Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruksemne, worst case scenario


Rødhette&Ulven
 Share

Recommended Posts

Har: myk, lavintens dober, noe mangel ifht mot, men snill og ekstremt letthåndterlig hund.

Ønsker: robust og lite selvhøytidelig brukshund, til spor, søk og rundering. Nbf evt redning (drømmer om fritid og ressurser nok!) Størrelse nok til kløv og trekk, pels nok til friluftsliv. Ønsker meg bort fra vakthundegenskapene, men vil ikke ha ei sosial hore heller ;) må være lett å belønne, ha nok innabords til å like å jobbe over tid (utholdenhet).

De rasene jeg faller tilbake på er labrador (begge varianter, men lett type hvis show) eller kelpie (da stor hannhund, selv om jeg er tispemenneske). Vet at jeg burde se på schafer, men den sitter langt inne.

Så hva er worst case scenario ved å velge en av disse? Hva er de verste ytterpunktene jeg må se for meg før jeg får ny valp i hus? Jeg tenker tempo, temperament, håndterbarhet, diller osv.

Give me your worst!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rottweiler vurderes ikke :)

Men tenkte jeg skulle nevne at jeg også er nysgjerrig på chesapeake bay retrieveren. På papiret kan det virke som min type hund, det kan cattle dog også. Men jeg tror (understreker tror!) jeg er litt over tanken på å drive med "prøveprosjekt". Tar gjerne noe velprøvd, så slipper jeg de store overraskelser. Det er lenge å sitte 12-15 år med feil hund...

Ser flere sier at kelpien er myk. hva legger dere i det? Jeg har en myk dober, men når jeg sier det mener jeg myk i forhold til standarden på bruksdobere. Hun er definitivt ikke collie-myk, eller shiba-sensitiv. Objektivt sett vil jeg si at hun minner om en meget god ridgeback, temperaments- og mentalitetsmessig. (Og la meg poengtere at jeg er meget glad i både ridgebacker og doberen min <3) Så hvor myk er en kelpie?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet jeg ikke hvor godt du kjenner labbisen, men en AK & jakt Labbis har mye av den samme mykheten.

AK skal reagere på det minste vink som gjeterhund og følsomheten står i stil med dette. Jeg og en god vennine sleit en stund med dette. Jeg gikk fra Schäferhund etter brukslinjer og hun fra Rottweiler til AK. Vi begge hadde litt kræsjer med hundene våre før vi fant ut at det var ikke nødvendig å "ta de" eller gjøre fullt så mye for å "holde de i øra". De må fortsatt holdes i ørene, men det holder med ett lite "kremt" mot høyrøstet vræling og "trussler" med kroppen for å trenge igjennom.

Tispene opplever jeg som hakke mykere.

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veit ikke om det bare er vår labbis, men den må jeg fysisk BRØLE til og sette bestemt på plass for å i det hele tatt bli hørt. Bikkja er så solid satt i huet at den - ved tilsnakk - oftest "rister av seg ubehaget" og så fortsetter med det den gjør. Og det er en rein showlabbis, men ikke av de mest utpregede showlinjene. Litt sånn "dual-purpose light"-greie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veit ikke om det bare er vår labbis, men den må jeg fysisk BRØLE til og sette bestemt på plass for å i det hele tatt bli hørt. Bikkja er så solid satt i huet at den - ved tilsnakk - oftest "rister av seg ubehaget" og så fortsetter med det den gjør. Og det er en rein showlabbis, men ikke av de mest utpregede showlinjene. Litt sånn "dual-purpose light"-greie.

Det vil være å annse som "utypsik" å måtte brøle for å få kontakt med en jaktlabbis (og en gjeterhund). Ettersom de skal jobbe på nære hold og forholdsvis langt borte i gjeting/jakt sammenheng så skal de være såpass sensetive ovenfor fører i arbeids at de tar signaler på god avstand. Det er ikke noe lett å kjefte på en hund for å få kontakt på 100-200 meter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk fra Schäferhund etter brukslinjer og hun fra Rottweiler til AK. Vi begge hadde litt kræsjer med hundene våre før vi fant ut at det var ikke nødvendig å "ta de" eller gjøre fullt så mye for å "holde de i øra". De må fortsatt holdes i ørene, men det holder med ett lite "kremt" mot høyrøstet vræling og "trussler" med kroppen for å trenge igjennom.

