Hundefolk og barn

[Lotta]

Jeg har aldri vært i syden med barna mine jeg, ikke fordi jeg manglet hundepass, for det har faktisk aldri vært et problem å få, men fordi jeg ikke har hatt råd. Det er sikkert noe jeg burde tenkt på når jeg ble gravid som 20åring, at jeg kom til å bli kronisk syk med påfølgende dårlig råd som 30åring, men mener du virkelig at sydenturer er obligatorisk under et barns oppvekst, og at det vil lide for det om man aldri drar til syden?

Nei, det mener jeg ikke. Men jeg mener at barn har behov for langt flere impulser enn det de får på en hundeutstilling eller et agilitystrevne.

[Guest 2ne]

Nei, det mener jeg ikke. Men jeg mener at barn har behov for langt flere impulser enn det de får på en hundeutstilling eller et agilitystrevne.

Jeg er forsåvidt enig, men at barn er på hundeutstillinger, agilitystevner, med på parringsturer eller lignende, betyr ikke at det er ALT livet deres består av. De fleste oppdretterbarn jeg kjenner, har egne fritidsaktiviteter som feks fotball, dansing eller lignende, selv om foreldrenes hundehold selvsagt også innvirker på deres liv.

[Mud]

Jeg vil gjerne presisere at det er hundefantastene jeg "sliter med" - dem som anskaffer hund, etter hund, etter hund, er "over"aktive i ymse varianter (utstilling/prøver/konkurranser), ingen her lurer vel på om familiebikkja som trøster 10-åringen i sofaen er et positivt tilskudd til familien?

Når går hundehold ut over barns livskvalitet? Er det uproblematisk at enkelte barn kan hele stamtavler i 10 ledd, men ikke den lille multiplikasjonstabellen, at de eneste turene de får i bilen er til en utstilling eller for å parre ei tispe? Er det greit at familien velger bort alle Sydenturer sammen (som jo er noe de fleste "vanlige barn" får oppleve i løpet av barneskolen, tror jeg), fordi familiens hunder ikke kan plasseres bort i en uke?

Men de aller fleste hundefolk er da ikke så ekstreme? Eller er de det?

Man velger da rase som passer til sitt liv (stort sett) og ordner seg til hvis det skulle oppstå problemer? Jeg har trent med flere som har hund og barn, og noen ganger kunne de ikke trene den og den helgen for da skulle de på tur til syden, barnet skulle ett eller annet,skoleavslutninger, fortballkamp etc. Og dette er folk som var rimelig aktive med hund og hadde resultater innen bruks. Og var i full jobb btw..

[Mari]

Når går hundehold ut over barns livskvalitet? Er det uproblematisk at enkelte barn kan hele stamtavler i 10 ledd, men ikke den lille multiplikasjonstabellen, at de eneste turene de får i bilen er til en utstilling eller for å parre ei tispe? Er det greit at familien velger bort alle Sydenturer sammen (som jo er noe de fleste "vanlige barn" får oppleve i løpet av barneskolen, tror jeg), fordi familiens hunder ikke kan plasseres bort i en uke?

Er det virkelig så mange familier som løfter opp og fram hunden som første og eneste prioritet? Helt ærlig, jeg tror ikke det er så mange. Jeg klarer ikke se for meg at dette er en vanlig form for omsorgssvikt eller et særlig utbredt problem.

Ikke større enn at min søster har tre barn, et svært funksjonshemmet, tidkrevende og sykt. Ikke større enn at jeg har kronisk sykdom som tidvis går veldig utover mitt fysiske aktivitetsnivå. Ikke større enn mammaen som aldri helt ble den samme etter fødselsdepresjonen. Ikke større enn pappaen som må reise i jobben 20 uker i året. Etc etc...

Vi har alle våre issues og utilstrekkeligheter i foreldrerollen. Og det er faktisk helt greit.

Ja barn er på mange måter sarte men de er også sinnsykt robuste. De blir ikke ødelagt av en quirk eller feilprioritering, de blir ikke engang ødelagt av at deres behov ikke blir møtt på enkelte plan. Det som er helt sentralt er som jeg sier, at deres generelle behov blir møtt over tid. At man er bra nok, ikke perfekt. Jeg tror man kan gi dem det, selv om tiden ikke prioriteres helt optimalt og de blir skøvet til side nå og da. (Det er jo også en viktig (og undervurdert imo!) del av barns oppdragelse, å oppleve og håndtere motgang.)

Tror jeg da. Som jo tross alt er verdensmester med en ettåring og en lettstyrt hund med bunnsolid av/på-knapp.

[Mari]

Og så må man heller ikke glemme at selv om man ofte ser de samme foreldrene på hundeaktiviteter så ser man fortsatt bare en veldig liten del av livet deres. Vi vet jo ikke hvordan resten av uken deres ser ut for hverken barn eller voksne.

[tm100021]

Er det virkelig så mange familier som løfter opp og fram hunden som første og eneste prioritet? Helt ærlig, jeg tror ikke det er så mange. Jeg klarer ikke se for meg at dette er en vanlig form for omsorgssvikt eller et særlig utbredt problem.

Ikke større enn at min søster har tre barn, et svært funksjonshemmet, tidkrevende og sykt. Ikke større enn at jeg har kronisk sykdom som tidvis går veldig utover mitt fysiske aktivitetsnivå. Ikke større enn mammaen som aldri helt ble den samme etter fødselsdepresjonen. Ikke større enn pappaen som må reise i jobben 20 uker i året. Etc etc...

Vi har alle våre issues og utilstrekkeligheter i foreldrerollen. Og det er faktisk helt greit.

Ja barn er på mange måter sarte men de er også sinnsykt robuste. De blir ikke ødelagt av en quirk eller feilprioritering, de blir ikke engang ødelagt av at deres behov ikke blir møtt på enkelte plan. Det som er helt sentralt er som jeg sier, at deres generelle behov blir møtt over tid. At man er bra nok, ikke perfekt. Jeg tror man kan gi dem det, selv om tiden ikke prioriteres helt optimalt og de blir skøvet til side nå og da. (Det er jo også en viktig (og undervurdert imo!) del av barns oppdragelse, å oppleve og håndtere motgang.)

