Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan løser vi dette på best mulig måte?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Vi er hjemme på østlandet i julen og har med oss Monti for første gang, han er nå blitt 4 mnd. Jeg har vel såvidt nevnt det tidligere, men foreldrene mine har hentet en omplasseringstispe, en kongepuddel på rundt 4 år.

Sånn jeg oppfatter puddelen så er hun dårlig sosialisert, hun knurrer utrolig mye på Monti (og gjorde det også på Fanta). Om han kommer for tett opptil henne feks. Bein passer hun på ovenfor han, så det kan vi ikke ha fremme. Hun fikk nemlig et bein for en gangs skyld, Monti gikk i nærheten og hun hoppet over han, bjeffet og var sint, men thats it. Monti hylte og skreik, sikkert i sjokk fordi han var redd. Ellers gjelder det samme leker, og ikke bare hennes leker, men Monti sine også. Om han leker med noe (om så bare rolig) så hiver hun seg over han, bjeffer og tar fra han leken. Så vi har fjernet alle leker også. I tillegg gjør hun det samme om Monti blir for intens på pappa - for han er hennes, liksom. Det virker også som om hun ikke tåler at Monti har noen form for aktivitet inne, bare han hopper litt, bjeffer eller noe lignende så er hun der og knurrer på han.

Jeg trenger vel ikke si det, men det er utrolig kjedelig/vanskelig/skummelt for en så liten valp. Og å holde en 4 mnd gammel valp i ro uten en eneste leke eller et tyggebein er vanskelig. Ja, vi går ut og leker, men det er rimelig kaldt her så han vil fort inn igjen. Å skjerme de er selvsagt en mulighet, men det er kjedelig om jeg må sitte på et rom alene med Monti mens alle andre feirer jul ;)

Vi klarer vi alltids å finne et sted han kan være i julen håper jeg, om dette ikke går. Jeg nekter å la han lære et så dårlig språk som denne puddelen har eller at han skal bli redd. Men man ser jo tydelig at Monti ikke tørr hoppe og sprette som han vil, han kryper sammen og underkaster seg bare puddelen nærmer seg og virker veldig dempet. Det kan umulig være bra i lengden.

Nå skal det sies at vi kom hjem i går kveld. Vi skal være her til og med 2. juledag, altså en uke til. Hva tror dere? Skal vi bare sette han bort? Trist med jul uten Monti og han har dt vel i teorien best om han er med oss han kjenner. Hvordan holder vi de adskilt? Evt hvordan bør vi reagere når puddelen bøller?

Alle tips, tanker og meninger tas imot med takk. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men får puddelen lov til å bølle?

Nei. Jeg sier klart og tydelig "nei!" og sender henne på plassen. Da kryper halen mellom bena og hun legger seg på plass. Går jeg bort til henne viker hun blikket, snur hodet vekk, etc. Jeg vet ikke om jeg bør takle det på noen annen måte? Hun har i alle fall fått en rask, negativ respons.

Problemet er at hun kan ligge rolig på plassen sin i et sekund og plutselig er det et eller annet Monti gjør som får henne til å hoppe opp og hoppe på han. Utrolig vanskelig å forutse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har litt samme greia i jula med mine og, bror sin blandingshund er grei, men han kjenner ikke konseptet med grenser og pusher og pusher på mine, til mine får nok og det smeller, for han er ikke sen om å svare. Her blir løsningen å skille. Desverre er bror "bittelitt" opphengt i at hunden hans aaaaaaaaaaaaaldri gjør noe galt, han skal jo "bare leke", så det blir mine som blir satt bort. Men kan dere dele opp litt? Kompostbinger ol? Eller veksle på å ha dem i bånd inne så dere har full kontroll på minst en?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barnegrind og en hund på hver side. Hundene er atskilt, men skilles ikke fra familien og er fortsatt med. Bytt ved anledning. Rinse. Repeat.

Puddelen synes det er dritkjipt å ha Monti på besøk, Monti trenger ikke å ha en dritkjip puddel hengende over seg, og det er ikke din oppgave å trene opp andres hunder til å bli omgjengelige. Du ser på det som puddelen er problemet, men egentlig så er det Monti som er problemet da det er han som er den forstyrrende faktoren som utløser atferden. Om du skjønner?

