Gå til innhold
Hundesonen.no

Plastisk Kirurgi


idaa.sp
 Share

Recommended Posts

Det kommer an ¨på grunnen til at de retter opp på hunden sin. Naboen min oprererte øynene til sin hund, strammet opp med noen sting :P Men jeg syns han hadde gyldig grunn for hengeøynene var rett og slett til plage for hunden, den fikk øyebetennelse hele tiden. Og etter operasjonen har den ikke hatt noe øyeproblemer såvidt meg bekjent :)

Men å rette på en hund bare for å rette på den? Nei, det liker jeg ikke. Det må være for hundens beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer an ¨på grunnen til at de retter opp på hunden sin. Naboen min oprererte øynene til sin hund, strammet opp med noen sting :P Men jeg syns han hadde gyldig grunn for hengeøynene var rett og slett til plage for hunden, den fikk øyebetennelse hele tiden. Og etter operasjonen har den ikke hatt noe øyeproblemer såvidt meg bekjent :)

Men å rette på en hund bare for å rette på den? Nei, det liker jeg ikke. Det må være for hundens beste!

Men det er da fryktelig synd at man skal måtte rette på hunden sin uansett!? Avler man på hunder uten tydelige defekter vil man jo ikke få disse problemene, spesielt ikke med hengende hud, lange ører, kort snute osv. Men sålenge man fortsetter å avle raser som er disponert for og har tydelige defekter vil det være et marked for plastisk kirurgi på hund.

Forøvrig synes jeg jo på en måte at det er bra at eieren gir hunden en operasjon som forbedrer dens liv, men på den annen side bidrar man til useriøs alk ved å kjøpe hunder av "de utsatte" rasene med linjer som man vet er sånn. At basset har hengeøyne er jo ikke akkurat ukjent, så kjøper man basset fra foreldre med sånn hud og sånne øyne så vet man jo hva man kan ende opp med... Om det ikke fantes et marked for slike hunder hadde antallet i alle fall kunnet blitt redusert fremfor at plastikkirurgi på hund skal bli en millionindustri slik det er på mennesker. Jeg tror mange føler seg sååå greie ovenfor hunden sin når de "spanderer" på den en operasjon uten å egentlig tenke over at det overhode ikke er sånn det burde ha vært å ha hund i utgangspunktet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Synes det var absolutt det rette å gjøre i dette tilfellet. Hundens øyne så jo virkelig ikke ut før inngrepet, og har nok blitt mye mindre plaget i ettertid.

Selvsagt drastisk med en eller flere slike oprasjoner, men så lenge hunden er så ung som han er, så får han nok tilbake for den tiden, forhåpentligvis mange friske år fremover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig synes jeg jo på en måte at det er bra at eieren gir hunden en operasjon som forbedrer dens liv, men på den annen side bidrar man til useriøs alk ved å kjøpe hunder av "de utsatte" rasene med linjer som man vet er sånn.

Så da kan vi slutte helt med disse rasene, mener du altså? På GD er det et kjent, men uønsket problem med ectropion. Og selv om flere generasjoner har stramme fine øyne, kan det plutselig dukke opp, spesielt i blå og harlekinfamilien. Ikke engang i fawn/brindle familien, som har minst problemer med dette, har man noen garanti for at valpen ikke får det etterhvert som den vokser opp.

Hva om en hund har ectropion som ikke plager den, men ellers et et utmerket eksemplar helsemessig, skal den ikke gå i avl den da? Når den er helt frisk (testet og bevist) på andre ting som plager rasen?

Fortell meg hvilke raser vi trygt kan kjøpe, som ikke har et eneste defektgen som kan (ikke må, men kan) påvirke hundens helse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det var rett om det forbedret hundens liv. Oscar min st.bernhard har desverre fått veldig hengeøyne, søskene hans er mye bedre der. Virker ut som Oscar er den eneste av søsknene som fikk det, og da er det jo vanskelig å forutse med tanke på avl. Det kan bare dukke opp på noen individer. Er det noe som kommer til å plage han, så sa dyrlegen at noen sting kan fikse det. Vi gjør det jo da for hans skyld isåfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da kan vi slutte helt med disse rasene, mener du altså? På GD er det et kjent, men uønsket problem med ectropion. Og selv om flere generasjoner har stramme fine øyne, kan det plutselig dukke opp, spesielt i blå og harlekinfamilien. Ikke engang i fawn/brindle familien, som har minst problemer med dette, har man noen garanti for at valpen ikke får det etterhvert som den vokser opp.

