Gå til innhold
Hundesonen.no

Når oppdretter skal bruke hunden din i avl


Guest LXT

Recommended Posts

Er det vanlig at oppdrettere som viser interesse for å bruke hunden din i avl (og du er enig i at hunden din kan være en god kandidat til å brukes i avl med de kvalitetene den har og som den kan tilføre rasen videre dersom den parres med rett tispe, samt la det gå via oppdretter som har drevet med dette i 10-12 år kontra deg selv som ikke har avlet på rasen før), ikke involverer deg i hvilke tisper som er under evaluering? Jeg kjenner at det ikke føles riktig. Jeg vil veldig gjerne ha et ord med i saken, og jeg vil aboslutt oppdateres og vite alt jeg kan om de tispene som kan være aktuelle. Det er tross alt hunden min jeg stiller til rådighet for avl, og jeg er engasjert og vil veldig gjerne være med på prosessen. Er jeg helt på bærtur om jeg føler det som overtramp om jeg blir totalt utelatt og om jeg ikke får noe si i saken?

Oppdretter har god oversikt over linjer i inn- og utland, og har bred erfaring. H*n er også dyktig i arbeidet sitt, og har fått mange flotte kull som resultat av arbeidet som er lagt ned. Det er derfor jeg ser det som fornuftig å stille hunden til rådighet via oppdretter istedet for å styre helt på egenhånd. Men da jeg sa ja til dette, var jeg sikker på at vi ville ha god kontakt under veis i prosessen.

Det er snakk om tidligst å bruke han i avl om et års tid, og det er interessenter der ute som er nysgjerrig på hunden min.

(Jeg skal selvsagt snakke mer med h*n om dette, og vi finner sikkert ut av det. Men jeg ville høre hva dere mener om dette, for det er sånn jeg føler situasjonen er pr i dag).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er absolutt ikke greit, spør du meg. Jeg mener at hannhundeier har like stort ansvar som tispeeier for det som evt. blir til. Du som hannhundeier må føle deg trygg på at kombinasjonen er riktig - også for deg og din hunds ettermæle. Parrer hannen en upassende tispe og produserer dårlige (være seg mentalt, helsemessig eller eksteriørt) valper, vil det alltid være på din hunds "genetiske CV". Kanskje ikke så viktig, men det kan gjøre at tispeeiere som har perfekte matcher blir tvilsomme til å bruke din hund.

Syntes ikke at tispeeiere bare skal forvente at det går bra å shoppe genetisk materiale som de vil. Hannhundeiere som lar hannene parre alt og alle syntes jeg heller ikke noe om.

Felles ansvar for felles rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer helt an på avtalen man har seg imellom, synes jeg. Hvis man leier bort hannen til en oppdr. man synes er seriøs og "ordentlig" (å leie han bort til noe annet er jo bare dumt!), så får man stole på dennes kunnskap/erfaring.

Hvis man selv er den mest erfarne skjønner jeg ikke hvorfor det er oppdr. som skal "låne den bort" - da kan man jo gjøre det selv, liksom..

Hvis det er snakk om at oppdr. vurderer mellom SINE egne tisper har du som hannhundeier ikke det "spøtt" å si i vurderingsprosessen (hvis ikke oppdr. spør deg).

Men du får vurdere hvilken tispe som oppdr. kommer fram til, også hvis du har store motforestillinger er det jo "bare" å si "nei takk - ikke på dèn tispen"..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er absolutt ikke greit, spør du meg. Jeg mener at hannhundeier har like stort ansvar som tispeeier for det som evt. blir til. Du som hannhundeier må føle deg trygg på at kombinasjonen er riktig - også for deg og din hunds ettermæle. Parrer hannen en upassende tispe og produserer dårlige (være seg mentalt, helsemessig eller eksteriørt) valper, vil det alltid være på din hunds "genetiske CV". Kanskje ikke så viktig, men det kan gjøre at tispeeiere som har perfekte matcher blir tvilsomme til å bruke din hund.Syntes ikke at tispeeiere bare skal forvente at det går bra å shoppe genetisk materiale som de vil. Hannhundeiere som lar hannene parre alt og alle syntes jeg heller ikke noe om.Felles ansvar for felles rase.

