Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan forholder man seg til en hund som spiser?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Mine hunder får mat på hvert sitt sted, Issi i den enden av kjøkkenet og Amiga på andre enden fordi Issi har en del ressursforsvar. I starten passet jeg alltid på at Amiga ikke kunne gå til Issi som spiste. Hun fikk til tider mat på eget rom, helt i fred (noe ala dere måtte med tolleren).

Mine hunder får hvert sitt tyggeben og da løper de til hver sin kant av huset for å ligge der og kose seg. Jeg går aldri og tar det fra dem. Amiga kan godt ligge i fanget mitt og spise på det, og ligge overalt. Og hun gir det fra seg for en godbit (hun lar de også ligge rundtom) for hun får det tilbake senere. Hun kan finne på å gi det til meg også legger jeg det på hylla og gir neste dag :P

Som pia og 2ne og alle sier, sett ned maten, versegod, gå vekk. Gi den tyggeben og la den være i fred. Ikke press den med å skulle klappe på ryggen ol når den spiser. Ikke gå og ta i maten når de spiser etc. Amiga har vi aldri rørt hennes mat og ben og hun har 0 forsvar. Issi har fortsatt litt igjen når det kommer til tyggeben men matskåla er hun helt trygg med og de kan nå spise ved siden av hverandre.

Hunden skal jo ikke oppi tallerkenen din, da hadde du sagt hey, min tallerken, samme går motsatt vei tenker jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her blander jeg tørrfôr, V&H og litt yoghurt i tre skåler, mens tre hunder sitter pent og ser til at det går riktig for seg. Så setter jeg ned skålen til Fibi, tar to skritt, setter ned til Tinka, og sender Scilos sin under stuebordet, for der vil han spise (han sier ikke hvorfor, men har alltid fortrukket det. Kanskje noe gatehundgreier). Skal jeg ha noe i kjøleskapet eller vaske opp eller ut i gangen mens Fibi spiser, så tråkker jeg over henne, skal jeg på do, tråkker jeg over Tinka, sitter vi på stua, kan det vel hende at Scilos sin skål blir flytta på. Man kan si at her i huset spiser hundene med forstyrrelser. Har jeg glemt at de skulle få kjøttkakerester (ikke saus og pottit) oppi, så måker jeg det oppi mens de spiser. Når alle har spist, tråkker de rundt og forsikrer seg om at de andre også har sleika skålene rene og går og legger seg. Husker jeg dreiv og styra med å løfte opp skåler og sette dem ned igjen en gang for mange år siden, men det gadd jeg ikke så lenge. Hiver vi kuler eller annet snadder utover plenen, eller lyngen i skogen, leter alle sammen sammen til det er tomt. Trener Ia Tinka på tur, finner jeg på noe, så de andre får godbiter av meg.

Fibi har bare matforsvar hvis hun har stjælt noe. Da vokter hun over agurken, eller brødskalken som om det gjalt livet. Men altså, hun burer der hun ligger, ikke mer enn det, men det er nok ikke lov. Ikke å stjele heller, egentlig. Er man ufin, forsvinner godsakene. Sånn er det her i huset. Stjælte ting forsvinner uansett. Kanskje det er derfor de må passes ekstra godt på.

Putta inn manglende uer

Endret av ida
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Tar opp en pølse V&H til Gussen og legger den i skåla som jeg igjen legger på gulvet der han pleier å ha den. Så tar jeg han med meg og trener bittelitt, evt bestemmer meg for en atferd som han må finne ut hva er selv og utføre den. Så sier jeg "værsågod" og han får spise i fred :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med mange her.

Jeg fôrer 3 stk på kjøkkenet - ca et par meter mellom hver av dem og den 4 på stua åpent imellom, men litt "rundt hjørnet" med lille bostondyret. Gjør istand alle skålene på benken, setter ned en og en skål i en bestemt rekkefølge. Eldstemann først, så tispen, yngste beardis og så boston Moxy.

