Hvor går grensen for hva man skal godta

[Bananen]

Når en hund uten provokasjon biter et barn. Da er det ingen vei ut uansett i mitt hode.

[pippin]

Men får virkelig frem personligheten sin med spydige sarkastiske utsagn...

Jeg hadde ikke akseptert slik oppførsel Blondiemamma. Ja hunden ble muligens skremt/vekket på en brå måte av en ukjent person, men jeg mener hunder bør takle slike situasjoner. De må kunne håndteres UTEN å bite etter folk uansett hvilken situasjon de er i.. Så lenge man ikke framprovoserer et bitt da. Men hva kan provosere til bitt? Alle hunder er jo forskjellige med forskjellige terskler, så jeg mener man må se an individ og situasjon.

Men samtidig så hadde ikke jeg stolt på en hund som hadde bitt en gang i livet sitt. Jeg ville ikke levd med en hund jeg ikke kunne stolt på.

[Juba]

Dette synes jeg er litt interessant, for jeg lurer på om dere automatisk mener at all bruk av munnen er "vold", siden det sammenlignes med at et menneske slår?

Ble litt uklart, men jeg kan gi et eksempel:

Familien hjemme har fortsatt tispa jeg vokste opp med, og jeg pleier å ta litt generelt stell på henne når jeg er der. Jeg kan ikke huske at hun har vært problematisk noengang i sosiale sammenhenger, hun er omgjengelig og trivelig. Men hun har et tonn med pels, og det har hendt om jeg har lugget henne hardt at hun har snudd seg og lagt kjeften rundt børsta/hånda mi. Ikke med noen som helst styrke bak, hadde jeg hatt blikket en annen vei ville jeg ikke engang merket at det ble gjort.

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

[Margrete]

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

Jeg synes ikke det, altså at hun er en drittbikkje. Det må være lov å si i fra at det er vondt, så lenge hun ikke legger tyngde i det. Hadde du gått derfra med blåmerker, og du er redd for å stelle, vel da er det noe helt annet

[Siri]

Hvordan ville dere reagert i denne situasjonen da? Du er på utstilling i utlandet og skal ta med deg en hund tilbake til Norge. Du kjenner ikke hunden så godt, men har tilbrakt noen timer sammen den dagen. Hunden er dønn sliten og sover i buret, men må ut av transportburet for å tisse og bli satt i bilbur før man reiser hjem. Hunden vil ikke ut av buret og man tar tak i halsbåndet for å få den ut. Da hugger hunden, gjentatte ganger! Er dette "ok" fordi hunden var dønn sliten og den ble vekket av ukjente mens den sov i sitt eget bur (terretorie) , eller er det en uaksebtabel oppførsel?? Jeg for min del har ikke klart å like bikkja etter denne oppførselen og hadde blitt meget fortvilet og overasket hvis det var Blondie som hadde gjort noe sånn...

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

[Guest 2ne]

Men får virkelig frem personligheten sin med spydige sarkastiske utsagn...

I en diskusjon hvor man snakker om hvor grensa går hen av hva man tåler av hundebitt, så går jeg ut fra at vi faktisk ikke snakker om tilfellene hvor man mishandler hundene til man fortjener å bli bitt.

Dette synes jeg er litt interessant, for jeg lurer på om dere automatisk mener at all bruk av munnen er "vold", siden det sammenlignes med at et menneske slår?

Hvis jeg dytter til deg i skuldra, har jeg slått deg da?

Ble litt uklart, men jeg kan gi et eksempel:

Familien hjemme har fortsatt tispa jeg vokste opp med, og jeg pleier å ta litt generelt stell på henne når jeg er der. Jeg kan ikke huske at hun har vært problematisk noengang i sosiale sammenhenger, hun er omgjengelig og trivelig. Men hun har et tonn med pels, og det har hendt om jeg har lugget henne hardt at hun har snudd seg og lagt kjeften rundt børsta/hånda mi. Ikke med noen som helst styrke bak, hadde jeg hatt blikket en annen vei ville jeg ikke engang merket at det ble gjort.

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

Nei, det er ikke en drittbikkje. En drittbikkje er en hund som går inn for å ta deg når du finner frem kammen. Som ikke tåler at du legger børsten bort i pelsen på den før den hiver seg rundt og biter etter hendene dine, enten du har lugga den eller ikke.