Hva sier eierne til puddelen? Det er tross alt deres hjem som dere er besøkende til. Jeg synes det er de som skal ha siste ord og bestemme reglene. Om dere ikke liker reglene som blir satt så kan Monti være en annen plass i jula, det er en fair sak. En 4 måneder gammel valp tåler fint noen dager bort fra eierene sine. :) Om de er innstilt på å få det til å funke så ville jeg satt opp en grind. Jula er ikke tiden til å bruke masse energi på å oppdra, og å drive å kjefte og styre. Da skal man slappe av å kose seg. Så jeg ville bare ungått problemstillingen de få dagene ved å sette opp en grind.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette her minner veldig om hvordan Aiko oppførte seg i sommer overfor Imouto. Imouto hadde hatt løpetid, og Aiko var midt i sin, og da måtte Imouto kontrolleres noe voldsomt. Lille lykkeboll er alltid glad, og det er fryktelig mye glede og entusiasme til enhver for tid alt, og da er det ganske fælt at dragen av en storesøster skal velte henne overende og stå over og dypknurre eller brøle hver gang.

Jeg gjorde det veldig greit med at jeg fysisk flytta unna Aiko hver gang, kontrollerte henne og måten hun oppførte seg overfor Imouto på, og forsøkte å ha det rolig mellom dem til enhver tid. De spiste fortsatt av samme skål og sov tett omslynga, så det var når Imouto blei litt ivrig at hun måtte korrigeres, i følge Aiko. Det hele gikk gudskjelov over da vi kom hjem etter sommeren og hverdagen kom på plass.

Du sier at puddelen også knurra på Fanta. Jeg er ikke enig i at grunnen til at hun ikke liker å få besøk er at hun er dårlig sosialisert, sjøl om det selvsagt også kan være en medvirkende årsak. Det er faktisk helt naturlig, om enn kjipt, at bikkjer ikke liker å få besøk av andre i hjemmet sitt, og at tisper ikke synes at besøk av andre tisper eller valper er sånn superstas, det er faktisk bare noe vi må innse at er veldig vanlig.

Det er dere som er på besøk nå, og sjøl om Monti må skjermes, så bør faktisk puddelen også det. Hold dem adskilt og bytt på å være sammen med dem. For alt du veit kan det godt hende at stemninga bedrer seg med tida når Monti ikke lenger er en irriterende valp (men en irriterende tenårings-slamp :P ), men for akkurat denne uka hadde jeg bare satt opp grinder og latt sura være i fred. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser jeg burde nevnt et par ting til i åpningsinnlegget mitt:

- Det er foreldrene mine vi er hos (noe som gir meg litt friere tøyler). Dessverre tror de ikke på at dårlige opplevelser hos en valp kan prege de resten av livet, de tror det er helt normalt at bikkja oppfører seg sånn og at det skal være sånn, etc.

- Monti har ikke vært en irriterende valp. Han var helt rolig når han fikk hilse på Nemi første gangen, underkastet seg med en gang og allikevel knurret Nemi. Dette var ikke hjemme og pappa var ikke i nærheten. I tillegg har hun også oppført seg sånn feks på hundeklubben og lignende.

- Jeg understreker igjen, han er ROLIG for det meste. Han oppsøker henne aldri, kryper sammen bare hun nærmer seg og det er utrolig lite aktivitet som skal til for å få den reaksjonen hun har fått.

Har litt samme greia i jula med mine og, bror sin blandingshund er grei, men han kjenner ikke konseptet med grenser og pusher og pusher på mine, til mine får nok og det smeller, for han er ikke sen om å svare. Her blir løsningen å skille. Desverre er bror "bittelitt" opphengt i at hunden hans aaaaaaaaaaaaaldri gjør noe galt, han skal jo "bare leke", så det blir mine som blir satt bort. Men kan dere dele opp litt? Kompostbinger ol? Eller veksle på å ha dem i bånd inne så dere har full kontroll på minst en?

Ja, vi kan alltids skille av. Jeg burde også nevnt at det om to dager kommer to hunder til - en fransk bulldog som er en rolig bedagelig hund og en 9 mnd gammel dvergpincher. Lurer på hva puddelen kommer til gjøre da. Men som nevnt over så er Monti utrolig rolig og bedagelig, ingen irriterende valp sånn Fanta helt klart var.. :P

Kanskje jeg får kjøre til byen og handle kompostgrinder.. Hmm..

Barnegrind og en hund på hver side. Hundene er atskilt, men skilles ikke fra familien og er fortsatt med. Bytt ved anledning. Rinse. Repeat.

Puddelen synes det er dritkjipt å ha Monti på besøk, Monti trenger ikke å ha en dritkjip puddel hengende over seg, og det er ikke din oppgave å trene opp andres hunder til å bli omgjengelige. Du ser på det som puddelen er problemet, men egentlig så er det Monti som er problemet da det er han som er den forstyrrende faktoren som utløser atferden. Om du skjønner?

