Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder med mye lyd..


soelvd
 Share

Recommended Posts

Uttalelsen om "å sitte på gulvet å trene rotrening" var ikke spesielt ett spark til deg - det var mer ett spark til alle andre som maser om at man må driver rotrening rotrening rotrening og at det er liksom det som løser alle verdensproblemer. Og det er liksom det jeg ikke skjønner, hvorfor vil man ha en aktiv rase med futt i om man da hele tiden skal trene rotrening tenker jeg.

Jeg var på et annet forum, og der var svaret på alle problemer denne rotreningen med å binde fast hunden og vente til den resignerer - i ett sett. Jeg håper da inderlig ikke at denne rotreningsbasillen sprer seg hit til sonen også... Urk! :x

Belgerpia, det du skrev her var virkelig musikk for mine ører! LIKER!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Min erfaring er at masebjeffing er ganske så selvbelønnende, og at enkelte hunder nærmest kommer i endorfinrus av å holde på sånn...så jeg bruker sjelden ignorering på ting jeg synes er uønsket adferd

Vi tvangshviler Monti når han ikke finner avknappen sin selv. Holder han fast et minutt eller to, han ligger og klager og syter en stund, så får han gå ned. Da går han rett i senga si og legger seg. S

Jeg ville ikke avleda med lek og moro når han holder på med dette her. Det er mulig jeg er helt på jordet også, men for mitt hundehold (med min type hund som har et ganske så formidabelt aktivitetsniv

Uttalelsen om "å sitte på gulvet å trene rotrening" var ikke spesielt ett spark til deg - det var mer ett spark til alle andre som maser om at man må driver rotrening rotrening rotrening og at det er liksom det som løser alle verdensproblemer. Og det er liksom det jeg ikke skjønner, hvorfor vil man ha en aktiv rase med futt i om man da hele tiden skal trene rotrening tenker jeg.

Dere får helt sikkert Monti til, og jeg beklager om jeg missforstod - men jeg leste at han drev deg til vanvidd - sojjy...

Fortsett å ignorer - spre godbiter i hagen, gjør de bitte bitte små så han virkelig må jobbe for å finne og få tak i. Ta han med i sentrum og bare sitt på en benk å se på folk osv. Behøver ikke trene kontakt eller noe - bare se på folk og slapp av. Gå til togstasjon, ta toget, trikken, bussen - whatever. Og igjen, du behøver ikke trene kontakt der - der er poenget at han skal se og høre, sjekke osv. DET tar på for en liten valp og da blir de go'slitne.

Med fare for å hoppe rett i forsvarsposisjon: vi gjør alt det der. Jeg er leder for miljøtreninga i klubben. Han er ute på nye steder med nye lukter, nye mennesker, nye hunder og nye lyder hver eneste dag. I ettermiddag har vi vært på torget, sett på livet, hatt korte økter med kontakt trening og sett enda mer på livet. Så virkelig, han får faktisk den mentale stimulien han trenger. Fysisk stimuli har han selvsagt mer igjen på, han orker ikke spesielt mye av gangen enda.

Han driver oss absolutt ikke til vanvidd, vi koser oss halvt i hjel med gullgutten. Og han er en drøm på alle andre måter :-) Hadde som sagt over en samtale med oppdretter tidligere, hun mente vi skulle fortsette som vi hadde gjort (og som du skriver), i tillegg skulle vi forsøke å "bryte" adferden i det vi ser den komme - altså før han bjeffer. :-)

Jeg var på et annet forum, og der var svaret på alle problemer denne rotreningen med å binde fast hunden og vente til den resignerer - i ett sett. Jeg håper da inderlig ikke at denne rotreningsbasillen sprer seg hit til sonen også... Urk! :x

Virkelig? Hadde vi gjort det med forrige hunden eller Monti tror jeg det hadde kokt over for de. Spesielt om de ble bundet i samme rom som vi var. Stressa hunder ville vi fått og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mener at Kokos til Martine bar ganske verbal som valp.. Du kan jo høre med henne, hun har god greie på hundetrening og jaktgolden :yes:http://www.jaktgolden.com

Har ei venninne som kjenner henne godt. Har tenkt lenge på å ta kontakt :-) Ellers får jeg snakke med Synnøve og, som har pappaen. Hun er flink :-) Takktakk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uttalelsen om "å sitte på gulvet å trene rotrening" var ikke spesielt ett spark til deg - det var mer ett spark til alle andre som maser om at man må driver rotrening rotrening rotrening og at det er liksom det som løser alle verdensproblemer. Og det er liksom det jeg ikke skjønner, hvorfor vil man ha en aktiv rase med futt i om man da hele tiden skal trene rotrening tenker jeg.

