Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor driver du med utstilling?


Diffi

Recommended Posts

Men du skal jo være bra avsnøra i huet om du ikke klarer å lese av rasestandarden selv (som oppdretter)? Det er ikke akkurat rakettforskning de utstillingsdommerkursene, vil nå tro det er mange "hvermannsens" i Norge og ellers med mange års erfaring innen hunder som vel så godt kan avgjøre hvor rasetypisk noen er. Enkelte dommere har jo rett og slett ikke peiling på noen av rasene de dømmer, noe man jo opptil flere gang har sett uttalt her på dette foraet.

Så har du jo det at en god handler kan handle ei rævva bikkje til premier - hva er verdien i utstilling da? Sett rent utstillingsmessig?

Men at det er hobby, sosialt og kontaktskapende er det ikke tvil om :lol: Hva derimot selve verdien av premieringen er, det er nok en debatt på linje med religionsdebatter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke husker feil så hadde vi det slik at oppdretter gjerne ville vi skulle stille ut en gang eller to, i tillegg til at jeg hadde håp om å nå langt i agility og min mor om å nå langt med henne i lydighet, så da trengte vi en sløyfe om vi ville oppnå titler :P Nå viste det seg at jeg likte veldig godt utsilling, og den dag i dag driver jeg med det av den grunn :lol: Det vil jeg fremdeles gjøre.

Hmm, her var det noe jeg ikke hadde fått med meg.

Må man stille hunden for å få premier i agility?

Har tenkt å begynne med det etter hvert nemlig, men ikke tenkt på at han måtte være rasetypisk for å være god i agility :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, her var det noe jeg ikke hadde fått med meg.

Må man stille hunden for å få premier i agility?

Har tenkt å begynne med det etter hvert nemlig, men ikke tenkt på at han måtte være rasetypisk for å være god i agility :lol:

Han må minst ha en 2.premie for å oppnå championat i agility (og andre sporter) men man trenger ikke stille hunden for å få premier, nei, kun championat :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du skal jo være bra avsnøra i huet om du ikke klarer å lese av rasestandarden selv (som oppdretter)?

Kennelblindhet er det noe som heter, og er et ganske utbredt fenomen. Det finnes f eks mange ds'er jeg synes ser forferdelige ut men eier synes det er fryktelig rart at de ikke er championer for lenge siden.

Det er ikke akkurat rakettforskning de utstillingsdommerkursene, vil nå tro det er mange "hvermannsens" i Norge og ellers med mange års erfaring innen hunder som vel så godt kan avgjøre hvor rasetypisk noen er.

Det kommer helt an på. Dommerutdanningen i de skandinaviske landene er faktisk ganske så omfattende, og tar lang tid, mens andre steder får man autorisasjonene kastet etter seg.

Enkelte dommere har jo rett og slett ikke peiling på noen av rasene de dømmer, noe man jo opptil flere gang har sett uttalt her på dette foraet.

Jepp, men som i de fleste aspekter av verden så kan vi ikke få riktig alt slik vi vil i verden.

Så har du jo det at en god handler kan handle ei rævva bikkje til premier - hva er verdien i utstilling da? Sett rent utstillingsmessig?

En god handler kan ikke gjøre en dårlig hund god, men den kan fremheve dens beste sider. Dog vil en dommer som tar på hunden oppdage det ganske fort. Handlers rolle vil nok være avgjørende i tilfeller hvor hundene er ganske like, men ellers ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så har du jo det at en god handler kan handle ei rævva bikkje til premier - hva er verdien i utstilling da? Sett rent utstillingsmessig?

Men at det er hobby, sosialt og kontaktskapende er det ikke tvil om :lol: Hva derimot selve verdien av premieringen er, det er nok en debatt på linje med religionsdebatter...

Poenget er vel hvordan hunden premieres over TID av forskjellige dommere. Får den jamt med rødt/exellent er det en god hund, får den en fin blanding av fargene er det en mindre god hund. Det er bla derfor jeg er glad for at i Norge/Norden må hunden være minst 2 år for å bli champ, i f.eks USA/Canada er 3-4 majors nok, og en god unghund kan være champ som 7 mndr! Spes på store/giganter er dette hull i hodett, da de kan være "urstygge" som voksne, og slett ikke tittelen verdig.

