Hundefolk og barn

[Pringlen]

Klippe klippe resten...

Problem og utfordringer i oppdrettergjerningen har ingen vektgrense.

Nei da. Nå var det bare slik at det var et langt innlegg fra deg, som ble brukt som eksempel på hvor klin hakke umulig det er å ha barn, og samtidig oppdrette hund Jeg har all forståelse for at ting KAN gå galt, men det du beskriver er da heldigvis langt i fra normalen. Poenget mitt var i utgangspunket at det normalt ikke er noen store motsetninger og konflikter mellom hundeoppdrett og å ha et barn eller to å ta seg av

[Lotta]

Nei da. Nå var det bare slik at det var et langt innlegg fra deg, som ble brukt som eksempel på hvor klin hakke umulig det er å ha barn, og samtidig oppdrette hund Jeg har all forståelse for at ting KAN gå galt, men det du beskriver er da heldigvis langt i fra normalen. Poenget mitt var i utgangspunket at det normalt ikke er noen store motsetninger og konflikter mellom hundeoppdrett og å ha et barn eller to å ta seg av

Du snakker meg om å hoppe til konklusjoner! Jeg brukte IKKE innlegget fra Emma som eksempel på "hvor klin hakke umulig det er åha barn og samtidig oppdrette hund"! (Sorry, Emma, for at jeg dro deg inn i en diskusjon du ikke ville ta del i...) - Det var ganske enkelt, som jeg har presisert attpåtil - et eksempel på hvordan hverdagen KAN fortone seg for en oppdretter (en bekrivelse JEG kjenner godt igjen, desto mer) - på HVOR MYE ARBEID, og HVOR SLITSOMT det kan være å være oppdretter.

At Emmas beskrivelse er langt fra normalen, er DIN påstand, jeg vil påstå at det er veldig nært virkeligheten for mange med store raser (som jeg selv har erfaring med, og som det jo faktisk finnes veldig mange som driver med - selv om ikke DU gjør det.) - Og igjen, det er HUNDEFANTASTENE jeg sliter med, som gjør dette her støtt og stadig, med en bønch hunder i huset i tillegg til ansvar for små barn.

Ingen kommer til å overbevise meg at hundefolk med ørtifjørti hunder og flere kull i året har flere timer i døgnet enn hverken deg eller meg.

[SusanneL]

Ingen kommer til å overbevise meg at hundefolk med ørtifjørti hunder og flere kull i året har flere timer i døgnet enn hverken deg eller meg.

Dette har du så saktens rett i.

Men kom ikke å fortell meg at noen får utroooolig mye mer utav de timene de har til rådighet enn andre...

Og det er klart at hjememværende "foreldre" HAR faktisk 8-9 timer hver (hver)dag til å bruke på unger og bikkjer enn vi som arbeider hjemmefra.

Det er en tidsbegrenset periode hvor man har ungene hengende i skjørtekanten, så når de er på skole/barnehage/gymnas ute og leker med kompisene eller sommerjobb så vil jeg tro at det er mulig å "drive med hundene sine" ennå mere aktivt uten noen større samvittighetskvaler.

Mange lar faktisk også far ta en del av ungene (eller bikkjene) - og det er bare vi kvinner som kan få dårlig samvittighet for at vi "dumper ungene på faren" en gang i blant... Og et par kvelder i uka' hvor mor skal på hundetrening, kanskje til og med en weekend i måneden - er det virkelig slik at foreldre skal få dårlig samvittighet for å ha et liv utenom hjemmets fire vegger?

Men å være aleneforelder med et par tre unger er såklart en helt annen situasjon. Det er såklart ikke så enkelt å jonglere syke unger og valpekull, reise bort hver/hverannen helg og håpe på at noen i omgangskretsen gidder å passe ungen(e) mens man stiller hund, etc.

Men likefult som det er "tillatt" å ha andre hobbyer så tror jeg også det er mulig å drive med hunder og oppdrett samtidig som man har barn.

Men det KREVER endel av foreldrene - ingen tvil om det. Og det er skrekkelig synd på endel av ungene man ser helg etter helg etter helg - uansett hvor søte de er der i buret sammen med en snill hund...

Er glad jeg ikke har barn, jeg - mer enn nok styr å ha med seg alle hundene når man skal ut og reise, liksom..