Hva sier eierne til puddelen? Det er tross alt deres hjem som dere er besøkende til. Jeg synes det er de som skal ha siste ord og bestemme reglene. Om dere ikke liker reglene som blir satt så kan Monti være en annen plass i jula, det er en fair sak. En 4 måneder gammel valp tåler fint noen dager bort fra eierene sine. :) Om de er innstilt på å få det til å funke så ville jeg satt opp en grind. Jula er ikke tiden til å bruke masse energi på å oppdra, og å drive å kjefte og styre. Da skal man slappe av å kose seg. Så jeg ville bare ungått problemstillingen de få dagene ved å sette opp en grind.

Les det over, så har du litt mer info å gå etter :) Ellers, nei, man vil jo ikke trene og styre i jula. Men de skal jo helst gå overens de neste 8-10 årene..

Dette her minner veldig om hvordan Aiko oppførte seg i sommer overfor Imouto. Imouto hadde hatt løpetid, og Aiko var midt i sin, og da måtte Imouto kontrolleres noe voldsomt. Lille lykkeboll er alltid glad, og det er fryktelig mye glede og entusiasme til enhver for tid alt, og da er det ganske fælt at dragen av en storesøster skal velte henne overende og stå over og dypknurre eller brøle hver gang.

Jeg gjorde det veldig greit med at jeg fysisk flytta unna Aiko hver gang, kontrollerte henne og måten hun oppførte seg overfor Imouto på, og forsøkte å ha det rolig mellom dem til enhver tid. De spiste fortsatt av samme skål og sov tett omslynga, så det var når Imouto blei litt ivrig at hun måtte korrigeres, i følge Aiko. Det hele gikk gudskjelov over da vi kom hjem etter sommeren og hverdagen kom på plass.

Du sier at puddelen også knurra på Fanta. Jeg er ikke enig i at grunnen til at hun ikke liker å få besøk er at hun er dårlig sosialisert, sjøl om det selvsagt også kan være en medvirkende årsak. Det er faktisk helt naturlig, om enn kjipt, at bikkjer ikke liker å få besøk av andre i hjemmet sitt, og at tisper ikke synes at besøk av andre tisper eller valper er sånn superstas, det er faktisk bare noe vi må innse at er veldig vanlig.

Det er dere som er på besøk nå, og sjøl om Monti må skjermes, så bør faktisk puddelen også det. Hold dem adskilt og bytt på å være sammen med dem. For alt du veit kan det godt hende at stemninga bedrer seg med tida når Monti ikke lenger er en irriterende valp (men en irriterende tenårings-slamp :P ), men for akkurat denne uka hadde jeg bare satt opp grinder og latt sura være i fred. :)

Tja, jeg oppfatter henne som dårlig sosialisert når hun knurrer på alle hunder uansett situasjon, sted, etc. Og jeg trodde i alle fall ikke det var normalt å bølle sånn med en liten valp bare fordi han tar opp tauet sitt fra gulvet (ja, det var alt som skjedde).

Monti er ingen irriterende valp, han er superrolig og enda roligere nå som han ikke tørr røre seg omtrent ;) (jada, litt overdrevet). Det er derfor jeg tenker det kanskje bør jobbes med, siden han neppe blir ENDA roligere med tiden.

Ellers, tusen takk for svar og innspill, alt er godt mottatt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget er ikke om Monti er irriterende eller ikke. Montis oppførsel i situasjonen er irrelevant. Poenget er at han er det forstyrrende faktoren uansett om han er den mest perfekte valp ever. Dette er puddelen sitt hjem, og hun synes det å få besøk av Monti er no dritt, det synes jeg du burde akseptere uten å tillegge henne skyld, utav respekt for henne, foreldrene dine, og ja, faktisk Monti.

Skill de, eller la Monti være hjemme. Jeg tror det er den beste og mest voksne måten å løse dette på. Som sagt, det er ikke din oppgave å oppdra andres hunder, det ønsket må komme fra eierne selv synes jeg.

(Og du, det er ikke unormal oppførsel av puddelen. Ufin ja, men ikke unormal. :) Ressursforsvar er helt vanlig og tisper som ikke liker valper er helt vanlig.)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg oppfatter henne som dårlig sosialisert når hun knurrer på alle hunder uansett situasjon, sted, etc. Og jeg trodde i alle fall ikke det var normalt å bølle sånn med en liten valp bare fordi han tar opp tauet sitt fra gulvet (ja, det var alt som skjedde).

