Gå til innhold
Hundesonen.no

Spinnvill hund når man kommer hjem


Linny
 Share

Recommended Posts

En stund var jeg nesten sjalu når jeg fikk besøk og han gladknurret, la på ørene og løp for å vise de benet sitt (bare til kjente, ukjente får nøye seg med litt vugging på halen), jeg og han bor alene, så han blir veldig veldig glad når det kommer kjentfolk på besøk. Nå har han endelig begynt å gjøre det til meg også, det kom etter at mamma hadde passet han i to måneder i sommer.

Hehe, sånn var det her også. Aiko smittes liksom av Imoutos ustyrlige glede over at jeg kommer hjem, for da hun var aleine, hendte det at hun ikke gadd å komme ut fra soverommet engang, så JEG måtte oppsøke henne fordi jeg var glad for å se henne igjen. Mens andre vi ikke bor med fikk hele spekteret med flate ører, vippende hale og lykkelig tripping. Makan, altså! :lol:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble irritert på Blondie sin overlykkelighet en periode, så jeg trente det bort. Hun hadde en stadighet til å ødelegge strømpebukser om jeg hadde det på meg, så jeg ble litt lei av å kjøpe nye hele tiden :lol: Nå er hun rimelig rolig når jeg kommer hjem hjemme. Hun hopper ikke, hun lager ikke lyd, hun bare logrer, legger på ørene helt til jeg setter meg ned, da kommer hun bort for å slikke :D

Hos kjæresten og andre plasser er hun like ellevill som før. Hopper, hyler, slikker, løper, koser, knurrer :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trente bort overlykkeligheten til Aiko idet jeg kom inn eller andre kom på besøk. Men så ombestemte jeg meg. :lol: Hun får være akkurat så glad og lykkelig og ellevill som hun vil, og det samme med den skjønne lillesøstra som tar piruetter av glede når noen kommer. Med min rase vil jeg heller framelske entusiasme ved nye møter eller gjensyn, enn å dempe det som jeg er så glad og stolt over at er der.

Men hadde det vært snakk om rottweilere og ikke shibaer, så er saken litt annerledes... :P

Vi har liten hund, og jeg liker også at han hilser alle med den gleden han gjør. Med sine 5,5 kilo så river han ikke så mange over ende :P

Jeg vil heller ikke dempe gleden, og synes den er viktig iallefall på min rase.

Små hunder betegnes ofte som sky og tilbaketrukne, men Luigi er det motsatte :)

Man tilpasser det etter hund. Da vi hadde stor hund, så måtte vi dempe gjensynsgleden, eller hadde vi aldri kommet oss inn døren :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blir det full gledeseanse hver gang vi kommer hjem, noe annet hadde vært trist :P

Også når vi får hundeglade gjester er det hundene som hilses på først. Når det kommer mindre hundeglade gjester på besøk, stenger jeg bare hundene litt unna med en grind, eller ber de legge seg. Det tåler de helt fint. Selv om jeg motsier meg selv litt her nå. Men det er jo gøy og koselig med glade hunder når det passer seg slik :)

Eneste er hvis Ellie har vært alene hjemme, da hilser vi rolig på henne for å ikke øke stressnivået. (sep.angst)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden min "går i fistel" når jeg kommer inn døra, så bare overser jeg henne til hun blir roligere. Jeg klapper bare og gir henne bare oppmerksomhet når hun er på nivået "logrer og står normalt". Har instruert gubben om det samme, men det er ikke like lett å få guttungen til å følge samme strikte regime... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener bestemt at uttrykket "spinnvill" bør innføres i rasestandarden til boxer :P

Mine er kjempeflinke til å holde alle 4 beina i bakken (nei, jeg er ingen supertrener, de har bare aldri hoppet på folk ;)), men HALENE!! De er KJEMPEVONDE! Eneste hunderelaterte skaden vi har hatt her i huset, var da en jente skulle knyte skolissene og fikk halen til Dennis i øyet idet han gikk forbi henne (han logrer ALLTID :D) - høres nesten morsomt ut, men det endte faktisk med legevaktbesøk og en liten stund så det ut som synet var varig skadet :( Det gikk heldigvis bra :)

Nå er mine aldri alene, men gjensynsgleden kan være like stor om man har vært så syndig å LUKKE do-døren i trynet på dem... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...