Gå til innhold
Hundesonen.no

...og så bet hun igjen


insha

Recommended Posts

EDIT

Ok, dere har rett, dette blir kanskje mer en generell diskusjon, men dette er noe som stadig dukker opp på slike fora. Holdninger som for meg oppleves dårlig, forbeholder jeg meg retten til å kommentere.

Uansett gjelder min anbefaling til TS; kontakt veterinær, deretter en dyktig og godt utdannet atferdsspesialist. Ikke søk slike råd på slike forum. Send meg ei melding om du ikke vet hvem du bør kontakte.

Hva veit du egentlig om ekspertisen til folk som svarer på "slike forum"? Hva veit du om erfaringsgrunnlaget "vårt"? Ingenting, ikke sant? Og allikevel ber du TS om å ikke følge "våre" råd, men heller dine.. Snakk om å være ignorant og overlegen, da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Det er ikke alltid så lett å tenke fornuftig når man står oppi det her kan jeg tenke meg. Så klart, når man tilbringer så mange timer med hunden sin hver dag i 5 år (fremst det ikke er snakk om en omplasseringshund) så blir man utrolig knyttet og glad i hunden, og det må være et forferdelig vanskelig valg. Det er ikke bare å kvitte seg med bikkja og anskaffe seg en ny som ingenting har hendt.

Vil virkelig anbefale deg å kontakte både veterinær og atferdsspesialist før du avgjør hva du gjør, man skal ikke trenge å bekymre seg hver dag til man er på gråten, det er ikke slik hundehold skal være.

Synes det er unødvendig av enkelte å skrive at denne hunden har det bedre 6 fot under, at hunder som er troende til å bite ikke fortjener livets rett osv... Det er en forferdelig vanskelig situasjon for mange, og det er ikke alle som har et så sterkt prinsipp når det kommer til hundehold. Likevel er jeg enig med mye av det som Emilie skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er unødvendig av enkelte å skrive at denne hunden har det bedre 6 fot under, at hunder som er troende til å bite ikke fortjener livets rett osv... Det er en forferdelig vanskelig situasjon for mange, og det er ikke alle som har et så sterkt prinsipp når det kommer til hundehold. Likevel er jeg enig med mye av det som Emilie skriver.

Altså, trådstarter ber om råd og tips for hva vedkommende bør gjøre videre..

Skal kun kosemosefjaset ditt høres på? Eller skal også andre meninger kunne ytres?

Alvorlig talt. Alles meninger er nøyaktig like mye verdt, og min mening er altså klar, jeg mener at den aktuelle hunden ikke har livets rett.

Hunder som biter mennesker har faktisk ikke noe som helst i et moderne samfunn å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sannsynligvis avlivd den etter det første bittet...men så har jeg unger, hadde aldri kunnet hatt en slik hun uansett..må være fryktelig å ha en hund man selv er redd, å hva om den skader andre mennesker for livet??

Nei, alle hunder kan ikke leve, desverre, men sant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med tanke på at TS ikke har vært her siden tråden ble postet og ikke svart eller tittet innom, ser jeg ikke poenget med å diskutere den. Enten troll eller noen som glemte man ble med på et hundeforum.

Nå mener jeg å ha sett at TS har vært mer aktiv her inne tidligere? Anyways, HVA er galt med å diskutere videre i en tråd hvor TS ikke selv er aktiv? En sak kan vel diskuteres selv om ikke den som startet diskusjonen henger med videre på lasset? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en ganske vanlig fordom/misforståelse det der at når man har fysisk sykdom på hunden så tar man den tyngste avgjørelsen, mens når det er snakk om mentalitet så er det letteste utvei. :hmm: Det er respektløst ovenfor alle de av oss som har måttet ta den siste turen til veterinæren, å indikere at det er enkelt i noen slags form. Uansett omstendigheter er det forbaska tøft å miste en god venn.

Det å avlive for en psykisk tilstand sees ofte på som en lett utvei ja, og er det fysisk så er det ok.

Men en hund som sliter så fælt psykisk, har det ikke godt i hverdagen.

Et menneske som sliter psykisk kan få hjelp, medisinsk, mentalt. Få sortert og rasjonalisert sin frykt.

En hund kan ikke dette i samme grad, og instinkter har i stor grad tatt over.

Jeg synes hunder som ikke har det godt med seg selv, skal få slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men en hund som sliter så fælt psykisk, har det ikke godt i hverdagen.

Et menneske som sliter psykisk kan få hjelp, medisinsk, mentalt. Få sortert og rasjonalisert sin frykt.

En hund kan ikke dette i samme grad, og instinkter har i stor grad tatt over.

Jeg synes hunder som ikke har det godt med seg selv, skal få slippe.

Jeg er i prinsippet veldig enig med deg. Men jeg mener også at mange hunder som sliter kan få hjelp (medisinering og atferdsmodifikasjon) for så å leve gode liv videre. Hvor man skal sette akkurat den grensen er opp til eier hvor h*n må veie fordeler og ulemper i den enkelte sak, og det er ingen tvil om at dette er en svært vanskelig og fortvilende situasjon å sitte i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...