Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp med å skaffe valp!


Eevee
 Share

Recommended Posts

Hei.

Jeg er en jente på 20 år som bor alene i en leilighet i Bergen. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for hunder, men har aldri kunnet skaffet meg en pga allergi hos min far. Jeg har til sommeren 2012 bodd alene i leiligheten i ett år og har da bestemt meg for å gjøre drømmen til virkelighet. Jeg vil skaffe meg en valp.

Jeg har alltid ønsket meg en staff, og syns de er noen herlige hunder både i oppførsel og personlighet og ikke minst utseende. Jeg har lest mye rundt, og funnet flere kenneler og oppdrettere som virker interessante, men det er utrolig vanskelig og tidkrevende å finne den perfekte. Når man skal skaffe seg en hund som skal være med meg i 10-15 år fremover er jeg veldig opptatt av å finne den perfekte. Jeg vil gjøre en ordentlig research før jeg bestemmer meg for den valpen, og det er derfor viktig for meg å forhøre meg mye rundt og se an mine alternativer.

Jeg er interessert i en staff tispe i lyse farger, gjerne lysebrun, lysebrun med hvite detaljer eller blå. Har søkt mye rundt og finner ikke mange staffer i fargen blå, ser ut som dette er mer utbredt i Amerika og rundt der. Men selvfølgelig er ikke fargen vesentlig, personligheten, helse og gemytt kommer først. Jeg ser etter en tispe som ikke er så tettbygd og massiv som hannen gjerne kan bli, og har lenge sett på Irsk staff, men dette er så å si umulig å få tak i i Norge, og ikke så veldig utbredt. Jeg frykter derfor at jeg kan komme over useriøse oppdrettere av denne type staff. Så jeg bestemte meg for å gå tilbake til den "orginale" staffen, men ser likevel etter foreldre og avkom som ikke er så kortbeinte og kompakte. Jeg vil gjerne ha litt høyde på hunden, men igjen så må jeg understreke at staffens "indre" kommer først, og er opptatt av at den skal være frisk og rask. :)

Jeg har som sagt søkt rundt og sendt mail til flere oppdrettere uten å ha fått svar enda. Er interesser i å få valpen rundt mai, siden jeg da er ferdig med skole (student ved UiB) og har 4 måneder ledig til valpetid og valpekurs. Men jeg trenger hjelp med å finne valpen, og hvilke oppdrettere og kenneler jeg skal oppsøke. Syns så å si alle oppdretterne jeg har sett på nett avler på staffer med korte bein og små i kroppen. Bor i Bergen, men er i Oslo området hele sommeren, kommer fra Asker. Men reiser hele Norge rundt for å finne den perfekte.

Noen råd og tips? Noen der ute med staff som kan anbefale noe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kikket selv på rasen tidligere, planla ikke kjøp da selv, men ble dro på besøk til en oppdretter og alt for å lære mer, før jeg skulle bestemme meg for min neste rase.

Dessverre så fikk jeg mindre lyst på rasen jo mer kjent jeg ble med forskjellige individer, dårlig helse og ikke minst gemytt er blitt så utrolig utbredt, og det er dessverre ikke sjelden det er samkjønnaggressivitet blant disse hundene, og det er ikke akkurat noe man skal "spøke" med, for en såpass sterk terrier med samkjønnaggresjon blir det lite koselig å leve med, og er ikke alltid det kan bare trenes bort, det ligger mye i arv.

Så det er utrolig nøye at du sjekker linjer på foreldredyr og helst besteforeldre også, hører nøye rundt og sjekker helsen deres selv via dogweb (det kan du spørre noen andre her inne om om du ikke vet hvordan foregår), og ikke minst, så vær kritisk på gemyttet også.

Du har helt sikkert hørt dette mye før, men bare for å være på den sikreste siden, så burde du ta dette alvorlig. :)

Og ikke fall for fristelsen ved å kjøpe et individ uten papirer, selv evt. fra en oppdretter som av en eller annen grunn ikke har fått registrert kullet sitt, siden det er dessverre altfor mange hunder med liknende utseende av ulovlige raser som blir avlivet nettopp bare grunnet de ser ulovlige ut - om de ikke har ordentlige papirer som bekrefter at han/hun er lovlig.