Det er derfor man må se på premiering over tid, ikke bare for enkelthunden, men for hele kullet. Er de jamne? Er det stort sprik? Gjør de de bra i champklassen/btk/bhk når de blir eldre? Stilles de som veteraner? Hva med halvsøsken, er det far eller mor som gir jamnest avkom? Jeg har lært voldsomt av Emma her inne, og KAN nå lese dogweb med kritiske øyne, istedet for å bare se på en enkelt premiering/tittel. Dermed blir det er verktøy for de som brenner for en rase, og mer show og tjohei for andre.

Jeg er kjempeglad for alt det jeg har lært her inne om uts, for da kan jeg se på det med helt andre øyne enn jeg ville uten kunnskapen når jeg engang skal i ringen med egen hund.

EDIT: Jeg trakk fram Emma fordi hun skriver pasjonert, lettlest og lettforståelig og med dyp kunnskap. Mange andre har selvsagt skrevet kjempenyttige poster som jeg har lært mye av!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig var det tilfeldig at jeg begynte å stille hund. Skulle bare ha lydighetshund da jeg fikk Sari, men så lokket eierne hennes meg på utstillingskurs, også måtte jeg prøve det jeg lærte ut i ringen. Også ble jeg litt hekta.

Nå gjør jeg det for selvpining (har konkurransenerver som tar helt overhånd), fordi det er sosialt, for å få dommeres meninger om min hund, fordi det er sosialt og fordi det faktisk er gøy.

Det er også et fint sted å sitte og se på andre hunder, for å finne ut hvor min neste hund kanskje skal komme fra :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok. Så utstilling eller ikke har ikke noe å si for avlen i det hele tatt da? Fordi i avl så spiller jo gemyttet nesten mer enn utseende. Vel det varierer vel.. Mange oppdrettere samler jo på sløyfer omtrent.. :lol: Det ble liksom litt motsigende.. Sikkert jeg som ikke ser helt helheten her :P

At det er en sport for alle er jeg enig i :banana: Det er fint at alle får en sjanse.

Det var ikke det jeg sa.

Det jeg sa, var at den hunden som vinner mest behøver ikke å være den beste avlshunden. Men mange lar seg blende av prestisje og titler, og tror at de får knallvalper ved å bruke den hannhunden som vinner mest for tiden - og ser ikke at hannen har samme feil som deres middelmådige valper, og at samtlige valper trolig vil få like kuhaset bakpart og lyse øyne. For eksempel. Avl handler om å bruke hunder som er bedre enn rasegjennomsnitet, og sette sammen en hannhund og tispe som utfyller hverandres feil, ikke har større feil enn at en kan leve med det, har gode fortrinn og gjerne samsvarende type.

Utstilling er et verktøy for å få objektive vurderinger av avlsdyr og av avkom - som Line er inne på annet sted i tråden er brorparten av oppdrettere enten kennelblinde eller ukyndige. De aller fleste kull i Norge utføres av "hobbyoppdrettere". Derfor er utstilling et hjelpemiddel til å vurdere avlspartnere - om du får lese ti utstillingskritikker på en hannhund, kan du se hvilke feil og fortrinn som går igjen. Det kan hende det er han som ble nummer tre i klassen som har den gode fronten du trenger til tispa di, mens de moderate vinklene hans gjør at han ikke når til topps i utstillingsringen - hvilket ikke er et problem for deg, fordi tispa di har fantastiske vinkler bak og vil forhåpentligvis kompensere for at han bare er moderat.

Du spurte om det ikke var urettferdig at hunder som ikke skal brukes i avl "stjeler" premering fra de som skal brukes i avl - og det er det jeg mente er feil og at avl og utstilling ikke er relatert på den måten. En avlshund og et avkom trenger ikke titler, en vurdering av dommer får den uansett. Og det er disse vurderingene og premieringene vi går etter, i hvert fall vi som vurderer utstilling slik jeg synes det skal vurderes. Det vil si se på alle resultat (ett utstillingsresultat alene er i mine øyne verdiløst), se hva som går igjen i kritikken, og se hvordan hunden ligger på premieskalaen - er den fra det ene til det andre ytterpunktet, holder den seg stabil på en dårlig eller på en god premiegrad, osv.