Tror jeg da. Som jo tross alt er verdensmester med en ettåring og en lettstyrt hund med bunnsolid av/på-knapp.

Å Mari, du som er så klok!

[Trulte70]

...Som jo tross alt er verdensmester med en ettåring og en lettstyrt hund med bunnsolid av/på-knapp.

Vet du, når ungene mine var rundt året, er den eneste gangen det var VANSKELIG å få dagene i hop! For store (les: utålmodige) til å sitte i bæremeis/vogn og for små til 3 timers turer i skogen på egne bein...og høyt og lavt innimellom hestebein... :rolleyes2:

[pen_fremmedkar]

For meg ble det altfor mye med full jobb, hunder og små barn da jeg ble eneforsørger. Hundene som tidligere var i veldig stor aktivitet, ble stadig nedprioritert og fikk etterhvert kun korte tisseturer, i beste fall. Hundene ble forsømt, rett og slett. I ettertid ser jeg at jeg burde latt noen andre ta over hundene, men jeg innså det ikke da. Jeg trodde hele tiden at i morgen skulle jeg få ta meg av dyra. Det ble aldri slik. Når jeg etter noen år uten hunder fikk meg nye, bestemte jeg meg for at om jeg kom opp i en situasjon der hundene ble så forsømte igjen, skulle hundene bort før det kom så langt. Dette førte til at jeg nesten oppga hundene da jeg selv fikk en alvorlig diagnose for et par år siden. legene kan heldigvis ta feil om prognoser og fremtidsutsikter, så heldigvis ville tilfeldigheter at hundene ble værende. Men det blir jo utenfor det denne tråden handler om..

Det jeg prøver å si er vel at om man som meg ikke har kapasitet til både hunder og barn, tror jeg i nesten alle tilfeller at det er hundene som må lide. Jeg var også langt over gjennomsnittet interessert i hunder og hundesport.

For de som klarer begge deler, og det vet jeg at en god del gjør, må jeg bare uttrykke beundring og respekt.

[Mud]

Nå har jeg satt meg ned og regnet på det...

Døgnet har 24t sant? Jeg sover i maks 8 timer. Da har jeg igjen 16. 6 av disse går med på jobb. Siden jeg har en jobb hvor jeg jobber selvstendig så velger jeg når jeg vil være på jobb, men jeg kommer selvfølgelig til å velge å begynne tidlig og slutte tidlig. Så går ca 40 min tilsammen med på reise imellom jobb og bhg. Da er det igjen 9.6 timer.30 min går bort på voksenting på en vanlig dag. Da er det igjen 9t. Noen av denne tiden fordeles på hund og barn,dvs det kan hende jeg trener utgangsposisjon etc i stua imens poden leker eller ser på tv, men mesteparten (turer etc) blir gjort som en familie. Allerede nå i en alder av ti mnd hender det han ikke vil leke med meg faktisk, men har lyst til å gjøre noe selv...

Dette er gjennomsnittet på de dagene jeg får det travlest, altså de ukedagene jeg har basken. Dvs 4 dager i uka. Helger tar jeg ikke med her, da jeg enten har helt barnefri eller tross alt har 2 hele fridager å klare å gå tur/trene på. Noen dager må nok hunden nedprioriteres hvis ungen blir syk, møte i bhg etc,aktiviteter etc, men siden jeg har venner og familie som stiller opp for hverandre tror jeg neppe hverken hund eller barn vil lide noen større overlast...

Helt ærlig: jeg blir et bedre menneske av å ha hund. Så jeg tror Ask har alt å vinne på at vi får oss hund. Ikke bare får han mer utetid (som alle barn har veldig godt av!), og fordelene ved å vokse opp med hund, men han får også en mor som er mest mulig harmonisk. Jeg har alltid hatt dyr rundt meg og det er noe jeg rett og slett trenger for å trives. Jeg vil heller leve single resten av livet enn å ikke ha hund. Heldigvis er mitt behov og min hobby en av de mest barnevennlige hobbyene som finnes.

[Aymee]

Jeg vil gjerne presisere at det er hundefantastene jeg "sliter med" - dem som anskaffer hund, etter hund, etter hund, er "over"aktive i ymse varianter (utstilling/prøver/konkurranser), ingen her lurer vel på om familiebikkja som trøster 10-åringen i sofaen er et positivt tilskudd til familien?

Når går hundehold ut over barns livskvalitet? Er det uproblematisk at enkelte barn kan hele stamtavler i 10 ledd, men ikke den lille multiplikasjonstabellen, at de eneste turene de får i bilen er til en utstilling eller for å parre ei tispe? Er det greit at familien velger bort alle Sydenturer sammen (som jo er noe de fleste "vanlige barn" får oppleve i løpet av barneskolen, tror jeg), fordi familiens hunder ikke kan plasseres bort i en uke?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å svare her, siden jeg ikke har unger og er veldig klar over at jeg ikke egentlig vet hvor mye arbeid det faktisk medfører. (Og jeg har all respekt for foreldre med den jobben de gjør!)

Uansett, med tanke på min oppvekst føler jeg at jeg kan våge meg utpå en post eller to.

Pappa var hundekjører. Han konkurrerte aktivt i åpen klasse i sprint på 80- og 90-tallet, og lå da i en periode i toppsiktet her i Norge. Dette er ikke for å skryte av han (selv om man da er litt stolt, så klart. ), men for å gi en viss forståelse av hvordan livet er når pappaen din formelig er toppidrettsutøver.

Vi hadde alltid 15-30 hunder. Valpekull hver vinter/sommer, trening seks dager i uka, og løp hele vinteren. Pappa var den som kjørte spannet i løpene, men mamma hadde like mye med spannet å gjøre - hun var jo med på alt av trening, foring, osv.