Når det er sagt, så skal Staffen være liten og relativt kortbent, at det avles større og større Staffer er et ganske stort problem for rasen, det blir mye fokusert på nettopp dette etter at Amstaff ble ulovlig, istedet for ordentlig friske individer med stabilt gemytt.

Lykke til med alt videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Farge er det siste du bør tenke på. Fin noen gode oppdrettere, tenk på gemytt og helse, så eksteriør.

Jeg har ingen kjennskap til staffemiljøet, men jeg ville kanskje tatt kontakt med raseklubb og slik kommet i kontakt med flere gode oppdrettere - så ville jeg tatt kontakt med noen potensielle oppdrettere, og spurt de riktige spørsmålene (kan anbefale denne artikkelen, særlig listen over spørsmål du bør stille oppdretter).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for fine svar! Har sendt ut masse mail til oppdrettere i Norge, og må kanskje også bevege meg over på det svenske markede hvis dette er hunder jeg kunne vært interessert i. Avstand og tid betyr som sagt ingenting for meg - jeg tar den tiden det tar å finne min perfekte følgevenn! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid ønsket meg en staff, og syns de er noen herlige hunder både i oppførsel og personlighet og ikke minst utseende. Jeg har lest mye rundt, og funnet flere kenneler og oppdrettere som virker interessante, men det er utrolig vanskelig og tidkrevende å finne den perfekte. Når man skal skaffe seg en hund som skal være med meg i 10-15 år fremover er jeg veldig opptatt av å finne den perfekte. Jeg vil gjøre en ordentlig research før jeg bestemmer meg for den valpen, og det er derfor viktig for meg å forhøre meg mye rundt og se an mine alternativer.

Hvorfor er det en staff du ønsker deg? Hvilke kvaliteter ser du etter i en hund? Er du klar for å håndtere alle de kjipe sidene itl rasen?

Jeg er interessert i en staff tispe i lyse farger, gjerne lysebrun, lysebrun med hvite detaljer eller blå. Har søkt mye rundt og finner ikke mange staffer i fargen blå, ser ut som dette er mer utbredt i Amerika og rundt der. Men selvfølgelig er ikke fargen vesentlig, personligheten, helse og gemytt kommer først. Jeg ser etter en tispe som ikke er så tettbygd og massiv som hannen gjerne kan bli, og har lenge sett på Irsk staff, men dette er så å si umulig å få tak i i Norge, og ikke så veldig utbredt. Jeg frykter derfor at jeg kan komme over useriøse oppdrettere av denne type staff. Så jeg bestemte meg for å gå tilbake til den "orginale" staffen, men ser likevel etter foreldre og avkom som ikke er så kortbeinte og kompakte. Jeg vil gjerne ha litt høyde på hunden, men igjen så må jeg understreke at staffens "indre" kommer først, og er opptatt av at den skal være frisk og rask. :)

Lysebrun eller blå ja, de to fargene det er mest betenkelig å avle for å få frem, begge er utvaskede farger.. (lys brun heter fawn, er et resultat av utvasket rød, blå er utvasket svart)

Hva mener du med at du vil høyde? At du vil ha noe vesentlig større enn rasestandarden? Eller at du vil ha en hund rundt rasestandardens maksimalmål?

Jeg har som sagt søkt rundt og sendt mail til flere oppdrettere uten å ha fått svar enda. Er interesser i å få valpen rundt mai, siden jeg da er ferdig med skole (student ved UiB) og har 4 måneder ledig til valpetid og valpekurs. Men jeg trenger hjelp med å finne valpen, og hvilke oppdrettere og kenneler jeg skal oppsøke. Syns så å si alle oppdretterne jeg har sett på nett avler på staffer med korte bein og små i kroppen. Bor i Bergen, men er i Oslo området hele sommeren, kommer fra Asker. Men reiser hele Norge rundt for å finne den perfekte.

Først og fremst, kom deg ut der folk holder til.

Å si at man vil ha valp rundt mai gjør at alternativene blir få, man må rett og slett være åpen for valp når som helst om man skal ha.

Hvis du har sendt mail til flere oppdrettere og ikke fått svar har du gjort noe feil.. Du har da ikke blitt oppfattet som noen de vil selge en valp til antar jeg.

Noen råd og tips? Noen der ute med staff som kan anbefale noe?