interessant! Jeg tror ikke jeg ville ha problemer med å tilpasse meg en stor grad av signalvarhet i ren treningssammenheng, det er strengt tatt slike egenskaper som må til for å få til de tingene jeg har lyst til å drive med. Spørsmålet er bare hvordan de balanserer den varheten i hverdagen? Jeg er nordlenning, så hvis jeg snubler i liner eller sklir på glatta hender det jeg lirer av meg noen harde gloser. Shibaen skvetter da unna og synes jeg er ekkel. Doberen lurer på om det var henne jeg snakka til, men tar seg ikke videre nær av situasjonen. Hva vil en kelpie si til slik ureglementær oppførel?

Siden kelpien er i grenseland liten for meg, blir det bare gutter som vurderes. Hva er worst case scenario ved å få en kelpiegutt i hus? Hvis alle de dårligste, men fortsatt rasetypiske, egenskapene skulle bosette seg i én valp, hva kan jeg risikere å bli sittende med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

interessant! Jeg tror ikke jeg ville ha problemer med å tilpasse meg en stor grad av signalvarhet i ren treningssammenheng, det er strengt tatt slike egenskaper som må til for å få til de tingene jeg har lyst til å drive med. Spørsmålet er bare hvordan de balanserer den varheten i hverdagen? Jeg er nordlenning, så hvis jeg snubler i liner eller sklir på glatta hender det jeg lirer av meg noen harde gloser. Shibaen skvetter da unna og synes jeg er ekkel. Doberen lurer på om det var henne jeg snakka til, men tar seg ikke videre nær av situasjonen. Hva vil en kelpie si til slik ureglementær oppførel?

Med tanke på at jeg er snublefot selv og må henge bak hunden 2 km spor? Nada :P De skvetter unna, blir litt "lav" noen sekunder pga jeg banner/steiker og slår/sparker rundt meg om det gjør vond. ("****" betyr feks løp noen meter unna den eieren). Men det er ikke noe de bryr seg om. De kan ha en periode som unghunder der de syns sånt er ekkelt, men det går over når man bare later som man ikke har sett det.

Siden kelpien er i grenseland liten for meg, blir det bare gutter som vurderes. Hva er worst case scenario ved å få en kelpiegutt i hus? Hvis alle de dårligste, men fortsatt rasetypiske, egenskapene skulle bosette seg i én valp, hva kan jeg risikere å bli sittende med?

Du må være nøye på linjer. Får du en hund som har dårlig avreagering så får du fort en hund som ikke rister banning og steiking av seg på 1-2-3.

Det du heller bør tenke på er det du nevner med det sosiale. AK er sosiale dyr og har du ikke sansen for en valp/unghund som stikker fra deg for de bare MÅ hilse på en der borte e.l. (før du får inn oppdragelsen) så er ikke det noe å samle på. Mine kan fint gå tur løs uten å gå bort til folk, men tar de som kommer mot oss kontakt med de så er de meget snare med å si "Hei" tilbake.

Tispene er ofte "værre" på dette, hannhundene pleier vokse det av seg. Men det er ikke alle hannhunder som gjør det heller :P

Det som noen ganger skjer her er at man går for hardt inn for å fortelle valpen/unghunden at dette ikke er lov og ender med å korrigere det sosiale også slår det helt feil vei og du får en hund som blir litt sosialt usikker istedet.

Og når det kommer til størrelse så er det ikke sikkert du får en hannhund som er 50 høy heller. Hannhundene skal ligge på 46-51. Du kan sitte med en hannhund på 46 cm :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du heller bør tenke på er det du nevner med det sosiale. AK er sosiale dyr og har du ikke sansen for en valp/unghund som stikker fra deg for de bare Må hilse på en der borte e.l. (før du får inn oppdragelsen) så er ikke det noe å samle på. Mine kan fint gå tur løs uten å gå bort til folk, men tar de som kommer mot oss kontakt med de så er de meget snare med å si "Hei" tilbake.

