Gå til innhold
Hundesonen.no

Velge hund etter utseende eller egenskaper?


KristinR

Recommended Posts

De peneste hundene i mine øyne er husky, og heldigvis eier jeg en sånn ;-)

Min første brukshund (NBF/NRH tenker jeg på da, treningsmessig) ble en aussie. Jeg har bestandig vært svak for maller og hollender fordi jeg synes de minner mer om bygningen tiil en husky; mellomkort pels, høye, smidige, ståører m.m. Derimot ble det en aussie på meg. Mye fordi det var et sikrere kort siden jeg kjente bedre til rasen etter å ha bodd "oppå" to en god stund før jeg kjøpte egen. Og jeg følte at skrittet husky til malle kunne bli litt for stort. Derimot var jeg svært bestemt på at jeg skulle ha en sort tri aussie med lang hale, og endte opp med en red merle med stump... Jeg syntes han var en liten klump til han ble 2,5-3år, da ble han derimot veldig pen, i mine øyne i alle fall! Han passet meg veldig bra bruksmessig, og etterhvert også utseendemessig.

Når jeg skulle ha minsten nå så fant jeg ut at jeg skulle ha meg en av samme rase, og har kun gått etter bruksegenskaper. Farge spilte ingen rolle, og så lenge foreldrene var ok bygd var jeg fornøyd. Og det angrer jeg heller ikke på. Hun kunne hatt litt mindre pels, og vært litt høyere om jeg skulle forandret noe, men bruksmessig er jeg virkelig fornøyd til nå :-)

Så.. Jeg kan vel si at jeg først og fremst velger hund på bruksegenskaper, men skal jeg bytte rase så kan det nok hende jeg velger bort noen kandidater pga utseende og evt pels.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Vel, hadde du "giddi" å lest hva mange vettige mennesker har skrevet i denne tråden, så skal det ganske mye til for at du kommer til å synes DIN hund er stygg. Når du bor med hunden din, lever, ånder, drikker, spiser og bruker nesten hvert et øyeblikk av dagen med et individ, så blir du glad i det individet. For mange av oss handler det ikke om hvordan hunden ser ut utenpå - men hva som ligger i hunden.

For å snu det om: jeg synes man burde like hunden sin for HVEM DEN ER (inni seg) - når du skal bo sammes med den. Jeg kan f.eks velge å gifte meg med noen jeg synes er vanvittig vakker og attraktiv, men hvis dette individet krasjer med meg på et relasjonsmessig plan, så har det jo lite å si hvor pent og vakkert dette mennesket er på utsiden? Da kommer vi til å ha et dårlig samliv og ekteskapet vil nok etterhvert sluntre mot skilsmisse og separate veier.

Det er ikke noen som tvinger deg til å velge den styggeste hunden du vet om, men vi / jeg oppfordrer deg til å gi "de litt kjedelige / ukurante" hundene en sjanse. Det er alt jeg ber om. Du skal leve med hva som er inni hunden, ikke hva som er utenpå.

Det er hva som er inni hunden som elsker deg tilbake, det er ikke hva som er utenpå hunden. Og å potensielt velge bort en perfekt match med deg og ditt hundehold, bare fordi den var for stygg for deg .... ja det "grunnstøter" på sin egen sandbanke av overfladiskhet.

Jeg passer broren min sin Jack Russel Terrier og selv omjeg er blitt veldig glad i han så synes jeg fortsatt ikke at han er veldig pen.

jeg mener ikke at man må ta den man synes er mest vakker for da vill jeg kjøpt en husky på flekken. jeg mener at man kan finne en balanse mellom utseende og bruksegenskaper :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte hunden min etter utsendet først. Hadde aldri hørt om rasen før, men så et bilde og ble helt forelsket. Leste meg derretter opp om rasen, og snakket med mange forskjellige oppdrettere og hundeeiere. Etter mange måneder med tenking og drømming, kom jeg over valper til salgs og tok kontakt med oppdretter :ahappy:

Dette angrer jeg ikke på, for jeg har fått en hund som passer til meg, og er akkurat perfekt i mine øyne.

Tok jammen ikke lang tid for å sjarmere meg :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg brukte lang tid på å finne en rase som passet meg og kanskje jeg en gang kommer til å få meg en slik. Det var nemlig Cavalier. Jeg syns de er utrolig skjønne og så krever de ikke så enormt masse trim i tillegg til at jeg ikke liker for store hunder.