De begynte med dette lenge før jeg var født, og la opp i -98. Jeg vokste opp på løpsområder, i baksetet av en hundebil, i en hundeslede. Når venninnene mine begynte å sitte barnevakt for andre familier, satt jeg kennelvakt for vennene av foreldrene mine.

Med andre ord: livet mitt besto stort sett av hunder. Det var greit, det - det blir jo en livsstil.

Når det er sagt...jeg fatter ikke hvordan foreldrene mine klarte det. Jeg fikk drive med hva jeg måtte ønske - jeg drev med hest, gikk på ski, spilte fotball, spilte piano og trente tae-kwon do. Storebroren spilte i band og svømte. En av dem var alltid tilstede om det nå var en kamp, konsert eller skiløp. Vi ble kjørt til og fra det meste fram til vi var store nok til å sykle dit selv.

Vi dro aldri til syden, ikke før pappa hadde lagt opp, men vi dro på teltturer over hele Finnmark, bilferier hvor vi kunne ha med hundene og besøkte slekt og venner.

Jeg er ikke i tvil om at det var et veldig slitsomt liv for mine foreldre, og det kostet nok mye, både økonomisk og ellers. En balansegang uten like med to barn og 20 hunder, det var det nok - men jeg og broren min har pratet om dette flere ganger: vi ville ikke forandra på oppveksten vår uansett hva.

Nå prata jeg meg litt bort her, men det er ett tema som jeg er glad i. "Barn er ingen hindring" har mamma alltid sagt, og det sier vel litt når vi har vennepar som padla ned yukon-elva med en 4-åring og en 6mnd baby.

Jeg er veldig klar over at vi var heldige, og hadde vi hatt foreldre som ikke var like klar over hvor lett unger kan havne utenfor i skolesammenheng osv vet jeg ikke om historien ville vært den samme. De gjorde mye for at hverdagen vår skulle være så normal som mulig i forhold til venner og hobbier, men stilte også krav til hva vi hjalp til med.

Så for meg var dette noe som økte livskvaliteten min som barn. Hundekjøring var KOS, først og fremst (For hundehold skal jo være koselig for alle parter i min mening), og det er vel kanskje nettopp det som er viktig.

[Mud]

*klippe masse lurt*

Jeg vil da tro at du er den i tråden som har størst rett til å uttale deg?

Du er jo et sånt "neglisjert" barn *ler* Forøvrig har du sikkert snublet over onkelen min. Han hadde også et tjuetalls trekkhunder på den tiden, og de har en datter det har gått veldig bra med allikevel...

[MegaMarie]

*snip*

Du sier alltid så mye klokt, du Mari Du er verdensmester i alt i mitt hode! Jeg vil bli slik som deg (+ 2ne forøvrig, det har jeg sagt før) når jeg en gang kanskje blir mamma.

Ellers har jeg ikke så mye å gi til denne diskusjonen, jeg er jo for all del bare et barn selv enda. Jeg var oppvokst med hund. Mor hadde belger når jeg var liten som hun var aktiv med i lydighet. Jeg kan ikke huske å ha blitt behandlet på noe dårlig måte av den grunn. Kanskje jeg ble puttet i bånd et par ganger fordi hunden var litt bedre oppdratt enn meg selv Og jeg ble stuet bort hos folk som egentlig ville passe hunden, men istedenfor fikk de meg. Men ellers har jeg nok bare hatt fordeler ved å vokse opp i hundeverden. Det har gitt meg mange venner i årene som har gått og jeg har fått min egen hobby som jeg elsker. Jeg møtte jo ofte mange andre barn av hundegærningene. De hadde selv helt normale liv og foreldrene klarte å fylle deres krav, samtidig som de hadde 20 pelshunder å bade, stelle, aktivisere, stille ut og parre i vildenssky samtidig. Den dag i dag har jeg møtt på dem, og de virker til å være helt normale, og har som meg, bare fått positive ting ut i fra det; interesse for hund, nye venner, lært om ansvar og omsorg.

På den tiden jeg selv kan se for meg at jeg har barn, vil jeg ha en gammel, pensjonert, søt, liten og leken papillon og en kelpie i sin beste alder som jeg forhåpentligvis er aktiv med i konkurranser. Jeg tror ikke jeg vil stoppe å konkurrere fordi om, men det vil sikkert bli trappet ned. Forhåpentligvis så vil barnefaren også ha nok interesse for hund til at han kan ta seg av dem de dagene det trengs. Han vil nok involvere seg mye med barnet også. Vi kommer nok også til å ha både besteforeldre og venner som kan hjelpe til.

Alt i alt så tror jeg det er meget få folk som faktisk lar hundeholdet gå utover barna sine så mye at det er noe å skrike om. Om det isåfall finnes, så burde de ikke hatt barn i det hele tatt, om de så holdt på med fisking eller diktskriving. De hadde nok vært like ille uansett. De fleste mennesker med vett i hodet vet at barna må prioriteres. Foreløpig syns jeg det ser slik ut i verden også.

[patricia]

Jeg vokste opp i et oppdretterhjem. Sommerferiene våre var fullpakket bil med telt, bikkjer , unger og bagasje, og så bar det avgårde til Østlandet. Det var der de fleste utstillingene ble holdt, må vite. Innimellom utst.helgene drev vi med turgåing, bading og fisking. Vi hadde alltid mye å fortelle klassekameratene når skolen begynte igjen, selv om enkelte lærere mente vi hadde et litt "annerledes" liv. Min mor var hjemmeværende de første årene, men begynte etterhvert i jobb. Da hadde vi barn blitt store nok til å ta en del av ansvaret for hundene. På kveldstid kjørte min far oss til forskjellige aktiviteter, mens mor tok seg av husarbeid og hundestell. I ettrtid tror jeg nok at foreldrne mine fikk litt lite tid til hverandre, all fritiden gikk liksom opp i unger og hunder. Men det var sånn de valgte å ha det, og jeg kan ikke huske at vi barn ble forsømt på noen måte.