Oooh, poeng. Det er en av doberens kjæreste karaktertrekk, det at den regelrett driter i fremmendtfolk, med mindre det er håp om gevinst fra vedkommende. Min sjelevenn slik <3

En annen ting som er greit å vite noe om er hvordan de oppfører seg i hverdagen:

Generelt om lyd, rastløshet, sånt noe?

Også generell fleksibilitet, tilpasningsevne?

Hvordan har de det med andre hunder, samkjønnstrøbbel?

I mitt liv er det flest hverdager. Så hvordan jeg snur og vender på det, jeg må ha en hund som funker utenfor arbeidssituasjon også. For å beskrive mitt verst tenkelige mareritt: en hund som gjennom et langt liv styres av pungen, som stikker av, som plager folk og fe på tur, som fyrer på andre hunder som default, som tripper hvileløst rundt på let etter arbeid, som syter, piper og kjefter i tide og utide, som hauser seg opp for den minste ting og ikke lander. Hvis den da i tillegg er for liten til å kløve/trekke skal den være en SABLA god sporhund... :D

Fortsatt kelpie?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oooh, poeng. Det er en av doberens kjæreste karaktertrekk, det at den regelrett driter i fremmendtfolk, med mindre det er håp om gevinst fra vedkommende. Min sjelevenn slik <3

En annen ting som er greit å vite noe om er hvordan de oppfører seg i hverdagen:

Generelt om lyd, rastløshet, sånt noe?

Også generell fleksibilitet, tilpasningsevne?

Hvordan har de det med andre hunder, samkjønnstrøbbel?

I mitt liv er det flest hverdager. Så hvordan jeg snur og vender på det, jeg må ha en hund som funker utenfor arbeidssituasjon også. For å beskrive mitt verst tenkelige mareritt: en hund som gjennom et langt liv styres av pungen, som stikker av, som plager folk og fe på tur, som fyrer på andre hunder som default, som tripper hvileløst rundt på let etter arbeid, som syter, piper og kjefter i tide og utide, som hauser seg opp for den minste ting og ikke lander. Hvis den da i tillegg er for liten til å kløve/trekke skal den være en SABLA god sporhund... :D

Fortsatt kelpie?

Nå har jeg relativt kort erfaring fra kelpieland ettersom Harly kun er knappe 18 mnd gml.

Sikkert noen som kan svare bedre enn meg ;)

Harly er veldig begeistret for folk, både kjente og ukjente, men det har ikke vært noe problem å lære han å vente på "værsegod" :)

Steinene kom aldri ned så han ble kastrert knappe 14 mnd gml. Jeg så ikke noen hormontrolltendenser før den tid. Jeg har vært nøye på å la han være med godt voksne tisper med pondus og passet på at han ikke har fått mulighet til å være ufin mot flotte damer. Meget mulig at dette har vært unødvendig ettersom han selv äntageligvis oppfatter verden som en kjempediger lekeplass :P

Han går fint med andre hunder uavhengig av kjønn, alder og størrelse.

Såvidt jeg vet kan noen linjer gi med hormontroll enn andre :)

i 5-6 mnd alderen var han 14 x mer fysisk aktiv enn noen annen hund jeg har hatt i hus, dette er visst ikke så uvanelig for rasen. Etter 8 mnd var han neste voksen :) Han har forsatt behov for å bruke seg jevnlig men fikser fint rolige dager innimellom. I romjulen lå både jeg og min samboer med omgangssyke og da var det 3-4 dager med minimal aktivitet. Det taklet han veldig fint :)

En vanelig uke hos oss inneholder ca 3-5 dager med trening, hovedsakelig ag og lp, avogtil litt spor og søk for morro skyld. Stort sett har vi flere dager pr uke der han får gå løs på tur i skog eller fjell enn dager den han går i bånd langs veien.

Vi kløver, trekker og sykler innimellom.