Susanne

[SFX]

Nei da. Nå var det bare slik at det var et langt innlegg fra deg, som ble brukt som eksempel på hvor klin hakke umulig det er å ha barn, og samtidig oppdrette hund Jeg har all forståelse for at ting KAN gå galt, men det du beskriver er da heldigvis langt i fra normalen. Poenget mitt var i utgangspunket at det normalt ikke er noen store motsetninger og konflikter mellom hundeoppdrett og å ha et barn eller to å ta seg av

Da synes jeg mitt kull er et dårlig eksempel på det - jeg sitter her som enslig, uten barn (by choice, that is), sykemeldt med de konsekvenser og forutsetninger det har (hadde jeg ikke vært sykemeldt, hadde det vært fordi jeg er frisk, og hadde jeg vært frisk hadde jeg hatt mer energi, mer pågangsmot og mer stabile emosjoner). Jeg er overbevist om at arbeidsmengden på mitt kull er helt ordinær - men jeg tror også at arbeidsmengden hadde føltes annerledes for en familie hvor to voksne personer kan fordele mengden, og hvor barna kan bistå med småoppgaver.

Et valpekull - gjort på den måten jeg synes er riktig - krever mye av en person, og jeg har i hvert fall ikke overskudd til så mye annet disse ukene.

Men jeg er et levende eksempel på at god barneoppdragelse og hundeoppdrett/hundeengasjement kan kombineres - jeg tror i hvert fall at jeg har endt opp som et ok menneske. Men mine foreldre hadde fem kull på 13 år - mens Lotta snakker om de som heller har 13 kull på fem år.

Jeg ser mange av poengene til Lotta, men jeg tror også at folk er forskjellig og utnytter tiden sin forskjellig. Det er da enkelte som i andre tråder har påpekt at etter de kastet ut TV'en har de fått mye mer ledig tid i løpet av en dag, for eksempel. Noen er effektive og får unna husvasken på en time - mens jeg trengte hele lørdagen for å få vasket gulvene på mine 84 kvadrat (fordi jeg er en racer på å prokrastinere når jeg må gjøre husarbeid).

Jeg prøver i hvert fall å være forsiktig med å anta noe om andre ut fra det lille en tross alt ser gjennom et forum og ser på utstillinger. Ofte vet en ikke så mye om folks hverdagsliv, tidsutnyttelse, prioriteringer, nettverk, ressurser og kapasitet. Hvor mange har for eksempel ikke blitt overrasket over å høre at andre går gjennom et samlivsbrudd, fordi en tenkte at de hadde det jo så bra og passet så godt sammen, men så vet en ikke hvordan ting er på kammerset?

Ja, det finnes mennesker som gir inntrykk av å kjøre et livsløp som jeg ikke fatter at de behersker, eller som ikke tiltaler meg. Men det er garantert mange som ikke ville levd livet sitt slik jeg lever mitt også.

Dårlig parallell, men lell - jeg fikk for en tid tilbake en kommentar fra en som var uforstående til at jeg var sykemeldt, med tanke på hvor mye oppussing jeg får unna i rønna jeg nettopp har flyttet til. Personen tenkte ikke på at jeg flyr til facebook og jubler hver gang jeg har fått malt en vegg, revet en femtedel av et tak eller skrudd opp noen klesknagger - mens det kan gå syv dager uten at jeg sier noe som helst om oppussing fordi jeg har vært for sliten og dårlig til å orke noe som helst. En vet aldri hele sannheten om folk.

Jeg er overbevist om at det finnes barn som blir neglisjert og nedprioritert til fordel for hund. Men jeg tror det vel så gjerne kan skje i en familie med én hund, og at det hadde skjedd uansett, fordi det er for mange dårlige foreldre i Norge, rett og slett. Og at for mange av de som har en lidenskapelig hobby i hunderiet på bekostning av barnet sitt, hadde det skjedd selv om hundene ble fratatt dem, for de hadde funnet en annen hobby å dyrke - decopage, kakedekorasjonskurs, hagestell, aerobic, frimerkesamling, elskere eller gudene vet hva.

[Yodel]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen til Emma, jeg- og jeg kan til og med plassere barn innimellom der.

Men jeg kan love dere: Det å våkne opp om morgningen til sultne barn med skitne bleier OG sultne valper med et gulv som ser ut som en veltet utedø til tross for at gulvet var skinnende rent kvelden i forveien ikke er min ide om en perfekt start på dagen.