I dette tilfellet så velger oppdretter tispe til min hund, og det er helt ok. Men jeg hade en forestillng om at jeg skulle være med på dette. Hun vet ikke alt om hunden min til at jeg kan forstå at hun bare kan parre med en tispe hun synes er bra til denne parringen. Jeg sitter inne med vesentlige detaljer som man etter min mening bør ha i bakhodet for valg av tispe med tanke på hva man kan forvente å få av avkom. Det er bare mangel på interessen for å involvere meg jeg reagerer på. Jeg har spurt om å få nettsiden/informasjon osv til de hun vurderer, men nå husker hun plutselig ikke alle. For meg som er veldig engasjert, men kanskje mangler litt kunnskap til å bare kjøre på på engenhånd, er det ganske greit å være med i prosessen.

Kommer helt an på avtalen man har seg imellom, synes jeg. Hvis man leier bort hannen til en oppdr. man synes er seriøs og "ordentlig" (å leie han bort til noe annet er jo bare dumt!), så får man stole på dennes kunnskap/erfaring. Hvis man selv er den mest erfarne skjønner jeg ikke hvorfor det er oppdr. som skal "låne den bort" - da kan man jo gjøre det selv, liksom..Hvis det er snakk om at oppdr. vurderer mellom SINE egne tisper har du som hannhundeier ikke det "spøtt" å si i vurderingsprosessen (hvis ikke oppdr. spør deg). Men du får vurdere hvilken tispe som oppdr. kommer fram til, også hvis du har store motforestillinger er det jo "bare" å si "nei takk - ikke på dèn tispen"..Susanne

Ja jeg er enig i at det kommer an på avtalen. Det som skjedde, var at min hund begyne å gjøre det bra i utstillingsringen, begynte å utvikle en god mentalitet og lynne (noe som har vært og er en utfordring på rasen, som raseklubber rundt om i verden jobber med den dag i dag). Det så etter hvert ut til at han kunne bli en ganske så fin representant for rasen, og oppdretter sa at h*n kunne hjelpe til med å finne tispe dersom avl skulle bli aktuelt etterhvert. Det er en liten genpol på rasen, og det har vært og er fortsatt (har blitt litt bedre med tiden) en del ting å plukke på når det kommer til lynnet.

Jeg svarte den gang at jeg ville sette pris på den hjelpen. Det var egentlig alt som ble sagt den gang. (Hun har også mikset tisper til andres hannhunder, men der vet jeg ikke hvordan prosessen har vært under veis eller hva som var avtalen).

Hun skal ikke bruke noen av siene egne hunder, men driver nå å finner aktuelle kandidater i inn- og utland. Sånn sett har vi ingen "avtale" ut over det jeg skrev over. Det er nå som han har blitt voksen og har fått "satt seg" at det plutselig kommer ut frustrasjon over utstillinger jeg ikke får dratt på, fordi det kommer interessenter dit som er nysgjerrig på han osv. som jeg aldri før har hørt noe om. Hun tipser om utstillinger ganske rett før, og det er ikke alltid det passer. Rett og slett, fordi det er langt å dra og litt må planlegges. Og det er først når oppdretter skjønner at jeg ikke kommer til å dra, at h*n forteller at det var dumt fordi hun har noen som gjerne vil se Marvin. :blink:

Etter min mening er det bedre å si fra når h*n har funnet noen aktuelle, og for eksempel si fra i godt tid før utstillinger at hun kan få til et møte da...