Lyd kommer når han er veldig høy på forventinger, feks når vi holder på å gjøre oss klar til å gå ut eller når han herjer med andre hunder over litt tid. Det er dog ingen problem å bryte han av. Han gir forleøpig ingen lyd under trening :)

Inne er han rolig, med et lite unntak av når vi hadde 2 andre hunder på besøk en periode. En valp og en hund som er drøye året eldre. Da måtte vi jobbe litt med å slappe av sammen med andre :)

Dette var vel sånn omtrent det jeg kunne komme på akkurat nå, men spør mer om det skulle være noe :)

Jeg er ihvertfall knallfornøyd med rasevalget, jeg har en miljøsterk, sosial og trygg hund som elsker å få være med uansett hva vi driver med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg relativt kort erfaring fra kelpieland ettersom Harly kun er knappe 18 mnd gml.

Sikkert noen som kan svare bedre enn meg ;)

Harly er veldig begeistret for folk, både kjente og ukjente, men det har ikke vært noe problem å lære han å vente på "værsegod" :)

Steinene kom aldri ned så han ble kastrert knappe 14 mnd gml. Jeg så ikke noen hormontrolltendenser før den tid. Jeg har vært nøye på å la han være med godt voksne tisper med pondus og passet på at han ikke har fått mulighet til å være ufin mot flotte damer. Meget mulig at dette har vært unødvendig ettersom han selv äntageligvis oppfatter verden som en kjempediger lekeplass :P

Han går fint med andre hunder uavhengig av kjønn, alder og størrelse.

Såvidt jeg vet kan noen linjer gi med hormontroll enn andre :)

i 5-6 mnd alderen var han 14 x mer fysisk aktiv enn noen annen hund jeg har hatt i hus, dette er visst ikke så uvanelig for rasen. Etter 8 mnd var han neste voksen :) Han har forsatt behov for å bruke seg jevnlig men fikser fint rolige dager innimellom. I romjulen lå både jeg og min samboer med omgangssyke og da var det 3-4 dager med minimal aktivitet. Det taklet han veldig fint :)

En vanelig uke hos oss inneholder ca 3-5 dager med trening, hovedsakelig ag og lp, avogtil litt spor og søk for morro skyld. Stort sett har vi flere dager pr uke der han får gå løs på tur i skog eller fjell enn dager den han går i bånd langs veien.

Vi kløver, trekker og sykler innimellom.

Lyd kommer når han er veldig høy på forventinger, feks når vi holder på å gjøre oss klar til å gå ut eller når han herjer med andre hunder over litt tid. Det er dog ingen problem å bryte han av. Han gir forleøpig ingen lyd under trening :)

Inne er han rolig, med et lite unntak av når vi hadde 2 andre hunder på besøk en periode. En valp og en hund som er drøye året eldre. Da måtte vi jobbe litt med å slappe av sammen med andre :)

Dette var vel sånn omtrent det jeg kunne komme på akkurat nå, men spør mer om det skulle være noe :)

Jeg er ihvertfall knallfornøyd med rasevalget, jeg har en miljøsterk, sosial og trygg hund som elsker å få være med uansett hva vi driver med :)

Og der beskrev du nettopp en sånn hund som jeg er på utkikk etter :)

Hvor stor er din, hva veier han?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både labradoren og kelpien min er to veldig myke hunder, men de reagerer helt annerledes allikevel. Kremter jeg til labradoren så stopper hun med det hun gjør, melder seg ut og blir passiv. Slet med dette en god stund i lydighetstreningen, for om jeg avbrøt henne for noe hun gjorde feil så nektet hun å trene med meg, mistet fart osv.

Kelpien er også myk, om ikke enda mykere. Det holder å kremte til henne for å "nå gjennom" (med mindre noen hun kjenner er i nærheten da, hehe), men hun melder seg ikke ut og blir passiv om jeg gjør det slik som labradoren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både labradoren og kelpien min er to veldig myke hunder, men de reagerer helt annerledes allikevel. Kremter jeg til labradoren så stopper hun med det hun gjør, melder seg ut og blir passiv. Slet med dette en god stund i lydighetstreningen, for om jeg avbrøt henne for noe hun gjorde feil så nektet hun å trene med meg, mistet fart osv.

Kelpien er også myk, om ikke enda mykere. Det holder å kremte til henne for å "nå gjennom" (med mindre noen hun kjenner er i nærheten da, hehe), men hun melder seg ikke ut og blir passiv om jeg gjør det slik som labradoren.

Det er interessant. Jeg har aldri hatt inntrykk av at labradoren er av typen som melder seg ut? Jeg ville trodd det motsatte "problemet" var mer relevant, at de blir overivrige og ikke får med seg hjernen når ting skal læres?