Mitt første råd er å gå enda en gang i tenkeboksen for å finne ut om det er en staff du virkelig vil ha, og deretter oppsøke staffemiljøet mer aktivt.

sbtforum.no kan være et sted å starte.

Dessverre så fikk jeg mindre lyst på rasen jo mer kjent jeg ble med forskjellige individer, dårlig helse og ikke minst gemytt er blitt så utrolig utbredt, og det er dessverre ikke sjelden det er samkjønnaggressivitet blant disse hundene, og det er ikke akkurat noe man skal "spøke" med, for en såpass sterk terrier med samkjønnaggresjon blir det lite koselig å leve med, og er ikke alltid det kan bare trenes bort, det ligger mye i arv.

Begge mine staffer er utrolig koselige å leve med, og de har begge en god dose med samkjønnsaggressivitet.

Hvorfor mener du at dette er noe som er så håpløst å leve med?

Samkjønnsaggressivitet er som du påpeker ganske vanlig, det er faktisk regelen mer enn unntaket.

Så det er utrolig nøye at du sjekker linjer på foreldredyr og helst besteforeldre også, hører nøye rundt og sjekker helsen deres selv via dogweb (det kan du spørre noen andre her inne om om du ikke vet hvordan foregår), og ikke minst, så vær kritisk på gemyttet også.

Men hva mener du man skal se etter angående gemyttet?

Jeg vil faktisk våge meg på å påstå at min hannhund er en av de jeg vet om med desidert herligst gemytt.. En fantastisk hund som funker i alle sammenhenger, men ikke liker andre hannhunder.

Han har et svært tydelig språk, og blir aldri feiltolket av andre hunder.

Når det er sagt, så skal Staffen være liten og relativt kortbent, at det avles større og større Staffer er et ganske stort problem for rasen, det blir mye fokusert på nettopp dette etter at Amstaff ble ulovlig, istedet for ordentlig friske individer med stabilt gemytt.

Hva i all verden er det du sier?

En staff er faktisk en langbent terrier med bullekropp.

Det er et reelt problem at mange staffer i dag er for lave og klumpete.

De skal ikke gå på stylter, men skal ikke være direkte kortbente heller.

Man har et stykke mellom 37cm-hundene og 50cm-hundene.. (Som kjent sier rasestandarden 35,5 til 40,5cm høy)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for et langt og kritiskt svar! Jeg var kanskje litt uklar med tanke på hva jeg har fått av svar. Er ikke lenge siden jeg sendte ut mailer og kontaktet forskjellige oppdrettere og kenneler, og har fått flere svar nå, og flere kommer sikkert. Vil på ingen måte si at jeg vil ha valpen til sommerferien som om jeg "bestiller" den til den perioden. Dette er det mest ønskelige for min del, men på ingen måte noe som kommer til å bli realisert. Finner jeg kombinasjonen før eller senere enn "planlagt" viker dette på ingen måte bort fra det jeg ønsker.

Har nå søkt på raser og oppsøkt flere forskjellige miljøer for å finne den rette rasen, og har etter to år med leting funnet ut av staff er rasen jeg ønsker meg. Har også sett på boerboel og rottweiler, men disse rasene ble "for store" iforhold til hundepass hos min familie og mye reising med tog mellom Bergen og Oslo. En selvsikker hund, personlighet, som ikke skvetter av småting, bjeffer i leilighet og har personligheten "stor personlighet i liten hund" er mye av det jeg ser etter. Mye kan selvfølgelig læres opp, bjeffing er ikke uten unntak. Har vært mye med rottweilere iløpet av livet og syns de er noen herlige hunder, men staff har alltid vært drømmen. Utseende, gemyttet og det indre, hele pakka. Men jeg kan som en 20 år gammel jente med blondt hår bli tatt useriøst når jeg ønsker og drømmer etter en så "streng" hund, mange mener jeg heller burde ta en puddel eller yorkshire terrier, dette skjer ikke! De har ikke personligheten jeg ser etter, og når jeg skal skaffe meg en hund som skal være med meg i 15 år fremover må jeg tenke lenger enn at hunden er søt og får plass på fanget.

Farge på hunden er på ingen måte avgjørende på noen måte, og vil på ingen måte fremstå som en overfladisk valpe-leter som ser etter den "perfekte hunden" uten dybde. Men dette vet jeg selv, og trenger ikke "forsvare" meg på. Jeg vet hva jeg ser etter, vet hva det innebærer og kan mye om rasen og den positive og negative sider.

