Avlive eller prøve å jobbe mer? (laaangt)

[fortvilet]

Beklager at dette blir langt. Jeg er veldig fortvilet nå og vet ikke min arme råd.

Jeg har en nokså stor hund av blandingsrase som jeg sliter mer og mer med. Han begynte ganske tidlig å utagere mot andre hunder, skateboards, sykkelvogner og sånn. Dette har vært et stort irritasjonsmoment, men allikevel til å leve med siden vi som regel ser at de kommer og kan ta forhåndsregler som å gå litt unna eller få ham ned i sitt. Det er ikke alltid at det fungerer, og da utagerer han ganske kraftig, noe som er ganske skremmende siden han er såpass stor (45 kg).

I det siste har han også begynt å utagere på folk helt uten grunn. Det begynte nok med at vi møtte noen som var tydelig redd for hunder og oppførte seg litt rart. Om han ble litt redd disse eller bare fant ut at han skulle prøve å skremme dem vet jeg ikke, uansett lykkes han selvsagt med å skremme dem skikkelig. Da følte han seg sikkert stor og sterk, og har begynt å utagere mot flere.

Dette synes jeg er vanskeligere å håndtere, for vi møter ganske mange når vi går tur, og det er helt umulig for oss å forutsi hvem han vil utagere mot. Ikke kan vi ha ham i sitt hver gang vi møter noen heller, for da kommer vi oss ikke av flekken.

Før gikk det sånn nogenlunde greit å gå med ham løs i skogen så lenge vi ikke møtte hunder, syklister eller skiløpere, men nå har han begynt å storme mot alle han ser og nibjeffe til dem. Han har også begynt å gå nærmere og nærmere, og jeg er ikke lenger trygg på at han "bare" bjeffer på dem (forstå meg rett her, jeg synes ikke at det er noe å ta lett på). Jeg frykter at han snart vil finne på å nafse litt i dem også.

Høres ut som en skikkelig gromgutt, ikke sant??

Problemet mitt er at han er egentlig det, en skikkelig gromgutt, altså. Han er ikke hverken aggressiv eller spesielt usikker av natur, og han har heller ikke opplevd noe spesielt negativt. Han har "bare" litt lav selvtillit, og har funnet en (fullstendig uakseptabel) måte å øke den på. Omtrent som en fjortisgutt som plager de andre ungene for å føle seg bedre selv.

Hadde han enda vært skikkelig sinna, eller generelt redd for alt, så hadde valget vært lett. Men i og med at det sannsynligvis ikke stikker så dypt fra hans side tror jeg at det burde være mulig å trene det vekk. Og da er jo jeg verdens største sviker om jeg velger å avlive ham i stedet for å jobbe med ham...

Men så er problemet at selv om vi er to voksne, så er begge to i full jobb i tillegg til at vi har barn og andre hunder som også skal ha sitt. Dermed har det vist seg veldig vanskelig i praksis å få tid til å trene nok med ham alene uten at det går utover de andre. Han har også en del fysiske småplager som gjør at det ikke er så lett å gi ham så mye fysisk mosjon som han trenger. Når vi nå ikke kan ha ham løs i skogen lenger tror jeg han kan få det temmelig kjedelig.

Men enn så lenge er hunden glad og fornøyd og ser ut til å stortrives hos oss, og da synes jeg det er ekstra bedritent av meg å bare avslutte livet hans... Samtidig kan vi ikke la ham fortsette sånn lenger siden han begynner å få status som nabolagets skrekk.

Omplassering er heller ikke aktuelt pga de fysiske plagene hans.

Vet mange her inne er ganske klare på at livet er for kort til å kastes bort på drittbikkjer, men jeg er av den bløthjerta typen som ikke orker å ta livet av en potteplante en gang, så jeg synes dette er skikkelig vanskelig.

Noen innspill?

[xxx12345]

Hvor gammel er han og hvilke raser er han blanding av?

Mange hunder får økt selvtillit av å gjøre ting de mestrer. Dette kan være f eks lydighet. Får han mental stimuli? Det er bedre trening for ham å gå spor enn å gå løs i skogen.

[Tonje]

Hva som blir riktig eller galt i denne situasjonen skal ikke jeg fortelle deg,det må du nok finne ut av selv. Jeg har selv hatt utagerende og redd hund og hos meg endte det med avlivning.Den hunden utagerte "bare" mot andre hunder og angrep dem om han fikk sjansen,men etter 3år med det og konstant årvåkenhet og stress i forhold til turgåing orka jeg ikke mer.

Det er jo noen her inne som har såkalte "drittbikkjer" og lever godt sammen med dem,så det kommer helt an på hva man selv orker rett og slett. Det krever jo sitt i forhold til trening om man velger den veien, og det trenger ikke alltid gå så bra det heller og da står man igjen med om man greier å leve med en hund som "bare er sånn" og har det fint med det.

