Hunder som ikke går sammen

[Wednesday]

Som alle andre også sier, jeg ville aldri stolt på det! Og om den mirakuløst skulle holdt hundene igjen, hadde de lett klatret/hoppet over.

Ja, og de kan stå og bråke på hver sin side av grinda.

[:)Kine]

Det ville vel uansett bare bygd seg opp med bruk av grind tenker jeg.

Hvis omplassering er uaktuelt så ville jeg flyttet ut igjen med hunden min og begynt på scratch med tilvenning. Kun gå turer i nærheten av hverandre og aldri hatt de sammen hvis de ikke var opptatt med noe. Du kan jo se hvordan det er. Hvis det er usikkerhet, så tenker jo jeg at det kan gå over med tilvenning. Jeg har selv en som ikke liker alle hannhunder ved første møtet pga usikkerhet, og det har aldri vært noe problem etter han blir kjent med de.

[pen_fremmedkar]

Takk igjen for kloke innspill

Da har jeg vært å sett på hundene. Jeg møtte dem først enkeltvis ute, der de også fikk hilse på en av mine hunder. Begge hundene oppførte seg eksemplarisk, og hadde et godt språk. Rottisen virket sikker men noe konfliksky, med et godt og tydelig språk. Mastiffen var litt mer dominant i holdningen og veldig på vakt rundt eieren. De er sånn passe hverdagslydige, men her er det likevel en del å hente. Mastiffeieren hadde noe bedre kontroll på hunden sin enn rottiseieren.

Når man så de enkeltvis, var det nesten vanskelig å skulle se for seg at disse hundene skulle ha så mye aggresjon i seg når de var sammen.

Jeg ville se hundene når de var som verst, så vi ble enige om å gå inn.

Rottweileren kom inn sammen med oss, og mastiffen lå i buret. Begge hundene var helt avslappet og rolige. Jeg tok med rottweileren helt bort til buret til mastiffen. Fremdeles ingen reaksjoner på noen av dem. Ikke engang når begge menneskene kom bort og koste rottisen, reagerte noen av hundene. Eierne sa at slik var det samme hvem av dem som lå i buret. Det var nesten så jeg begynte å tvile på om dette kunne være så ille som jeg var blitt forespeilet.

Så da var det på tide å få på dem munnkurvene og slippe dem sammen. Jeg bestemte meg for at jeg ville håndtere dette alene, men med dem som backup på mastiffen om jeg ikke klarte begge på en gang.

Det første jeg observerte var at munnkurvene i seg selv, økte spenningen voldsomt. (mastiffen fremdeles i buret og rottisen et stykke unna) Rottisen virket plutselig noe engstelig og klengete, og unngikk å se mot buret der mastiffen var. Mastiffen ble også mer urolig, men samtidig fokusert på rottisen.

Jeg ville helst ikke slippe dem sammen når der var så mye spenning, og forsøkte å roe ned rottisen først. Jeg hadde dessverre ikke så god tid som jeg skulle hatt, og jeg ville gjerne se hvordan de oppførte seg når begge var utenfor buret. Vi åpnet derfor buret og slapp ut mastiffen før det egentlig var "ro i luften". Om det hadde blitt bedre hvis vi hadde ventet, er jeg likevel ikke sikker på.

Jeg fokuserte på mastiffen da han kom ut, men skulle kanskje holdt litt mer av fokusen min på rottisen. Mastiffen fikk så vidt tid til å sende et blikk mot rottisen, før rottisen mye raskere enn jeg klarte å reagere, fløy rett i ham. De hadde jo munnkurv, så de fikk ikke gjort noen skade. Jeg måtte likevel bruke mye krefter på å skille dem. Dette hadde vært et alvorlig slagsmål om de hadde kunnet bite hverandre. Mastiffen lystret dekk kommando og ble liggende, når jeg tok meg av rottisen. Han var nemlig hinsides all fornuft, og det var vanskelig å nå frem til ham. Han var helt låst i sin modus og det skulle mye til å få ham ned igjen. Kort fortalt gjentok i hovedtrekk dette seg noen ganger, men uten at de faktisk fikk sloss. (masiffen måtte også ha noen korrigeringer under veis) Etter litt over en time gikk det helt greit. Jeg tok dem med og gikk en liten runde rundt huset med dem i bånd, for deretter å gå inn igjen hvor de var løse og til slutt gikk og la seg (på hver sin plass) og slappet av. Dette var en god avslutning for både hundene og menneskenene.

