Gå til innhold
Hundesonen.no

Expressen avslører de som snakker med hunder


Hermes
 Share

Recommended Posts

:lol:

Mari hos dyretolk med Töddel. :teehe:

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny innsikt. Jeg derimot ytret ord som humbug og kvakksalveri. Jeg er jo i troen om at hunder er hunder, og folk er folk. For selv om vi lever sammen, så bor vi i to forskjellige verdener alikevel.

Men venninnen insisterer, for dyretolken kunne umulig vite alle sannhetene hun predikerte på forhånd. Og det er visst en sånn regel med dyretolker, at man ikke tror det før man har prøvd det selv. Så? Skal man bite i det sure eplet?

Ja, man skal det! Tihi! Jeg føler meg så vågal og rebelsk! Jeg flesket til, tok sats og gjorde noe så politisk ukorrekt som å bruke penger på noe jeg av prinsipp ikke har trua på. Jeg bestilte time! Dypp meg i tjære, rull meg i fjær og heng meg på korset folkens. For et slikt svik har ikke verden tidligere sett. Jeg brøt mine egne prinsipper, jeg er det mareritt er laget av.

Så mye skal være sagt, det var faktisk ikke helt uten nerver at jeg satte meg ved siden av sambo i bilen. For om resultatet ble noe annet enn det jeg tenkte ville det seriøst ha føkka med virkelighetsoppfatningen min.

Om jeg satte meg ned og dama serverer den ene sannheten etter den andre om bikkja mi, enn om alt hun sier stemmer? Skal de liksom være små kvalme, kompliserte menneskekopier på fire bein? Med ordforråd, deduktiv evne og ettertanke? Finnes det mennesker som kan ha inngående terapitimer med hunder? Fortelle dem at årsaken til hjemme alene-problemene er at pappa stakk fra mamma bare en time etter sædavgang, og at det unektelig er et voldsomt urettferdig svik. Men at nå kan tolketuten fortelle dem at matmor er glad i dem alikevel, og at hun gjør ikke annet enn å tenke fine tanker om dem mens hun sitter på kontoret og savner dem. Så de trenger ikke være redde lengre, og så funker det helt magisk! Hva om min rasjonelle sans driver gjøn med meg, og dyretolking er en vitenskap?

Men har man sagt alfa, så må man si beta. Så vi troppet opp, og Töddel fikk et talerør. Det var hans gave fra meg.

Og hva har så en hund som Töddel å fortelle til et par symbolske ører? Vel, det var en interessant totimers reise igjennom Töddels bevisshet det skal være sikkert og visst. Jeg har alltid tenkt at Töddel som ...ehrm... intellektuelt utfordret jeg, men så feil kan man da altså ta. For jammen har han ikke intrikate følelser, komplekse meninger og en bevissthet som så og si overgår min.

La meg si en ting om Töddel. Alt han gjør, det gjør han til gangs. Med liv og lyst i hver eneste celle i kroppen, sånn har han alltid vært. Dette gjør ham til verdens kuleste, og verdens mest irriterende hund samtidig. Om Töddel hadde møtt seg selv i døra er jeg sikker på at han hadde blitt litt kåt og litt kvalm på samme tid, og det til tross for sin totale mangel på selvinnsikt.

Så når Töddel kommer inn på kontoret og går med nesa klint i bakken etter hundehviskerens nettopp-ferdig-med-løpetisper, da gjør han det til gangs. Klint i bakken, "hakke tid hakke tid hakke tid hakke tid", og undersøker nøye.

Så jeg ble ikke så imponert når en av de tingene Töddel forteller damen at han liker best er å bruke nesa si. Han gikk jo med den klint i gulvet konstant i ti minutt når vi kom inn. Men jeg får vel nesten sitere han korrekt da, det er jo det mest respektfulle, og da blir det så lite rom for misforståelser.