Ønsker deg uansett lykke til uansett hva du måtte velge !

[Havana]

Du skriver at han har en del fysiske plager. Det er ikke plagene som gjør at han oppfører seg sånn? Det er mange hunder som begynner med (eller øker) den type adferd pga smerter.

[Benedicte]

Har du en belønning han liker skikkelig godt? Leverpostei, kjøttkaker etc?

Mat virker beroligende, det demper stress o.l. Dersom dette ikke sitter veldig dypt i han, så kan du prøve noe av det jeg gjorde med min labrador. Etter at gamlehunden vår døde forandret hun seg totalt og begynte å utagere mot en del mennesker, og hun gikk også "nærmere og nærmere". I dag skulle man overhodet ikke tro at hun har vært slik.

Min hund elsker mat, så hver gang vi møtte på folk på tur som hun potensielt kunne utagere mot, så dro jeg frem tubeost, kjøttboller eller hva jeg hadde av mat for hånden, og lot henne få jobbe med å få ut ost av tuben eller å få tak i kjøttbollene inne i hånden min. Samtidig som jeg lot henne jobbe for å få tak i maten trakk jeg meg ut av stien, slik at vi fikk en såpass stor avstand fra de passerende som jeg visste at hun ville "tåle" uten å utagere. Men jeg gikk ikke veldig langt unna, for hele poenget var at hun skulle se fremmede og få belønning også når hun hørte/så i øyekroken at de passerte forbi oss. Jeg måtte også passe på at hun ikke mistet interessen eller fokuset fra maten, for da begynte hun å utagere og var vanskelig å få ut av det. Trikset var å avlede henne før hun viste redsel/aggresjon. Vi holdt på med dette veldig lenge, og etterhvert slapp jeg å trekke meg ut av stien når det kom forbipasserende. Men jeg måtte hele tiden være obs på hvor det kunne komme mennesker, siden jeg måtte handle raskere enn henne når det først kom noen. Hørte hun menneskene før meg ville hun ikke komme på innkalling.

Gjennombruddet så jeg når vi var på tur i skogen helt alene, og det plutselig dukket opp noen på stien foran oss. Typisk setting hvor hun hadde klikket helt. Men hun snudde og galloperte forventningsfullt bort til meg for å få mat. Dette fortsatte, og vi fortsatte slik vi gjorde. Det tok lang tid, men til slutt fikk vi altså snudd frykten hennes til "meldingstrening". Møtte hun noe skummelt, så kom hun springende for å "bli avledet" i stedet for å utagere. Matglad som er ble hun etterhvert kjempeglad når det kom mennesker, for mennesker = mat fra mor. Deretter tok det ikke lang tid før hun fikk kjempegode assosiasjoner til fremmede, og nå er hun den mest sosiale og trygge hunden noensinne, og har ikke utagert på mennesker på kanskje 5 år.

Det trenger heller ikke å være mat man bruker, men mat er enkelt og får dessuten stressnivået ned. Er hunden glad i å leke kan man på den måten gi positive assosiasjoner til fremmede, men man kan også gjøre hunden enda mer stresset og lite selvbehersket, dersom han er litt usikker fra før.

Du sier jo at det å kommandere han i sitt fungerer. Har dere trent mye lydighet med han? Mange hunder føler seg trygge når de får en bestemt oppgave å gjøre. Man gir de et alternativ i stedet for at de får lov til å utagere, og hunden kommer i en "safemode".

Hvor lenge har han holdt på med utageringen, og har det hjulpet på selve problemet at dere har fått han til å sitte?

Jeg skjønner at det ikke er veldig effektivt å komme seg fremover når man stadig må kommandere hunden i sitt, men hva om dere klarer å få samme effekten av lineføring? Tren inn en skikkelig god kontakt mens han går ved din venstre side, og prøv å kommandere han på plass når dere passerer noen. Da kan dere gå fremover samtidig som dere passerer andre.

Er han understimulert pga skaden? Hunder som har mye energi får ofte større og lettere reaksjoner på ting. For eksempel er det vanligere at man får utagering tidlig på turen, enn dersom man har gått tur i 3 timer først. Om det er tilfellet med dere kan det være en hjelp til treningen. Slit han ut mentalt ved å trene spor eller lydighet, gå evt lang tur der hvor det absolutt ikke er noen mennesker, og SÅ kan dere oppsøke mere folksomme steder for treningens skyld.

og er trent mye lydighet med. Mange hunder føler seg trygge med en safesone

[fortvilet]

Tusen takk for svar så langt.