Men du som har begge rasene, hvor merker du ellers ulikheter (og likheter)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ooooh, knall, kan jo hende han legger seg ut tre kg til når han blir skikkelig voksen?? *ønsketenkning*

Ja han legger seg nok litt ut, men 2 kg holder for min del :P

(Driver med agility ;) )

Han er av ganske lette foreldre da.

Det er interessant. Jeg har aldri hatt inntrykk av at labradoren er av typen som melder seg ut? Jeg ville trodd det motsatte "problemet" var mer relevant, at de blir overivrige og ikke får med seg hjernen når ting skal læres?

Sikkert lit individuelt, for jaktlabben jeg hadde datt ikke ut når hun ble stoppet på noe :)

Men om hun ikke ble holdt litt i ørene da så kunne hun lett koke litt og "fikse sjæl" :P

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er interessant. Jeg har aldri hatt inntrykk av at labradoren er av typen som melder seg ut? Jeg ville trodd det motsatte "problemet" var mer relevant, at de blir overivrige og ikke får med seg hjernen når ting skal læres?

Jeg vet ikke om det stemmer med virkeligheten, men det virker for meg at gjeterhunder blir mer "intensive" ved straff, mens en del andre raser bare melder seg ut.

Labradoren min er ganske sanset, men trykker på man på de rette knappene blir hun intensiv nok. Det er sjeldent hun blir overivrig uten at jeg klarer å styre det.

Men du som har begge rasene, hvor merker du ellers ulikheter (og likheter)?

Ulikhetene er ganske store sånn treningsmessig. Labradoren er i elite, og forhåpentligvis er kelpien der snart også, men veien dit med labradoren var evig lang. Det skal sies at hun er halvt utstillingslabrador, men jeg må hele tiden jobbe med fart, fart og mer fart. Nedprioriterer jeg dette så mister jeg farten og intensiviteten. På kelpien kan jeg terpe mye mer på detaljer, for hun er så intensiv av natur at farten i treningen også kommer naturlig. Har fått mye gratis der på henne. Hvor godt hun representerer alle andre kelpier det vet jeg ikke.

Kelpien vil også jobbe med meg, mens jeg har måtte arbeide mye for at labradoren ikke bare skal tusle vekk for å lete etter mat i stedet. Labradoren er ikke så glad i å leke heller, men blir veldig intensiv når det er mat inne i bildet.

Det som også skal sies er at jeg fikk labradoren min før jeg fikk øynene opp for konkurransetrening, så hun har fått et mye dårligere grunnlag som valp/unghund, og tok nok med seg en haug med uvaner fra denne tiden :)

Labradoren min er heller ikke like utholden. Blir hun sliten, så blir hun sliten. Hun klarer å konsentrere seg, men mister motivasjonen. Jeg kan aldri se for meg at kelpiesaken vil miste motivasjonen når hun blir sliten (selv om kanskje konsentrasjonen vil falle bort. Allikevel har hun en veldig god konsentrasjon, på et helt annet nivå enn aussien min sin. Så det er fullt mulig å få fart og konsentrasjon i samme pakke).

I dagliglivet gjør labradoren lite ut av seg; ingen vokt, ingen lyd, avbalansert, kan sove i flere uker i strekk osv. Kelpien er mer aktiv, og selv og hun slapper godt av inne så ville hun nok helst ha vært ute og løpt maraton rundt huset. Hun har ingen frustrasjonslyd i seg (piping under trening osv), men varsler når vi får besøk. Det samme gjør aussien (som i tillegg har mye frustrasjonslyd). Jeg har ikke akkurat lagt så mye energi i å få det bort, men :P

I treningssammenheng er faktisk også kelpien og aussien bedre til å arbeide på avstand enn det labradoren min er. Jeg tror mange gjeterhunder generelt er bedre til "målbildstrening". Viser jeg gjeterhundene mine et punkt på en enorm fotballbane, for så å gå tilbake og sende de ut, så løper de til området jeg var på. Labradoren hadde ikke hatt sjans, og jeg må bruke helt andre innlæringsmetoder på henne når hun skal arbeide vekk fra meg. Hun er også mer selvstendig og melder seg fortere ut om ikke hun finner god nok motivasjon i det hun gjør, og stikker da for å finne på noe annet å gjøre.