Monti er ingen irriterende valp, han er superrolig og enda roligere nå som han ikke tørr røre seg omtrent ;) (jada, litt overdrevet). Det er derfor jeg tenker det kanskje bør jobbes med, siden han neppe blir ENDA roligere med tiden.

Ellers, tusen takk for svar og innspill, alt er godt mottatt!

Jeg mener ikke at det er verken normalt eller greit at hunder bøller seg mot valper, jeg bare sier at det er ganske vanlig. Jeg veit om mange nok hunder som knurrer og monger seg mot andre hunder til tross for god sosialisering og trygg miljøtrening i oppveksten, så noen hunder bare ER sånn. Og det kan godt hende at Monti er irriterende for puddelen bare i egenskap av å være valp, veit du, det kan ikke du vite. :ahappy:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget er ikke om Monti er irriterende eller ikke. Montis oppførsel i situasjonen er irrelevant. Poenget er at han er det forstyrrende faktoren uansett om han er den mest perfekte valp ever. Dette er puddelen sitt hjem, og hun synes det å få besøk av Monti er no dritt, det synes jeg du burde akseptere uten å tillegge henne skyld, utav respekt for henne, foreldrene dine, og ja, faktisk Monti.

Skill de, eller la Monti være hjemme. Jeg tror det er den beste og mest voksne måten å løse dette på. Som sagt, det er ikke din oppgave å oppdra andres hunder, det ønsket må komme fra eierne selv synes jeg.

(Og du, det er ikke unormal oppførsel av puddelen. Ufin ja, men ikke unormal. :) Ressursforsvar er helt vanlig og tisper som ikke liker valper er helt vanlig.)

Og poenget mitt er at hun er sånn uansett hvor og i hvilken situasjon. Hun var like ille når de kom på besøk til oss. Tålte ikke at Fanta lekte, ingenting. Og om DET er normal oppførsel så synes i alle fall ikke jeg at det er akseptabel oppførsel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke alle mennesker. Likevel takler jeg å gå i samme klasse, eller jobbe sammen med, mennesker jeg ikke tåler trynet på, fordi jeg har lært at så lenge jeg er høflig og redelig, og trekker meg bort når jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, så plager det meg visst ikke så mye. Andre mennesker vil ikke ha noe særlig med meg å gjøre. Da gidder jeg ikke å bruke energi på å bli kompis med dem, men jeg føler ingen frykt eller noe ubehag ved å måtte omgås dem, heller. Slike ting var ikke like lett på barne-/ungdomsskolen, men å lære seg å omgås mennesker man ikke liker, og som ikke liker deg, er en del av veien mot å bli voksen.

Monti og puddelen må lære seg det samme, kanskje puddelen er et av disse utskuddene som faktisk ikke liker noen, men det forandrer vel ingenting? De kommer kanskje aldri å bli venner, de trenger i grunnen aldri å sette pris på hverandres nærvær, men ved å lære at de kan slippe å forholde seg til den andre selv om denne er i nærheten, kan de fungere sammen, og trives, de gangene de må bo under samme tak. Men slike ting tar tid, og det starter alltid med å lære regel nr 1: de slipper å forholde seg til hverandre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener ikke at det er verken normalt eller greit at hunder bøller seg mot valper, jeg bare sier at det er ganske vanlig. Jeg veit om mange nok hunder som knurrer og monger seg mot andre hunder til tross for god sosialisering og trygg miljøtrening i oppveksten, så noen hunder bare ER sånn. Og det kan godt hende at Monti er irriterende for puddelen bare i egenskap av å være valp, veit du, det kan ikke du vite. :ahappy:

Jada, men svarene fremstilte han som en typisk irriterende valp. En som skal leke hele tiden, hopper spretter og har bånn gass. Og sånn er han ikke. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden dette - som du nevner - er en hund i nær familie, som Monti må omgåes jevnlig hadde jeg tatt oppdragelsen jeg altså.

Ja, det er selvfølgelig kjipt å måtte dele kåk med en annen hund for puddelen, men det er faktisk ikke den som bestemmer gjestene.

Jeg hadde - og har - slått hardt ned på slikt hos mine hunder, men det er vel nøkkelordet, det har vært mine hunder. Det blir litt verre når det ikke er din hund, for selv om foreldrene dine gir deg frie tøyler til å oppdra er det ikke sikkert hunden synes du er verdt å høre på.

Så med mindre foreldrene dine involverer seg og ser problemet så stanger du litt i veggen tror jeg.

Da vil det muligens være bedre å skille de av...tar hun deg ikke på alvor eller oppfatter deg som en urettferdig bølle (komme her og kjefte liksom) skjer det lite læring.