Han er drøye 4 år. Han er blanding av en del forskjellige raser. Mest golden, samt en del andre typiske enkle,familiehundraser. Ikke noe som skulle tilsi skarphet eller nervøsitet, i hvert fall.

Han får en del mental stimuli, men siden han har ekstremt mye drifter, motor eller hva man skal kalle det, blir det ikke nok. Prøver å gå noe spor, men det er vanskelig å få gjort det ofte nok siden vi som nevnt har mange å ta oss av.

Fysisk er det litt verre. Vi går mye tur i bånd, men det er vanskelig å la ham blåse skikkelig ut. En og annen joggetur går bra, men vi kan ikke gjøre det mye pga fysikken hans. Samme med sykling og ski selvsagt. Ski er også livsfarlig fordi han enten kaster seg hodestups til sida om vi passerer et dyrespor, eller skal ta alt vi møter av andre skigåere. Agility etc er også utelukket. Egentlig er det bare å løpe løs i skogen han kan gjøre uten å få vondt etterpå.

Så her blir det en ond sirkel: mye av drittadferden kan skyldes at han ikke får nok stimulering. Samtidig er det en hel masse vi ikke kan gjøre med ham fordi han enten ikke tåler det, eller fordi de sterke driftene hans roter oss opp i masse vanskelige situasjoner, sånn som skigåing som nenvt. Han er jevnt over vanskelig å kontrollere på tur i bånd også.

Jeg vet ikke hvor mye de fysiske plagene har å si. De tingene vi vet om kan vi holde i sjakk ved å ikke overanstrenge ham, men jeg vet ikke hvor mye de plager ham. Jeg utelukker ikke at det kan være noe mer i veien med ham, men vi finner ikke ut av det. Jeg tror ikke det plager ham mye, men det kan muligens ligge og irritere, eller hva man skal kalle det.

[mokken]

Det er nok stor fare for at hans fysiske plager går ut over adferd/psyke.

Jeg avlivet min pyrre i vår, den siste tiden så vi store adferdsendringer. Fra å være en veldig aktiv, treningsvillig og positiv gutt ble Birk irritabel og veldig fort sliten.

Jeg ville først og fremst ha tatt en tur til vetrinær å få kartlagt hvilke fysiske problemer hunden har. Så kan du deretter ta en avgjørelse på om det er mulig å gjøre noe med både kroppen og psyken hans.

Lykke til

[Ross]

Hm.. jeg ville sjekket ut plagene hos hunden hos en vetrinær, kanskje det er grunnen og er det det så er det rett og riktig å avlive. Har ikke hunden det godt i hverdagen er det ikke rart den blir litt syk i hode og mulig gjør mye rart...

MEEN... finner ikke dyrlegen noe som plager hunden din ville jeg kanskje sett på hvordan nettop DU håndterer hunden i det den utagerer mot andre mennseker og hunder osv.. ofte er det eier som gjør feil ved håndtering av situasjonen ved å faktisk "belønne" i hundens øyne noe vi mennesker IKKE mener å gjøre men det oppfattes slik og når dette pågår fler ganger og over kanskje år så er det ikke rart hunden fortsetter og mulig også gjør det mer.. ...

Fortell gjerne litt hvordan du opptrer ovenfor hunden i disse situasjonen, hva gjør du og hva gjør hunden.

Å hjelpe en hund uten å ha sett den i aksjon er ikke alltid lett men ønsker du allternatv å prøve er det bare å si i fra. Har trenet litt hunder og går også på hundetrener skolen til Turid rugaas.

Er selvfølgelig også mulig å få nr hennes om du ønsker så kan du diskutere problemet med hun før du bestemmer deg for noe;)

[simira]

Har dere gått noe kurs? Det høres ut for meg som at et passeringskurs eller privattimer hos en god instruktør som kan litt om adferd kan hjelpe mye her.

[fortvilet]

Igjen tusen takk for svarene.

Flere av dere spør om de fysiske plagene hans. Det mest synlige symptomet er periodevis stivhet og halting. Han er blitt røntget over mesteparten av kroppen, og det viser seg at han har litt forkalkninger i albuene og i ryggen. Det er ikke snakk om veldig mye, og det er usikkert hvor mye det plager ham i det daglige. Selv i perioder hvor han går som verst er han helt tulling på tur. Han har gått på rimadyl i lengre perioder uten noen spesiell effekt. Samme med cosequin (eller var det artroflex?) som jo skal virke smørende på leddene, det hjalp heller ikke noe særlig. Uansett er jo dette noe som ikke kan kureres, en kan lindre det til en viss grad, men han blir aldri bedre.