Men når alt kom til alt så hadde jeg aldri råd til å kjøpe meg en hund og slo derfor til da jeg fikk muligheten til å hilse på en tispe som skulle omplasseres og det var kjærlighet ved første blikk. En blanding mellom border collie og cocker spaniel har helt andre krav enn en cavalier men når hun maser etter tur så gjør det ingenting for jeg har veldig godt av det :ahappy: Hun har blitt barn nr 3 i huset her og er gullet til alle. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter mitt synspunkt så er det helt greit å velge etter utseende, man firer evt. av på egenskapene, men igjen kommer det an på hva man setter høyest. En hund som kun skal være til kos/jhobby, har kanskje ikke så mange krav til egenskaper som en hund man skal bruke til noe ala lydighet/agility/IPO osv osv osv

Da er det jo opp til en selv hva man ønsker å vektlegge og hvordan man ønsker å gå frem. Om man ser på utseende først, deretter leser seg opp på rasen og sånn for hver rase man liker utseende på, eller om man ser på hunder med passende egenskaper, og deretter velger den man liker best utseendemessig.

Dette er jo opp til hver og en, men jeg vil tro at det er oftere slik at de som ønsker hunden mer til kos/hobby bryr seg mer om utseende, enn de som har et mål innen visse hundesporter.

Personlig likte jeg virkelig ikke utseende på min neste rase, og jeg har også funnet en annen rase som helt sikkert kunne passet meg utmerket, men som jeg ikke liker utseende så veldig godt på. Men det er mulig jeg blir såpass vant til utseende på den rasen, at jeg engang ender opp med en slik en også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg for min del valgte hund ut i fra egenskaper. Og jo, jeg syntes rasen var ganske stygg, hvor de voksne så bedre ut enn valpene. Faktisk.

Uansett, så er jo dette forandret nå, og jeg synes ikke utseendet til rasen er så verst likevel.

Ideelt sett så burde alle kommende hundeeiere lese hundeleksikon fra perm til perm, før de bestemte seg for rase, og da lett etter raser som man faktisk kunne få dekket behovet til; og da ville man sannsynligvis ha funnet flere raser som passer til de kriteriene man har, og først da hadde det vært ok om man gikk for den med best utseende.

Som sagt, særdeles idealistisk tekning, og lite sannsynlig for at alle kommer til å gjøre det på den måten.

Men av de hundeeierne jeg kjenner, som valgte etter utseende, synes jeg de har klart seg bra, og eierne tilpasser aktivitetsbehovet etter individet, og ikke etter hva raseklubben proklamerer som en nødvendighet.

Det å eie og oppdra en hund, er ikke rakettforskning, selv om drøfting av rasevalg kan virke som at man banner i kirken hvis man tenker på en "for krevende" rase.

Hunder er tilpasningsdyktige, og jaggu meg er ikke vi mennesker det óg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker ikke hva jeg falt for først ved groenendaelen, om det var alle de morsomme historiene her inne eller om det var bildene. For meg er hele pakken viktig, det finnes raser som jeg ikke ville hatt pga utseende og raser jeg ikke vil ha pga bruksegenskapene - eller mangler på sådanne. Den perfekte hunden for meg ville vært en pointer- eller KV-kropp med belgerinnmat. :icon_confused: Personlig liker jeg aller best korthårede hunder (go figure?) av utseende, og det blir det nok mest sannsynlig neste gang. Så ja, utseende spiller en rolle, men vil aldri settes foran bruksegenskaper så lenge jeg driver såpass aktivt som jeg gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne blir stående på NRK TV-klipp til 22.november, bare i Norge:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/692724/

BBC produksjon: "hundens hemmelige liv"

Etter å ha sett denne , kan man spørre seg en gang til om man velger etter utseende eller egenskaper? Den såkalte "Cute-faktoren" forklares som særdeles høy, og det kan virke som en større øvelse i bevissthet om man klarer å velge etter noe annet enn "cute" :icon_confused:

Jeg vet at jeg gjorde det selv, i farta, på impuls nesten, når det gjelder den jeg har nå. "Feet er sin herre lik" sier man på mine kanter, dvs temperament, og det var nok det som gjaldt i dette tilfellet. Vi er like heftige og "gærne" begge to :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...