Bare morgenritualet tar mange timer- på tross av at vi er to til å fordele arbeidet.

Jeg skjønner godt at folk betrakter oss som litt "smågale" jeg, som frivillig begir oss inn på småbarnsliv i takt med oppdretteri.

For vår del tror jeg dog ikke at det er hverken barna eller valpene det går mest ut over- (selvom vi nok må innse at både barn og valper hadde fått mer voksen-oppmerksomhet om den andre part ikke var der.) Det blir ikke mye "fritid" på oss vokne, men det er jo vårt valg.

På den annen side ser jeg at både valper og barn har stor glede av hverandre, og selvom ingen her motiser det faktum er jo bilder alltid hyggelig?

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi orker, men så kommer små gledes-stunder som dette, der man ser hvor stor glede hund og barn, barn og valper har det sammen, og det gir jaggu masse kjærlighetspåfyll til oss voksne også. Kjærlighetspåfyll holder deg gående lenge det!

For oss var det naturlig å trappe ned hundeholdet. På det stadiet vi ligger nå (1-2 voksne hunder (fastboende), 1-2 valpekull i året og gjennomsntillig en utstilling i mnd) klarer vi det enn så lenge. Det er sikkert ikke perfekt, og vi kunne nok gjort mer for både hunder, valper og unger, men som Mari sier så fint synes vi det er "bra nok"- og vi trives.

Andre igjen kan trives med flere hunder og utstillinger, mens noen nok ikke vil trives med noe slikt i det hele tatt når de får småbarn. Lista er forskjellig fra familie til familie.

Så lenge vi ser at både vi, barna og hundene har det fint fortsetter vi på det nivået vi ligger på nå. Ser vi at vi voksne ikke orker mer, eller at det går utover hundene eller barnas trivsel vil vi selvsagt trappe ytterligere ned.

Uansett hvor glad vi er i hunden(e) våre har barna alltid førsteprioritet.

Selv har jeg vokst opp uten hund i familien, men mannen har jo- som våre barn- omtrent "vokst opp i valpekassa" og med NKK. Han stod visst alene i NKK's premeibod når de andre hadde pause når han var 8 år, og kunne alle premiegrader og reglementet forholdsvist godt allerede den gang.

For han var det naturlig å ta telefonen og svare at "Nei, Mamma og Pappa er i stuen og parrer. Kan du ringe tilbake senere?", og hans første ord var "Voff".

Mannen ville nok ikke hatt en annen barndom, og han var inderlig stolt over at eldstemann her jodlet før han kunne snakke

Jeg tror ikke det er så farlig hva slags hobby foreldrene har, så lenge de inkluderer barna og har kjærlighet, tid og oppmerksomhet å gi. Det er vel det som er det viktigste, uansett.

Noen hundefamilier tar seg nok ikke godt nok av hverken hunder eller barn, men jeg tror ikke det har så mye med hverken utstillingsbasiller, oppdretteri eller hundehold å gjøre, men hva slags mennesker det er snakk om.

[Pringlen]

Du snakker meg om å hoppe til konklusjoner! Jeg brukte IKKE innlegget fra Emma som eksempel på "hvor klin hakke umulig det er åha barn og samtidig oppdrette hund"! (Sorry, Emma, for at jeg dro deg inn i en diskusjon du ikke ville ta del i...) - Det var ganske enkelt, som jeg har presisert attpåtil - et eksempel på hvordan hverdagen KAN fortone seg for en oppdretter (en bekrivelse JEG kjenner godt igjen, desto mer) - på HVOR MYE ARBEID, og HVOR SLITSOMT det kan være å være oppdretter.

At Emmas beskrivelse er langt fra normalen, er DIN påstand, jeg vil påstå at det er veldig nært virkeligheten for mange med store raser (som jeg selv har erfaring med, og som det jo faktisk finnes veldig mange som driver med - selv om ikke DU gjør det.) - Og igjen, det er HUNDEFANTASTENE jeg sliter med, som gjør dette her støtt og stadig, med en bønch hunder i huset i tillegg til ansvar for små barn.

Ingen kommer til å overbevise meg at hundefolk med ørtifjørti hunder og flere kull i året har flere timer i døgnet enn hverken deg eller meg.