Jeg er foøvrig den eneste av barna som fremdeles holder på med hund, de andre har ingen interesse...

[Lotta]

Men de aller fleste hundefolk er da ikke så ekstreme? Eller er de det?

Nei, jeg tror ikke "de aller fleste hundefolk" er så ekstreme. Heldigvis. Men noen er det, i min fartstid har jeg vel blitt kjent med en god håndfull av denne kategorien, og jeg får vondt i magen av å tenke på hvordan disse barna har det i livene sine.

Man velger da rase som passer til sitt liv (stort sett) og ordner seg til hvis det skulle oppstå problemer? Jeg har trent med flere som har hund og barn, og noen ganger kunne de ikke trene den og den helgen for da skulle de på tur til syden, barnet skulle ett eller annet,skoleavslutninger, fortballkamp etc. Og dette er folk som var rimelig aktive med hund og hadde resultater innen bruks. Og var i full jobb btw..

Min opplevelse er at dette stort sett dreier seg om dem som har oppdretterambisjoner.

Er det virkelig så mange familier som løfter opp og fram hunden som første og eneste prioritet? Helt ærlig, jeg tror ikke det er så mange.

Jeg klarer ikke se for meg at dette er en vanlig form for omsorgssvikt eller et særlig utbredt problem.

Igjen, jeg har ikke påstått at det er et "utbredt problem" - jeg har snarere forsøkt å påpeke at dette dreier seg om noen få - det er ikke mindre leit å se for det - for de enkeltindividene det gjelder så er det ille, uansett.

Ikke større enn at min søster har tre barn, et svært funksjonshemmet, tidkrevende og sykt. Ikke større enn at jeg har kronisk sykdom som tidvis går veldig utover mitt fysiske aktivitetsnivå. Ikke større enn mammaen som aldri helt ble den samme etter fødselsdepresjonen. Ikke større enn pappaen som må reise i jobben 20 uker i året. Etc etc...

Vi har alle våre issues og utilstrekkeligheter i foreldrerollen. Og det er faktisk helt greit.

Jeg er uenig med deg - det er ikke greit at barn blir sviktet, uansett årsak. Når det skjer fordi foreldrene på død og liv skal pushe sine egne ambisjoner og drømmer på bekostning av ungene sine så blir det enda verre, for da er det faktisk selvvalgt.

Ja barn er på mange måter sarte men de er også sinnsykt robuste. De blir ikke ødelagt av en quirk eller feilprioritering, de blir ikke engang ødelagt av at deres behov ikke blir møtt på enkelte plan. Det som er helt sentralt er som jeg sier, at deres generelle behov blir møtt over tid. At man er bra nok, ikke perfekt. Jeg tror man kan gi dem det, selv om tiden ikke prioriteres helt optimalt og de blir skøvet til side nå og da. (Det er jo også en viktig (og undervurdert imo!) del av barns oppdragelse, å oppleve og håndtere motgang.)

Tror jeg da. Som jo tross alt er verdensmester med en ettåring og en lettstyrt hund med bunnsolid av/på-knapp.

Oh yeah! Barn er takk og pris vanvittig robuste, og ja, de skal lære seg at det er andre som også har behov og krav som skal møtes (hvilket er en annen problemstilling som for enkelte skyves bort i disse dager - mange barn vokser opp i den overbevisning om at de er verdens navle og at jorden dreier seg rundt deres akse... )

Men det er det der med den gyldne middelvei; og jeg skjønner at mange på et hundeforum som dette stuper ned i den første og beste skyttergrava de finner, når jeg lufter mine synspunkter slik jeg gjør her, og det er helt greit. Sannsynligvis hadde jeg gjort nøyaktig det samme selv om jeg fortsatt var aktiv utstiller og oppdretter.

Nå er det nå engang slik at jeg faktisk vet nøyaktig hvor mye tid det tar å holde en flokk bikkjer i god kondisjon, hvor mye tid og ressurser det tar å være aktiv i hunderiet. Jeg vet hvor bundet man blir av å ha et valpekull i huset, og hvor vanskelig det kan være å sjonglere barn og hund på det nivået samtidig. Jeg vet hvor mye oppfølging enkelte valpekjøpere ønsker seg, og hvor mye penger (som kunne vært brukt på andre ting!) man bruker på et aktivt hundeliv (og nei, da snakker jeg ikke om familien som har 1 hund til kos og selskap, og som "mamma" (som regel?) trener litt med i tillegg) - jeg våger også den påstanden at jeg har sett mange, også på veldig nært hold, som strever seg ihjel for å få kabalen til å gå i hop, og jeg tror det er veldig vanskelig for noen å innrømme at egne prioriteringer og valg går på bekostning av det barna i heimen har krav på og trenger - nettopp fordi det er opplest og vedtatt at "barna klarer seg, og alle gjør feil". Frågan er ikke om "de klarer seg" - frågan er om det er OK at noen prioriterer på denne måten i år ut og år inn mens barna vokser opp, eller kunne det tenkes at det hadde vært mer hensynsfullt å skyve egne behov litt i bakgrunnen mens ungene var små?

Jeg vokste opp i et oppdretterhjem. Sommerferiene våre var fullpakket bil med telt, bikkjer , unger og bagasje, og så bar det avgårde til Østlandet. Det var der de fleste utstillingene ble holdt, må vite. Innimellom utst.helgene drev vi med turgåing, bading og fisking. Vi hadde alltid mye å fortelle klassekameratene når skolen begynte igjen, selv om enkelte lærere mente vi hadde et litt "annerledes" liv. Min mor var hjemmeværende de første årene, men begynte etterhvert i jobb. Da hadde vi barn blitt store nok til å ta en del av ansvaret for hundene. På kveldstid kjørte min far oss til forskjellige aktiviteter, mens mor tok seg av husarbeid og hundestell. I ettrtid tror jeg nok at foreldrne mine fikk litt lite tid til hverandre, all fritiden gikk liksom opp i unger og hunder. Men det var sånn de valgte å ha det, og jeg kan ikke huske at vi barn ble forsømt på noen måte.

