Gå til innhold
Hundesonen.no

Værste og beste


Guest Vicky

Recommended Posts

Hva er det vondeste du har opplevd?

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..

Og hva er det beste?

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?  

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..  

Og hva er det beste?  

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Godt å høre du har det bedre nå :) Du er en flott jente!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Og hva er det beste?

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Det verste:

Hmm.. Mange svik og skuffelser som har føltes utrolig tunge der og da, men det som sitter hardest i en enda (kanskje også fordi det er ferskest) er å når bestemoren min døde på pappas 50 års dag 18. september i år.

Hun var en syk en stund og hun var klar helt mot slutten og fikk sagt hadet til alle og har til og med skrevet avskjedsbrev til alle barnebarna. Hun er den første jeg virkelig var glad i som har dødd og det var (og er ) utrolig vondt. Forholdet mellom meg og mine besteforeldre fikk et mye nærere forhold fra i sommer av pga andre omstendigheter, og å miste henne og se bestefar i sorg slet meg ned utrolig. Da var det utrolig vanskelig å sitte 3 timer unna og få rapporter på telefon, og måtte reise ned igjen og takle sorgen både dagen etter at hun døde og på kvelden etter begravelsen.

Det beste:

Det høres sikkert utrolig dumt ut, men for meg var helgen 6-7.mai i år en av de beste; Mia debuterte i klasse 3 agility etter mange heftige diskusjoner med venner om jeg burde rykke henne opp eller ikke. De aller fleste mente jeg ikke burde gjøre det, men jeg rykket opp likevel. Mia vant klassen med cert begge dager og du finner ikke stoltere eier og fører enn meg. Vi beviste så mye den helgen både for oss selv og alle som ikke har hatt tro på Mia. Var også utrolig glad den gangen Mia stakk av fra "barnevakten" og jeg fant henne i bilen om morgenen (lang historie), og etter hoppløpet i Melsom med Minnie da jeg følte at vi jobbet optimalt sammen.

Når jeg virkelig er lykkelig trenger jeg nok noen år til for å finne ut av..

Dette ble langt, men terapi på et vis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Orker nesten ikke tenke på det..tårene renner allerede.

Men det er når jeg fikk tlf om Tsunamien, broren og svigerinnen min var der nede da..og vi fikk ikke tak i dem.

Det å vite at de kanskje var døde så langt fra meg er det verste jeg har vært med på.

Dagene før de kom hjem var også jæ***

Og hva er det beste?

Når de kom hjem.

Og når jeg fikk Chicka

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Når jeg er ute i naturen, stille og rolig sammen med Chicka

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste som skjedde meg må ha vært den gangen det var en på skolen min som knakk 3 av ribbeina mine, og gav meg fler andre skader. Og hele oppholdet på den skolen.

Det aller beste: Den dagen Vicky ble født :) og da jeg og Joachim ble to :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Det må være når jeg brant inne i leiligheten vi hadde før, og leiligheten brant nesten helt ned med alle tinga mine og 3 tamrotter. Der satt jeg igjen, røykforgifta og med ingen eiendeler igjen.

Det beste:

Når svigers og Andreas plutselig sa at flyet hadde landet og vi kunne hente Lisa på Gardermoen, en mnd før hun egentlig skulle komme. Det var litt av en overraskelse.. Jeg strigråt og lo om hverandre og hjertet mitt smeltet fullstendig da jeg så Lisa for første gang, en gul liten bylt som har fylt dagene mine siden med latter og sukess.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

den værste: julaften for ett år siden, farmor fikk hjerneslag, og døde 4 dager etterpå på sykehuset :) savner henne fryktelig, siden hun bodde i leiligheten vår, og jeg var inne og besøkte henne vær dag.

den beste:har vel kanskje ikke kommet enda, men hitill var det vel den dagen ask langet på værnes :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmmm,den var ikke så lett,men det værste må vel være:

dagen jeg fikk vite at ei tidligere klassevennine hadde død,og på den samme dagen måtte jeg ta den tunge avgjørelsen om å avlive hunden min..

det beste: da småbrødrene mine ble født,da vi fikk den første hunden vår,da jeg fikk min første egne,og da jeg fikk Ike!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Det vondeste er nok når pappan min tok livet av seg. Ikke at jeg husker så mye av det, for jeg var bare 4år... Men jeg har hatt mye vondt pga det etterpå...