Den beste treningshunden er definitivt kelpiesaken, men skulle jeg hatt en ren familiehund hadde jeg valgt den bedagelige labradoren ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om dette kan bidra til noe "statistisk grunnlag" men kan fortelle om Strider (han er bror til Harly og Ikke da):

1) Strider er 18 mnd med ballene i behold, men vi venter fremdeles på den pubertale hormontåka.. Strider har vært helt "vanlig" gjennom kjønnsmodningen

2) Vi bor litt isolert i en grend hvor det er masse hann hunder og bare en tispe. Hun bor til gjengjeld rett ved siden av oss, men vi merker fint lite til løpetidene hennes. Strider blir litt interessert i å snuse ekstra på tisseflekkene hennes men ellers er det intet tegn på at det bor en høyløpsk tispe 50 m unna. Han er veldig grei med alle de 9 hannhundene vi har i omegn, men han har vokst opp med dem så det er kanskje ikke så rart. På utstilling og hundetreff ellers, har det vært begrenset kontakt, men han har vært vennligheten selv mot alle andre hunder.

3) Strider har ikke vært sammen med så mange tisper egentlig, 3 stk hvis man ikke regner med hans mor&mormor. Men de han har vært sammen med, er han veldig grei med. Riktignok trenger han litt mer erfaring/læring på å bli den perfekte gentleman for han forsøker gjerne å innlede forholdet med å stikke nesa langt inn i dama, alternativt hoppe rett på ("Take them with storm"-taktikken..). De 3 han har truffet har alle gitt han en irettesettelse på det, og det var det.

4) Strider er en heftig hund i mine øyne, men heftig på en god måte. Han er intens og målbevisst og kan visst trenes i det uendelige, et ordentlig arbeidsjern. Han er dog ganske aktiv inne i den forstand han enten sover eller så pusler han med et eller annet, han ligger aldri våken og bare iakttar verden. Vi har dog ikke gjort noen som helst form for rotrening for det plager oss ikke om han ligger og tygger på en vedkubbe eller kaster en leke og løper etter den etc.

5) Også han varsler hvis det banker på døra - eller den frekke nabokatta sitter rett utenfor vinduet og glor på han. Han bjeffet en del da han var yngre, men det har gått over (eller vi har trent det bort.. jeg vet ikke, kanskje det hadde gått over av seg selv uansett?)

6) Strider er også myk, et kremt holder som irettesettelse. Skulle man bli sint på han blir han veldig fortvilt men avreagerer umiddelbart når man sier det er greit. Det er allikevel en slags tøffhet i han, en sterk målbevissthet enten det gjelder en apportering eller det gjelder å hindre flatcoaten fra å rappe tørrrforkulen som trillet under sofaen, jeg vet ikke hvordan man skal beskrive den, men enda så myk han er, Strider er faktisk både tøff og heftig!

Jeg har utrolig tungt for å se noe som helst negativt i denne kelpiegjengen, de er ulike personligheter, men fantastiske bikkjer alle sammen. Det er spretne, fysiske, aktive hunder - og, som man oppdager, de er helt passe store. Det er MYE styrke i de små springfjærne. Flotte flotte tur-hunder, pelsen er suveren i snø (vi har ingen problemer med snøkladder eller pote-ising), trekker som et uvær, og blir visst aldri sliten!

Jeg forsøker nå frenetisk å finne noe negativt å si (bare for å vise at jeg har et balansert realistisk syn!), men har litt tungt for det. Når det gjelder kelpie så tror jeg man skal ha sans for en svært aktiv og intens hund med mye motor, de subber liksom ikke rundt og betrakter verden men vil gjerne delta og være med. Det tror jeg følger med en slik hund som er både nysgjerrig og har høy arbeidskapasitet. Så om man trives med dem, tror jeg avhenger rett og slett av om man liker en sånn "aktiv deltager" eller om egentlig foretrekker "betraktere"..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så om man trives med dem, tror jeg avhenger rett og slett av om man liker en sånn "aktiv deltager" eller om egentlig foretrekker "betraktere"..