Hehe, nå er det vel ingen som har påstått at rotrening løser alle verdensproblemer, eller at det er noen motsetning mellom å ville ha en aktiv rase OG at den også må klare å være rolig innimellom? :)

Når feks jeg sier at rotrening er noe av det viktigste jeg gjør, så betyr det IKKE at jeg sitter pal på gulvet med valpen i skrustikke for å holde den rolig, eller at jeg mener at alle hunder skal bindes fast til de kapitulerer. For meg er rotrening ekstremt viktig av mange andre hensyn framfor den reint fysiske aktiviteten. Mine shibaer MÅ læres avknapp og ro, sånn at de feks skal bli mulige å håndtere. Hvis ikke jeg lærer dem at på fanget mitt eller når jeg masserer nakken deres skal de være rolige, vil jeg aldri kunne videreføre det til å klippe negler uten problemer, dusje dem, la veterinærer håndtere dem osv. I tillegg er det gjerne mye prat og lyd, sjøl om mine sjelden bjeffer (mens du selvsagt finner den varslende gneldrebikkja innen denne rasen også), som jeg heller ikke vil at skal eskalere. At jeg fra valpen har vært liten har vendt den til at det er hyggelig, trygt og rolig å bli tatt på av mamsen eller bli bært rundt, gjør det veldig mye lettere å bryte tirader fra medelsomme røde farer. :)

I tillegg er det også et reint egoistisk aspekt ved det, dersom man som jeg er så "heldig" å få en hund som anser fysisk kontakt som fullstendig uinteressant. :P Aiko kan kose litt nå, men det er etter to år og tre løpetider. Før gikk hun bare sin vei, mens jeg satt igjen og svulmet over av behovet for nærhet til denne fantastiske skapningen, haha. :lol: Hun lot meg kose, og fant seg i det, mens hvis hun ikke hadde vært vant til det fra valpestadiet, og blitt lært opp til å skjønne hva feks mitt fjes begravd i nakken hennes betyr, så kunne hun nok fort blitt litt vel egenrådig. Det er ille nok som det er. :ahappy: Imouto vil veldig gjerne være nær, men var så høyenergisk at både briller og neser fikk gjennomgå, der hun jobba så voldsomt for å vise hvor nær hun ville være. Her måtte lavgiret settes inn for at ikke lille kamikaze skulle ta helt av, men lære at man må være rolig for å kose, samtidig som hun også blei rolig av å kose. Fin sirkeleffekt. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo brukshunder...og vil at de skal være 100 % PÅ når vi trener, men ellers vil jeg at de skal være rolig...

Dennis merker jeg omtrent ingenting til i huset, og vi nærmer oss der med Emil også (16 uker nå), dvs Dennis varsler om det kommer folk (2 bjeff)...

At en hund kommer fra brukslinjer, betyr ikke at den skal være "i hundre" hele tiden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo brukshunder...og vil at de skal være 100 % PÅ når vi trener, men ellers vil jeg at de skal være rolig...

Dennis merker jeg omtrent ingenting til i huset, og vi nærmer oss der med Emil også (16 uker nå), dvs Dennis varsler om det kommer folk (2 bjeff)...

At en hund kommer fra brukslinjer, betyr ikke at den skal være "i hundre" hele tiden :P

Helt enig! Jeg har hunder som følger spor så langt det går, og som løper fritt i til tider ekstremt krevende terreng opptil 8 timer per dag, men inne vil jeg ikke at de skal henge fra taklampa, sånn de gjerne gjør som valper. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ohoi...sånn gjorde lille JRT også.

Jeg fortalte han at det ikke var lov på en svært tydelig måte og ga han time-out.

Han bjeffer nesten aldri.

Bjeffing er selvforsterkende og jeg har enormt liten tålmodighet med lyd :whistle:

Hunder skal sees, ikke høres *host*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo brukshunder...og vil at de skal være 100 % PÅ når vi trener, men ellers vil jeg at de skal være rolig...

Dennis merker jeg omtrent ingenting til i huset, og vi nærmer oss der med Emil også (16 uker nå), dvs Dennis varsler om det kommer folk (2 bjeff)...

At en hund kommer fra brukslinjer, betyr ikke at den skal være "i hundre" hele tiden :P

Hvor mye sitter du på gulvet og holder de fast da? :)

Nå har ikke jeg hund fra brukslinjer, men tervefaenskapet er mer enn aktivt nok allikevel, og jeg har aldri trent ro-trening med henne. Hun ser antageligvis ikke sånn ut når vi er ute blant folk, men hjemme så er hun rolig. Når hun sitter i bilen, er hun stort sett rolig. Hun har en fin av- og påknapp, helt uten at jeg har lært henne det på noen annen måte enn at jeg ikke responderer på mas om aktivitet (hun har vært en forholdsvis aktiv valp, hadde hun fått noe ut av å hente leker og forsøk på kontakt hver gang, ville jeg selvsagt fått enda mer av det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ro-treing er en nyttig ting jeg, men jeg lurer på om ikke begrepet har videt seg litt ut ev endret seg litt.

