Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan har det seg at du fikk akkurat DIN hund?


Artemis

Recommended Posts

Fra jeg var 14 har jeg vært fast bestemt på at jeg SKULLE en gang ha BullTerrier!

Mamma synes dette var helt uaktuelt..dette var jo en kamphund måtte jeg jo skjønne,stygge var de å :o

så etter mye om å men ble det ShiTzu for komfirmajons pengene, mamma hadde jo litt å si siden vi skulle bo under ho sitt tak.

Casper kom hjem å det endte med at jeg IKKE fikk ta han med når jeg flyttet ut :)

Han lever pensjonist tilværelsen hos mamma.

i 2006 flyttet jeg å samboeren min til en passelig plass for mitt hundehold..leste,leste å leste å ble bare mer å mer facinert av disse egge formede hundene :blink: begynte så smått å se etter oppdretter på Bullterrier.kom da over en med nyfødt kull,sendte mail om ønske om farget hannhund (litt mer info enn det da),men det viste seg at alle var tinget! nedtur.... men så kom contra beskjeden,kjøperne som hadde tinget den ene hannvalpen lot ikke høre fra seg eller svarte ikke..Så hørte de ikke noe mer fra de i løpet av dagen kunne jeg få han!

Innen dagen var omme hadde jeg betalt depositum på en vakker Sort/hvit Bullterrier Hann hund!!

Mamma fnøs av meg å lurte på om jeg var vel bevart, "det er jo bare kriminelle og narkomane som har sånne hunder for å tøffe seg,tenk hva folk tenker om deg da.." Yeah right tenkte jeg da,skal vel vise deg... :whistle:

etter 8 laaange uker kom Storm inn i livet mitt å hva pokker skal jeg gjøre uten han! Mitt alt! :wub:

Da hund nr 2 skulle i hus visste jeg at jeg ikke ville endre rase,men kanskje satse på en type som var smidigere,kvikkere å ikke fullt så tung! Miniatyr Bullterrier!

etter mye sniking i sverige da det ikke fantes noe særlig oppdrett av mini i Norge (synlig)

kom jeg plutselig over en annonse på finn om valpekull og forvert av disse små bøllene..i norge.. :)

etter mye mail ble det avtalt besøk å jeg var Solgt! tenk om jeg kunne få ha en slik liten vakker skapning..

Noen uker senere kjører jeg hjem med en "uskyldig" liten bulle frøken...

Å ja jeg har vært super heldig med oppdretter! å jeg har en "liten" plan i bakhodet om en liten mini valp etter hvert fra samme oppdretter..

Amy er blitt den lille Divaen i huset

BTW Mamma er nå frelst å hun har bøyd seg i støvet for "kamphundene" mine :lol:

hun ønsker seg faktisk en selv nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Vel familiens første hund, Geisha, skaffa familien seg fordi hun var gratis, og fordi hu var den eneste tispa som ikke var gitt bort, og ''oppdretteren skulle avlive den om ingen ville ha den. Jeg var 11 år, og var helt i ekstase! Blanding eller rase, det var det samme, for hund var hund i mine øyne. Og jeg har aldri angret på at foreldrene mine skaffa Geisha fordi hu var gratis. Takket være Geisha er jeg den hundegale personene jeg er i dag.

04052010111528d914ded5734796aa.jpg?86

Gamlemor Geisha. Lever i beste velgående den dag i dag.

Åra gikk, og i 2005 fikk jeg øye på aussien. En sånn ville jeg ha, etter mye krangel og masing, fikk jeg lov til å få egen hund. Og sparingen startet, men noe skjedde på veien, og det ble ikke aussie på meg likevel. For der, på finn.no, var den vakreste lille blåøyde valpen til sagls. Misty skulle den hete. Jeg var solgt. Så hund var planlagt, men ikke at det skulle ikke bli enda en blandingshund, så det var nok litt impuls. Misty var en liten særing, og jeg angra like mye som jeg ikke angra på at jeg kjøpte henne. For denne hunden lærte meg ekstremt mye om det å ha hund! Desværre ble hun bare 2 år.