Det har noe med TERSKELEN for å bite å gjøre, selv om det kanskje er veldig vanskelig å forstå Og da mener jeg Å BITE, ikke å markere, ikke lekebiting, ikke at tanna slår bort i hånda di når dere leker, men et BITT, som i at hunden faktisk mener å skade deg. Den terskelen er ikke spesielt høy hos enkelte hunder - og det går på mentalitet. Enkelte hunder ville aldri funnet på å bite samme hva du gjør med de, andre hunder igjen tåler knapt at du er borte i dem uten at de glefser. Og JEG ville aldri hatt en hund som sistnevnte - der går MIN terskel. At andre vil ha bikkjer de er redd skal bite enten dem sjøl eller andre, det er dems valg..

[Juba]

Da er vi enige, Margrete og 2ne. Ikke har jeg spesielt vanskelig for å forstå heller.

[Gjest]

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

Deilig at det var en som mente det samme jeg tenkte.

[ingar]

Men mentalitet er arvelig, mer arvelig enn f.eks HD. Det burde du, en erfaren hundemann, vite. Så selv om en god hundefører kan gjøre en drittbikkje bedre, så er det fortsatt en drittbikkje - det er bare en veloppdratt og veldressert drittbikkje.

Ja det vet jeg så meget vel og det er derfor særdeles viktig å ikke kaste bort et verdifullt hundeliv på en "dritteier". Jeg har når sant skal sies etter snart et menneskeliv med hund, læring, trening og konkurranser og kursing, ennå tilgode å treffe på hva jeg vil karakterisere som "drittbikkje". Bare hunder. Ditto eiere har det ikke manglet derimot. Ellers så er jo arvilghetsfaktoren ved en hunds oppførsel og atferd ca 30 % - miljø og læring 60% og til slutt 10 % fordi det er en hund. Ellers dreier trening og læring, endring av atferd, seg om matmatikk.

[Siri]

Ja det vet jeg så meget vel og det er derfor særdeles viktig å ikke kaste bort et verdifullt hundeliv på en "dritteier".

Jeg er spent på hvordan man løser det...

[Pan]

Svaret er litt mer komplisert enn spørsmålet.

Hva som kan tolereres kommer an på hvor hunden bor.

Dersom hunden eksempelvis bor i en by mener jeg at terskelen for hva som kan tillates av adferdsproblemer må legges meget lavt.

Hunder som kan angripe mennesker har ikke noe i en by å gjøre uansett.

På landet er det litt annerledes, der kommer det an på forholdene på stedet og om den har kontakt med andre enn familien den bor hos.

[Aya]

Svaret er litt mer komplisert enn spørsmålet.

Hva som kan tolereres kommer an på hvor hunden bor.

Dersom hunden eksempelvis bor i en by mener jeg at terskelen for hva som kan tillates av adferdsproblemer må legges meget lavt.

Hunder som kan angripe mennesker har ikke noe i en by å gjøre uansett.

På landet er det litt annerledes, der kommer det an på forholdene på stedet og om den har kontakt med andre enn familien den bor hos.

Der er jeg faktisk veldig enig med deg, Pan! Har gått fra en leilighet i villastrøk til avsidesliggende gård på landet. Nå trenger ikke hundene mine noen gang møte mennesker utenom familien de. Det er ekstremt liten sjanse for at det kommer fremmede de må forholde seg til uten at jeg er der - det måtte isåfall være en innbruddstyv eller lignende. Vi har masse plass både ute og inne, og kan uten problemer holde hunden unna barn eller andre mennesker uten at det går ut over hundens liv. Det er klart at det er enklere med min ene hund, som er redd for barn i en viss alder, slik som vi bor nå - hvor hun aldri trenger å forholde seg til barn, enn om vi fortsatt hadde bodd i et villastrøk. Det er ikke et problem en gang, sånn som vi bor nå er det enkelt og greit bare en del av hennes personlighet, ikke noe vi tenker over i det daglige i det hele tatt. Jeg opplever henne ikke i det hele tatt som en drittbikkje eller problemhund, for det ER som sagt ikke et problem. Men, hvis vi hadde bodd sånn til at vi hele tiden måtte passe på fordi det var mye unger rundt oss, så kunne det jo blitt opplevd som et stort og hemmende problem.

Men sånn generelt sett vil en hund som biter mer eller mindre uprovosert (i sterke smerter eller i overslag regnes ikke som uprovosert i mitt hode, derimot synes jeg ikke ressursforsvar eller lignende er greit) aldri bli gammel her i huset.

[nighthawk]

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

Helt enig med Siri, det er en så presset og spesiell situasjon at reaksjonen er fullt forståelig.

[Guest 2ne]

Ja det vet jeg så meget vel og det er derfor særdeles viktig å ikke kaste bort et verdifullt hundeliv på en "dritteier". Jeg har når sant skal sies etter snart et menneskeliv med hund, læring, trening og konkurranser og kursing, ennå tilgode å treffe på hva jeg vil karakterisere som "drittbikkje". Bare hunder. Ditto eiere har det ikke manglet derimot. Ellers så er jo arvilghetsfaktoren ved en hunds oppførsel og atferd ca 30 % - miljø og læring 60% og til slutt 10 % fordi det er en hund. Ellers dreier trening og læring, endring av atferd, seg om matmatikk.

