandres med plastisk kirurgi. Om vi snakker om plastisk kirurgi tenker jeg at det er de synlige fysiske tingene man tar tak i og "fikser" på.

Og som sagt, foreldre kan være UTEN ectropion og ectropion, men likevel gi det videre til valpen.. Fortsatt en fysisk defekt, som kan eller ikke kan være til sånn plage at det må opereres.

Så man kan avle på foreldre uten, men valpen kan få det så kraftig at det må opereres for st den skal ha et godt liv.

Skrevet

Så man kan avle på foreldre uten, men valpen kan få det så kraftig at det må opereres for st den skal ha et godt liv.

Og da er det klart det er fint at man kan gjøre noe med det :) Og sykdommer som man ikke kan forutse er vanskeligere enn som så. Der er vi nok enige!

Skrevet

Og da er det klart det er fint at man kan gjøre noe med det :) Og sykdommer som man ikke kan forutse er vanskeligere enn som så. Der er vi nok enige!

Det er nettopp det, det er ikke så enkelt som at om man ikke ser det finnes det ikke ;) Det var derfor jeg reagerte på setningen din at om foreldrene ikke var synlig defekte, ville det ikke dukke opp i avkom. Nesten ingenting er så lettvindt dominant nedarvet..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...