180698_10150132054655091_721740090_8216831_5499711_n.jpg

Misty 26/12-05 - 14/02-2008

Da vi måtte la Misty slippe, var jeg utrøstelig. Men tanken om ny hund var likevel til stede, for hund kunne jeg ikke leve uten lenge av gangen. Var innom flere raser, men falt alltid tilbake på aussien. En litt skummel tanke, å kanskje skulle kjøpe et hyperaktivt bruksmonster, som jeg på en merkelig måte var overbevist om at passet meg. Ei på jobben hadde jo aussie, og jeg elsket den, så da tenke jeg hvorfor ikke? Hadde jo alt lest om selve rasen i 3 år, men linjer hadde jeg ikke peil på. Så det var her kollegaen min på jobbben, hjalp meg med å finne et greit valpekull hos en grei oppdretter. Så, rasen var nøye planlagt, men ikke linjene. MEN Jatzy er min beste venn. Vi er et team. Elsker den bikkja, og når hun en dag dør, så dør jeg nok sammen med henne. Iallefall en del av meg. Håpen jeg får ha henne lenge!

184823_10150142449620091_721740090_8322274_3976272_n.jpg

Værdens beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden min, Werner, var en engelsk springer spaniel. Han var slett ikke planlagt, men flyttet til meg da han var 6 år ca. Dette var vel i år 2001 sånn ca. Det var ei venninne av meg som eide han, men pga problemer med separasjonsangst flyttet han til meg som var alenemor og hjemmeværende. Han hadde jeg til han ble 10 år og måtte avlives.

Neste hunden, Rufus, kjøpte jeg helt på impuls av hun som eide gården jeg hadde hesten min oppstallet på. Han var blanding av border collie og picard og var født i 2005. Desverre ble han ikke eldre enn 10 mnd pga sterk grad hd. Skulle aldri mer ha hund sa jeg da.

Hesten min flyttet til ny stall og der ble det født ett kull med border collier i 2006. Jeg skulle jo ikke ha hund, men Tassen ble valgt ut da han var 4 dager gammel. Kan trygt si dette heller ikke var planlagt, men har aldri angret. Han er verdens beste :)

I 2008 ble jeg kjent med flatcoated retrieveren som rase og hun som eide disse ventet ett kull ett par mnd senere (2009). Jeg ble solgt og Domino ble bestilt. Dette var mer planlagt, det var en plan at jeg skulle ha en hund til, men noe impulsivt at det ble flat. Jeg ville ha en hund jeg både kunne bruke og stille ut.

Ex-It kjøpte jeg i 2010 og det er den mest planlagte hunden av de alle. Jeg visste jeg skulle ha en ny konkurransehund som på sikt skulle ta over etter Tassen og jeg visste det måtte være border collie. Jeg letet lenge før jeg fant ett kull jeg ville bestille valp fra og flaks for meg så var det en hannvalp til meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden min, Werner, var en engelsk springer spaniel. Han var slett ikke planlagt, men flyttet til meg da han var 6 år ca. Dette var vel i år 2001 sånn ca. Det var ei venninne av meg som eide han, men pga problemer med separasjonsangst flyttet han til meg som var alenemor og hjemmeværende. Han hadde jeg til han ble 10 år og måtte avlives.

OT, men ble han kvitt seperasjonsangsten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en spennende tråd! Mye morsomt her. Likte spesielt Siri som først ikke skulle ha fawn, så ble det fawn, deretter skulle hun ha fawn, men så fikk hun sort :)