Så må det også legges til at en kan legge lista ulikt for forskjellige raser. I en rase med lave påmeldingstall kan en stille høyere forventninger til titler og premieringer enn i en rase med høye påmeldingstall - fordi titlene vil henge høyere når det er større om beinet. En god avlshund må ikke nødvendigvis ha en tittel - men om en hund av en tallfattig rase sjelden gjør det bra på utstilling er det ikke fordi den har så stor konkurranse, men fordi den simpelthen ikke er en bra hund.

Det er derfor man må se på premiering over tid, ikke bare for enkelthunden, men for hele kullet. Er de jamne? Er det stort sprik? Gjør de de bra i champklassen/btk/bhk når de blir eldre? Stilles de som veteraner? Hva med halvsøsken, er det far eller mor som gir jamnest avkom? Jeg har lært voldsomt av Emma her inne, og KAN nå lese dogweb med kritiske øyne, istedet for å bare se på en enkelt premiering/tittel. Dermed blir det er verktøy for de som brenner for en rase, og mer show og tjohei for andre.

Jeg er kjempeglad for alt det jeg har lært her inne om uts, for da kan jeg se på det med helt andre øyne enn jeg ville uten kunnskapen når jeg engang skal i ringen med egen hund.

EDIT: Jeg trakk fram Emma fordi hun skriver pasjonert, lettlest og lettforståelig og med dyp kunnskap. Mange andre har selvsagt skrevet kjempenyttige poster som jeg har lært mye av!

:P:banana::P Tusen takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor? hmmm, mest for morroskyld. Konkuransen er spennende, og ikke minst det sosiale. Synes foreløpig at det er trivlig rundt aussie ringen, og det er morro med nye bekjentskaper. Man blir også mer kjent med rasen sin, og andre raser for den saks skyld. Nei, stiller ut for morroskyld, ikke fordi bikkja skal avles på eller er spesielt lovene. I mine øyne er hun værdens vakreste og beste hund, og da er det jo arti å vise hu frem også... (bryr meg ikke noe om hva andre synes om hu uansett hahaha)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er lett for eieren å se seg litt blind på hunden sin. Å få ulike typer dommere til å vurdere hunden er en fin måte å få en pekepinn. Det er mange dommere med veldig mye erfaring og som skriver bra kritikker. Det kan være ganske lærerikt. :lol: Selfølgelig er det dårlige dommere, popularitet og diverse som kan ødelegge, men tror generellt sett det er ganske OK bedømming rundt om.

Ang det å møte folk med rasen er i mitt tilfelle ikke så gjeldene. Det er få som møter opp som har grey, og det er veldig kjipt. Har sååå lyst å møte noen som vil snakke med meg! :P Er litt underernært på greytalk :P hihi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi det er gøy!

Etter å ha hatt blandingshunder i mange år hadde jeg et ønske om å kunne delta på utstilling.

Derfor kjøpte vi Hampus i 2006.

Vi var de eneste som stod på valpelista som var utstillingsinteresserte, så vi var heldige og fikk en hund som skulle vise seg å gjøre det bra på utstilling.

Så linja i kontrakten der det står at ioppdretter ønsket at Hampus skulle stilles 1-2 ganger i voksen alder har ikke vært noe problem å oppfylle.

Det at han gjorde det bra i ringen gjorde at vi fikk blod på tann og reiste mer og mer... :icon_redface:

Nå har vi 4 hunder som vi stiller / skal stille ut.

Og det meste av ferier og reiser som ikke er i regi av jobb, handler om utstilling.

Det har vel blitt en livsstil rett og slett.

Sånn med tanke på avel, så har Hampus på bakgrunn av godt gemytt, god helse og gode resultater blitt satt i avel.

Første kull er i underkant av 4 mnd, så det blir spennende å se hva han gir etter hvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi begynte bare fordi jeg mener at det er en grei ting å gjøre når man har en rasehund; å få bedømt hvordan han ser ut, og gi oppdretteren en bedømmelse på avlen. Samtidig er det også viktig for en liten ( i antall) rase som kooiker at flest mulig av de gode hundene kommer i avl, og en av kravene (eller mine krav) er at hunden har en viss kvalitet i forhold til standarden. Og et digert pluss er selvfølgelig sosialiseringen, som er kjempeviktig for en rase som min. Også var det jo et pluss at oppdretteren hadde vurdert han som en med godt potensiale og spurte oss direkte om utstilling var noe vi ville drive med...