Skal besøke en kennel neste uke som skal ha kull i slutten av sommeren. Er som sagt ute etter de mer atletiske staffene, syns mange er utrolig kortbeinte og mer bull enn terrier. Så er mer interessert i å forhøre meg med oppdretterne og møte hundene, enn å snakke om en eventuell valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Pan, det jeg mente er at det er vanskelig for hvem som helst å leve med en samkjønnaggressiv hund, iallefall som er så sterk og KAN være såpass intens som det terrieren er, er du ikke enig i at man skal vite hva man gjør for å leve med en slik hund?

Spesielt med tanken på en førstegangshundeeier kan dette bli vanskelig å håndtere.

Tviler ikke på at hundene dine er verdens godeste, jeg, og passer deg ypperlig.

Det vil ikke si at hundene dine hadde passet for hvem som helst.

Og det med langbenthet ble misforstått, kortebente skal de selvsagt ikke være, men ikke så lange og store slik som mange har begynt å avle de i dag - rasen skal være liten, men kompakt. Har sett flere som avler de mer og mer lik sin slektning Amstaff nå i størrelse, og det har jeg lest at har bekymret flere innen Staffe-miljøet - at rasen virker til å gradvis bare bli større og større.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pan, det jeg mente er at det er vanskelig for hvem som helst å leve med en samkjønnaggressiv hund, iallefall som er så sterk og KAN være såpass intens som det terrieren er, er du ikke enig i at man skal vite hva man gjør for å leve med en slik hund?

Spesielt med tanken på en førstegangshundeeier kan dette bli vanskelig å håndtere.

Så lenge man er innstilt på det og motivert for å takle de utfordringene som kommer er ikke dette noen big deal.

Staffe er ikke noen stor hund heller, og styrken er således begrenset til at alle voksne mennesker LETT holder de igjen.

Du fremstilte det som dette:

for en såpass sterk terrier med samkjønnaggresjon blir det lite koselig å leve med

Det blir en overforenkling som ikke representerer virkeligheten.

Tviler ikke på at hundene dine er verdens godeste, jeg, og passer deg ypperlig.

Det vil ikke si at hundene dine hadde passet for hvem som helst.

Og det med langbenthet ble misforstått, kortebente skal de selvsagt ikke være, men ikke så lange og store slik som mange har begynt å avle de i dag - rasen skal være liten, men kompakt. Har sett flere som avler de mer og mer lik sin slektning Amstaff nå i størrelse, og det har jeg lest at har bekymret flere innen Staffe-miljøet - at rasen virker til å gradvis bare bli større og større.

Akkurat høyden er nok noe en del er bekymret for, jeg tror ikke det er den virkelige grunnen til bekymring, for å si det sånn.

Det er så latterlig mye dårlig avl på hunder med allergier, hofteproblemer, albuproblemer, allergier osv.

Eller for å si det på en annen måte.. Det avles i stor grad på hva jeg vil karakterisere som søppel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå vært i kontakt med http://www.jahvestaff.com/ og skal innom de iløpet av uken for en hundeprat, og for å bli kjent med de og de med meg. Noen som har noen erfaringer med de?

Har også fått kontakt med en engelsk oppdretter som avler på fine hunder, dog kun med tanke på utseende. Jeg har ikke satt meg inn i helsen til den oppdretteren sine hunder, noe jeg skal gjøre. Men de avler på irske staffer som er mer atletiske i kroppsbygninger og høyere enn "orginale" staffer, men her har jeg meget lite informasjon. Redd jeg kan alt for lite til å begynne å bevege meg utenlads med tanke på godkjenning, toll ec etc. Er dette et området jeg ikke burde bevege meg ut på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jahvestaff er vel den eneste der man kan bestemme tidspunkt, med tanke på hvor mange kull de har i året..

De har vel rundet alfabetet nå, siden 2004.

Hundene er stort sett helt greie, uten å gi meg noen wow-faktor.

Såkalt irsk staff er ikke registrerbare, det er det kun såkalte atletiske staffer som er..

Irske linjer er helt separate og ikke registrerbare hverken i KC eller FCI.

Helsesjekker er det som regel ganske lite av i england..