Jeg er foøvrig den eneste av barna som fremdeles holder på med hund, de andre har ingen interesse...

Høres veldig kjent ut

[Trulte70]

Men det er også forskjell på hva man "ser" og hva som er realiteten...

Om man ikke kjenner vår familie så godt, kan det virke som jeg er på hundekurs hver helg + flere ganger i uken, og at ungene går for lut og kaldt vann, evt er stuck med faren...

Og ja, jeg er på helgekurs innimellom, og ja, jeg er på trening 2-3 kvelder i uken...men det er allikevel MEG som gjør 90 % av resten; jeg henter/bringer til skole/barnehage, hjelper eldstemann med leksene, er med på fotballkamper/trening (tror faktisk at vi er de eneste foreldrene som møter på hver eneste kamp!), holder huset ryddig, vasker/kjøper klær...osv.

Om man ser barn som blir neglisjert/ikke har det så bra, så bør man vel sende en bekymringsmelding til barnevernet??

[Lotta]

Men det er også forskjell på hva man "ser" og hva som er realiteten...

Om man ikke kjenner vår familie så godt, kan det virke som jeg er på hundekurs hver helg + flere ganger i uken, og at ungene går for lut og kaldt vann, evt er stuck med faren...

Og ja, jeg er på helgekurs innimellom, og ja, jeg er på trening 2-3 kvelder i uken...men det er allikevel MEG som gjør 90 % av resten; jeg henter/bringer til skole/barnehage, hjelper eldstemann med leksene, er med på fotballkamper/trening (tror faktisk at vi er de eneste foreldrene som møter på hver eneste kamp!), holder huset ryddig, vasker/kjøper klær...osv.

Om man ser barn som blir neglisjert/ikke har det så bra, så bør man vel sende en bekymringsmelding til barnevernet??

Trulte70

Ja, ser man barn som ikke har det så bra så bør man sende en bekymringsmelding til barnevernet - enda bedre er det jo om poletten klirrer hos foreldrene før det kommer så langt. (Hundemiljøet jeg har vanket i er internasjonalt, og det er ikke alle familier som bor i Norge.)

Forøvrig tillater jeg meg å sitere Emma, som i en annen tråd gir en ganske grei beskrivelse av oppdretterhverdagen - helt uten at denne er farget av diskusjonen vi har her - så kan jo hvem som helst forsøke å "klippe og lime" inn et par barn i denne hverdagen:

Emma (sakset fra tråden om Xens valper) (uthevinger gjort av meg).

"Men, alt er ikke bare søte tryner og klumsete fakter. Jeg slipper billig unna når de bare er tre, men jeg kunne jo tatt bilde av hvordan gulvet ser ut på morgenen, etter at de har bæsjet og tisset overalt på natta. Eller jeg kunne ført timeliste på hvor mye søvn jeg fikk den første uka - pluss dagene før fødsel. Jeg tror ikke jeg ville nådd 24 timer på de ti nettene. Da valpene endelig ble tatt med keisersnitt, var jeg våken på tredje døgnet. De første fire-fem dagene måtte jeg sørge for at valpene fikk tømt blære og tarmer, fordi X'en var forvirret over morsrollen etter keisersnittet, og ikke kom i gang med vaskingen med en gang. Så hver gang de hadde ammet, var det en og en valp på fanget og massere magen, tørke bort bæsj og håpe de ikke fikk forstoppelse eller for såre rumper. Døgnet rundt.

Kombinert med at en måtte ta seg av en nyoperert tispe som ikke helt visste hva hun skulle med en gang. Men det er klart at med mer erfaring kommer mer trygghet, og en tør å sove selv om tispa er i oppblokkingsfasen, eller tør å sove mellom ammerundene på natta.

Jeg har kommet ut av telling på hvor mange vaskemaskiner som har gått med laken og tepper til valpene - men de tre første ukene var det gjerne to om dagen. En blir ekstra sensitiv, og lettere bekymret om noe skal skje - jeg var helt frynsete da to av valpene en dag kastet opp all melken, og lå i en diger pøl av hvit væske. Jeg trodde i noen minutt at jeg kom til å miste begge to til noe skikkelig alvorlig som jeg hadde oversett - men de hadde bare overspist og fikk for fulle mager. Det har vært litt høye skuldre, det er ikke alt en kan forberede seg på, det er ikke alt en kan lese seg til, og det er ikke alltid det hjelper å ha lest når en står midt i virkeligheten.

Som sagt, jeg slipper billig unna og har et enkelt kull fordi de er så få, det kunne vært betydelig mer arbeid. Tispa har hatt mer enn nok melk - hun gir de fullverdige måltid den dag i dag, og de fikk sitt første måltid før hun var våknet av narkosen. Hun har gjort en god jobb de siste fem og en halv ukene. Mor til vårt forrige kull fikk aldri i gang morsinstinktene sine, og hadde hun vært alenehund hadde det blitt enormt mye arbeid for oss. Heldigvis hadde vi tre andre hunder, som helt av seg selv steppet inn og fordelte morsoppgavene seg i mellom.

Valpene har ikke vært syke, de er enkle og tillitsfulle, og jeg har den store fordelen at jeg er sykemeldt - jeg må ikke presse inn jobb, partner, barn og annet inn i løpet av en dag. Men jeg er også helt alene om dette, noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne hjelpet meg - bytte på å sove når det er som verst, avlaste i arbeidet når en er så sliten at jeg har mest lyst til å grine, og blir vekket tre timer etterpå av sultne valper. På et større kull ville det helt klart vært meget praktisk å være to når en skal ut med valpene til verden - ta seg av syv viltre valper på skogstur alene er ikke like lett, også videre. I stad kom jeg hjem, og valpene sto klare på dørstokken og ville bare hoppe ut. Det hadde vært kjekt å hatt en som kunne holde igjen valpene til jeg kom meg inn døra med varene, framfor å måtte lempe inn to og to valper - for det smatt jo stadig vekk ut en ny en.