Å binde fast valpen, holdefast etc det betegnes som tvangsroing etter min læring. Svært sjelden nødvendig, men når valpen (eller pubertetslus som aldri har fått ro-trening *kremt*) ikke klarer å finne roen selv og jager seg mer og mer opp så er det svært effektivt. Man slipper opp i det hunden er rolig...

Ro - trening er - slik jeg har lært og praktiserer det - rett og slett å stoppe opp på tur og sette seg ned i noen minutter til valpen roer seg, sitte å se på trafikken sammen - rett og slett å gi valpen øvelse i å finne roen når det ikke skjer noe.

Bare noen minutter, maks, og i forskjellige situasjoner.

Herregud, så mange hunder jeg møter som hadde hatt godt av det der... Jonas er 13 år og selv om han er rolig inne, har han fortsatt ikke lært å bare legge seg ned og slappe av når vi stopper opp på tur. Han begynner å pipe eller å hente pinner. Jeg hadde nemlig aldri hørt om ro-trening når han var valp. *angre*

Loke måtte jeg tvangsroe i så stor grad at det føltes mer ut som en slosskamp når jeg fikk han. Jeg husker min første tråd her inne, da lurte jeg på hvordan man fikk en pubertetshund som ikke hadde hatt ro-trening til å ikke bli helt hysterisk og gnafse over hele meg med en gang jeg satte meg ned på tur eller på tog. Det var et mareritt som lett kunne vært unngått hvis noen satte av et par minutter hver dag på å lære han å slappe av når han var valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ro-treing er en nyttig ting jeg, men jeg lurer på om ikke begrepet har videt seg litt ut ev endret seg litt.

Å binde fast valpen, holdefast etc det betegnes som tvangsroing etter min læring. Svært sjelden nødvendig, men når valpen (eller pubertetslus som aldri har fått ro-trening *kremt*) ikke klarer å finne roen selv og jager seg mer og mer opp så er det svært effektivt. Man slipper opp i det hunden er rolig...

Ro - trening er - slik jeg har lært og praktiserer det - rett og slett å stoppe opp på tur og sette seg ned i noen minutter til valpen roer seg, sitte å se på trafikken sammen - rett og slett å gi valpen øvelse i å finne roen når det ikke skjer noe.

Bare noen minutter, maks, og i forskjellige situasjoner.

Herregud, så mange hunder jeg møter som hadde hatt godt av det der... Jonas er 13 år og selv om han er rolig inne, har han fortsatt ikke lært å bare legge seg ned og slappe av når vi stopper opp på tur. Han begynner å pipe eller å hente pinner. Jeg hadde nemlig aldri hørt om ro-trening når han var valp. *angre*

Loke måtte jeg tvangsroe i så stor grad at det føltes mer ut som en slosskamp når jeg fikk han. Jeg husker min første tråd her inne, da lurte jeg på hvordan man fikk en pubertetshund som ikke hadde hatt ro-trening til å ikke bli helt hysterisk og gnafse over hele meg med en gang jeg satte meg ned på tur eller på tog. Det var et mareritt som lett kunne vært unngått hvis noen satte av et par minutter hver dag på å lære han å slappe av når han var valp.

Det er sjeldent vi får bruk for tvangsroing. Men når han er så liten som nå og i en vanvittig vekst fysisk, men også mentalt, så synes jeg det kan være vanskelig å se hvor grensa går før han er overstimulert. Når en valp da vandrer hvileløst rundt, tygger på ting, bjeffer, styrer på når jeg VET han er dødssliten - ja da synes jeg det er bedre å hente han opp på fanget, holde han i ro i et minutt eller to for så å slippe han ned. Da tusler han rett bort i senga og legger seg. Ute derimot har han vist seg å ha en fantastisk avknapp hittil. I går var vi på hundeklubben, han sprang happy rundt og lekte med tre andre hunder. Når han var sliten kom han bort til meg, la seg på bena mine og slappet av. Fem minutter senere var han oppe og lekte litt igjen før han på ny kom inn igjen og hvilte. Så det er nok også forskjellig fra hund til hund. Fanta var IKKE sånn, hun kunne lekt til hun stupte og skjønte aldri når hun burde ha roet seg ned. Vi trente nok for lite rotrening med henne (mange husker kanskje dra-i-båndet-når-hun-kjeder-seg-tråden). Hun hadde derimot en naturlig avknapp inne ganske tidlig. Med Monti virker det som om ting er motsatt. Men vi kutter jo selvsagt ikke ut rotreningen ute bare fordi han viser gode tendenser selv. Men jeg ser på tvangsroingen som en nødvendighet i stede for å la bikkja stresse seg opp. Vanlig rotrening er en selvfølge hver dag og da gjør vi omtrent sånn som du beskriver.