Men det er jo et visst sprik fra Jahvestaff her til en utseendefiksert oppdretter av høye staffer i england da.

Kanskje du bør finne enda mer konkret hva du faktisk vil ha først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter mailing frem og tilbake merker jeg at den engelske fort går ut. Tar ikke sjangsen på noe sånt, og jeg merker på kroppen at prioriteringen min var feil med tanke på det valget.

Er også i kontakt med Rogstaff, men disse holder til i Stavanger og er et stykke unna både Oslo og Bergen. Valpen skal til mitt barndomshjem i Oslo i første omgang. Så da tar jeg en prat med de begge, besøker som sagt Jahvestaff personlig. Rogstaff må jeg se ann om jeg klarer å ta turen over, mest sannsynlig kan jeg ta en helgetur til de iløpet av våren.

Syns de virker begge som ordentlige norske oppdrettere, men syns Rogstaff sine er litt kortvokste. Men igjen, dette ser man vel ann når man møter foreldre-hundene irl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke lest alt, men det kan være verdt å ta en titt i England? Her er det overflod av dem og også mange nydelige hunder til omplassering som omplasseres kun fordi eierne oppdaget at hunden faktisk krevde litt etterhvert som den ble stor... Og så tror jeg det er mange seriøse oppdrettere her =) Jeg kan stille meg til disposisjon for å være reisefølge så sant du ordner alt av papirarbeid ;)

Å ta med dyr på tvers av Norge-England grensene er ikke noe problem. Jeg har hesten min her nede nå etter å ha tatt han med fra Norge og han kommer hjem med meg til sommeren.

Og den ene staffen jeg kjenner personlig her nede er den morsomste hunden jeg veit om! Hun kan ikke gå løs på tur fordi hun bøller med gamle damer og små hunder, men hun er ikke agressiv som sådan og er verdens mest kosete lille rambukk. Det virker som om det gjelder for de jeg møter på gata her også.

Edit for at jeg leste det siste innlegget ditt etter at jeg posta :P Men min erfaring med de engelske er bare god. Kanskje ikke førstegangshund, bare? Jeg syns de virker som en 'vinn eller forsvinn'-rase - er du flink med hunden blir den super (!), mens om du er litt slapp og/eller inkonsekvent kan det fort blir veldig krevende greier å begi seg ut på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er også i kontakt med Rogstaff, men disse holder til i Stavanger og er et stykke unna både Oslo og Bergen. Valpen skal til mitt barndomshjem i Oslo i første omgang. Så da tar jeg en prat med de begge, besøker som sagt Jahvestaff personlig. Rogstaff må jeg se ann om jeg klarer å ta turen over, mest sannsynlig kan jeg ta en helgetur til de iløpet av våren.

Avstanden fra Stavanger er da ikke noe å bry seg om, det er en del kortere derfra enn fra england..

Jeg har ikke lest alt, men det kan være verdt å ta en titt i England? Her er det overflod av dem og også mange nydelige hunder til omplassering som omplasseres kun fordi eierne oppdaget at hunden faktisk krevde litt etterhvert som den ble stor... Og så tror jeg det er mange seriøse oppdrettere her =) Jeg kan stille meg til disposisjon for å være reisefølge så sant du ordner alt av papirarbeid ;)

Å kjøpe en omplasseringshund i england er SVÆRT ulurt.

De fleste av disse mangler papirer, og kan således ikke registreres her, man kan heller ikke dokumentere opphavet dersom politiet ber om dette.

Edit for at jeg leste det siste innlegget ditt etter at jeg posta :P Men min erfaring med de engelske er bare god. Kanskje ikke førstegangshund, bare? Jeg syns de virker som en 'vinn eller forsvinn'-rase - er du flink med hunden blir den super (!), mens om du er litt slapp og/eller inkonsekvent kan det fort blir veldig krevende greier å begi seg ut på...

For all del, det er mange gode oppdrettere i UK, men fy så mye søppel det er der og..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver under det som Pan sier her...

Det er altfor mange uregistrerte hunder her til lands og det går kun utover hundene.

Kan man ikke bevise at hunden er av lovlig blanding/ rase, blir hunden avlivet om politiet skulle banke på.

Hunden er skyldig til det motsatte er bevist :getlost:

Mye heller ville jeg kjøpt hund av oppdretter der det er blitt tatt blodprøver av foreldredyrene og der stamtavle og helseattest følger med. Valpene skal også seff være registrerte ved levering.