Men husker du å rose hver gang hun ikke er ufin mot Monti?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke alle mennesker. Likevel takler jeg å gå i samme klasse, eller jobbe sammen med, mennesker jeg ikke tåler trynet på, fordi jeg har lært at så lenge jeg er høflig og redelig, og trekker meg bort når jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, så plager det meg visst ikke så mye. Andre mennesker vil ikke ha noe særlig med meg å gjøre. Da gidder jeg ikke å bruke energi på å bli kompis med dem, men jeg føler ingen frykt eller noe ubehag ved å måtte omgås dem, heller. Slike ting var ikke like lett på barne-/ungdomsskolen, men å lære seg å omgås mennesker man ikke liker, og som ikke liker deg, er en del av veien mot å bli voksen.

Monti og puddelen må lære seg det samme, kanskje puddelen er et av disse utskuddene som faktisk ikke liker noen, men det forandrer vel ingenting? De kommer kanskje aldri å bli venner, de trenger i grunnen aldri å sette pris på hverandres nærvær, men ved å lære at de kan slippe å forholde seg til den andre selv om denne er i nærheten, kan de fungere sammen, og trives, de gangene de må bo under samme tak. Men slike ting tar tid, og det starter alltid med å lære regel nr 1: de slipper å forholde seg til hverandre.

De skal lære seg å takle hverandre ved å ikke være sammen? Og at hun er en av utskuddene som ikke liker noen tror jeg nok. Siden hun oppfører seg sånn samme hva slags hunder og i hvilke sammenhenger det er snakk om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Altså - nå skal jeg være litt kjip - for jeg er usikker på om å korrigere puddelen er det rette. Jeg tror nemlig det vil gjøre det bare værre og værre - om dere ikke klarer å være i forkant av hendelsene så må dere gjøre tiltak som gjør at dere kan forhindre dem i det store og det hele.

Puddeldama synes allerede det er kjipt med besøk, å korrigere henne og sende henne på plassen sin vil bare forsterke dette og dermed kommer det til å bli enda kjipere å være puddel og Monti.

Puddeldama må stoppes - rolig men bestemt, FØR hun får kastet seg over han - kremt "ah ah" og gi godbit på respons. DET er den eneste måten hun vil lære på, og jo hyggeligere det er å la Monti være dess større er sjansen for at hun tar tegninga og faktisk synes han blir grei nok etterhvert. Alternativet er å skille de og la de bytte på å være inne.

Mitt hovedbudskap er rett og slett å forhindre konflikt eller sjærings ved å belønne puddeldama for å la være. Får hun kjekset tak i han fordi dere ikke fulgte godt nok med så javel - da fikk hun det og så følger dere bedre med etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De skal lære seg å takle hverandre ved å ikke være sammen? Og at hun er en av utskuddene som ikke liker noen tror jeg nok. Siden hun oppfører seg sånn samme hva slags hunder og i hvilke sammenhenger det er snakk om.

Ja, nemlig. Være sammen, men skilt med grinder, eller full kontroll (altså, enten er dere 100 % fokusert på hundene, eller så er de i bånd/skilt med grinder o.l.). Monti får slappa av, puddelen må pent lære seg at hun ikke kan gjøre noe med at det er en ekkel valp der, og begge opplever at de er trygge, får oppmerskomhet og har det fint - selv om den andre er tilstede.

edit: trykkleif

Endret av Pim
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden dette - som du nevner - er en hund i nær familie, som Monti må omgåes jevnlig hadde jeg tatt oppdragelsen jeg altså. Ja, det er selvfølgelig kjipt å måtte dele kåk med en annen hund for puddelen, men det er faktisk ikke den som bestemmer gjestene. Jeg hadde - og har - slått hardt ned på slikt hos mine hunder, men det er vel nøkkelordet, det har vært mine hunder. Det blir litt verre når det ikke er din hund, for selv om foreldrene dine gir deg frie tøyler til å oppdra er det ikke sikkert hunden synes du er verdt å høre på. Så med mindre foreldrene dine involverer seg og ser problemet så stanger du litt i veggen tror jeg. Da vil det muligens være bedre å skille de av...tar hun deg ikke på alvor eller oppfatter deg som en urettferdig bølle (komme her og kjefte liksom) skjer det lite læring. Men husker du å rose hver gang hun ikke er ufin mot Monti?

Takk for godt svar. Jeg stanger uten tvil i veggen. De er gammeldagse i hundeoppdragelsen, forstår som sagt ikke at en valp ikke har godt av dette, etc. Jeg bare synes ikke adskilling er et langvarig svar på problemet. Ingen av hundene trives med å måtte bli skilt vekk fra oss heller.