Så skal jeg ikke klage, for jeg har hatt familie og venner som har hjulpet meg når det har vært nødvendig. Men ikke all nødvendig hjelp kan planlegges heller

Jeg visste at jeg gikk til mye arbeid, og har ikke fått noen overraskelser i så måte - jeg har vært en stund i gamet, jeg har sett hvor mye arbeid det har vært for mine foreldre, for venner og andre oppdrettere. "

[Pringlen]

Emma (sakset fra tråden om Xens valper) (uthevinger gjort av meg).

"Men, alt er ikke bare søte tryner og klumsete fakter. Jeg slipper billig unna når de bare er tre, men jeg kunne jo tatt bilde av hvordan gulvet ser ut på morgenen, etter at de har bæsjet og tisset overalt på natta. Eller jeg kunne ført timeliste på hvor mye søvn jeg fikk den første uka - pluss dagene før fødsel. Jeg tror ikke jeg ville nådd 24 timer på de ti nettene. Da valpene endelig ble tatt med keisersnitt, var jeg våken på tredje døgnet. De første fire-fem dagene måtte jeg sørge for at valpene fikk tømt blære og tarmer, fordi X'en var forvirret over morsrollen etter keisersnittet, og ikke kom i gang med vaskingen med en gang. Så hver gang de hadde ammet, var det en og en valp på fanget og massere magen, tørke bort bæsj og håpe de ikke fikk forstoppelse eller for såre rumper. Døgnet rundt.

Kombinert med at en måtte ta seg av en nyoperert tispe som ikke helt visste hva hun skulle med en gang. Men det er klart at med mer erfaring kommer mer trygghet, og en tør å sove selv om tispa er i oppblokkingsfasen, eller tør å sove mellom ammerundene på natta.

Jeg har kommet ut av telling på hvor mange vaskemaskiner som har gått med laken og tepper til valpene - men de tre første ukene var det gjerne to om dagen. En blir ekstra sensitiv, og lettere bekymret om noe skal skje - jeg var helt frynsete da to av valpene en dag kastet opp all melken, og lå i en diger pøl av hvit væske. Jeg trodde i noen minutt at jeg kom til å miste begge to til noe skikkelig alvorlig som jeg hadde oversett - men de hadde bare overspist og fikk for fulle mager. Det har vært litt høye skuldre, det er ikke alt en kan forberede seg på, det er ikke alt en kan lese seg til, og det er ikke alltid det hjelper å ha lest når en står midt i virkeligheten.

Som sagt, jeg slipper billig unna og har et enkelt kull fordi de er så få, det kunne vært betydelig mer arbeid. Tispa har hatt mer enn nok melk - hun gir de fullverdige måltid den dag i dag, og de fikk sitt første måltid før hun var våknet av narkosen. Hun har gjort en god jobb de siste fem og en halv ukene. Mor til vårt forrige kull fikk aldri i gang morsinstinktene sine, og hadde hun vært alenehund hadde det blitt enormt mye arbeid for oss. Heldigvis hadde vi tre andre hunder, som helt av seg selv steppet inn og fordelte morsoppgavene seg i mellom.

Valpene har ikke vært syke, de er enkle og tillitsfulle, og jeg har den store fordelen at jeg er sykemeldt - jeg må ikke presse inn jobb, partner, barn og annet inn i løpet av en dag. Men jeg er også helt alene om dette, noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde noen som kunne hjelpet meg - bytte på å sove når det er som verst, avlaste i arbeidet når en er så sliten at jeg har mest lyst til å grine, og blir vekket tre timer etterpå av sultne valper. På et større kull ville det helt klart vært meget praktisk å være to når en skal ut med valpene til verden - ta seg av syv viltre valper på skogstur alene er ikke like lett, også videre. I stad kom jeg hjem, og valpene sto klare på dørstokken og ville bare hoppe ut. Det hadde vært kjekt å hatt en som kunne holde igjen valpene til jeg kom meg inn døra med varene, framfor å måtte lempe inn to og to valper - for det smatt jo stadig vekk ut en ny en.

Så skal jeg ikke klage, for jeg har hatt familie og venner som har hjulpet meg når det har vært nødvendig. Men ikke all nødvendig hjelp kan planlegges heller

Jeg visste at jeg gikk til mye arbeid, og har ikke fått noen overraskelser i så måte - jeg har vært en stund i gamet, jeg har sett hvor mye arbeid det har vært for mine foreldre, for venner og andre oppdrettere. "

Litt på siden kanskje; men hadde dette vært normalen for hva det vil si å ha et valpekull, tror jeg nok jeg ville gitt f.... i å oppdrette hund :rolleyes2: Uansett barn eller ikke - faktisk..

[Mud]

Litt på siden kanskje; men hadde dette vært normalen for hva det vil si å ha et valpekull, tror jeg nok jeg ville gitt f.... i å oppdrette hund :rolleyes2: Uansett barn eller ikke - faktisk..

*ler*

Fortsatt litt på siden, men jeg kom til å tenke på et litt mindre smart familiemedlem som fant ut at det var en glimrende ide å ha et valpekull.

Dette var en liten, grei og lettsolgt rase (tibbe) og siden de hadde tispe og hannhund som ikke var nært beslektet så var det da ingenting i veien for å tjene litt penger sant? De brukte den mye brukte unnskyldningen : tispa trenger et kull...

Valpene skulle selges for 11 tusen og hvis de regnet på det ville de sitte igjen med ganske mye penger selv etter chipping, veterinær etc. Også hadde de jo hatt kattungekull tidligere så dette kunne de. Hund- katt hva er forskjellen..

Som sagt, så gjort (til tross for mine protester) og tispa fikk et stort og fint kull. Hun klarte alt selv, alle valpene var friske - alt var i og for seg fryd og gammen. Det kunne gått veldig mye verre..

De tjente gode penger og fikk ingen av valpene i retur.