Tenk nøye igjennom hvilke oppdrettere du ønsker å kjøpe valp fra, gå for helse fremfor farge.

Spør og grav etter foreldrenes gemytt og vær kritisk!

Personlig ville jeg gjort det jeg kunne for å bli kjent med rasen, teoretisk og i praksis før jeg anskaffet meg en selv. Staffen kan absolutt ha noe trøblete humør og dette er noe man må ha i tankene. Spesielt mtp at hunden kan leve lenge.

Jeg kan vel ta meg selv som et dårlig eksempel :P

Tyson kom til meg som lite knøtt da jeg var 19 år gammel. Jeg har hatt hund siden jeg var 8, så dette var ikke den første hunden min, men i ettertid ser jeg hvor utrolig lite jeg kunne om hund da! Staff ville jeg ha av mange grunner. De er forsåvidt små, de er ikke gebrekkelige, jeg ønsket en hund å trene med, også liker jeg bullehunder.

Jeg hadde et svært dårlig sosialt liv, så jeg var ikke avhengig av å ha en hund som kunne slippes på store hundetreff og leke med andre hunder. Likevel prøvde jeg å sosialisere ham, både med andre hunder, samt hverdagssituasjoner jeg mente han måtte takle som voksen, bussturer, traffikerte gater, osv. Nå. Tre år senere har det sosiale livet mitt endret seg en god del . Jeg er mye mer ute blandt andre folk og hunder og jeg lengter av og til etter å ha en hund som ikke står i andre enden av tauet og brøler til andre hunder.

Dette liker ikke folk. Ingen synes det er trivelig å ha en brølape i gjengen! (Nå oppfører jo Tyson seg sedvanlig godt under trening og han er så god, atte, men når vi står i ro og han mister fokus, brøler han).

Da Tyson vokste opp hadde han noen hundevenner som han lekte bra med, noe røft, men det gikk greit. De var røffe med ham og han syntes jo dette var superduperkjempestas!

I pubertetsperioden en gang ville vi gjerne introdusere ham for en annen staff. Det endte med at Tyson fikk seg en kraftig på tygga.

Dumme, idiotiske tenåring-meg som ikke var mer fornuftig!!

Dette resulterte i at Tyson nå har en "Føre var"- ting ovenfor andre hunder. Dette er dritkjipt.

Nå blir han flinkere til å passere andre hunder, men er stien for trang, merker jeg at han spenner seg litt.

Jeg kommer nok aldri til å slippe ham løs sammen med andre hundevenner. Dette er faktisk ganske kjip, men om Tyson kommer til å havne i trøbbel, så trøbler han seg skikkelig. Staffer biter GODT ifra seg!

Nå kjenner jeg Tyson på en litt annen måte enn hva jeg gjorde da jeg var 19. Jeg tør å pushe ham, jeg klarer også å håndtere ham på en annen måte. Jeg har vel kanskje blitt litt mer voksen på tre-fire år. Jeg har lest og lest, studert og studert for å gjøre ting litt bedre for ham. Det er nok noe fryktaggresjon i ham, pluss at staffer skjeldent kan motstå bråk...

Tyson er en typisk staff, på godt og vondt. Han er IKKE en hund jeg kan slippe sammen med andre hunder.

Er dette noe du ønsker? Prøv å se frem i tid. Dersom du, om tre- fire år, blir kjent med en super gjeng som pleier å slippe hundene sine sammen på et jorde, kan du fort bli den som må holde hunden i bånd. Dette er faktisk ikke så kjekt.

Angrer jeg på at jeg valgte staff? Nja... Både ja og nei. Jeg er veldig glad i ham og han er herlig å trene! Utrolig fokusert og lærer fort. Vi er et godt team! Tenker jo på å konkurrere i agility til sommeren. Jeg kommer nok til å ha staff flere ganger. Nå som jeg er "eldre og klokere" mener jeg at ting hadde blitt annerledes ettersom jeg nå har driti meg ut noen ganger og lært av det. Det er mange feil jeg har gjort som jeg ikke kommer til å gjøre igjen.

Nå mener jeg ikke å svartmale rasen, altså.

Huff, dette ble sikkert langt og rart...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...