"Nesen er til for å finne ting, og jeg elsker når jeg kan skru den helt på. Jeg kan nesten jobbe i blinde så enkelt blir det når man kan bruke nesa! Det er nesten så man ser, bare på en annen måte. [klipp] Nesa er aller viktigst og så er det ørene sammen med øynene, men nesa aller aller først."

Jeg får litt vondt av henne, jeg. For seriøst? Vi snakker nemlig om bikkja som ikke finner godbiter på jordet liksom! Hvis han ikke ser de så eksisterer de ikke. Han kan vime et kvarter uten å finne leken jeg kastet, det er ikke uten grunn at jeg alltid har trodd han har vært på grensa til nasalt evneveik. Han snuser på bikkjeavfall han, tiss og bæsj og promp. Ellers putter han sjelden snuta i bakken engang, sånt han man ikke tid til for det kan jo hende at man går glipp av noe som skjer!

EEEE! (sånn gameshowlyd som ikke lar seg uttrykke skriftlig) Sorry damen, det var blings.

Jeg ble også overassket over Töddels nyanserte forhold til kjønnsroller. Selv er jeg vel det man kan kalle en feminist, og jeg har klare meninger om de kulturelle kjønnsrollene som vi blir imprentet med fra barnsbein. Det er nesten så jeg har lys til å studere det på akademisk vis. Så skuffelsen var unektelig stor da Töddel uttrykker et mer tradisjonelt syn på kjønnene. Jeg føler vel på mange måter at jeg har feilet i min oppdragelse.

"Pappa og jeg er kompiser bare! [klipp] Det er liksom det vi er til! Være kompiser bare. Oss gutta. Vi trenger å være gutter av og til! Gutteting er gutteting. Sikkert ikke lett å forstå for jenter..."

Töddels bevisshet på kjønnsroller provoserer meg. Gutteting du liksom. Gutteting??

Jeg tenkte jeg hadde vært flinkere enn som så. Men så trøster jeg meg selv med at jeg er så nær en traktorlesbe som man kan bli uten å faktisk være en traktoslesbe. Jeg har ikke holdt meg for god til å bedrive litt flatbanking innimellom, så jeg satser på at Töddel på sitt egenrådige vis føler at dette er nok til å inkludere meg i definisjonen "en av gutta". Enten det, ellers så vil han bare få sambo til å føle seg viktig og gå enda mer tur med ham.

At sambo i etterkant har innrømmet at han og Töddel hadde hemmelige frimurer-aktige møter når jeg ikke var hjemme hvor de drakk øl, så på porno og vennskapelig dultet hverandre i ryggen, later jeg som jeg ikke hører. Jeg nekter plent.

Jeg velger å konkludere slik at jeg selv kommer gunstigst ut av det. Det er ikke til å skjule.

Høydepunktet på besøket er lett å plukke ut. Det er da Töddel forsøkte å lure meg trill rundt, selv om det var et fullstendig patetisk forsøk hvor han skøyt så langt over blinken at han fortjener trøstepremie. Hold deg fast:

"Jeg er glad i andre dyr, jeg er glad i andre hunder som vil leke, jeg er glad i god mat, jeg liker faktisk godt katter selv om jeg er hund (og de liker faktisk meg også noen av dem) og jeg blir godt likt av de fleste vi møter."

Jeg vet jeg ikke maler ham i det mest flatterende lyset nå, men ærlighet varer lengst og jeg skal vare lenge. Man kan vel tolke det slik at Töddel har et intenst kjærlighetsforhold til dyr, men jeg tror ikke det finnes et pelsbelagt vesen på denne jorden som ikke er av arten Canis Lupus Familiaris som liker Töddel tilbake! Jeg har litt lyst til å gi henne rett, og si at det er Töddels dype og autentiske kjærlighet som gjør at han vil spise alle dyr han møter på livets lange landevei. Kanskje hans følelser er så sterke at han vil gjøre dem til en del av seg selv?