Jeg avtalte at jeg skal hjelpe dem videre, og at de i mellomtiden ikke forsøker å ha hundene sammen. De må jobbe mer med lydighet på hundene (begge må jobbe med begge hundene, og ikke bare "sin egen" ) og de må vie kroppsspråk og blikk hos mastiffen litt oppmerksomhet. Ressursforsvar rundt eier er også noe de må være oppmerksomme på og ikke godta.

Slik det var nå oppfattet jeg rottisen som livredd, og på nåværende tidspunkt kommer angrepet uavhengig av provokasjon fra mastiffen.

Om hundene hadde blitt sluppet løs igjen i morgen, ser jeg for meg at de umiddelbart ville begynne å sloss igjen. Jeg ser likevel for meg at problemet lar seg løses. Jeg har sett mye verre tilfeller enn dette som har løst seg, men det kreves mye av eierne. De er villige til å legge mye arbeid i dette, og det lover bra.

Om det ikke skulle løse seg, har de god plass til å få til en løsning der hundene er helt separerte fra hverandre. De har ikke barn, og heller ikke planer om det med det første.

Til de som lurte på det: Hundene hadde ikke hilst på hverandre før de flyttet sammen. Paret bodde opprinnelig langt fra hverandre, og de hadde av praktiske årsaker ikke hatt med hundene når de besøkte hverandre. (flyreiser) Begge hadde også gode erfaringer med sine hunder og andre hunder, og det falt dem ikke inn at dette ikke skulle gå bra. Hundene møttes første gang i hagen til mastiffeieren. De ser jo også tydelig nå at ting burde vært gjort annenledes, men gjort er gjort og kan ikke omattgjortes. Vi må bare konstatere at slik er det, og at det ikke hjelper noen å være etterpåklok.

[Trulte70]

Takk for oppdatering! Flott at du er i stand til å hjelpe dem!

[Enits]

Virker som rottisen er så redd, og angrep er beste forsvar..

Godt du har tid og mulighet til å hjelpe de

[Guest Snusmumrikk]

Selvsagt vil den det. Det er fullt mulig å skru grinden fast i dørkarmen om man vil det. Den er laget av metall.

(men hundene kan selvsagt stå på to bein og bite hverandre over kanten på grinden, når jeg tenker meg om...men ville en hund prøvd noe sånt? Å slåss stående på bakbeina?)

Tror du undervurderer både styrken og størrelsen til disse hundene. Det er ingen sak å hoppe over en barnegrind, og jeg tviler ikke på at de hadde klart å brøyte seg gjennom om det hadde blitt slosskamp. Selve grinda er kanskje laget i metall, men fester, hengsler og låsemekanisme er ikke beregna på å holde 70 kg sinna muskelmunt innesteng. Den er beregna på å holde små menneskebabyer innestengt...

For det første så er det jo særdeles uklokt å la to store hannhunder treffe hverandre INNE hos den ene parten første gangen de møtes. Det er jo dømt til å gå til *******. Uansett hvor snill både den ene og den andre er.

For det andre - såfremt ikke begge disse hundene er ekstremt lydige (noe de tydeligvis ikke er ettersom de har barket i hop) så vil mest sannsynlig ingen av skisserte foretagende fungere. Ene og alene fordi OM du skal få to hannhunder til fungere i samme hus ETTER at de først har fått en liten greie med å innordne seg så må det gå på absolutt lydighet og lydighet alene. Spesielt siden eierne ikke er fysisk sterke nok til engang å holde de i vanlige tilfeller om bikkja vil ett sted.

Så - med mindre de kan styre hundene 100% med stemmen og bikkjene adlyder så er dette ett tapt prosjekt.

