Gå til innhold
Hundesonen.no

Dere som ikke fant drømmerasen ved første forsøk


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg er jo oppvokst med hund, og da jeg var liten hadde vi en blanding av doberman, rottis, norsk elghund og labrador, og en engelsk setter. Min første egne hund fikk jeg da jeg var 3år(jeg fikk ikke alt ansvaret, men måtte lufte og ordne så mye som mulig sjøl) Dette var en dunker hannhund med HD.. Neste hunden jeg fikk, var jeg vel 4-5 år og skulle velge en av valpene til kullet til pappa, det ble en til dunker. Neste fikk jeg da jeg var rundt 10 år tipper jeg; en strihåret dachs (jeg har for det meste fått hunder pappa har plukka opp som skal omplasseres av en eller annen grunn) en skikkelig bortskjemt dritthund i starten, hvor jeg faktisk ble redd for han :P men endte med å bli veldig fin når jeg først fikk tatt igjen med han. Neste hunden min fikk jeg da jeg var 14 og det ble en Aussie, en kjempe fin rase, men ikke noe jeg vil ha igjen med det første. Og så fikk jeg blandingen av Breton og pointer nå i november ifjor, veldig fornøyd med gemyttet, men kunne godt ha vært litt mindre aktiv :P

neste hund jeg prøver tror jeg nok blir whippet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo oppvokst med hund, og da jeg var liten hadde vi en blanding av doberman, rottis, norsk elghund og labrador, og en engelsk setter. Min første egne hund fikk jeg da jeg var 3år(jeg fikk ikke alt ansvaret, men måtte lufte og ordne så mye som mulig sjøl) Dette var en dunker hannhund med HD.. Neste hunden jeg fikk, var jeg vel 4-5 år og skulle velge en av valpene til kullet til pappa, det ble en til dunker. Neste fikk jeg da jeg var rundt 10 år tipper jeg; en strihåret dachs (jeg har for det meste fått hunder pappa har plukka opp som skal omplasseres av en eller annen grunn) en skikkelig bortskjemt dritthund i starten, hvor jeg faktisk ble redd for han :P men endte med å bli veldig fin når jeg først fikk tatt igjen med han. Neste hunden min fikk jeg da jeg var 14 og det ble en Aussie, en kjempe fin rase, men ikke noe jeg vil ha igjen med det første. Og så fikk jeg blandingen av Breton og pointer nå i november ifjor, veldig fornøyd med gemyttet, men kunne godt ha vært litt mindre aktiv :P

neste hund jeg prøver tror jeg nok blir whippet :)

Hvor er det blitt av f.eks. dachsen og aussien? Har du tre hunder?

Du har ihvertfall fått mye erfaring regner jeg med!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor er det blitt av f.eks. dachsen og aussien? Har du tre hunder?

Du har ihvertfall fått mye erfaring regner jeg med!

alle er døde, så har bare 1 nå :( men den dunkern jeg plukka ut fra valpekullet, hadde jeg i 12 år, så han levde mens jeg hadde dachsen og aussien. ja, mye erfaring jeg setter stoor pris på å ha fått, pappa har jo hatt hunder som har vært hans i tillegg til de jeg hadde :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

-Therese- her inne sa en gang noe som jeg følte veldig treffende; man kan treffe blink med en rase når man kjøper den, men så flytter blinken på seg.

Slik føler jeg det for mine raser. Mopsen er en herlig førstegangshund, hun er enkel, ufattelig treningsglad (faktisk! eller skal jeg si matglad?) og tilgivende.

Vårt hovedfokus da vi kjøpte Sita var å ikke ta oss vann over hodet for å så ende opp med en understimulert, gal hund. Så viste det seg jo da, at vi faktisk trives kjempegodt i tilværelsen som hundeeiere, og da begynte blinken å flytte på seg. Vi ville ha en større, mer allsidig rase, men en som fortsatt hadde noe av det samme gemyttet som mopsen. For ikke å snakke om en friskere og sunnere rase. Uva/pinscheren virker foreløpig å være helt perfekt. Hun er glad, ivrig, førerorientert og harmonisk, og vi håper hun vil være med på alle mulige sprell fremover :ahappy:

Akkurat sånn var det hos meg også. Mopsen ble litt for lite ettersom blinken flyttet seg. Han slet også veldig mye med sykdom, så det var en stor del av grunnen.

I stedet for Pincher (jeg vurderte faktisk den jeg og) valgte jeg Lancashire Heeler. Han er perfekt for meg nå, hva som vil skje når neste hund skal i hus aner jeg ikke. Mest sannsynlig har blinken flyttet seg enda en gang.

Om jeg vil ha rasene jeg nå har igjen vet jeg ikke. Kanskje en Mops når jeg blir gammel og grå. En Heeler til er jeg usikker på. Han jeg har nå er helt rett for meg, men da som individ. Så lenge jeg ikke får en lik av lille Heelertass vil jeg nok heller prøve noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første egne hund kjøpte jeg når jeg var 17 (sammen med samboeren min), og han var en blanding av dobermann/rottweiler. Vi angret aldri på valget av en så krevende blanding, men fikk svi for at vi ikke sosialiserte han nok når han var valp. Jeg lærte utrolig mye om hund og hundetrening på både godt og vondt med Elias.