Men jeg tror heller innspillet var et lite krumspring fra Töddels svært enkle hjerne. Han vil lure meg til å gi ham en katt. Men dessverre, tjommis, det går ikke helt slik du ønsker. Du er gjennomskuet, og selv om overpopulasjonsproblematikken med katter her til lands definitivt må gjøres noe med, så unner jeg uansett ikke et levende dyr å bli utsatt for deg.

Enderesultatet av en katt i vårt hjem hadde utvilsomt blitt innholdet i en liten svart pose, og det vet vi begge innerst inne ikke er det mest anstendige utfallet.

Rett skal være rett. Hun treffer blink på noen ting. Han har jo verdens snilleste mamma, og det at det ikke skjer noe er er en fryktelig tålmodighetsprøve for ham. Men selv ei klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet liksom. Og jeg skulle gjerne sett den 18 måneder gamle ungloppa av en hannhund som velger å heller ligge i sofaen og sløve enn å finne på noe. De vil vel gjerne ha action de, det gjerne hele døgnet, og sånn skal de da vittelig være. Töddel snakket i ni A4 sider, og jeg tror at selv om man prøvde iherdig på det motsatte så var man dømt til at det måtte komme et eller annet riktig der inne.

Men min hund møter ikke andre hunder med "en sunn skepsis" som han sier selv, han er uhøflig som bare rakkaren han. Løper inn i deres høyst persolige sfære uten engang å hilse, nikke eller hinte først. Han er limt i dåsa på tispene fra første sekund og han tåler lite provokasjon fra gutta. Han er voldsom og fysisk, enten de er store eller små, unge eller gamle.

Han forteller om en ekkel opplevelse med en sort hund som han aldri helt har kommet over. Den episoden har (heldigvis) aldri skjedd. Han forteller at han elsker å sove i senga, noe han aldri har fått lov til.

Han forteller at han er redd for å være hjemme alene. Jeg vet at jeg ikke er der så jeg kan ikke si det med 100% sikkerhet. Men jeg kan si med 99,99% sikkerhet og det er godt nok for meg. Det er pokker meg godt nok for CSI, og da skal vi ikke krangle. (Det beste var at hun forklarer dette med at han forsøker å sove så mye som mulig slik at tiden går fortere. Det største tegnet på separasjonsangst er jo som kjent at hundene sover mye mens de er alene!)

Og så var det alle de tingene Töddel unnlot å si da. Spørs om han rett og slett er for traumatisert og har fortrengt det eller noe, men jeg tviler. For det første nevner han ikke den andre hunden han bor sammen med, selv om han prater mye om både meg og sambo.

Han sier ikke en tøddel (*fnis*) om sin begivenhetsrike tur fra USA til Tysland til Norge til vestlandet til Oslo og så til slutt Vestfold. Han sier heller ikke et ord om beinskaden han hadde, som har medført at han har vært "syk" i ca halvparten av livet sitt, og når jeg spør om beinskaden på frambeinet? Vel, da kjenner hun plutselig at det er skrekkelig vondt i høyrebeinet. Men Töddel ble bitt i venstrebeinet. "Kan vi snakke om noe annet?" sa han faktisk, og det boblet latter på innsiden min.

For å være helt ærlig? Dette tror dama på selv. Hun tror hun kommuniserer med bikkja, det er jeg ganske så sikker på. Det er ikke lureri med overlegg, det er lureri sånn helt uten at noen kan noe for det. Hun virker ærlig, oppriktig, hyggelig og åpen, men det er alikevel litt alvor i alt dette tøyset. Det er kanskje stygt og nedlatende, men jeg hadde lyst til å ta en prat med henne. Fortelle henne om placebo effekt og suggesjon. For når man virkelig virkelig leiter intenst etter en hundestemme, kan en lett bris fort bli til separasjonsangst, kjedsomhet, traumatiske opplevelser eller eller et ønske om å formere seg. Når man så gjerne vil tro, så finner man bekreftelse både hist og her. Og du husker den pjuskete lille fjæra som lå i grøftekanten? Den har vokst seg stor og blitt til hele Priors fjørkrebestand.