(Dette ble rotete, ser det selv).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mye sitter du på gulvet og holder de fast da? :)

Nå har ikke jeg hund fra brukslinjer, men tervefaenskapet er mer enn aktivt nok allikevel, og jeg har aldri trent ro-trening med henne. Hun ser antageligvis ikke sånn ut når vi er ute blant folk, men hjemme så er hun rolig. Når hun sitter i bilen, er hun stort sett rolig. Hun har en fin av- og påknapp, helt uten at jeg har lært henne det på noen annen måte enn at jeg ikke responderer på mas om aktivitet (hun har vært en forholdsvis aktiv valp, hadde hun fått noe ut av å hente leker og forsøk på kontakt hver gang, ville jeg selvsagt fått enda mer av det).

Jeg sitter aldri på gulvet og holder mine fast :D Som valp hender det de får ligge litt på fanget (for kos og håndtering) men eller TRENER vi aldri på ro - hundene får beskjed om å legge seg hvis det er for mye action inne... Det enkle er ofte det beste :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ro-treing er en nyttig ting jeg, men jeg lurer på om ikke begrepet har videt seg litt ut ev endret seg litt.

Å binde fast valpen, holdefast etc det betegnes som tvangsroing etter min læring. Svært sjelden nødvendig, men når valpen (eller pubertetslus som aldri har fått ro-trening *kremt*) ikke klarer å finne roen selv og jager seg mer og mer opp så er det svært effektivt. Man slipper opp i det hunden er rolig...

Ro - trening er - slik jeg har lært og praktiserer det - rett og slett å stoppe opp på tur og sette seg ned i noen minutter til valpen roer seg, sitte å se på trafikken sammen - rett og slett å gi valpen øvelse i å finne roen når det ikke skjer noe.

Bare noen minutter, maks, og i forskjellige situasjoner.

Jeg er helt enig, og for min del skiller jeg veldig mellom tvangsroing og ro-"trening". Tvangsroing når det koker helt over (og det er dessverre ikke alltid mulig å ligge i forkant av dette, da visse frøkner kan være meget eksplosive), og at det bare ikke skjer noe en stund, og det må også være greit. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virkelig? Hadde vi gjort det med forrige hunden eller Monti tror jeg det hadde kokt over for de. Spesielt om de ble bundet i samme rom som vi var. Stressa hunder ville vi fått og.

Ja, jeg ble helt allergisk av uttrykket "rotrening" etter å lest på det andre forumet, og desverre har det skjedd en ødeleggelse av uttrykket også for min del (som også noen andre nevner)

Rotrening (med annen betydning) er NYTTIG, men ikke i den forstand med binding i kjetting (for å unngå gnaging) som det ble forklart og gjentatt og gjentatt og gjentatt for omtrent alle hundeproblemer på det forumet som jeg tidligere nevnte. Det så ut til at et helt forum lot seg forføre av denne rotreninga som innebar binding som rotrening til å virke som en stressdemper innedørs over lengre "treningsperioder". Rådene ble også oftest gitt uavhenig av rase, problemstiling, aktivitetstilbud og bakgrunn. En riktig universalgreie som svar på omtrent alle hundeproblemer som spredde seg som ild i tørt gress blant brukerne på dette forumet - i større eller mindre grad. Puh.. Jeg måtte rømme forumet! :P

Spesielt provosert ble jeg da jeg leste i en tråd om en unghund av typen aktiv brukshund, som hadde fått flere svar med med råd denne bindetreningen som ROTRENING av diverse ("problem"-) atferder som jeg ofte ser på understimulerte hunder. Jeg måtte da spørre om hvilken aktivitet hunden fikk, og det viste seg så at hunden fikk turer i bånd rundt nullen ett par ganger til dagen. Slikt gir selvfølgelig utslag av rampestreker og unoter - og rotrening med binding er liksom ikke enden man starter når hundeholdet er mangelfullt over hele linja. Jeg ble helt matt av en slik trangsynthet..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Oisann, ser jeg hadde fått et par svar til her. Kan jo oppdatere så eventuelle andre med samme problemstilling kan lese.

Monti bjeffer veldig, veldig sjeldent lenger. Vi har på forhånd før treninger inne vært enige om at i det han bjeffer går vi kontant ut av stua og lukker døra etter oss. 4-5 repetisjoner og bjeffingen borte. Ang foring så fikk han null oppmerksomhet før han var stille, om han bjeffet i det vi reagerte og skulle sette ned maten gjentok prosessen seg. Nå er han stille.

Han kan fremdeles bjeffe noe under lek, men ikke spesielt ofte.

Så, alt i alt fikset ting seg lett og vi har en stille og rolig tilværelse inne igjen.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...