Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

De siste par ukene har Nansen endra en del adferd, såpass at jeg blir bekymra. Det ser rett og slett ikke ut som om han har det særlig bra. Jeg innrømmer at en del av det jeg beskriver kan være tilfeldigheter, særlig med tanke på Nansens alder, men summen av tilfeldighetene slår meg ikke som tilfeldig.

Det vil si, ute på tur er han stort sett sitt gode, gamle jeg. Døv 90 % av tiden, blid og glad, skal hilse på alt og alle, vil gjerne leke med pinner, og skulle helst gått mer tur, alltid. Omgjengelig og snill, litt usikker på sinnahunder men stikker heller, og er mottakelig for ros og belønning når han gjør det, enn å ta opp kampen. Han har hatt en testeperiode der han svarte hannhunder han er usikker på, men det ser ut til at den er over. Vil gjerne være med å trene, og er ganske flink, men kutter ganske ofte ut og er helt utenfor rekkevidde. I denne perioden har han også gått dårlige spor. Blir usikker og frustrert selv når sporet er enkelt, men i stedet for å spørre meg om hjelp begynner han å tulle med andre ting, spiser gress, markerer, o.l.

Uansett, det er inne vi ser den store forskjellen. For det første har han tydeligvis mista matlysten, han spiser veldig lite, og vil som regel ikke ha tørka snacks eller godbiter heller. Og han har blitt drittredd alle plutselige lyder og bevegelser. Han gikk mh nettopp (midt i denne perioden) og da fikk han 5 på skrammelet (3 på kjeledressen), så han er jo litt lettskremt stakkar, men det har aldri vært sånn. Og på mh-en avreagerte han jo, nå bare står han under bordet og er trist med hele seg, lenge. Og kan vandre rundt en hel ettermiddag og ikke få ro på seg, bare ha øra ut og halen ned og sture. Det hender han går og gjemmer seg under bordet e.l. uten at jeg skjønner hva han har reagert på. All håndtering har blitt kjempeskummelt, selv de tingene han tror er kos, som feks børsting og tannpuss. Enten unngår han oss, eller så er han utrolig klenget og unnvikende på samme tid, og kan gjerne pipe etter å få kos, eller bare bli holdt på.

Eneste tiden på døgnet han er ordentlig glad, unntatt tur, er når vi kommer hjem. Ellers er han dempa, eller har krøpet helt inn i sitt eget skall.

Sånn er han. Sånn er situasjonen hans: Han er 21 måneder gammel. Hele hans liv har jeg enten vært sykemeldt, eller jobbet halvt, eller, siste semesteret, jobbet halv og studert halv hvilket tilsvarer mengden jeg er borte nå som jeg har begynt å studere fullt (det har jeg gjort i 2-3 uker nå). Han får altså ikke mindre oppmerksomhet eller være-med-meg-tid nå, enn han har gjort fra nyttår. Han får dessuten være med en del på universitetet, som han digger, og jeg sitter en del hjemme og leser. Så det er ingen forskjell i hvor mye tid han er alene, eller hvor mye aktivitet han får. Det eneste som har endret seg, er at jeg er mer stressa - og når jeg er stressa blir jeg mer oppfarende, jeg er temmelig god på selvkontroll sånn i nærheten av ham, men jeg merker at jeg ikke alltid er avbalansert på innsiden :P

Her er min tolkning: Nansen har alltid vært veldig førermyk, dvs, han er utrolig var på hvordan jeg, og Ulf, har det. Han har gjemt seg under bordet før, en gang eller to, og da har det ofte skjedd mens jeg har vært sint, frustrert e.l. Feks, en gang jeg kom hjem fra jobb, og irriterte meg over noen jobbgreier, hadde han løpt inn i stua og gjemt seg under bordet da jeg åpna ytterdøra... tok litt tid før jeg skjønte hva som var galt, da bare satt jeg meg og venta, og når jeg ikke var sinna mer, så kom han fram og var glad. Raringen. Det at jeg blir stressa og frustrert er noe jeg har vært veldig oppmerksom på at ikke skal gå utover ham (alltid når jeg er i sånn humør så går jeg lange turer med sele, der vi slipper å forholde oss særlig til hverandre, fordi jeg vet at jeg blir urettferdig når jeg er i dårlig humør og setter krav), men det er tydelig at han reagerer sterkt på min sinnsstemning likevel. Summa sumarum, nå er jeg rett og slett redd for at det at jeg studerer fullt gjør meg så stressa at han blir usikker og redd. Det semesteret jeg er inne i nå, er absolutt det vanskeligste, mest stressende og skumleste jeg skal gjennom noengang, så jeg vet det vil bedre seg over jul. Men hva gjør jeg nå? Hvis jeg har rett? Jeg virkelig elsker den bikkja, og han hjelper definitivt meg å komme meg gjennom studiene ved å gi meg pustehull og være en super ung mann. Men jeg har ikke hjerte til å pine ham gjennom 3-4 stusslige måneder fordi jeg har det bedre da, hvis jeg har rett i at han plages av at jeg er så stressa.