Vet ikke om det er ubevisst eller ikke, men hvis jeg skal gi noe oppi skålen jeg har glemt så sier jeg i fra med f.eks. "Hei du - se HER da!" og da titter hunden opp og jeg viser den tydelig at jeg legger noe snadder oppi.

Tar ALDRI ifra dem mat (uten at jeg bytter - feks. hvis jeg setter ned feil skål til feil hund - men da får den jo en annen skål med mat og da er jo verden rosenrød igjen..).

Tar heller aldri fra dem tyggebein e.l. Så de ytterst få gangene man "må" gjøre det (hvis de har tatt noe den absolutt ikke må få i seg) så blir de simpelthen bare overrasket og sier liksom ikke noe.

Bostonen er så trygg på at hun får beholde sitt snadder at hun veldig gjerne vil ligge på mitt fang når hun får bein, etc. (beskyttelse mot de andre som slett ikke er så greie med sånt som det jeg er!)

Men jeg tror det er lett å fremprovosere sånn vakting med all den treningen på å ta ifra dem ting som ofte gjøres. Ris til egen bak, eller hva det nå heter. Bedre med overraskelsesmomentet den ene gangen man MÅ, tror jeg..

Med en voksen som allerede vokter, ville jeg kanskje tenkt annerledes. Men det enkleste er jo å ikke lage problemer for seg selv - hvis man kan!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjør vel egentlig aldri noe ut av det, selv når jeg har hatt hunder med ressursforsvar. "Her er maten, spis"

Har vel bare hatt behov 1 gang i løpet av disse årene å ta fra en hund maten sin og det var når jeg hadde 4 hunder i hus og en gikk på metacam, beroligende ++ og brått gav jeg den maten til feil hund *ler*

Hunder som "bøller" med andre blir "forvist" fra rommet med maten sin og får spise i fred. Er det en som liker prøve stirre en annen i senk e.l. blir de forvist fra rommet med en gang jeg ser tendenser til det.

Men jeg blander meg ikke i selve spisingen. Kanskje pga jeg har ett ekstremt ressursforsvar selv når det kommer til mine ting og min mat :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Derfor tenker jeg litt at for dere, med deres dårlige erfaring, vil det kanskje funke bedre om dere bare setter ned maten og går deres vei? Eller evt tar oppvasken eller noe, slik at dere er på kjøkkenet men ikke har noe fokus på hunden i det hele tatt? Jeg innbiller meg at om dere skal begynne å trene på ting i matsituasjonen så vil dere antageligvis ubevisst gå og forvente at noe skal skje, se etter ørsmå tegn på at hunden kanskje, muligens ikke er helt komfortabel allikevel, og dermed opprettholde deres egne negative følelser?

Det tror jeg er en god strategi. Om dere er usikre på hvordan DERE vil greie å takle dette nå, så lag en rutine for dere selv som dere følger:

- lag mat til valpen

- be valpen om å sitte og sett ned skåla (er alltid en grei måte å trene både kontakt, sitt og kontroll på hunden, det)

- gå vekk og gjør noe annet (se tv, ta oppvasken, gå på do, les ei bok, surf på sonen :D) - men bestem dere for HVA dere skal gjøre FØR hunden får maten sin.

Jeg har også gjort som de fleste andre her, bare laget maten, satt den ned og versågod, så gjør jeg andre ting. Jeg har aldri trent på noe som helst ang mat og håndtering, men det har hendt jeg har putta oppi en ekstra godis i skåla til hundene i det jeg har gått forbi, uten at jeg har gjort noe nummer utav det heller. Nå skal jeg ikke påberope meg særlig erfaring med matforsvar, for jeg har ennå ikke opplevd det på noen av mine hunder opp gjennom årene - de har alltid stått ved siden av hverandre og spist uten noen problemer liksom, så jeg vet jo ikke om jeg hadde greid å håndtere en hund med matforsvar spesielt bra selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...