Gå til innhold
Hundesonen.no

Har en sak alltid to sider?


breton
 Share

Recommended Posts

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side?

Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig).

Hva mener dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, man kan jevnt over drite i en overgriper, voldtektsmann, svindler, massedrapsmann etc sin side av saken. Jada, de klarer sikkert å finne på en grunn til hvorfor de er idioter, men det er ikke interessant. Noen ganger tar en part skikkelig skikkelig feil.

Det samme gjelder i de små ting her i verden, noen ganger er folk bare teite drittsekker liksom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Jeg tror vi egentlig er enige, men jeg mener det er viktig i vurderingen av selve handlingen. Jeg tenker for eksempel på en sak i media nylig, der en kvinne drepte samboeren sin. Fyfy, "alle" vet jo at det er feil å myrde noen. Men ifølge historien sies det at det var selvforsvar. Hvor ligger sympatien da? Hos gjerningskvinnen, eller offeret (evt. pårørende)?

I veldig mange saker kan man trekke fram mer eller mindre lignende paralleller, hvor ikke den ene siden nødvendigvis er noe mer eller mindre offer enn den andre. Der begge tar feil (eller rett).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...