For en flott beskrivelse av kelpien TonjeM! Jeg kan jo legge til at min kelpie er en slik som ligger og ser på verden, opp ned i sofaen og snorker, men er full fres når vi skal ut. Hun har ikke like stor arbeidsmaskin som kelpiegjengen på sonen, men de har jo hatt litt forskjellig oppvekst. Issi har en ekstremt av-knapp inne :lol:

Om man skal trekke frem noe negativt må det vel være at hvis man ikke er vant til myk, men tøff, hund så er det litt overgang at bare et kremt er en irrettesettelse.

kelpie :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om dette kan bidra til noe "statistisk grunnlag" men kan fortelle om Strider (han er bror til Harly og Ikke da):

(...)

Jeg forsøker nå frenetisk å finne noe negativt å si (bare for å vise at jeg har et balansert realistisk syn!), men har litt tungt for det. Når det gjelder kelpie så tror jeg man skal ha sans for en svært aktiv og intens hund med mye motor, de subber liksom ikke rundt og betrakter verden men vil gjerne delta og være med. Det tror jeg følger med en slik hund som er både nysgjerrig og har høy arbeidskapasitet. Så om man trives med dem, tror jeg avhenger rett og slett av om man liker en sånn "aktiv deltager" eller om egentlig foretrekker "betraktere"..

Det forteller kanskje ikke så mye statistisk om Kelpie, men det gir jo et greit inntrykk av ett spesifikt kull hvert fall... Og det må jeg si, jeg har vel ikke blitt mindre interessert i å følge med på det oppdrettet der etter dette... :w00t:

Jeg tror jeg har kommet så langt at det ikke kommer mer ut av å lese om de, nå må jeg bare bli kjent med noen og se om kjemien stemmer. Dere får si fra om dere skulle trenge hundepass :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en flott beskrivelse av kelpien TonjeM! Jeg kan jo legge til at min kelpie er en slik som ligger og ser på verden, opp ned i sofaen og snorker, men er full fres når vi skal ut. Hun har ikke like stor arbeidsmaskin som kelpiegjengen på sonen, men de har jo hatt litt forskjellig oppvekst. Issi har en ekstremt av-knapp inne :lol:

Om man skal trekke frem noe negativt må det vel være at hvis man ikke er vant til myk, men tøff, hund så er det litt overgang at bare et kremt er en irrettesettelse.

kelpie :wub:

Veldig enig Anette! Og Issi, hun har jo en annerledes bakgrunn - men har jo utviklet seg enormt siden hun kom til deg!

Jeg må jo si at jeg er ingen kelpie-ekspert overhode.. tvertimot.. om 1 års tid er kanskje mitt innlegg bare rør og pølsevev for at bikkjeskinnet har endret seg.. Så ikke hør på meg, jeg er simpelthen helt betatt av en hunderase som er "min" rase - og det var på tide å finne den (etter å ha hatt hund i nærmere 40 år liksom..)

Men Rødhette&Ulven, jeg vil egentlig anbefale deg å studere MH-er, se på MH-ene til alle rasene du vurderer. Det står en del fundamentale egenskaper der, og leser man mange så vil du få et inntrykk av raseforskjellene på ganske basale egenskaper.

edit: Ser at du svarte i mellomtiden her - ja du må møte de ulike rasene. Jeg visste ikke om kelpie før jeg kom inn på sonen, og la etterhvert merke til Jeanette og hennes ekorn. Fulgte med på beskrivelsene og deres gjøres og laden - ble jo totalt sjarmert. Men jeg var fryktelig spent da jeg skulle treffe dem for første gang, hadde aldri sett en kelpie i real life liksom, og selv om de hørtes sjarmerende ut så var det ikke sikkert man ville synes det i virkeligheten. For min del, ble alle forventninger bekreftet av det første møtet der. Men det er definitivt viktig å treffe noen in person ja.