Da han var 3 år bestemte vi oss for en litt mindre rase siden Elias var så enorm (66 kilo og 77 cm i mankehøyde). Vi lette etter en rase som tålte litt røff lek og som var like aktiv som blandingen. Valget falt på Dansk svensk gårdshund, og etter 1 år kom den andre gårdshunden i hus :)

3 uker etter hund nummer 3 kom i hus måtte vi avlive Elias pga beinkreft :( Det ble utrolig tomt og stille i huset etter at han ble borte, og vi har lenge vurdert frem og tilbake om vi skal ha en stor hund i hus igjen. Vi kunne godt tenkt oss en renraset Dobermann eller Rottweiler, men har blitt avskrekket av at disse to rasene ligger på topp 10 over de rasene som er mest utsatt for beinkreft. Derfor har vi lagt dette på is, og mest sannsynlig vil vi fortsette med gårdshund i fremtiden :)

Har jo tenkt litt på en mellomstor rase også, og det er labrador. Utrolig herlige hunder som godt kan bli vår "neste" rase hvis det en gang skal skje :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vokst opp med Berner og Beardis og det er raser jeg er veldig fonøyd med og som jeg kunne tenke meg å ha igjen, men kanskje til andre tider i livet enn der jeg er nå.

Begynte med Welsh fordi jeg falt for gemyttet og utseendet, spesielt allround mulighetene til en springer. Og det viste seg at hun var en kjempefin første egne hund som jeg har lært masse sammen med, som igjen gjorde at jeg ville ha hakket mer i neste hund. På en måte føler jeg at Kelpien passet meg bedre enn jeg kunne vite på forhånd, for jeg er så utrolig fornøyd med Balrog. Han har masse kvaliteter jeg setter stor pris på som jeg ikke tok hensyn til i rasevalget, men fikk med på kjøpet.

Nå er jeg kjempefornøyd med de to hundene jeg har, de dekker behovet mitt for hund kjempefint og jeg kan ha mye morro med de i flere år. Derfor blir det vanskelig å vite hva slags rase jeg skal ha neste gang, for det skal forhåpentligvis være minst 12 - 15 år til! Men tror jeg kommer til å ville ha begge rasene igjen senere hvis forholdene ligger til rette for det.

Edit: Svarte visst uten at jeg kjente meg helt igjen i tittelen til tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden, som vi har enda, ble ikke akkurat min drømmerase. Jo, Tassen er jo en flott liten tassetufs, han. Men desverre så skal jeg ikke ha denne rasen igjen. Han er utrolig bjeffete og ikke så særlig kosete. Leieboerne har to Tollere, som jeg virkelig kunne tenkt meg. Tanja får jo valper snart, og jeg har snart bursdag. :ahappy: Kanskje jeg kan få en valp til bursdagsgave? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte hundelivet med en schæfervalp men var uheldig med at han hadde sterk grad HD og måtte avlives bare fire måneder gammel. Etter det fulgte et par border collie-tisper før jeg endte opp med korthårscollie som nok er rasen "min". Selv om jeg foretrekker gjeterhundlynnet kunne jeg godt tenkt meg å prøve buhund som maskot en vakker dag. Buhunden er en sporty rase med et trivelig gemytt og som dessuten er utrydningstruet (jo flere som blir interessert i rasen og skaffer seg den det bedre). Og hvis jeg noen gang blir veldig sprek og aktiv mht til hundetrening så hadde ikke en ny schæfer av brukslinjer vært å forakte. Men det er nok bare på papiret; korthårscollien passer nok mitt aktivitetsnivå bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blinken min flytter seg stadig den :) Og jeg har egentlig mange blinker og! Men neste hunden blir definitivt ikke en BC, mest sannsynlig ikke gjeterhund en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om det finnes noen "drømmehund" for meg, da jeg liker å prøve ut forskjellig og det er så vanvittig mange spennende raser der ute.

Første hund var Jack Russell terrier, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kjøper meg en terrier igjen. :P Rett og slett fordi terrier-staheten er noe jeg ikke helt takler.

Nå har vi welsh corgi cardigan, og det er en rase jeg er stort sett fornøyd med hittil, og skal ikke se bortifra at det blir en til om mange år. Men først vil jeg prøve ut andre raser. Corgier er full av humor absolutt, alltid med på tull og tøys og de kan brukes til det meste innnefor rimelighetens grenser.

Først på listen står mynder. Saluki kanskje mest. Jeg føler meg veldig "tiltrukket" av selvstendige, elegante hunder som er rolige av natur og som det allikevel er mye futt i. Jeg har vært die-hard myndefan i lang lang tid, så jeg lurer mye på hvorfor det ikke ble mynde istedenfor Corgi da jeg og samboer skulle skaffe oss hund.. men vi begge var nok ekstremt corgifrelst på den tiden. :P Men som sagt, angrer overhode ikke!

Ellers har jeg veldig lyst på irsk ulvehund og grand danois. Tiden vil vise, dette er jo ikke aktuelt før om veldig mange år.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
    • Kan jeg spørre hvilken medisin hun gikk på? Har selv en hund på 3 år som allerede har fått påvist alvorlig grad av HD. Gått fast på Previcox hittil, men synes virkningen kan diskuteres. Ønsker gjerne innspill på smertestillende - ev injeksjonsbehandlinger som gir tilstrekkelig med lindring uten noe særlig bivirkninger. Vet en del av smertestillende som blir forskrevet i behandling HD og artrose blant annet er  NSAIDS som igjen gir ofte belastning på lever, og nyre over tid. Synes det er vanskelig å finne rette behandlingen da hunden er relativt ung.
    • Du kan nok ta det helt med ro ang. rosa nese.  Jeg har hatt flere valper med rosa nese og de har blitt fullpigmentert fram mot leveringstid, noen litt senere, men sorte har de blitt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...