Gå til innhold
Hundesonen.no

Personlighet?


Bombini
 Share

Recommended Posts

Det kommer an på oppdretteren og hvordan kunnskaper denne har.

Selv har jeg sett forskjelll relativt tidlig og etter en tre-fire dager har jeg kunne forutsi hvordan jeg tror hver enkelt valp vil utvikle seg. Dette selv om jeg kartlegger dem fra første dag og det er sjelden det blir feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer an på oppdretteren og hvordan kunnskaper denne har.

Selv har jeg sett forskjelll relativt tidlig og etter en tre-fire dager har jeg kunne forutsi hvordan jeg tror hver enkelt valp vil utvikle seg. Dette selv om jeg kartlegger dem fra første dag og det er sjelden det blir feil.

Her regner jeg med du sikter til eksteriør/type? Og ikke mentalitet og bruksegenskaper... (for i så fall er du j.. god, om ikke synsk;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, de som skulle ha Monti fikk et nei allikevel fordi de ikke trodde de ville passe. Og det er jo ganske "drastisk" å si nei allikevel. Da var valpene 6 uker. Men vil tro de kan se ting tidligere også. De fortalte at de tidlig hadde bitt seg merke i Monti - han var først ute med det meste og veldig uredd (Feks først ute av valpekassa). Sånn er han i dag og i større grad enn søsknene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine oppdrettere begynte å se mønstre ganske tidlig i forhold til aktivitetsnivå og håndterbarthet (vi var der første gang når valpene var 16 dager gamle, og da sa de i alle fall at de hadde sett dette i noen dager), og dette mønsteret har holdt seg til den dag i dag (hundene er nå 10 mnd gamle). Det er mer til personlighet enn det, men det var ihvertfall noe de så tidlig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren "vår" sier ofte at hun tidligst begynner å bestemme seg for hvilken valp som passer til hvilken kjøper når de er 6 uker gamle, men ofte har hun en anelse om både mentalitet og eksteriør (det siste er jo "enkelt" selv om det også kan forandre seg) allerede ganske tidlig. Hun har vel ca 20 års som oppdretter generelt og litt kortere med rasen spesielt, så det er vel noe med at jo mer erfaring man har jo flere personligheter har man sett og kan sammelikne med. 100 prosent sikker er man vel aldri før de blir solgt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å hjelpes... Så da går man i over en måned og ser på bildene man får av de nydelige valpene uten å vite hvem som skal bli sin? Hehe, høres ut som tortur (på en god måte, såklart!).

Hvor viktig er personlighet i forhold til miljø? Evig diskusjon, det der, men akkurat med hund har jeg ingen erfaring på hvor mye man kan forme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å hjelpes... Så da går man i over en måned og ser på bildene man får av de nydelige valpene uten å vite hvem som skal bli sin? Hehe, høres ut som tortur (på en god måte, såklart!).

Hvor viktig er personlighet i forhold til miljø? Evig diskusjon, det der, men akkurat med hund har jeg ingen erfaring på hvor mye man kan forme.

Jepp, vi fikk ikke vårt valg bekreftet før han var 7,5 uke :P Men han hadde hele tida vært "vår", fra første besøk, sånn når vi tenker tilbake. Det var han oppdretter hele tida fortalte mest om, det er han vi har flest bilder av og det er han som krøyp inn i hjertet vårt først. Men fikk det ikke bekrefta nei :P Her var det bare tre valper da, og to hannhunder som var det vi skulle velge i. Det artige her er at hun som eier broren følte det sånn som oss, bare på den andre hannvalpen :P Så her var det "gitt" ganske tidlig, selv om det ikke ble sagt høyt.

Tja, tror ikke det er forsket så mye på i forhold til hunder, for å være ærlig. Med mennsker regnes jevnt over 50/50, men at hver egenskap varierer. Enkelte er nesten bare arv, andre bare miljø, men til sammen regnes det for å være 50/50. For min del har jeg tenkt at det sikkert er omtrent det samme med hunder jeg, uten at jeg har noe klare svar :P Min hund er utrolig lik sin mor i atferd, ihvertfall, men det kan like gjerne ha med de første 8 ukene å gjøre, samt at vi og oppdretter gjør mye likt og tenker mye likt rundt hundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Lyra ble plukket ut til meg av oppdretter når hun var 6 uker. Dette pga importreglene. Hentet henne når hun var 9 uker og da sa oppdretter rett ut at de aldri hadde sendt henne fra seg hvis de kunne velge på nytt. Hun og tispen de skulle beholde var ganske jevne ved 6 ukers alder, ved 9 uker var det tydelig at Lyra kom til å bli fryktelig vakker og mentalt sterk.

Dette var jo også noe av grunnen til at jeg solgte henne til en oppdretter i Belgia. Hva skulle jeg med noe sånt liksom.

Så i de 3 ukene fra hun ble plukket ut til hun ble hentet var det en formidabel utvikling mentalt og ekstriørt.

Oppdretterne er svært erfarne ( vokst opp med rasen og har hatt flere kull ), hadde valpene inne og med på jobb ( de drev dyrebutikk) , hadde bare 2 hunder utover tispemor og i det hele tatt var alt lagt til rette for at de skulle gjøre det rette valget. Men de tok feil, og det angret de nok bittert på frem til jeg solgte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fy filler'n! Jeg grue-gleder meg noe voldsomt til hele den prosessen der... Men man ender jo opp med å elske hunden uansett, ikke sant? Og jeg har store planer om aktiv preging av valpen fra første stund :) Hesten min er akkurat sånn jeg vil ha den til en så stor grad at jeg ikke kan se for meg at jeg noensinne kan elske en annen hest... Og det er takket være ett år med aktiv trening på alt som er viktig for meg at en hest takler og hvordan den oppfører seg. Nå er det snart åtte år siden jeg fikk ham og jeg har ikke trengt å jobbe med noe fundamentalt på ca sju :P

Drømmehunden min er glad og leken, og helst ganske uredd. Kan det 'trenes inn' eller er jeg sjanseløs hvis det skjer en bommert i valget? Det skal sies at jeg kjøper valp fra en som kjenner meg og som har hatt en hel del kull tidligere så hun veit hva hun gjør ;) Men som første gangs hundeeier er jeg så spent på så mye og så nervøs for resten! Og jeg vil at det skal være høsten nå sånn at ventetida kan være over...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Slapp av og senk skulderne litt du :)

For det første syns jeg det er viktigere å finne et bra valpekull, enn hvilket individ i kullet du får. For det andre ville jeg ikke kjøpt valp fra et kull i det hele tatt, om det var så enorm forskjell mellom individene at det ville vært fullstendig krise om du valgte feil valp i kullet. For det tredje blir nok det å velge en valp mer naturlig og enklere når du er oppi situasjonen enn lenge før valpene er født. Slapp av. Om kullet er bra er ikke dette noen veldig stor sak. Ja, valpene har forskjellige egenskaper, noen vil kanskje passe litt bedre til det du ønsker enn andre, men så farlig er det da ikke :) Alle valpene i kullet bør være glade, lekne og forholdsvis uredde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...