Jeg har forresten ikke gjort noe særlig med problemet hittil, bare kutta ut trening og begynt med leking i stedet, går flere turer med sele, klipper klør og pusser tenner uten å gjøre noe særlig ut av det, og lar ham få finne ut av ting sjøl når han er redd. Ikke lokka og herja og dulla, men sitter og venter på at han skal komme seg - men noen ettermiddager gjør han bare ikke det. Også passer jeg på at når jeg skal håndtere ham eller direkte samhandle med ham så er jeg sikker på at jeg er avslappa og glad - og hvis jeg ikke får til det, så får Ulf beskjed om å om å ordne :P

Skrevet

Ok, slutt å tenk så mye på bikkja. Slutt å overanalyser alt han gjør og ikke gjør. Oppfør deg som om det er verdens største selvfølge at du er super stressa. Studer hardt, få gode karakterer, få en attraktiv jobb. Det er fokuset nå, bikkja klarer seg helt fint han når du ikke ser på han med argusøyne 24/7...

Slapp av kos dere sammen.

Skrevet

Det virker jo som det er noe i det du sier om at han endrer seg og kanskje sturer litt fordi du ikke har like mye tid til han nå som før. Han begynner å nærme seg 2 år, og har kanskje endel hormonelle forstyrrelser i hodet. Kanskje blir du ekstra oppmerksom på hvordan han oppfører seg, og synes synd på han, noe som kanskje gjør han enda mer "puslete"?

Virker det som han har dårligere selvtillit når du trener med han? Du sier at han istede for å spørre deg om hjelp under sporet, så bare markerer han og finner på andre ting. Å gå spor med han øker vel selvtilliten hans, men bruker du å hjelpe han under sporet?

Jeg tror jeg ville prøvd å overse "greiene" han holder på med inne. Hvis han blir puslete og gjemmer seg og sånn, så tror jeg at jeg ville prøvd å være anti stakkarslig til han hvis du skjønner. Midas er også veldig kjapp til å ta til seg sympati, og merker med en gang hvis jeg synes synd på han om han plages med noe... Og da blir ting veldig ofte værre. Kanskje dere rett og slett skal endre litt på rutinene? Lage nye rutiner nå som ditt liv er litt annerledes. Gi han litt tid til å venne seg til den nye tilværelsen, men ikke synes synd på han. Det er nok bare uvant for han, og i tillegg er han i den andre kjønnsmodningen. Han kommer seg nok gjennom dette med gleden i behold, bare han venner seg til det. Tren ting som øker selvtilliten hans.

Ble litt rotete dette, men det er hvertfall det jeg tenker rundt det.

Skrevet

Nå er ikke mine hunder opptatte av mitt humør eller spesielt sensitive på mine luner i det hele tatt, men Aiko har liksom 4 måter å være på: Molefunken, oppgitt over søstra si, kosete eller trollete.

Hun er stort sett molefunken, og hvis hun "velger" det, så får hun bare holde på. Det er ikke synd på Nansen, så han får bare gi seg med å sette griller i hodet på mamsen sin! :hug:

Skrevet

Jeg ville tatt en sjekk hos veterinær bare for å være på den sikre siden at det ikke er tenner, ører olign som plager. Og ellers ville jeg gjort som Gråtass har skrevet.

  • Like 1
Skrevet

Selvsagt er det løpetid i nærheten, det er alltid løpetid i nærheten slik vi bor :P

Nansens ører er rene som gull, og tennene de pusser vi en etter en. Og det har blitt helt klart at det han har reagert på, er at jeg er stressa, og at jeg blir irritert av at han reagerer, slik at han blir pissredd fordi jeg blir irritert, hvilket fører til at jeg blir direkte sinnadamen (om enn bare på innsiden), og han blir rene gelémannen. Ond sirkel, stakkars bisk, noen trengte å få en fisk dengt i hodet (takk, Gråtass, og -Therese- som gjorde det irl). Nå bor Nansen på balkongen og nyter det søte balkongliv der han kikker på naboer og har full kontroll på borettslaget (lykke) mens jeg sitter inne og stresser i fred og ro (semilykke).

Det enkle er ofte det beste, and thanks for all the fish! :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...