Jeg stemmer for at de holder de adskilt innendørs og så begynner å øve seg på å gå tur sammen - klarer de ikke å holde bikkjene så får de gå til innkjøp av haltigrimer som gjør det hele veldig mye enklere. Og så må de holde seg på ett sånt "gå tur" nivå til bikkjene kan gå etterhverandre og tisse og snuse uten å ville fly i hverandre. Rett og slett la de venne seg til hverandre i kontrollerte former. Haltigrime er ett flott verktøy for sterke hunder.

Dette er en prosess som kommer til å ta tid, og det er viktig at de i denne prosessen IKKE forsøker å se om det går å ha dem sammen, men at de får tid til å lære seg å slappe av i hverandres selskap før man prøver.

Enig! Lydighet og kontroll og ikke la dem få sjangs til å sloss. Selv ikke med munnkurv. Det gjør alt bare vondt værre.

Takk igjen for kloke innspill

Da har jeg vært å sett på hundene. Jeg møtte dem først enkeltvis ute, der de også fikk hilse på en av mine hunder. Begge hundene oppførte seg eksemplarisk, og hadde et godt språk. Rottisen virket sikker men noe konfliksky, med et godt og tydelig språk. Mastiffen var litt mer dominant i holdningen og veldig på vakt rundt eieren. De er sånn passe hverdagslydige, men her er det likevel en del å hente. Mastiffeieren hadde noe bedre kontroll på hunden sin enn rottiseieren.

Når man så de enkeltvis, var det nesten vanskelig å skulle se for seg at disse hundene skulle ha så mye aggresjon i seg når de var sammen.

Jeg ville se hundene når de var som verst, så vi ble enige om å gå inn.

Rottweileren kom inn sammen med oss, og mastiffen lå i buret. Begge hundene var helt avslappet og rolige. Jeg tok med rottweileren helt bort til buret til mastiffen. Fremdeles ingen reaksjoner på noen av dem. Ikke engang når begge menneskene kom bort og koste rottisen, reagerte noen av hundene. Eierne sa at slik var det samme hvem av dem som lå i buret. Det var nesten så jeg begynte å tvile på om dette kunne være så ille som jeg var blitt forespeilet.

Så da var det på tide å få på dem munnkurvene og slippe dem sammen. Jeg bestemte meg for at jeg ville håndtere dette alene, men med dem som backup på mastiffen om jeg ikke klarte begge på en gang.

Det første jeg observerte var at munnkurvene i seg selv, økte spenningen voldsomt. (mastiffen fremdeles i buret og rottisen et stykke unna) Rottisen virket plutselig noe engstelig og klengete, og unngikk å se mot buret der mastiffen var. Mastiffen ble også mer urolig, men samtidig fokusert på rottisen.

Jeg ville helst ikke slippe dem sammen når der var så mye spenning, og forsøkte å roe ned rottisen først. Jeg hadde dessverre ikke så god tid som jeg skulle hatt, og jeg ville gjerne se hvordan de oppførte seg når begge var utenfor buret. Vi åpnet derfor buret og slapp ut mastiffen før det egentlig var "ro i luften". Om det hadde blitt bedre hvis vi hadde ventet, er jeg likevel ikke sikker på.

Jeg fokuserte på mastiffen da han kom ut, men skulle kanskje holdt litt mer av fokusen min på rottisen. Mastiffen fikk så vidt tid til å sende et blikk mot rottisen, før rottisen mye raskere enn jeg klarte å reagere, fløy rett i ham. De hadde jo munnkurv, så de fikk ikke gjort noen skade. Jeg måtte likevel bruke mye krefter på å skille dem. Dette hadde vært et alvorlig slagsmål om de hadde kunnet bite hverandre. Mastiffen lystret dekk kommando og ble liggende, når jeg tok meg av rottisen. Han var nemlig hinsides all fornuft, og det var vanskelig å nå frem til ham. Han var helt låst i sin modus og det skulle mye til å få ham ned igjen. Kort fortalt gjentok i hovedtrekk dette seg noen ganger, men uten at de faktisk fikk sloss. (masiffen måtte også ha noen korrigeringer under veis) Etter litt over en time gikk det helt greit. Jeg tok dem med og gikk en liten runde rundt huset med dem i bånd, for deretter å gå inn igjen hvor de var løse og til slutt gikk og la seg (på hver sin plass) og slappet av. Dette var en god avslutning for både hundene og menneskenene.