Jeg har også lurt på om det er noe annet som feiler ham i og med at han er så himla "ADHD"-hyperaktiv ute (inne er han helt rolig og avslappet). Jeg spurte dyrlegen om det var mulig å ta en blodprøve for å sjekke testosteron, stoffskifte og slik, men det var visst ikke noen vits i følge henne. Husker ikke helt begrunnelsen, men tror det var noe om at stoffskifte hadde visst ikke vist seg å ha noen særlig betydning for adferd allikevel, og testosteron var bare tull å måle siden man ikke ante hva normalverdien skulle være. Syntes det hørtes litt rart ut, men??

Bortsett fra det med blodprøvene er han sjekket ut på alle bauger og kanter, og vi har ikke funnet noe annet enn de forkalkningene jeg nevnte.

Vi som eier ham er absolutt ikke uerfarne med hund og hundetrening, om enn ikke på samme nivå som mange av dere her inne. Mye av de tipsene dere kommer med er de samme som vi har tenkt på, som for eksempel å trene spor for å øke selvtilliten hans, trene inn en alternativ adferd i møtesituasjoner osv. Det sistnevnte fungerer bare til en viss grad. For det første krever det at vi reagerer kjappere enn hunden, noe som ikke alltid er så lett. For det andre er det ikke alltid at det fungerer, og han utagerer allikevel. Da hender det også at han drar med seg de andre hundene, og da sliter vi i hvert fall med å beholde kontrollen.

Som nevnt er det største problemet at vi har flere hensyn å ta, hadde vi bare hatt den ene hunden hadde vi nok fint greid å trene vekk tullet. Men som det nå er må ofte en av oss ta seg av barna mens den andre går en tur med alle hundene, og da er det vanskelig å få trent den vanskelige hunden på en konstruktiv måte. Det er heller ikke så gjennomførbart å gå først en tur med ham og så en tur med de andre i vår hverdag.

Så problemet er nok ikke at han har for store problemer til å leve et godt liv, men at vi ikke har tid (og ork) til å jobbe nok med det... Hadde han bodd hos noen andre så kunne han sikkert vært en super hund... Men som sagt er det ikke aktuelt å omplassere ham heller siden han har fysiske issues i tillegg til utageringen.

Jeg har forresten sjekket ut både Gry Løberg og Gry Eskeland, men ingen av dem tar i mot konsultasjoner for øyeblikket. Har dere noen andre tips til eksperter som holder til i Østlandsområdet?

[Gjest]

Jeg har forresten sjekket ut både Gry Løberg og Gry Eskeland, men ingen av dem tar i mot konsultasjoner for øyeblikket. Har dere noen andre tips til eksperter som holder til i Østlandsområdet?

Jar hundeskole er ihvertfall sammarbeidspartnere med Gry Løberg, og har 2 årig problemhundtrenerutdannelse, IMMI, 2002-2003.

Redigerte inn utdannelsen.

[simira]

Elena på Hundeakadeiet og Knut på Familiehunden har god erfaring med lignende problemer.

[Iner]

Nina Håland fra hund i fokus driver med slikt.

[Marthe]

Ta kontakt med Østlie hundesenter. Få han mentaltestet hos de, og de gir deg råd ut i fra det. Dette kan jeg anbefale på det varmeste! De er ærlige, og sitter på vanvittig mye hundekunnskap

[Malamuten]

Jeg har selv en fryktagressiv hund på ca 45 kg pluss en til som ikke er redd, men som girer seg opp en del fordi den andre gjør det, er ikke så gøy med 90kg som røsker til samtidig, men synes det er for ille og avlive for det. Er jo glad i disse krapylene mine:) Men det er ikke gøy, og det blir slitsomt i lengden, spes siden jeg, som deg, har lite tid til og trene mye, og spesielt vær for seg. Blir stort sett tur sammen og da er det litt vanskelig og få trent skikkelig. Men har tatt meg sammen litt og begynt nå da, tar med meg masse godbiter på tur(helst pølse eller noe skikkelig godt) slik at når jeg møter hunder eller noe annet de reagerer på så går jeg litt til siden og komanderer sitt, eller jeg putter pølse forran nesa på de og distraherer mens jeg passerer det de reagerer på, litt etter hva det er. Funker bra for oss. Slik jeg ser det så trenger ikke turen være noe lengre tidsmessig fordi om man må stoppe hver tiende meter fordi dette er god mentaltrening og mine hunder er like slitne etter en slik tur som om de får løpe løse i 60 min.

Altså, jeg ville ikke avlivet pga adferden, men det er meg, du må bestemme det selv og det er ikke feil og avlive på det grunnlaget. Nå har jo din også forkalkninger og viss du ikke får gitt han den trimmen han trenger så blir saken litt annerledes.. Da er det nok for det første vanskelig og få bort adferden, og også litt urettferdig ovenfor hunden. Det kan jo også hende at forkalkningene er en stor del av grunnen til oppførselen og da bør han få slippe, synes jeg.