Jeg har kanskje misforstått hvordan dette fungerer, og kanskje forestilt meg urimelige forventninger? Eller så kan det være vi har snakket forbi hverandre. Det siste kan jo ordnes opp i :)

Men takk for svar begge to, her må det mer kommunikasjon til mellom oss. Så løser det seg nok :)

Edit: endret noe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, leste litt for fort, trodde det var oppdretter av en tispe og ikke oppdretteren av din hund. Men jeg må si at jeg syntes det er litt pussig oppførsel. Det er nesten så en skulle tro du hadde hunden på for. :blink:

Men dere får vel bare prate sammen om det, så får vi håpe at dere finner en god ordning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Vi har ett veldig godt forhold til våre valpekjøpere. Hannhundeierne spør oss om de får en forespørsel fra en tispe-eier. Jeg titter på det som trengs (sykdommer på linjene bl.a.) og svarer at "for meg ser det greit ut" (om ikke greit, så viser jeg til sykdommer som krysser linjene evt for mye HD/dårlig mentalitet o.l.), men at det er de selv som bestemmer. Jeg kan kun gi mine anbefalinger.

Med mentalt sett mener du hva? Har rasen noen krav til tester/beskrivelser?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kanskje misforstått hvordan dette fungerer, og kanskje forestilt meg urimelige forventninger? Eller så kan det være vi har snakket forbi hverandre. Det siste kan jo ordnes opp i :)

Med fare for å ha misforstått, så skjønner jeg egentlig ingenting av dette. Det er da tispeeierne som finner aktuelle hannhunder som de ønsker å parre tispa med - man FINNER ikke tisper til en hannhund liksom? Om tispeeiere kontakter din oppdretter og spør om din hund ser jeg ikke som unaturlig, men at din oppdretter LETER etter tisper som kan parres med din hund høres for meg veldig merkelig ut.

Selvsagt kan heller ikke oppdretter avtale ting med andre uten å involvere deg i god tid dersom det betyr at DU må gjøre noe ekstra ut over det du selv har planlagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okey, da skjønner jeg litt mere.

Men da vil det jo til syvende og sist være du og tispeeieren som avtaler "parringen" - når/hvor, etc.

Så jeg ville ha tenkt slik: Kjempeflott at noen (forhåpentligivs seriøs og kunnskapsrik)finner potensielle kandidater til "deg".

Når disse såer funnet får dere to kontakt med hverandre, og dere utveksler så egne erfaringer/tanker kring sine egne hunder. Hvis dere blir enige om at dette faktisk ER en fin kombinasjon går dere videre og faktisk parrer hundene når løpetid er et faktum.

Men hele denne prosessen er litt annerledes en "vanlig", da.

Det "normale" er jo at det er tispeeieren som finner hanner den kan være interessert av, tar kontakt også prater man seg fram til om det blir aktuelt eller ikke.

En tredje person (i ditt tilfelle oppdretteren, men det kunne vært hvemsomhelst) kan ikke pålegge verken andre tispeeiere eller deg som hannhundeier å bruke hundene på hverandre, selvsagt. Men dersom det blir foreslått en aldeles "merksnodig" kombinasjon (noe du virkelig IKKE har tro på) - spør da hvorfor? Hva h*n har tenkt? Og selvsagt skal denne personen jo være klar over hvilke fordeler og ulemper det er med nettopp din hund sånn generelt.

Men i den virkelige verden ser slike ting som dette ut til å ordne seg selv, da. Og skrivebordsproblem er sjelden særlig problematiske likevel.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med fare for å ha misforstått, så skjønner jeg egentlig ingenting av dette. Det er da tispeeierne som finner aktuelle hannhunder som de ønsker å parre tispa med - man FINNER ikke tisper til en hannhund liksom? Om tispeeiere kontakter din oppdretter og spør om din hund ser jeg ikke som unaturlig, men at din oppdretter LETER etter tisper som kan parres med din hund høres for meg veldig merkelig ut. Selvsagt kan heller ikke oppdretter avtale ting med andre uten å involvere deg i god tid dersom det betyr at DU må gjøre noe ekstra ut over det du selv har planlagt.