Jeg avtalte at jeg skal hjelpe dem videre, og at de i mellomtiden ikke forsøker å ha hundene sammen. De må jobbe mer med lydighet på hundene (begge må jobbe med begge hundene, og ikke bare "sin egen" ) og de må vie kroppsspråk og blikk hos mastiffen litt oppmerksomhet. Ressursforsvar rundt eier er også noe de må være oppmerksomme på og ikke godta.

Slik det var nå oppfattet jeg rottisen som livredd, og på nåværende tidspunkt kommer angrepet uavhengig av provokasjon fra mastiffen.

Om hundene hadde blitt sluppet løs igjen i morgen, ser jeg for meg at de umiddelbart ville begynne å sloss igjen. Jeg ser likevel for meg at problemet lar seg løses. Jeg har sett mye verre tilfeller enn dette som har løst seg, men det kreves mye av eierne. De er villige til å legge mye arbeid i dette, og det lover bra.

Om det ikke skulle løse seg, har de god plass til å få til en løsning der hundene er helt separerte fra hverandre. De har ikke barn, og heller ikke planer om det med det første.

Til de som lurte på det: Hundene hadde ikke hilst på hverandre før de flyttet sammen. Paret bodde opprinnelig langt fra hverandre, og de hadde av praktiske årsaker ikke hatt med hundene når de besøkte hverandre. (flyreiser) Begge hadde også gode erfaringer med sine hunder og andre hunder, og det falt dem ikke inn at dette ikke skulle gå bra. Hundene møttes første gang i hagen til mastiffeieren. De ser jo også tydelig nå at ting burde vært gjort annenledes, men gjort er gjort og kan ikke omattgjortes. Vi må bare konstatere at slik er det, og at det ikke hjelper noen å være etterpåklok.

Men om rottisen er livredd får den jo bare bekrefta gang på gang at det er grunn til å være redd når den (i et misslykka forsøk på angrep er beste forsvar) får 70 kg mastiff dundrende på seg? Om rottisen er redd er det bare enda større grunn til å unngå at de kan få grunn til å sloss. At de har munnkurv så det ikke blir alvorlige fysiske skader betyr neppe mye i den redde rottisen sitt hode.

Gå turer sammen i bånd. Gjerne med munnkurv. Både pga sikkerhet siden dette er sterke hunder eierne ikke har fysikk til å kontrollere, og fordi at munnkurven ikke må forbindes med å slippes med den andre hunden og slosskamp (redsel i rottisen sine øyne). Gå gjerne noen turer med hundene hver for seg med munnkurv først så de ikke gjør seg klare til kamp før turen fordi munnkurven kom på. Ikke slipp dem sammen på leeeenge. Selv ikke for å prøve. De må være helt avslappa i hverandres selskap og eierne må ha god lydighet på dem før det gjøres (da også med munnkurv som ikke lenger forbindes med å slippes sammen og sloss).

Skild dem fra hverandre inne. Det går sikkert an å få til å lage en høy og solid gitterdør (disse barnegrindne er hverken høye eller solide nok). Ikke la dem ligge på hver sin side og stirre på hverandre. Her kommen lydighet inn igjen. Men jeg ville hatt en gitterdør heller enn en stengt vanlig dør for at de skal vende seg til hverandre, se hverandre og akseptere at den andre er der. Men som sakt hindra stirring og utfordring (noe som egentlig virker som går greit så lenge den ene er i bur og derfor sikkert også greit med en gitterdør?). Alene hjemme må de selvfølgelig være fullstendig adskilt med lukka (og låst?) dør så det ikke skjer noe eierne ikke har kontroll på.

