Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er galt med Nansen?


Pim
 Share

Recommended Posts

De siste par ukene har Nansen endra en del adferd, såpass at jeg blir bekymra. Det ser rett og slett ikke ut som om han har det særlig bra. Jeg innrømmer at en del av det jeg beskriver kan være tilfeldigheter, særlig med tanke på Nansens alder, men summen av tilfeldighetene slår meg ikke som tilfeldig.

Det vil si, ute på tur er han stort sett sitt gode, gamle jeg. Døv 90 % av tiden, blid og glad, skal hilse på alt og alle, vil gjerne leke med pinner, og skulle helst gått mer tur, alltid. Omgjengelig og snill, litt usikker på sinnahunder men stikker heller, og er mottakelig for ros og belønning når han gjør det, enn å ta opp kampen. Han har hatt en testeperiode der han svarte hannhunder han er usikker på, men det ser ut til at den er over. Vil gjerne være med å trene, og er ganske flink, men kutter ganske ofte ut og er helt utenfor rekkevidde. I denne perioden har han også gått dårlige spor. Blir usikker og frustrert selv når sporet er enkelt, men i stedet for å spørre meg om hjelp begynner han å tulle med andre ting, spiser gress, markerer, o.l.

Uansett, det er inne vi ser den store forskjellen. For det første har han tydeligvis mista matlysten, han spiser veldig lite, og vil som regel ikke ha tørka snacks eller godbiter heller. Og han har blitt drittredd alle plutselige lyder og bevegelser. Han gikk mh nettopp (midt i denne perioden) og da fikk han 5 på skrammelet (3 på kjeledressen), så han er jo litt lettskremt stakkar, men det har aldri vært sånn. Og på mh-en avreagerte han jo, nå bare står han under bordet og er trist med hele seg, lenge. Og kan vandre rundt en hel ettermiddag og ikke få ro på seg, bare ha øra ut og halen ned og sture. Det hender han går og gjemmer seg under bordet e.l. uten at jeg skjønner hva han har reagert på. All håndtering har blitt kjempeskummelt, selv de tingene han tror er kos, som feks børsting og tannpuss. Enten unngår han oss, eller så er han utrolig klenget og unnvikende på samme tid, og kan gjerne pipe etter å få kos, eller bare bli holdt på.

Eneste tiden på døgnet han er ordentlig glad, unntatt tur, er når vi kommer hjem. Ellers er han dempa, eller har krøpet helt inn i sitt eget skall.

Sånn er han. Sånn er situasjonen hans: Han er 21 måneder gammel. Hele hans liv har jeg enten vært sykemeldt, eller jobbet halvt, eller, siste semesteret, jobbet halv og studert halv hvilket tilsvarer mengden jeg er borte nå som jeg har begynt å studere fullt (det har jeg gjort i 2-3 uker nå). Han får altså ikke mindre oppmerksomhet eller være-med-meg-tid nå, enn han har gjort fra nyttår. Han får dessuten være med en del på universitetet, som han digger, og jeg sitter en del hjemme og leser. Så det er ingen forskjell i hvor mye tid han er alene, eller hvor mye aktivitet han får. Det eneste som har endret seg, er at jeg er mer stressa - og når jeg er stressa blir jeg mer oppfarende, jeg er temmelig god på selvkontroll sånn i nærheten av ham, men jeg merker at jeg ikke alltid er avbalansert på innsiden :P

Her er min tolkning: Nansen har alltid vært veldig førermyk, dvs, han er utrolig var på hvordan jeg, og Ulf, har det. Han har gjemt seg under bordet før, en gang eller to, og da har det ofte skjedd mens jeg har vært sint, frustrert e.l. Feks, en gang jeg kom hjem fra jobb, og irriterte meg over noen jobbgreier, hadde han løpt inn i stua og gjemt seg under bordet da jeg åpna ytterdøra... tok litt tid før jeg skjønte hva som var galt, da bare satt jeg meg og venta, og når jeg ikke var sinna mer, så kom han fram og var glad. Raringen. Det at jeg blir stressa og frustrert er noe jeg har vært veldig oppmerksom på at ikke skal gå utover ham (alltid når jeg er i sånn humør så går jeg lange turer med sele, der vi slipper å forholde oss særlig til hverandre, fordi jeg vet at jeg blir urettferdig når jeg er i dårlig humør og setter krav), men det er tydelig at han reagerer sterkt på min sinnsstemning likevel. Summa sumarum, nå er jeg rett og slett redd for at det at jeg studerer fullt gjør meg så stressa at han blir usikker og redd. Det semesteret jeg er inne i nå, er absolutt det vanskeligste, mest stressende og skumleste jeg skal gjennom noengang, så jeg vet det vil bedre seg over jul. Men hva gjør jeg nå? Hvis jeg har rett? Jeg virkelig elsker den bikkja, og han hjelper definitivt meg å komme meg gjennom studiene ved å gi meg pustehull og være en super ung mann. Men jeg har ikke hjerte til å pine ham gjennom 3-4 stusslige måneder fordi jeg har det bedre da, hvis jeg har rett i at han plages av at jeg er så stressa.