Ja, jeg forsøker å gripe tak i alle de riktige tingene hun gjør. Hun spiser lite og liker ikke godbiter som regel, men hun er glad i kos og klapp og responderer godt på skryt. Forsøker å bruke kindereggøvelsen en del ved å skryte og belønne når hun kun kikker på Monti når Monti har litt mer fart enn normalt. Forsøker også å belønne med skryt og kos når Monti får lov til å gå bort uten at puddelen gjør no.e. Men så er det jo helst de gangene Monti finner noe å leke med, springer etter meg, etc puddelen plutselig fyker opp. Så jeg har konsentrert meg om å forsterke de øyeblikkene der jeg vet puddelen begynner å bli skeptisk eller lurer litt på hva Monti driver med. Så kan vi kanskje prøve litt mer etterhvert - leke litt rolig og belønne henne når hun ligger rolig uten å vise tegn til noe, feks? Eller er vi på jordet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså - nå skal jeg være litt kjip - for jeg er usikker på om å korrigere puddelen er det rette. Jeg tror nemlig det vil gjøre det bare værre og værre - om dere ikke klarer å være i forkant av hendelsene så må dere gjøre tiltak som gjør at dere kan forhindre dem i det store og det hele. Puddeldama synes allerede det er kjipt med besøk, å korrigere henne og sende henne på plassen sin vil bare forsterke dette og dermed kommer det til å bli enda kjipere å være puddel og Monti. Puddeldama må stoppes - rolig men bestemt, FøR hun får kastet seg over han - kremt "ah ah" og gi godbit på respons. DET er den eneste måten hun vil lære på, og jo hyggeligere det er å la Monti være dess større er sjansen for at hun tar tegninga og faktisk synes han blir grei nok etterhvert. Alternativet er å skille de og la de bytte på å være inne. Mitt hovedbudskap er rett og slett å forhindre konflikt eller sjærings ved å belønne puddeldama for å la være. Får hun kjekset tak i han fordi dere ikke fulgte godt nok med så javel - da fikk hun det og så følger dere bedre med etterpå.

Takk for svar. Som sagt over, vi forsøker å forsterke de rette adferdene hos puddelen også. Men det er utrolig vanskelig å alltid være i forkant, jeg kjenner ikke hunden og blir litt overrasket over ting hun tåler og ikke tåler. Men vi lærer jo for hver time som går.

Og - når hun først oppfører seg sånn virker det utrolig merkelig å ikke bli streng og be henne gå og legge seg. Blir ikke det det samme som å si at hun får lov? At vi ikke gjør noe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og poenget mitt er at hun er sånn uansett hvor og i hvilken situasjon. Hun var like ille når de kom på besøk til oss. Tålte ikke at Fanta lekte, ingenting. Og om DET er normal oppførsel så synes i alle fall ikke jeg at det er akseptabel oppførsel :)

Jeg synes du er litt lite løsningsorientert nå, men ok. Jeg får koke det ned helt enkelt: slutt å sett hundene dine i situasjoner hvor puddelen får vært uakseptabel mot de. Det ender ditt ansvar. Forstå at det er dine foreldres jobb å oppdra sin hund, og ta konsekvensene av eventuell mangel på det. Hold puddelen atskilt fra dine hunder, si at du ikke ønsker at den skal være på besøk hos dere om den ikke er under kontroll, og innse at du kun kan ha kontroll over egen hunds oppførsel og ikke andres. Før du blir bedt om hjelp fra hundens eiere så er det fint lite du kan gjøre uten å tråkke over grenser.

Ellers skjønner jeg ikke hvorfor du absolutt skal tvinge disse hundene inn i et møte hvor åpenbart ingen trives. Den beste løsningen for disse hundene er å la dem få slippe å forholde seg til hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du er litt lite løsningsorientert nå, men ok. Jeg får koke det ned helt enkelt: slutt å sett hundene dine i situasjoner hvor puddelen får vært uakseptabel mot de. Det ender ditt ansvar. Forstå at det er dine foreldres jobb å oppdra sin hund, og ta konsekvensene av eventuell mangel på det. Hold puddelen atskilt fra dine hunder, si at du ikke ønsker at den skal være på besøk hos dere om den ikke er under kontroll, og innse at du kun kan ha kontroll over egen hunds oppførsel og ikke andres. Før du blir bedt om hjelp fra hundens eiere så er det fint lite du kan gjøre uten å tråkke over grenser.