Allikevel var de rimelig klare på at det der skulle de aldri noensinne gjøre igjen, timelønna viste seg å være altfor lav :lol: Det var ikke som et et kattungekull *flir*

Jeg ler jo godt enda selvfølgelig, så slem er jeg faktisk *flirer enda mer*

[Trulte70]

Nå er ikke jeg oppdretter, men pga sykdom er det sjelden jeg sover mer enn 2 timer i strekk...og med 2 unger, hund(er) og hester er det sjelden vaskemaskinen får hvile særlig mye heller (2-5 for dagen er mer regelen enn unntaket)

Akkurat nå er jeg sykemeldt etter en proteseoperasjon, men døgnet mitt er likt når jeg går i jobb også...

Jeg tror at man innretter seg som man må, og jeg håper det er fåtallet som lar hundeholdet sitt gå utover ungenes velferd

Overhørte akkurat eldstejenten (9 år) i samtale med en venninne (som lurte på hvorfor vi passet naboens hund i helgen); "Dyr er ikke en hobby...du kan putte en fiskestang inn i skapet og bruke den når det passer, men dyr har man hele tiden! Og de er endel av familien de også!" Kloke, gode jenten min

[Lotta]

Litt på siden kanskje; men hadde dette vært normalen for hva det vil si å ha et valpekull, tror jeg nok jeg ville gitt f.... i å oppdrette hund :rolleyes2: Uansett barn eller ikke - faktisk..

Hvordan vil du beskrive "normalen" for hva det vil si å ha et valpekull?

[Emilie]

Så for meg var dette noe som økte livskvaliteten min som barn. Hundekjøring var KOS, først og fremst (For hundehold skal jo være koselig for alle parter i min mening), og det er vel kanskje nettopp det som er viktig.

Mye fornuftig lesing her, Aymee. Hundehold skal være en berikelse, ikke en belastning som går utover nære relasjoner. Det går an å kombinere hundesport med familieliv, akkurat som annen sport. Men naturligvis, alt med måte! Barnas helse og velferd må komme i første rekke, men det tror jeg ikke så veldig mange foreldre er uenig i.

Slenger ved et lite bilde her, som jeg synes passer litt inn:

[Pringlen]

Hvordan vil du beskrive "normalen" for hva det vil si å ha et valpekull?

Jeg vet ikke hva som er normalen for andre da.. Men jeg har (heldigvis) en forholdsvis liten rase, så det blir liksom ikke valper og møkk over hele huset. Ikke har tispene problemer med å føde og å ta seg av valpa heller. Så de første ukene merker man knapt "barna". Deretter blir det jo litt tiss og bærsj og miljøtrening i form av ut og inn - turer og tørrtrening. Men det er jo ikke akkurat noe å skrive en lang avhandling om, synes jeg... Og definitivt ikke noe det tobeinte barnet i huset lider under, hun synes det er helt topp når vi har valpiser:) Men så går jeg jo bare hjemme og slenger da, så noe skal man jo ha å sysle med

[Nowisclee]

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg ikke vil ha barn, for det første(og hovedsaklig) fordi jeg aldri har ønsket meg barn, for det andre fordi jeg ikke vil nedprioritere hundeholdet mitt, og for det tredje fordi jeg ikke aner hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde fått et allergisk barn, dyr er jo livet mitt. Jeg jobber med dyr, jeg har dyr, og jeg vil alltid ha dyr. For det fjerde fordi jeg ikke har noen å få barn sammen med, men det er jo et mindre problem, det finner man sikkert om man virkelig ønsker det liksom.

Ellers så tror jeg helt sikkert at det går finfint å ha hund(er) og barn samtidig, hvis man er to foreldre og føler at man har tid til det. De aller aller aller fleste foreldre med hund klarer nok å se når nok er nok, og at man evt må trappe ned på hundehold.

De få som ikke klarer å prioritere sine barn, ville nok vært slik om de ikke hadde hatt hund, også. Om det så var fluefiske eller frimerkesamling de menneskene drev med, så hadde de fortsatt ikke prioritert barna sine. Så det mener jeg helt ærlig at absolutt ikke har noe som helst med hundeholdet å gjøre, men med folkene, som jo aldri skulle hatt barn, såklart.

[Aymee]

Jeg vil da tro at du er den i tråden som har størst rett til å uttale deg?

Du er jo et sånt "neglisjert" barn *ler* Forøvrig har du sikkert snublet over onkelen min. Han hadde også et tjuetalls trekkhunder på den tiden, og de har en datter det har gått veldig bra med allikevel...

Haha, det har jeg helt sikkert. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har sullet rundt på løp og kosemost alle hundene jeg så og plaga alle hundekjørerne som jeg møtte på.

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg ikke vil ha barn, for det første(og hovedsaklig) fordi jeg aldri har ønsket meg barn, for det andre fordi jeg ikke vil nedprioritere hundeholdet mitt, og for det tredje fordi jeg ikke aner hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde fått et allergisk barn, dyr er jo livet mitt. Jeg jobber med dyr, jeg har dyr, og jeg vil alltid ha dyr. For det fjerde fordi jeg ikke har noen å få barn sammen med, men det er jo et mindre problem, det finner man sikkert om man virkelig ønsker det liksom.

Ellers så tror jeg helt sikkert at det går finfint å ha hund(er) og barn samtidig, hvis man er to foreldre og føler at man har tid til det. De aller aller aller fleste foreldre med hund klarer nok å se når nok er nok, og at man evt må trappe ned på hundehold.

De få som ikke klarer å prioritere sine barn, ville nok vært slik om de ikke hadde hatt hund, også. Om det så var fluefiske eller frimerkesamling de menneskene drev med, så hadde de fortsatt ikke prioritert barna sine. Så det mener jeg helt ærlig at absolutt ikke har noe som helst med hundeholdet å gjøre, men med folkene, som jo aldri skulle hatt barn, såklart.

Veldig, veldig enig, både i framtidige planer om barn, og siste avsnitt om foreldre som feilprioriterer.

