Gå til innhold
Hundesonen.no

Har en sak alltid to sider?


breton
 Share

Recommended Posts

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side?

Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig).

Hva mener dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, man kan jevnt over drite i en overgriper, voldtektsmann, svindler, massedrapsmann etc sin side av saken. Jada, de klarer sikkert å finne på en grunn til hvorfor de er idioter, men det er ikke interessant. Noen ganger tar en part skikkelig skikkelig feil.

Det samme gjelder i de små ting her i verden, noen ganger er folk bare teite drittsekker liksom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Jeg tror vi egentlig er enige, men jeg mener det er viktig i vurderingen av selve handlingen. Jeg tenker for eksempel på en sak i media nylig, der en kvinne drepte samboeren sin. Fyfy, "alle" vet jo at det er feil å myrde noen. Men ifølge historien sies det at det var selvforsvar. Hvor ligger sympatien da? Hos gjerningskvinnen, eller offeret (evt. pårørende)?

I veldig mange saker kan man trekke fram mer eller mindre lignende paralleller, hvor ikke den ene siden nødvendigvis er noe mer eller mindre offer enn den andre. Der begge tar feil (eller rett).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for svar!  Har snakket med oppdretter ja☺️ Foreldre har ingen allergi, heller ingen i søskenflokken som jeg har snakket med…  Hills sitt har jeg ikke prøvd, så det skal jeg jaggu prøve!🫶🏻
    • Takk! Da er det nok bare jeg som har trodd jeg har laga en, men ikke gjort det. 😂
    • Uff, det høres fælt ut. Jeg vet ikke svaret på det du spør om, dessverre. Har du snakket med oppdretter? Hvordan er foreldrene og søsknene? Er noen av dem allergiske mot noe? Det er jo dessverre en del helsegreier på disse små "motehundene", og yorkien har vel en del allergi såvidt jeg husker. Men ja, jeg tenker jo det er fornuftig at magen er ganske stabil før det startes utprøving. Men jeg ser bla. at det er en del ris i hypoallergenfôret, jeg ville jo prøvd et allergifôr på kun kjøtt, for eksempel (men må da ha vitaminer og sånt i tillegg). Allergifôret til Hills ser ikke ut til å ha ris i det hele tatt. Ser at de færreste andre allergifôrene har det. Så jeg ville testet andre allergifôr eller rent kjøtt ihvertfall.
    • Å fy fillern, Ede har begynt freake ut om labbene sine og kloklipp. Brukte sikkert en time tidligere i dag på å ikke få klippet ferdig potene, og de ser ikke ut. Til forveksling lik en femåring som har klippet seg selv med kjøkkensaks. Somehow plutselig blitt livredd for labbene sine, uten noen åpenbar grunn. Tenkte vi etter formiddagens frisørtime hadde kommet til enighet om at prisen for favoritt råforet er å la meg tukle med labbene hans. Så var det tid for å bli venn med klosaksa igjen. Hvordan de ble uvenner har gått meg hus forbi, men jeg har forstått at forholdet er anstrengt, så jeg la en hel porsjon Vom i skål, bare for kloklipp. Viste Ede skålen og lot ham lukte, satte den på hylla og kommunisere etter beste evne at det nå var samme deal som tidligere i dag. Jeg fikk jo fikle med klørne mens jeg klippet pels da, så tenkte dette skulle gå greit nå. Han har alltid fått betalt per klo for manikyr og jeg har vært super flink til å bare ta ytterste, bittelille, knøttlille biten som et mulig å klippe av. Millimeter. Ikke mulig å klippe mindre. Han har INGEN grunn til å bæde på kloklipp, det er ikke mulig å gjøre det mer skånsomt. ..men det gjør han altså allikevel. ... Han åpnet med en høylytt diskusjon. Krevde å få maten servert uten noe fæggåt dilldall med neglene. Ille nok å få frisert labbene. — My pronoun is IT! I identify as DOG! brølte han til meg.  Det var en laaaaang "diskusjon". Interessekonflikt, som en kaller det.  ... Å holde min egen IRRITASJON og mitt eget stress i sjakk og være roooolig og hyggelig og vibbe vennskap og kjærlighet når han trekker til seg labben HVER GANG akkurat i det jeg skal klippe.. Jeg trenger valium for å klare holde meg emosjonelt upåvirket gjennom det der.  Han endte med å få en hel ***** porsjon Vom for EN bitteliten klotupp, servert med verdens falskeste smil og ros og så ryggen til og VIBBER av *ARRGH*   Jeg har gjort ALT riktig hva angår trene klipping av klør. Hva **** gikk feil HVOR og NÅR?!  Jeg hadde fra tidligere hunder en 62,5% suksessrate på å innarbeide kloklipp som hyggestund. Første hunden nektet meg NÆR labbene sine, men stod som et skolelys for å få klippet klør av fremmede. Så hadde jeg to som var NULL problem å klippe klør på, før tredje bare lot meg klippe bak, og var dramaqueen på fremlabbene.  Denne gangen var jeg SÅ bevisst på å få gode vaner om kloklipp riktig fra start. ..og har FEILET.  ... "Er du sikker på du ikke kommer til å angre på å ha skaffet deg så stor hund?" -_-
    • Hei! Håper noen vil dele sine erfaringer/evt har noen gode råd.  Fra hunden(yorkshire terrier) min ble 1 år gammel har han slitt mye med diare (får det ca en dag per  uke, men klarer ikke koble det til noe han har spist).. Har vært hos vetrinær flere ganger for undersøkelser, avføringsprøve, ultralyd, blodprøver osv.  Fått ormekur, giardiakur og forsøkt med ulike typer fôr. For 7 uker siden bæsjet han også mye blod, så rett til vetrinær igjen.. Siden den gang har han gått på eliminasjonsdiett og hypoallergenic fra royal canin, som betyr at han ikke får spise noe annet enn det og litt zoolac/canikur. Om en ukes tid skal vi over på provokasjonsdiett(altså å teste hvilke matvarer han reagerer på).  Problemet er jo bare at han fremdeles får diare ca annenhver uke… og fremdeles en del slim i bæsjen som kan tyde på at betennelsen i tarmen ikke er borte.. Og da kan vi jo heller ikke starte noe provokasjon.  Føler meg helt fortvilet. Syns grusomt synd i lillemann som har vondt i magen.. Ikke kan han få godbit, tyggebein eller gulerot(som er litt krise siden det er det beste i verden tydeligvis🤣).  Er det noen her som har noe erfaring med eliminasjonsdiett? Betyr det at det ikke fungerer i det heletatt når vi fremdeles sliter 7 uker inn? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...