Hva om en hund har ectropion som ikke plager den, men ellers et et utmerket eksemplar helsemessig, skal den ikke gå i avl den da? Når den er helt frisk (testet og bevist) på andre ting som plager rasen?

Fortell meg hvilke raser vi trygt kan kjøpe, som ikke har et eneste defektgen som kan (ikke må, men kan) påvirke hundens helse.

Her tror jeg du overtolker det jeg sier, Tulip. Jeg har aldri sagt at man skal slutte med massevis av raser, det er dine ord. Det jeg sier er at jeg synes det er frytelig synd at det oppdrettes hunder med fysiske defekter, som da går i arv fra generasjon til generasjon, og som fortsetter å gå i avl selv om de kanskje til og med er ekstremer innenfor sin egen rase. Det er nettopp de mest ekstreme hundene jeg sikter til. Hvis man som kjøper av f.eks. en pekingneser velger å se bort i fra at begge foreldrene til valpen har problemer med å puste på grunn av ekstremt kort snute, så mener jeg at man er med på å støtte dårlig hundeavl. Da er det sikkert veldig nobelt og fint å operere valpen sin når de samme problemene dukker opp på den, men det faktum at avlen er årsaken til at hunden har en defekt i utgangspunktet er det jeg reagerer på. Man kan ikke fortsette å rette opp alt med plastisk kirurgi, man må ta tak i roten til problemet, såfremt det er snakk om typiske arvelige fysiske lidelser på en rase. Avl på hunder er jo ikke akkurat som "avl" på mennesker. Det er tross alt vi som bestemmer hvilke hunder som skal gå i avl eller ikke.

Jeg synes ikke man skal slutte med noen raser i det hele tatt. Men på mange raser tror jeg man må gjøre mye innenfor avl før man kan si at plastisk kirurgi er "greit". Også er det selvsagt viktig å skille på uforutsette problemer og problemer man nesten kan regne med om man ser på avlen. Får man en valp med problemer som en ikke kunne forutse er det selvsagt bra at det finnes kirurgisk teknologi som kan gi hunden forbedret livskvalitet, da den allerede er som den er.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er da fryktelig synd at man skal måtte rette på hunden sin uansett!? Avler man på hunder uten tydelige defekter vil man jo ikke få disse problemene, spesielt ikke med hengende hud, lange ører, kort snute osv. Men sålenge man fortsetter å avle raser som er disponert for og har tydelige defekter vil det være et marked for plastisk kirurgi på hund.

Dette skrev du i posten jeg siterte deg på først. Defektgen trenger ikke å synes, så selv to foreldre uten synlig defekt kan gi valper med synlig defekt... Det var derfor jeg spurte om du kunne gi meg navnet på raser helt uten defektgen, som var trygge å kjøpe.. ;)

Her tror jeg du overtolker det jeg sier, Tulip.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette skrev du i posten jeg siterte deg på først. Defektgen trenger ikke å synes, så selv to foreldre uten synlig defekt kan gi valper med synlig defekt... Det var derfor jeg spurte om du kunne gi meg navnet på raser helt uten defektgen, som var trygge å kjøpe.. ;)

Men jeg prøvde å snakke om fysiske defekter du kan se, og som da kan forandres med plastisk kirurgi. Om vi snakker om plastisk kirurgi tenker jeg at det er de synlige fysiske tingene man tar tak i og "fikser" på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg prøvde å snakke om fysiske defekter du kan se, og som da kan forandres med plastisk kirurgi. Om vi snakker om plastisk kirurgi tenker jeg at det er de synlige fysiske tingene man tar tak i og "fikser" på.

Og som sagt, foreldre kan være UTEN ectropion og ectropion, men likevel gi det videre til valpen.. Fortsatt en fysisk defekt, som kan eller ikke kan være til sånn plage at det må opereres.

Så man kan avle på foreldre uten, men valpen kan få det så kraftig at det må opereres for st den skal ha et godt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så man kan avle på foreldre uten, men valpen kan få det så kraftig at det må opereres for st den skal ha et godt liv.

Og da er det klart det er fint at man kan gjøre noe med det :) Og sykdommer som man ikke kan forutse er vanskeligere enn som så. Der er vi nok enige!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og da er det klart det er fint at man kan gjøre noe med det :) Og sykdommer som man ikke kan forutse er vanskeligere enn som så. Der er vi nok enige!

Det er nettopp det, det er ikke så enkelt som at om man ikke ser det finnes det ikke ;) Det var derfor jeg reagerte på setningen din at om foreldrene ikke var synlig defekte, ville det ikke dukke opp i avkom. Nesten ingenting er så lettvindt dominant nedarvet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...