Jeg har forresten ikke gjort noe særlig med problemet hittil, bare kutta ut trening og begynt med leking i stedet, går flere turer med sele, klipper klør og pusser tenner uten å gjøre noe særlig ut av det, og lar ham få finne ut av ting sjøl når han er redd. Ikke lokka og herja og dulla, men sitter og venter på at han skal komme seg - men noen ettermiddager gjør han bare ikke det. Også passer jeg på at når jeg skal håndtere ham eller direkte samhandle med ham så er jeg sikker på at jeg er avslappa og glad - og hvis jeg ikke får til det, så får Ulf beskjed om å om å ordne :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, slutt å tenk så mye på bikkja. Slutt å overanalyser alt han gjør og ikke gjør. Oppfør deg som om det er verdens største selvfølge at du er super stressa. Studer hardt, få gode karakterer, få en attraktiv jobb. Det er fokuset nå, bikkja klarer seg helt fint han når du ikke ser på han med argusøyne 24/7...

Slapp av kos dere sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker jo som det er noe i det du sier om at han endrer seg og kanskje sturer litt fordi du ikke har like mye tid til han nå som før. Han begynner å nærme seg 2 år, og har kanskje endel hormonelle forstyrrelser i hodet. Kanskje blir du ekstra oppmerksom på hvordan han oppfører seg, og synes synd på han, noe som kanskje gjør han enda mer "puslete"?

Virker det som han har dårligere selvtillit når du trener med han? Du sier at han istede for å spørre deg om hjelp under sporet, så bare markerer han og finner på andre ting. Å gå spor med han øker vel selvtilliten hans, men bruker du å hjelpe han under sporet?

Jeg tror jeg ville prøvd å overse "greiene" han holder på med inne. Hvis han blir puslete og gjemmer seg og sånn, så tror jeg at jeg ville prøvd å være anti stakkarslig til han hvis du skjønner. Midas er også veldig kjapp til å ta til seg sympati, og merker med en gang hvis jeg synes synd på han om han plages med noe... Og da blir ting veldig ofte værre. Kanskje dere rett og slett skal endre litt på rutinene? Lage nye rutiner nå som ditt liv er litt annerledes. Gi han litt tid til å venne seg til den nye tilværelsen, men ikke synes synd på han. Det er nok bare uvant for han, og i tillegg er han i den andre kjønnsmodningen. Han kommer seg nok gjennom dette med gleden i behold, bare han venner seg til det. Tren ting som øker selvtilliten hans.

Ble litt rotete dette, men det er hvertfall det jeg tenker rundt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke mine hunder opptatte av mitt humør eller spesielt sensitive på mine luner i det hele tatt, men Aiko har liksom 4 måter å være på: Molefunken, oppgitt over søstra si, kosete eller trollete.

Hun er stort sett molefunken, og hvis hun "velger" det, så får hun bare holde på. Det er ikke synd på Nansen, så han får bare gi seg med å sette griller i hodet på mamsen sin! :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er det løpetid i nærheten, det er alltid løpetid i nærheten slik vi bor :P

Nansens ører er rene som gull, og tennene de pusser vi en etter en. Og det har blitt helt klart at det han har reagert på, er at jeg er stressa, og at jeg blir irritert av at han reagerer, slik at han blir pissredd fordi jeg blir irritert, hvilket fører til at jeg blir direkte sinnadamen (om enn bare på innsiden), og han blir rene gelémannen. Ond sirkel, stakkars bisk, noen trengte å få en fisk dengt i hodet (takk, Gråtass, og -Therese- som gjorde det irl). Nå bor Nansen på balkongen og nyter det søte balkongliv der han kikker på naboer og har full kontroll på borettslaget (lykke) mens jeg sitter inne og stresser i fred og ro (semilykke).

Det enkle er ofte det beste, and thanks for all the fish! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...