Videre så gikk det jo så bra! Og når ting går bra så kan man jo ikke slutte:) Også begynte vi også å kjenne igjen folk, og prate med en del folk vi hadde møtt før, samtidig som det dukket opp flere og flere kooikere rundt ringen på mange utstillingen. Og da blir det sosiale en grunn også. Nå har vi nådd vårt første mål som var championatet, så nå gjør vi det bare for gøy herfra. Kanskje får vi et championat til fra et annet land, ellers så samler vi "opplevelser" og tar det som god sosial trening (både for hund og menneske;)

Det er også viktig for meg, som er engasjert i raseklubb osv, å bli kjent med folk og hunder rundt omkring, slik at folk føler at de blir sett og husket på av de som sitter i styre og stell, og utstilling er en av arenaene for dette. Samt at det også blir en arena for vurdering av tisper som kanskje en gang er potensiell "partner" for Linux. Det er ikke hovedsaklig derfor jeg drar, men når jeg vurderer hvem jeg sier ja til er det selvsagt et pluss at jeg har møtt hund og eier og har en positiv opplevelse med dem, samt også kanskje har sett dem i utstillingsringen og sett hvordan hunden forholder seg til en situasjon som utstilling er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Ja, hvorfor driver jeg med utstillng? :icon_cry:

Da jeg skulle ha hund, ville jeg ha en utfordring og en hund som jeg både kunne gå på ulike kurs med og bedrive mye fysisk aktivitet med.

Men utstillingsverdenen hadde ikke åpnet seg for meg på den tiden, så foreløpig var det en lukket bok jeg ikke hadde tenkt på å lese i en gang.

Oppdretter har ikke gått ut med at kjøperne skulle stille, men selvsagt blir hun jo glad om så mange som mulig gjør dette.

Så i min egen lille verden begyte jeg å utvide kunnskap ved pløying av bøker og startet på diverse kurs med friskt mot. Jeg visste at brodern Linux allerede hadde vist seg i ringen, og tanken på det kom litt snikende. Men det var ikke før frk EyeCandy startet å stille sin røde fare og med sin enorme entusiasme og glede for at jeg også burde henge meg på denne artige aktiviteten, at jeg for alvor tenkte at dette må prøves.

Ikke minst pga det sosiale for hunden (meg selv også for den sak skyld)men også med tanke på å få hunden bedømt av noen kyndige og dette med å bli håndtert av andre.

Jeg må flire litt av min debut, for jeg troppet opp i hallen uten noe som helst kunnskap. Selv etter å ha forsøkt å lese meg litt til ting, så kunne jeg jo seriøst INGEN ting...

Jeg kom meg ut i ringen da det var vår tur, løp rundt og gjorde noe i farten. Gud vet hvordan det egentlig så ut :icecream: Men, dommern syntes ikke Marvin var så vært og ga ham CK i alder av.hm.. kan han ha vært 1.5 år tro.. eller 1 år.

Folk gratulerte med fin debut (deriblant HHC, om hun husker det) og jeg var happy uten å vite så veldig mye hva det innebar. :icon_redface: Haha

Men det satte i gang det hele for min del. For det var jo så moro!

Som andre har nevnt, så vekker det et konkurranseinstinkt samtidig som at man treffer andre eiere av din rase og andre raser. Jeg glemmer aldri den dagen, og må le litt av det i etterkant.

Kooikermiljøet er lite, og her er det en fin anledning til å bli kjent med nye fra inn- og utland. Og på klubbens stand er det alltid trivelig å skravles litt.

Nå er han Norsk Champion og jeg har jo i bakhodet at dette er en hund som kan være fin å bruke i avl (Selv om en Champinjongtittel i seg selv ikke avgjør det da).

Og nå sitter jeg å planlegger utenlandsutstillinger, hvem hadde trodd det for snart 3 år siden da jeg ventet på min vakre lille loppe :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...