Ok. Men det var slik jeg oppfattet din bruk av eksempelet da. My bad. (muligens) Eller et unødig bruk av et dårlig eksempel? - I min verden er ikke dette eksempelet normalen. Ei heller for noen av alle de oppdretterene av store raser jeg kjenner...

Jeg har i grunn forstått at det er HUNDEFANTASTENE du sliter med. Og jeg kan godt tro på at du har helt rett i dette. Nå kjenner jeg heldigvis ikke noen slike værstinger, som forsømmer barna til fordel for å fyke rundt på utstillinger hver helg og litt til. Men jeg ser ikke bort fra at de finnes.

Så ja, de finnes sikkert, de som ikke burde ha både hund og barn.(og da kan vel spørsmålet like godt være om disse menneskene burde hatt noen av delene i utgangspunktet??) Men det kan da umulig være et vanlig problem? Tvert i mot tror jeg de fleste barn som vokser opp med foreldre som har en hobby og en interesse i livet (det være seg hund, eller hva som helst annet), har en stor fordel av dette. Kontra barn som vokser opp med foreldre som har BARNET som sin eneste interesse i livet. Hvor mange egoistiske, bortskjemte unger vokser ikke opp i den tro at de er verdens midtpunkt? - DET er vel faktisk et utbredt problem...

[Ganzie]

For han var det naturlig å ta telefonen og svare at "Nei, Mamma og Pappa er i stuen og parrer. Kan du ringe tilbake senere?", og hans første ord var "Voff".

Mannen ville nok ikke hatt en annen barndom, og han var inderlig stolt over at eldstemann her jodlet før han kunne snakke

Lurer på hvordan vedkommede som ringte tok den beskjeden

[SusanneL]

Lurer på hvordan vedkommede som ringte tok den beskjeden

Sikkert et hundemenneske som ikke engang stusset på beskjeden...

Susanne

[ida]

Fot èn gangs skyld har jeg ikke lest hele tråden, men det skal jeg gjøre før jeg sier noe mer vettugt enn at begge mine døtre er vokst opp med hund(er) og en enslig mamma med full jobb og/eller studier og nå har de jammen meg hver sin hund og ser jammen ut til å ha sluppet unna sin hundebefengte barndom uten alvorlige mèn. De har begge to vært aktive i korps, fotball, ballett, kunstløp, hestemani i tur og orden. Ikke er jeg noen supermamma, men jeg har heiet, klappet, plastret, ridd, møkka, vært korpsleder, tatt min del av dugnader og hatt tid til bikkjehold, også. Man får til det man vil, men nå har vi hverdagshunder og driver med hobbytrening og turgåing. Vel, den tollerdammen her krevde noe utover normalen i et par år, eller så, men stort sett ...

[Sasha&Kiara]

Jeg har 2 barn, 2 hunder og reiser rundt på utstillinger både titt og ofte.

Om mine barn blir neglisert vil jeg nå absolutt ikke påstå Ei heller hundene.

På utsillingshelger så ja det går vel mye på mine prinsipper mens vi er på utstilling, men jeg passer ALLTID på at ungene får oppleve noe de også. Som feks Nesbyen nå, da hadde vi til og med tatt med barnas bestefar, som i seg selv var veeeldig stas for ungene. Etter utstillingen lørdag så reiste vi til Langedrag og var der hele dagen.

På utstilling hvor hundene har blitt BIR, har jo dagene vært ekstremt lange, ikke bare for ungene men jaggu for meg å. Da har vi alltid passa på å reise på lekeplass i nærheten eller ett senter og kjøpt noe småting til de. Altså det skjer ALLTID noe på dems prinsipper også i løpet av en utstillingshelg.

I det dagligdagse så er det turgåing med hundene, ja men ungene mine syns nå det er godt å gå på tur Heldigvis Og de er mer enn gjerne med og går med en av hundene selv. Vi har også en snill svigerfar/bestefar som lufter hundene på dagtid, så de er sjeldent mye alene. Da er ungene i barnehage/skole så det går ikke utover de det heller.

Jeg syns det er litt kjipt hvis folk rundt oss på utstilling mener vi neglisjerer barna våre, kanskje fordi de 1-2timene på en lørdag så blir de ikke dulla med for da er det hundene som skal stilles.