Ja jeg er enig i det, og jeg har fått følelsen at hun er ute å "speider" litt faktisk.. Men h*n har ikke informert meg særlig godt, så jeg skal finne ut av dette. Jeg håper det heller er sånn at hun har fått henvdelser fordi de har "funnet" Marvin.

Det er helt greit at oppdretter hjelper til med å informere meg om hva h*n mener om tispene som eventuelt henvender seg, og hvilke av de som h*n tror kan være en best match. Men det å ta over hele prosessen, avtale noe på mine vegne og ikke la meg få snakke med de som er interesserte, det har jeg aldri inngått noen avtale om. Og det føler jeg er i ferd med å skje nå..

Okey, da skjønner jeg litt mere. Men da vil det jo til syvende og sist være du og tispeeieren som avtaler "parringen" - når/hvor, etc. Så jeg ville ha tenkt slik: Kjempeflott at noen (forhåpentligivs seriøs og kunnskapsrik)finner potensielle kandidater til "deg". Når disse såer funnet får dere to kontakt med hverandre, og dere utveksler så egne erfaringer/tanker kring sine egne hunder. Hvis dere blir enige om at dette faktisk ER en fin kombinasjon går dere videre og faktisk parrer hundene når løpetid er et faktum.Men hele denne prosessen er litt annerledes en "vanlig", da. Det "normale" er jo at det er tispeeieren som finner hanner den kan være interessert av, tar kontakt også prater man seg fram til om det blir aktuelt eller ikke. En tredje person (i ditt tilfelle oppdretteren, men det kunne vært hvemsomhelst) kan ikke pålegge verken andre tispeeiere eller deg som hannhundeier å bruke hundene på hverandre, selvsagt. Men dersom det blir foreslått en aldeles "merksnodig" kombinasjon (noe du virkelig IKKE har tro på) - spør da hvorfor? Hva h*n har tenkt? Og selvsagt skal denne personen jo være klar over hvilke fordeler og ulemper det er med nettopp din hund sånn generelt. Men i den virkelige verden ser slike ting som dette ut til å ordne seg selv, da. Og skrivebordsproblem er sjelden særlig problematiske likevel. Susanne

Ja jeg er enig at det virker som litt annerledes enn det som er "vanlig".

Sånn som du beskriver prosessen over, er det jeg har sett for meg at det skulle bli i praksis også nemlig.

Vi finner sikkert ut av det, men er glad for litt tanker fra dere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, leste litt for fort, trodde det var oppdretter av en tispe og ikke oppdretteren av din hund. Men jeg må si at jeg syntes det er litt pussig oppførsel. Det er nesten så en skulle tro du hadde hunden på for. :blink: Men dere får vel bare prate sammen om det, så får vi håpe at dere finner en god ordning.

H*n er vel bare i overkant engasjert tenker jeg :P Men det tar litt av for min del. Det var ikke sånn jeg så for meg at dette foregikk. Mer som Siri nevnte, det er faktisk tispen som leter etter en hann. Og jeg trodde opdretter mente den gang at om h*n vet om tisper der ute som ser etter en hann/tispeeiere som kontakter opdretter, så skulle h*n undersøke nærmere om h*n faktisk mener det kan være en tispe som min hund kan passe i en eventuel parring og den type ting.

Vi har ett veldig godt forhold til våre valpekjøpere. Hannhundeierne spør oss om de får en forespørsel fra en tispe-eier. Jeg titter på det som trengs (sykdommer på linjene bl.a.) og svarer at "for meg ser det greit ut" (om ikke greit, så viser jeg til sykdommer som krysser linjene evt for mye HD/dårlig mentalitet o.l.), men at det er de selv som bestemmer. Jeg kan kun gi mine anbefalinger.Med mentalt sett mener du hva? Har rasen noen krav til tester/beskrivelser?

Jeg ville også ha kontaktet oppdretter ved en henvendelse, helt klart. H*n vet mest sannsynlig mye mer rundt denne tispen og oppdretteren :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...