Så jeg takket høflig for meg, tok henne i hånden og alt mulig. "Jeg fikk akkurat det jeg ønsket av dette møtet" sa jeg, og mente det oppriktig.

For enten er dyretolking meningsløst oppspinn, ellers så driver fjortishunden min og lyver folk rett opp i trynet. Jeg kan leve med begge, men det siste hadde rett og slett bare vært kult.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner faktisk at jeg blir en smule irritert og nesten provosert av folk som påstår seg å "kunne snakke med hunder" og ha telepatiske evner til det. De kan til og med gjøre det over telefon...Argh! Makan til svindel, humbug og kvakksalvere! Fordømt løgn som bare er kokt sammen for å lure penger ut av folk. Og folk som tror på det...de fortjener å bli lurt! I dagens opplyste tidsalder går det ikke an å tro på noe så dumt! Nei, jeg skal holde munn om dette... har vel allerede fornærmet noen nok.

Jeg tror kanskje jeg skal bli dyretolk. Det finnes jo ikke noe enklere yrke som ikke engang krever utdannelse. Man tar bare det man har av fri fantasi om hunder i hodet! Så er det bare å rigge seg til med en stol til kunden, sette seg ned og koke sammen en historie til hver kunde og lure tusenlapper ut av dem. Det skal bli lettjente, kjappe penger!

For tiden går det en serie på TVNorge som heter "Hunder i arbeid", og der er det også med litt om labradoren Bonnie (?) hvis jobb er å fungere som et medium for sin eier som er dyretolk... hun driver kurs i det, og hvem som helst kan da altså komme dit, etter å ha betalt for kurset selvsagt, og uten videre oppdage/lære at de har telepatiske evner med en hund.!

Attpåtil greier den forbannade hønsehjernen av en dyretolk å si at labradoren hennes har hoftedysplasi og derfor lever med smerter, men hun ville ikke kontakte veterinær og operere hunden før HUNDEN hadde sagt 3 ganger at "jeg vil ha operasjon". Altså skulle hunden avgjøre hva som var beste medisinske behandling....(kjenner at jeg får lyst å kakke dama i hodet) Og siden labradoren foreløbig bare hadde sagt fra to ganger, så var det altså ikke blitt noen operasjon. Hunden levde altså i smerter fordi dyretolk-dama ventet på at hunden skulle si fra selv...

Heldigvis var det en på kurset som mente å ha hørt fra labben at den ville ha operasjonen nå, så da ble det den tredje beskjeden. Eieren (dyretolken selv) sa at "det er greit, da skal vi kontakte veterinær nå".

Har aldri hørt maken til sludder! Skulle vært straffbart. Men det er dessverre ingen lover mot dumhet.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

haha bekreftet bare akkurat det jeg trodde.. Dette er jeg skeptisk til dette :P

Er jo lett å lese litt personer, se på de og sette de litt i båser på hva de driver me på fritiden og plutselig har man et resultat..

Men jeg må ærlig innrømme, hadde vært morsomt å prøvd med noen av mine hunder, for å sett hva som stemte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det var interessant at hunden sa det samme om 'sin matte' til alle tre dyretolkene jeg da. Det trengte jo ikke å være hun fake eieren hunden mente liksom. Også syntes jeg det var utrolig dårlig journalistikk og dårlig (ulovlig?) fremgangsmåte og filme folk uten at de er klar over det. De kunne vært ærlige og likevel fått et interessant innlegg ved å gå til tre forsjellige 'dyretolker'. De hadde sikkert fått nok å sette fingeren på / lage sak av likevel. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeviskere, klarsynte i alle mulige former, folk som har blitt bortført av UFO'er, naturmedisinere og de som er over gjennomsnittlig og blindt troende.. Alle disse, med deres følgere, skjerer jeg over samme kam, og rister så oppgitt på hodet og tenker at slike mennesker gjør verden til et litt mindre intelligent sted.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...