Aggresjon er arvelig, nervøsitet er arvelig, lydberørthet er arvelig. Det er ikke sånn at man tilfeldigvis har samme type dritteiere på alle hunder på enkelte linjer, eller? Og hvordan lærer du f.eks en hund å være så dritredd at den klapper sammen fordi at folk applauderer? Hva slags miljø er det man oppdrar en hund i, som klarer å gi den den redslen?

[Gjest]

Litt for enkelt å skylde på dritteiere ja... Vet om så utrolig mange flotte hundeiere som har gjort alt de kan, og alt det riktige - men hundene deres sliter likevel med forskjellige ting. Og det er absolutt ikke de som eier dem sin feil.

Motsatt kan en 'dritteier' ha en fantastisk hund som 'tåler alt' og fremdeles er like fantastisk og ukomplisert. Disse eierene har lett for å snakke nedlatende om førstnevnte eiere btw. For selv har de jo fått til alt perfekt så enkelt som bare det.

[Margrete]

Litt for enkelt å skylde på dritteiere ja... Vet om så utrolig mange flotte hundeiere som har gjort alt de kan, og alt det riktige - men hundene deres sliter likevel med forskjellige ting. Og det er absolutt ikke de som eier dem sin feil.

Motsatt kan en 'dritteier' ha en fantastisk hund som 'tåler alt' og fremdeles er like fantastisk og ukomplisert. Disse eierene har lett for å snakke nedlatende om førstnevnte eiere btw. For selv har de jo fått til alt perfekt så enkelt som bare det.

Ja det er lett å øse ut av seg skit, når man ikke har den type erfaring selv Og så så oppløftene for oss som har hatt drittbikkjer (nei unnskyld, det er jo dritteiere).

[ingar]

Aggresjon er arvelig, nervøsitet er arvelig, lydberørthet er arvelig. Det er ikke sånn at man tilfeldigvis har samme type dritteiere på alle hunder på enkelte linjer, eller? Og hvordan lærer du f.eks en hund å være så dritredd at den klapper sammen fordi at folk applauderer? Hva slags miljø er det man oppdrar en hund i, som klarer å gi den den redslen?

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

[Guest Gråtass]

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

Har du noen dokumentasjon på dette, for det strider totalt i mot alt jeg har lært. Skuddredsel er en av de få tingene vi faktisk vet at er arvelig i svært stor grad.

[Siri]

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

Jeg vil påstå at samtlige av disse "egenskapene" i høyeste grad er arvelige, men at miljøet bestemmer i hvilken grad egenskapene vil komme til syne.

[ingar]

Jeg vil påstå at samtlige av disse "egenskapene" i høyeste grad er arvelige, men at miljøet bestemmer i hvilken grad egenskapene vil komme til syne.

Eller også at fravær av disse egenskapene er arvlige og at miljøet kan styrke det fraværet men kan også fremprovosere dem.

[Mami]

Jada.. Det finnes folk som slår når de ikke klarer å gjøre seg forstått også, det er helt naturlig å bruke vold - en del av språket, rett og slett..

Tja... folk og hunder er ikke det samme, da. Vi er to forskjellige arter.

Selv om hundene er menneskeorienterte, så styrer de ikke sitt eget liv, og de kan ikke angi spesifikt hva som er problemet i en sam-tale med sin eier, og forvente å bli hørt. De har ikke muligheten til å google og lese seg til forståelse. De vet ikke at de kan få hjelp utenfra med ting som plager dem hjemme. De må leve i den verden VI som eiere har å gi dem.

De kan ikke argumentere for sine meninger, og kan (med mindre eieren er veldig oppmerksom på hundens sinnstilstand) bli nødt til å leve livet ut med en eller flere "ting" som de kunne ha tenkt seg annerledes.

Poenget: Det at hunden er underlagt individer av en annnen art, gir språkproblemer. Når hunden ikke blir hørt, uansett hvor mye den forsøker, kan den nå neste trinn i opptrappingen av dens adferd som følge av følelsene den bærer på - at den frustrert tyr til bitt. Mennesker har flere muligheter til å bli forstått av andre mennesker, enn en hund av et eller flere mennesker.

PS:

....