Og hva er det beste?

Det beste er nok når vi kjøpte eget hus og jeg følte at vi ble "virkelig sammen" :)

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Jeg kan si at jeg virkelig er lykkelig når jeg segler i god vind og bare kjenner at batteriene mine lades opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste:

Jeg vet faktisk ikke.. Ikke noen stor enkelthendelse, egentlig. Men det kan ha vært da farfaren min døde, eller den gangen jeg fikk vite at pappa hadde havnet på sykehuset. De sekundene, før jeg fikk vite hvorfor, var helt grusomme. Tror hjertet mitt stoppet.eller da en god venn av familien, og faren til en av mine beste venner, plutselig og uventet tok livet sitt.

Det beste:

Den dagen mamma ringte og spurte om jeg ville være med å hente hunden vår, den dagen ALT gikk bra og jeg og hesten min gjorde det bra på stevne.. Hmm.. De dagene som søstrene og brødrene mine ble født.

Jeg er virkelig lykkelig når jeg er ute, det er litt kaldt, ett par minusgrader, snø og en lykkelig hund som spretter rundt.. også kommer jeg inn, og der venter kjæresten med varmt pledd og kakao.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verste:

Da bestefar ble plassert på eldresenter, da forstod jeg virkelig hvor ille sykdommen hans var. Da jeg fant bestemor bevisstløs i sengen sin med bare et pledd over seg og masse knust glass rundt, og da hun ble lagt inn på eldresenter. Da farfar døde. Min sykdom.

Beste:

Da jeg fikk lillesøster og bror. Da vi fikk Vesla. Da jeg var i London. Hytteturene da jeg var liten, da jeg var alen med bestemor, bestefar og Lisa på hytta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste jeg har opplevd :

krangling i familien som har ført til spilltelse, ikke bli trudd o.l

banka opp av en gal eks

dagen vi måtte ta dolly... var seriøst en av de værste dagene i livet mitt

Beste :

Dagen jeg fikk Toya

da vi fikk dolly

søsken ( da var jeg liten da :) )

da jeg blei sammen med lars

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste: har hatt mange "værste" dager! blant annet den dagen, bestefar avlivde hunden sin, senta. jeg var kjempelei meg, og når vi "leverte" tilbake den forrige hunden vi var fôr værter til eieren. er lei meg den dag i dag, savner han :P

Beste: har hatt en del "beste" dager og, i dag var en kvalifisert dag til det.

hmm den dagen jeg fikk kattepusen min :) og den dagen jeg dro for å hilse på Lucas å valpene, og den dagen mamma sa ja til hund. den dagen jeg flytta hjem til mamma igjen, og den dagen vi dro for å hente Lucas. og alle dagene i etterkant sammen med han Love den dagen jeg fikk vite at jeg fikk stipend allikevel, noe som jeg trudde jeg ikke fikk :)

ble en del gode dager men alle de teller like mye :). gidder ikke å ramse opp de værste egentlig, blir bare trist av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

åå herregud så trist :) *gråte litt* :)

Beste: Den dagen jeg fikk min første hund; Sico :P

Verste: Vet egentlig ikke.. Må være begravelsen til bestefaren min. Jeg var vel 10-11 år eller noe, og skulle lese et dikt for ham i begravelsen. Jeg leste 2 setninger og resten sto jeg bare der å gråt og gråt. Ingen hørte hva jeg sa, men alle så meg gråte :)

Ellers har jeg mine "verste" dager. Kjærlighetssorg, familiekrangling osv. men jeg kan ikke klage over noe fryktelig som har skjedd..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
    • Får legge til at jeg er ganske stor og tung selv (mann i tungvektsklassen), bare det i seg selv å trekke meg er en utfordring for en vanlig hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...