Ellers skjønner jeg ikke hvorfor du absolutt skal tvinge disse hundene inn i et møte hvor åpenbart ingen trives. Den beste løsningen for disse hundene er å la dem få slippe å forholde seg til hverandre.

Jeg er ikke lite løsningsorientert, jeg leser det du skriver men følte noe av det trengte litt utdypning fra min side. Og jeg syntes det var relevant å understreke at det er faktisk ikke bare når noen kommer til hennes hjem dette skjer - men overalt og hele tiden. :)

Tja, det er foreldrene mine, ikke noen fremmede. Så jeg står litt friere enn til å bare "godta" at de oppdrar/ikke oppdrar hunden.

Jeg tvinger ingen, vi har bare vært her i et halvt døgn - LITT må man vel se an før man eventuelt skiller de. Og vi er jo faktisk hjemme for å feire jul. Og hundene kommer til å være i familien en god del år til. Så det er vel ikke så rart at vi helst vil ha det til å fungere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for godt svar. Jeg stanger uten tvil i veggen. De er gammeldagse i hundeoppdragelsen, forstår som sagt ikke at en valp ikke har godt av dette, etc.

Ding ding ding! La nå foreldrene dine ta vare på sin egen hund slik de ser det best. Gammeldagse, uvitende eller ei, det er deres rett. Denne hunden utgjør ingen fare, så det er ikke slik at man må inn med tiltak for å sikre omgivelsene her. Hun er bare ufin.

Ta konsekvensen i at foreldrene sine ikke ser på dette som problematisk og la Monti være hjemme når dere drar på besøk.

Jeg bare synes ikke adskilling er et langvarig svar på problemet. Ingen av hundene trives med å måtte bli skilt vekk fra oss heller.

Ja, jeg forsøker å gripe tak i alle de riktige tingene hun gjør. Hun spiser lite og liker ikke godbiter som regel, men hun er glad i kos og klapp og responderer godt på skryt. Forsøker å bruke kindereggøvelsen en del ved å skryte og belønne når hun kun kikker på Monti når Monti har litt mer fart enn normalt. Forsøker også å belønne med skryt og kos når Monti får lov til å gå bort uten at puddelen gjør no.e. Men så er det jo helst de gangene Monti finner noe å leke med, springer etter meg, etc puddelen plutselig fyker opp. Så jeg har konsentrert meg om å forsterke de øyeblikkene der jeg vet puddelen begynner å bli skeptisk eller lurer litt på hva Monti driver med. Så kan vi kanskje prøve litt mer etterhvert - leke litt rolig og belønne henne når hun ligger rolig uten å vise tegn til noe, feks? Eller er vi på jordet?

Ok. Jeg endrer forslag. La Monti være hjemme. Om hundene ikke trives med å være skilt med barnegrind, du hverken mestrer eller klarer å være å trene med denne hunden, så ser jeg ikke så mange alternativer igjen. Og jeg synes helt ærlig at det er du som skaper et problem her. Om du nå forsetter å insistere på å få dette til å funke, selv om du åpenbart er den eneste (inkludert hundene!), så ha nå bånd på puddelen inne slik at hun ikke får kastet seg over Monti.

Tja, det er foreldrene mine, ikke noen fremmede. Så jeg står litt friere enn til å bare "godta" at de oppdrar/ikke oppdrar hunden.

Nei, du gjør ikke det med mindre de har bedt deg om å oppdra hunden deres. De har rett til å oppdra sin hund slik de mener best uansett hvor tett familie dere er, akkurat slik du har. Jeg regner med at du ikke hadde godtatt om de gikk inn og oppdro Monti med sine gammeldagse metoder uten at du hadde gitt ditt samtykke? Hva om de syntes hans valpefakter var uakseptable, helt vanlige valpefakter som du vet er normale? Jeg tipper du hadde syntes det var et overtramp, og det hadde du hatt helt rett i.

Seriøst,

letitgo.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ding ding ding! La nå foreldrene dine ta vare på sin egen hund slik de ser det best. Gammeldagse, uvitende eller ei, det er deres rett. Denne hunden utgjør ingen fare, så det er ikke slik at man må inn med tiltak for å sikre omgivelsene her. Hun er bare ufin.

Ta konsekvensen i at foreldrene sine ikke ser på dette som problematisk og la Monti være hjemme når dere drar på besøk.