Om du har sett meg på utstilling, kanskje jeg sier til ungene "Sett dere ned litt nå og vent for nå skal hundene stilles" så tenker du kanskje herregud som hun snakker til ungene og overser de. Men 1time senere sitter ungene på hesteryggen på Langedrag og storkoser seg de neste 5timene. Altså du vet så lite når du kun ser situasjonen på utstillingsområdet. Det er mange timer i ett døgn og ett barn trenger ikk 100% oppmerksomhet i alle 24timene Om jeg får prioritere min hobby i 1-2timer en dag og de får de resterendes 6 før de legger seg, vel ja da syns jeg ikke synd på de

Nå har ikke jeg hatt noe valpekull enda, men jeg håper det kommer på nyåret. Vi er ikke bare 2 om jobben vi er 3 siden vi har god hjelp i svigerfar/far. Men dette vet jo ikke du når du ser oss på utstilling

Igjen syns jeg det er viktig og VITE før man drar konklusjoner, for en situasjon kan være TOTALT annerledes enn slik du ser den

Dette ble kanskje litt rotete Men håper jeg får frem poenget mitt om ikke annet

[Heidi og Kalizi]

Vi var noen på jobben som kom i snakk om "gamle" dager og hvordan barna hadde det da. Historien, sann sådan var som dette. Mor hadde ansvaret for gård og dyr, familie og barn, mens far jobbet i skogen maaaaange mil unna. Når bana var så små at de ikke kunne være med ut å lete etter dyra. Ja for de fleste hadde kyr som beitet ute i naturen, ikke innen for gjerdene som vi ser i dag. Så la mor ut masser av rosiner på gulvet og gikk i veien etter dyra, mens ungen da sysselsatte seg sjøl med å krabbe rundt på gulvet og spise rosiner. Jeg vil tippe at det finnes maaange ligende historier fra hvordan besteforeldre og oldeforeldre generasjonen måtte la barna være alene i kortere eller lengre tid mens de var for små til å være med. Husker tante og onkel hadde med en lekegring inn i fjøset som små ungene måtte være i mens de jobbet i fjøset.

Jeg har ikke selv noen barn, men synes det er interessant hvordan samfunnet har utviklet seg. I noen diskusjoner om hundehold, kan det til tider virke som at det kun er de som ikke jobber som kan ha hund, ellers blir jo hunden i værstefall alene i underkant av 1/3 av livet sitt.

Jeg tenker at selv om jeg har 3 belgere så burde det teknisk sett være mulig å ha barn og fortsatt ha de. Dersom det er noe jeg ønsker. De jeg kjenner som har barn og hund, de lar barna få delta på aktiviteter og klarer å delta på ting med hundene sine selv også. Det trenger vel ikke være ente eller. Det betyr ikke at hundene ikke har det bra eller at barna blir nedprioritert.

Klart det byr på noen utfordringer å være alenemor og ha småbarn. Jeg konkluderte med i fjor at hadde jeg vært alene mor så hadde jeg hatt store utfordringer i forhold til jobben min. Mye reising som ikke nødvendigvis passet inn med barnehagetidene.

I min barndom var familien min aldri i syden. Jeg har vært i syden en gang. Vi hadde stort sett en "ferie" tur i året. Gjerne da på sommeren. Storsett i Norge. En gang i Danmark og sikkert en gang eller to i Sverige. Man må ikke reise verden rundt for å vokse opp å bli relativt folkelig. Jeg fikk heller ikke delta på ubegrenset med aktivitet heller jeg. Måtte velge. Skole var første pri i følge mine foreldre. Også var det fotball og skolemusikk. Jeg ser ikke at jeg hadde vært noe mer lykkelig om jeg hadde deltatt på 3 aktiviteter til. Resten av tida, spite vi fotball på "løkka" og lekte ut med venner.

[Trulte70]

Jeg prøvde å trekke meg fra utstilling i Sverige til helgen (13 timer i bil med betent bekken frister ikke så voldsomt), men fikk grei beskjed fra eldstejenta (9 år); "Mammaaaaa...ikke vær så kjip! Vi har jo gledet oss til utstillingen i hele sommer!"

Nå skal det sies at eldstemann simpelthen bare ELSKER å gå rundt å se på alle hundene, og yngstemann mener at utstilling=ubegrenset med vafler, så da er HUN fornøyd også