Vet ikke helt hvor du bor, men det er jo utstilling på leto i begynnelsen av mars.. kommer sikkert å være noen representanter for de ymse rasene der (jeg har ihvertfall tenkt å melde på Strider..)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har all respekt for både Benedicte og Mokken, men det er kanskje derfor jeg og blir litt skuffet over at dere kommer med hva jeg synes er noget ensidige representasjoner av rasene? Spesielt Benedicte i forhold til Labrador, har ikke du jobbet en god del med Labradorer? Eller skilles Norge et sted i Trondheim når det kommer til hvordan Labradorer er? Jeg ville aldri uttalt meg så "bastant" ang hvordan en Labrador er om jeg hadde stått i en posisjon ang å anbefale rasen, da jeg synes den er blitt så stor og har så store variasjoner (som jeg prøvde å illustrere ovenfor her, med forsiktige hint om at det finnes "både og" innen rasen). Om jeg skal anbefale Labrador så er det en så stor vidde i rasen at man nesten bare må dra å hilse på noen for å se hva som ligger i dem. Og det er selvfølgelig per def en negativ ting på rasen, at man må gjøre så stort forarbeid for å få vite hva man får.

Jeg er ufattelig glad for at jeg ikke fikk en Labrador som det Benedicte forklarer ovenfor her, da jeg ikke gjorde noe "linjesjekk". Jeg bare fikk min. Jeg hadde rett og slett ikke trivdes med en hund som er så myk og "treig". Min Labrador responderer ti ganger bedre på en tennisball en selv den mest saftige biff, og den har mer fart i det den gjør enn selv Spansk Vannhund-hundene vi trener med.

Men nok om det, jeg skjønner det er Kelpie det går i! Jeg får bare litt vondt i hjertet mitt når jeg ser man uttaler seg på grunnlag av EN hund - spesielt når jeg også veit dere har mer grunnlag å uttale dere om ting enn bare EN hunds atferd? Er vi ikke enige om at det er litt... feil? Og jeg mener det ikke vondt altså. *dukke unna angrep* :wave:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en flott beskrivelse av kelpien TonjeM! Jeg kan jo legge til at min kelpie er en slik som ligger og ser på verden, opp ned i sofaen og snorker, men er full fres når vi skal ut. Hun har ikke like stor arbeidsmaskin som kelpiegjengen på sonen, men de har jo hatt litt forskjellig oppvekst. Issi har en ekstremt av-knapp inne :lol:

Om man skal trekke frem noe negativt må det vel være at hvis man ikke er vant til myk, men tøff, hund så er det litt overgang at bare et kremt er en irrettesettelse.

kelpie :wub:

Hvor er din kelpie fra, og hva bruker du den til?

God av-knapp inne er en fordel, jeg ser helst at de ikke er aktive 22 timer i døgnet og kan ligge opp-ned i sofaen foran TVen en time før leggetid... Doberen min er fin. Hun er rolig innendørs, hun holder ikke konstant med noe, men hun er alltid MED. Ligger ikke pal på ladestasjonen og purker, som reven gjør. Endrer jeg rom, følger hun etter. Skyggen min <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg skjønner det er Kelpie det går i!

Hehe, ikke for min del. Jeg er fortsatt like interessert i labben, jeg :D Flere av de labbene jeg har truffet har gitt mersmak, til og med et par standardlabber jeg har møtt har gitt meg fornyet tro på rasen. Og labben har "rett størrelse", "garantert" lite lyd og et vennlig vesen (les: lite og inget av vakthundgreiser). Slik jeg skjønner det er de også gode hushunder? Men en sånn sidrompa modell som bare vil ligge på sofaen og spise godis, DET blir jeg ikke lykkelig av! Så da er det å sondere terrenget etter oppdrettere da, og der er jeg på riiiimelig bar bakke. Tar mer enn gjerne mot anbefalinger på hva jeg bør se etter for å få en velfungerende labbe i hus!

Til Benedictes forsvar vil jeg si at det er litt rått parti å kjøre en labbe til elite, hvor den må konkurrere mot mye kjappere raser (BC feks). Så om hunden er objektivt sett litt for treg til å med letthet hevde seg på høyt nivå i terpe-terpe-terpe-sport, så betyr ikke det at den vil ha problemer med intensitet i det arbeidet jeg ser etter hund til :) Dessuten spurte jeg jo etter worst case, og da er det greit å vite at man faktisk kan få en tungrumpa en, som man virkelig må jobbe med for å beholde på notene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...