Ok. Jeg endrer forslag. La Monti være hjemme. Om hundene ikke trives med å være skilt med barnegrind, du hverken mestrer eller klarer å være å trene med denne hunden, så ser jeg ikke så mange alternativer igjen. Og jeg synes helt ærlig at det er du som skaper et problem her. Om du nå forsetter å insistere på å få dette til å funke, selv om du åpenbart er den eneste (inkludert hundene!), så ha nå bånd på puddelen inne slik at hun ikke får kastet seg over Monti.

Nei, du gjør ikke det med mindre de har bedt deg om å oppdra hunden deres. De har rett til å oppdra sin hund slik de mener best uansett hvor tett familie dere er, akkurat slik du har. Jeg regner med at du ikke hadde godtatt om de gikk inn og oppdro Monti med sine gammeldagse metoder uten at du hadde gitt ditt samtykke? Hva om de syntes hans valpefakter var uakseptable, helt vanlige valpefakter som du vet er normale? Jeg tipper du hadde syntes det var et overtramp, og det hadde du hatt helt rett i.

Du skjønner virkelig ikke at vi ønsker at hundene skal kunne være i samme hus uten at den ene hopper på den andre? Virkelig? Dette er foreldrene mine og når jeg de få gangene i året er hjemme har jeg veldig lyst til å ha bikkja med siden det er endeløse områder der han kan få gå på tur alene, han har et digert område å boltre seg på ute i hagen, etc. Alle søsknene hans og oppdretteren hans er her og vi skal gjerne hilse på de når vi er østover. SELVSAGT vil vi helst at hundene skal kunne fungere i samme hus. Jeg synes det er et helt normalt ønske å ha. Vi var hjemme 2 timer i går om har vært hjemme to timer i dag der hundene må være i samme hus. Bør man ikke gi det LITT tid? Hvem har sagt at vi ikke klarer eller vil trene bort dette? Det er jo nettopp det jeg vil ha tips på. Hvordan får vi det til å fungere?

Og i min familie trenger man ikke sette seg ned og ha et svært møte der foreldrene mine spør med klare ord "kan du oppdra hunden for oss?". Litt forståelse har vi for hverandre. Så jo, jeg står friere enn om det hadde vært andre jeg ikke har et like nært forhold til, sine hunder. Du vet ingenting om hvordan vår familie fungerer, så hvordan du kan si det så bastans forstår jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg vil gjerne gjenta at jeg IKKE ser på korrigering som en løsning på problemet her - det vil etter all sannsynlighet bare føre til at adferden eksalerer.

Om dere skal ha noe håp om en fredelig løsning på problemet så betyr det at adferden må stoppes - vennlig men bestemt - FØR hun utfører det, dvs. når hun tenker på det. Og siden Monti IKKE oppsøker henne så burde det være greit å følge med når hun har planer om å gjøre noe. Det er en god ting å stoppe henne fra å oppsøke Monti uansett - og da belønne henne når hun hører. Det skal lønne seg å la valpen være.

Man skal også alltid huske på at hunder leser hverandre på en helt annen måte enn vi er i stand til - dermed så kan det være at noe av korreksene til puddelen faktisk er berittiget, jeg har selv hatt hunder som har blitt dritsure på valper når de har vært aktive inne - man leker nemlig ikke innendørs. Løsningen min har alltid vært å fjerne den som korrigerer fra situasjonen, og gitt den hunden noe å tygge på å holde på med mens den andre/valpen har fått leke litt.

Du snakker om gammeldags oppdragelse osv. - jeg er usikker på hva du mener med det. Men det er egentlig uvesentlig. Puddeldama trenger å lære at det er hyggelig å ha Monti på besøk - og hun trenger å lære at folk rundt henne ikke fullstendig forandrer personlighet når andre hunder er i nærheten. Dvs. at de blir sure og ugreie.

Jeg kjenner at jeg synes litt synd på puddelen, og for all del - det er sikkert ikke kult å være Monti der heller - men jeg synes mer synd på puddelen som i tillegg til å få huset sitt indvadert av en valp også får kjeft.

En barnegrind koster ikke allverden, og settes greit opp i døråpninger uten skruer og dingser - og det er langt mer fair for hundene enn noe annet. Med mindre dere kan passe på 100% hele tiden så bør de skilles for at det skal være hyggelig for alle parter.

Og igjen - OM hun skulle få kjekset tak i Monti fordi dere ikke fulgte med så la det være - det høres jo ikke ut som om det er mer enn brøling på dama, så da får dere bare ignorere det og følge bedre med. Og igjen - siden Monti ikke oppsøker henne så jobb med å lære henne å IKKE oppsøke Monti. Ikke vent å se om hun har tenkt til å være ugrei - lær henne at det er lønnsomt å holde seg vekk fra han uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...