Men flott at du vil hjelpe dem til å få dette til å fungere når omplassering er uaktuelt

[pen_fremmedkar]

Men om rottisen er livredd får den jo bare bekrefta gang på gang at det er grunn til å være redd når den (i et misslykka forsøk på angrep er beste forsvar) får 70 kg mastiff dundrende på seg? Om rottisen er redd er det bare enda større grunn til å unngå at de kan få grunn til å sloss. At de har munnkurv så det ikke blir alvorlige fysiske skader betyr neppe mye i den redde rottisen sitt hode.

Det er riktig, men samtidig litt feil

Her spørs det hvordan man får avluttet seansen. Om hundene hadde blitt tatt hver til sin plass etter at de var blitt skilt fra en slosskamp, ville dette blitt erfaringen.

Men når man tar seg tid til å få roet ned hundene, og avslutter med at de beveger seg i lag uten å sloss, og at de kan slappe av ved siden av hverandre, blir erfaringen en annen.

Ved gjentakelse vil da rottisen få mulighet til å habituere frykten sin.

Rottisen er i utgangspunktet ingen redd hund, og strategien hans ved trussel har alltid vært å vise tydelig at han ikke vil sloss. Han trekker seg unna og snur ryggen helt til den som "truer". Dette gjør han fremdeles med andre hunder. Her ligger nok problemet i det voldsomme angrepet fra mastiffen som kom brått og uventet uten at rottisen fikk brukt, eller fikk respekt for sin vanlige strategi. Dette slagsmålet har vært en så sterk opplevelse, at han tar i bruk en annen og i hans hode nødvendig strategi. Når han ikke kan unngå angrep med å trekke seg, blir eneste redning å angripe selv. (Dette er forøvrig også et av faremomentene ved helt feil bruk av positiv straff. Man bommer på timimg, bruker for stor intensitet og holder på for lenge, og tar null hensyn til hva hunden forteller. Noen hunder vil da i overlevelsesstrategi gå i angrep i stedet.)

Det ideelle resultatet her er at rottisen finner tilbake til sitt gode og tydelige språk ovenfor mastiffen. Mastiffen må på sin side bli fortalt at "skjulte" trusler og å forsvare eieren som ressurs ikke godtas. Han må også respektere rottweilerens dempende signaler.

Gå turer sammen i bånd. Gjerne med munnkurv. Både pga sikkerhet siden dette er sterke hunder eierne ikke har fysikk til å kontrollere, og fordi at munnkurven ikke må forbindes med å slippes med den andre hunden og slosskamp (redsel i rottisen sine øyne). Gå gjerne noen turer med hundene hver for seg med munnkurv først så de ikke gjør seg klare til kamp før turen fordi munnkurven kom på.

Det med å bruke munnkurven på hundene er en del av "hjemmeleksen" de har fått. Turer sammen blir det ingenting av uten at jeg er med. Det har både med at de har problemer med å holde hundene om de utagerer, men også med hvordan de reagerer på slosskamp og frykten deres for at de skal sloss.

[jlkm]

Uten å kommentere noe av det som er sagt her forøvrig, tenkte jeg bare å nevne to enkle ord i forbindelse med dette problemet;

Sladretrening og kindereggmetode. Google it.

Fungerer fint på hund vs katt, så hvorfor ikke hund vs hund? Ikke nødvendigvis istedenfor eller som en erstatning, men som et godt supplement til det som allerede gjøres.

Med forbehold om at eierne av disse hundene i det hele tatt vet hvordan man pakker ei teskje leverpostei i kjeften på bikkja for å belønne den - til riktig tid. Klikker er heller ikke nødvendig for at det skal fungere.

[AnitaW]

Det er et ******* med to svære hunder som har bestemt seg for å drepe hverandre, uansett motivasjon. Vanskelig situasjon, men siden eiere har bestemt seg for å prøve å løse det på ett eller annet vis, så syns jeg det du skisserer høres ut som en grei måte å finne ut av det på. Om dere greier å løse det så de kan gå sammen i forsvarlige former i framtiden, blir jeg imponert..