Her var rasen ganske så tilfeldig valgt. Jeg var tolv år gammel og ønsket meg hund. Jeg hadde sett meg ut Papillon og Pomme fordi dem var søøøte! :P Hunden skulle brukes til agility, så mamma tok valget for meg og gikk for Papillon (tak gud for det, jeg hadde nok ikke orket pelsstellet til en pom :P ). Deretter var det å finne en oppdretter. Jeg ville nemlig ha sort/hvit Papillon så mamma måtte lete ganske lenge for å finne akkurat det til meg. Men hun hadde nok allerede bestemt seg for en oppdretter hun selv hadde vært i prat med en periode hun hadde sett på Papillon til seg selv. To måneder før bursdagen min bestilte mamma valp til meg, og ett år senere var valpen i hus. Foreldrene tror jeg ikke vi hadde så mye formeninger om. Vi hadde to kull vi kunne velge mellom, hvor foreldrene til det ene kullet var større i størrelse enn foreldrene til det andre kullet. Mamma ville at jeg skulle få en stor tispe, men jeg skulle få velge selv av alle valpene da vi kom på besøk til oppdretter. Det endte med valp etter de store foreldrene. Her hadde jeg sett meg ut en hannvalp som favoritt på bilder, en tispe uti fra samtale med oppdretter på telefonen, men endte opp med en helt annen valp fordi hun var den som klenget mest på meg og var tøffest. Det ble heller ingen sort/hvit valp, men det er jeg glad for den dag i dag. Syns de er kjedelige, jeg :D

2005_0815Image0054.JPG

Så rasen var litt tilfeldig, oppdretter var nøye planlagt, kombinasjonen var ganske så tilfeldig. Men en god første gangs hund har hun vært. Jeg har lært masse, og jeg elsker rasen. Kanskje en gang når jeg blir gammel så kommer det en til slik i hus.

Oktober09+127.JPG

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeinteressen har alltid vært der, spesielt siden jeg har hatt mye naboer som har latt meg få lov til å leke og gå tur med hundene deres.

Men egen hund fikk jeg ikke før jeg var 13. Jeg fikk klare regler om hva slags hundrase jeg fikk lov å velge, den skulle være under 30 cm høy og lite pelsstell. Jeg sto lenge fast på papillon, faktisk, men endte opp på Jack Russell terrier. Vi sniffet rundt på et par lokale oppdrettere, og kjøpte valp av en meget useriøs dame (funnet ut i ettertid, så klart). Egentlig skulle vi ha broren, en nesten helt hvit tass, men siden vi ikke var førstevelgerne av kullet, så ombestemte de som var før oss og tok han hvite.

Så da fikk vi den meget fargede lille tricolor-tassen, som het Aristoteles, Aristo som kort. Og han var alle tiders flotteste hund, helt til hormonene kom og vi fikk merke hvor sta en terrier faktisk er. :)

Men han er blitt en høflig herremann i en alder av 11 år, stort sett veldig frisk og leken til en gamling å være. Han bor den dag i dag sammen med min far fordi jeg ikke vil skille de to.

Hund nummer 2 var på en måte planlagt, men kom tidligere enn forventet. Jeg og kjæresten hadde i noen år i forveien låst oss fast på corgi cardigan. Og jeg var helt opphengt i blue merle. Vi sendte en mail til oppdretter om at vi var veldig interesserte, men at det egentlig passet litt dårlig med hund nå, så vi ville bare komme og hilse på. Oppdretteren hadde jo så klart et kull med valper da på rundt 2-3 uker. Vi kom inn døren, og var solgt. Vi bestemte oss for blue merle tispe nummer 1, og var bestemt på at det var henne vi ville ha.

Etter en tid så fikk vi en mail fra oppdretter om at hun egentlig vurderte å beholde valpen selv, men at vi kunne få kjøpe søsteren istedet. Det gikk vi ikke med på. :P Så vi endte som foreiere på Dakota istedet. Har aldri angret, Dakota er en helt fantastisk hårball med så utrolig sær personlighet jeg ikke har sett maken til. Kunne ikke vært uten henne!

Hund nummer 3 var også en smule impuls, selv om vi lenge tenkte på det. Oppdretteren hadde brukt favoritthannhunden til kjæresten, og han ville så gjerne ha avkom etter han. Vi ville ha tispe, og valgte oss ut en liten tricolor-utstillingsfeil tass. Hun måtte jo hete Montana, og har vist seg å være en smule mer håndfull å takle når det kommer til frykt og dårlig selvtillit, men jeg føler vi begynner å kanskje få litt mer dreisen på det nå enn hva vi hadde de to første årene.

Hund nummer 4 er dog under planlegging, jeg er fast bestemt på saluki, men det skjer ikke før om noen år når økonomi har gitt oss større bil og et hus med hage i landlige omgivelser, og at hundene vi har fra før av er noen år eldre og har "modnet" litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...