Ville også bare føye på en ting: en avknapp kan være fint når det gjelder en livstil som omfatter hele familien på denne måten. Det var veldig koselig når vi kjørte ned på stranda og man ikke måtte tenke på vanning av hunder, hundebæsj, passe på og holde øye ogsåvidere. Familien min var flinke å ta små pauser der vi kunne - en strandtur, kino, filmkveld for hele familien, osv. Spesielt for min bror som ikke er like entusiastisk i forhold til hunder var dette bra, og for pappa som var den som reiste mest i forbindelse med hundene.

[SFX]

Jeg hadde ikke tenkt å delta her, selv om jeg er et barn av hundeengasjerte foreldre, har blitt dratt med på utstillinger i hele landet, har en meldingsbok fra barneskolen hvor jeg måtte bes fri noen dager fordi vi skulle til Göteborg og parre, eller at jeg på barneskolen kunne alt om frossen sæd og inseminering men ikke visste hva mensen var, at jeg har blitt god på Norgesgeografi gjennom alle utstillingsturene, at jeg acet dialektprøvene på videregående av samme grunn, at jeg har utviklet gode evner til å kommunisere med ulike typer mennesker gjennom denne livsstilen, at jeg gjennom mine foreldres tillitsverv fikk et innblikk i organisasjonsliv og lærte en del om ansvar, demokrati, diskusjon og kompromiss ved uenighet, jeg vokste på å få ta del i småoppgaver i klubbens drift (i flere år regnet jeg og pappa ut mestvinnendelisten i raseklubben hver for oss, før hver manusfrist sammenlignet vi, og hadde begge samme poengsum var det bra, var det avvik dobbeltsjekket vi med utstillingspapirene) eller få ansvarsområder en måtte følge opp (med en pappa som alltid sto klar med back up om jeg ikke skulle klare det eller trengte hjelp), jeg har måttet forholde meg til tap og savn gjennom valper som selges og hunder som dør og lært litt om livets realiteter der, jeg har lært at det er morsomt å konkurrere, og da jeg ble eldre lærte jeg at en ikke kan vinne hver gang og at en må tape med et stort sinn.

Men spør du min søster, vil hun helt sikkert gi en helt annen historie og opplevelse. Hun valgte å få være hjemme alene framfor å bli med så snart hun fikk lov - og vokste sikkert på det også, jeg var i hvert fall livredd for å være hjemme alene inntil godt utpå ungdomsskolen fordi jeg ikke var vant til det. Med hjemmeværende mor, var det jo alltid noen hjemme.

Anyway, jeg hadde ikke tenkt til å si noe om det, men så ble jeg på en måte involvert i diskusjonen lell, uten å vite at det skjedde en gang.

Jeg vet ikke hva som er normalen for andre da.. Men jeg har (heldigvis) en forholdsvis liten rase, så det blir liksom ikke valper og møkk over hele huset. Ikke har tispene problemer med å føde og å ta seg av valpa heller. Så de første ukene merker man knapt "barna". Deretter blir det jo litt tiss og bærsj og miljøtrening i form av ut og inn - turer og tørrtrening. Men det er jo ikke akkurat noe å skrive en lang avhandling om, synes jeg... Og definitivt ikke noe det tobeinte barnet i huset lider under, hun synes det er helt topp når vi har valpiser:) Men så går jeg jo bare hjemme og slenger da, så noe skal man jo ha å sysle med

Tyri, jeg vet ingenting om deg og hva slags rase du driver oppdrett av, og jeg vet ingenting om hvor mange kull du har hatt, så tilgi meg om jeg "hopper til konklusjoner".

Så kan jeg jo legge til personlig at mine foreldre drev oppdrett og jeg lærte mye av dem, jeg har fått følge kullene til mange venner og bekjente opp gjennom, men dette var mitt første kull helt på egenhånd - jeg vil sikkert få mer rutine og trygghet etter hvert, og jeg antar at min tiende kulltråd på Sonen ikke blir en like lang avhandling.

Men jeg håper jeg aldri mister mitt emosjonelle engasjement for rasen og valpene.

Hos meg sover valpene på et rom om natta - ikke hele huset. Men det er nok å vaske om morgenen for det. Jeg kunne sikkert begrenset deres område enda mer på natta, men jeg vil at de skal kunne tisse og bæsje på natta uten å måtte ligge i det, derfor får de på dette stadiet et helt soverom til disposisjon på natta. Visse ting er enklere med små raser - men de aller fleste raser vil likevel kreve et visst areal, og fordele sine etterlatenskaper utover.

Det er enkelte raser som er kjent for å ha fødselsproblem - men keisersnitt kan forekomme på alle raser, selv også det jeg antar må være en miniatyrhundrase som du driver med. Min tispes mor har hatt fem kull, med fem enkle fødsler, store kullstørrelser og sunne valper. Et godt utgangspunkt for fertilitet, med andre ord.

Men denne gangen ble det på datteren bare tre valper, de var ikke mange nok til å få i gang fødselen (som du kanskje vet, utsondrer fostrene et hormon som setter i gang fødselsprosessen, og ved få valper kan hormonnivået bli for lavt til at veene blir sterke nok), vi gjorde alt vi kunne, men måtte til slutt åpne henne for å kunne håpe å redde valpene. Keisersnitt skjer på alle raser, en har ingen garanti for en lettvint start bare fordi hunden veier en brøkdel. Altså er det ikke et ugyldig eksempel på hvordan en oppdretterkarriere kan være, uansett rase.

Det finnes også tisper som får så store kull at de er helt utkjørt etter fødsel og trenger tid på å komme seg igjen før de kan gå på sine morsoppgaver - bare for å vise et eksempel i motsatt ende, men med samme sluttresultat; oppdretter som må trå til.

Jeg ønsker bare å komme med denne utfyllingen/presiseringen, og kan jo legge til at jeg har kjente som driver oppdrett av miniatyrer og småraser, og de har da hatt trøblete kull de også. Problem og utfordringer i oppdrettergjerningen har ingen vektgrense.