Hadde den vært istand til å kommunisere med menneske-ord, hadde den kanskje ordlagt noen slike ønsker:

--Ikke tving meg til å være en annen hund enn det jeg er. Jeg hater f.eks å leke med nabohunden, en skikkelig ekkel og kjip bølle! MÅ jeg gjøre det så ofte, i det minste - og kunne du ikke passet på litt så han ikke herjer såå fælt med meg? Gruer meg, jo.

--Jeg er så lei av å bli snublet på/dultet borti når jeg sover. Får aldri sove i ro,jo. Kunne jeg fått en annen liggeplass her hjemme (i et hjørne, helst) hvor jeg kan sove ut i fred når jeg er trøtt?

Og hadde den blitt hørt, og fått hjelp, hadde den kanskje aldri trengt å bli så redd/frustrert/lei at den bet.

....

Personlig, bruker jeg for mange ord, haha...

[Carro92]

Jeg har selv hatt en aggresiv hund som jeg avlivde i september. Han var utrolig menneskeskjær, men plustelig bare bet han en dame som gikk tett forbi, først trodde vi det var fordi hun tidligere har slengt etter han med kosten, men såklart vi fikk ordna med en mental test, men de mente han bare bare redd og usikker. Så vi passet bare på å holde han unna vanskelige situasjoner. Det gikk fint en god stund da jeg hadde han alene, men så skulle moren min passe han en uke, og han bet igjen(ifølge henne helt uprovosert og jeg fikk egentlig aldri svar på hva som skjedde..) så vi tok kontakt med oppdrettern om vi kanskje skulle avlive han, siden det kunne være det beste for han. Men hun ville prøve han selv for å se. Han gikk veldig fint med henne, så var det en dame som hun kjente veldig godt som ville ha Felix en liten tid. Det gikk vel 1 uke, før han bare bet henne. Så da var det rett opp å hente han, tok røntgen av hjernen og fant en nerve i klem som utløste aggresiviteten.. så da valgte vi å avlive han.. Veldig trist for han betydde mye for meg, men han hadde det ikke godt stakkar.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg røntget hjernen hans tidligere så kunne han sluppet alt dette. Så alle fremtidige hunder som viser den minste tegn til aggresivitet kommer til å bli røngtet!

[Stine Pernille]

Kan jeg komme med en eksempelsak?

Jeg er egentlig veldig i tvil i denne saken, om hvor grensen går. Mye fordi det var jeg som ble bitt kanskje?

I allefall. Passet en hund, samme hvilke hund det var. Han er ung og uferdig. Ble kontrollert av Ace som ikke takler jyplinger som prøver seg og forsvarte litt den andre hannhunden som var i denne settingen. Altså tre hannhunder. En kastrert på 5 år og to yngre hanner. Ace kan vi etterhvert utelate i denne situasjonen, da han ikke var tilstede da det skjedde.

Hunden jeg passet står bak meg, mens jeg sitter på en stein. Den andre unge hannhunden står to meter borte og de måler hverandre. Jeg strekker armen min ut, for å lage en sperring mellom passe-hund og den andre. Er ikke borti noen av hundene, men plutselig går passe-hund i armen min fordi han blir oppgiret. Han visste utmerket godt at det var meg, og det var et kjapt klyp. Ingen punktering eller noe, bare et saftig blåmerke og verk i noen dager. Gjorde han da dette fordi han var frustrert og skulle ta det som var i veien for å nå den andre hunden? Eller var det bevisst at han skulle ta meg?

Akkurat der og da, og i tiden etterpå tenkte jeg at dette er ikke noe å henge seg opp i. Men skulle det blitt akseptert i det hele tatt?

Nå for noen uker siden møtte jeg samme hund igjen. Jeg fikk en heller skremmende opplevelse da jeg så hvor mye aggresjon som lå i den hunden, da en stakkars skiløper skulle passere på 2 meters avstand. Eier mente det var gjeterinnstinktet... Men jeg er sannelig ikke sikker. Hadde hunden vært løs, kan jeg med hånden på hjerte si at han hadde gått i skiløperen. Hvordan vurderes den nå?

Jeg er usikker... Jeg verken tolererer bitt eller utagering på joggere, skiløpere, andre hunder etc når det gjelder mine hunder. Burde denne eksempelhunden blitt fulgt opp? Forblir dette kun en engangshendelse med tanke på bittet?

Hva tenker dere?

[Papillon]

Tja... folk og hunder er ikke det samme, da. Vi er to forskjellige arter.

Selv om hundene er menneskeorienterte, så styrer de ikke sitt eget liv, og de kan ikke angi spesifikt hva som er problemet i en sam-tale med sin eier, og forvente å bli hørt. De har ikke muligheten til å google og lese seg til forståelse. De vet ikke at de kan få hjelp utenfra med ting som plager dem hjemme. De må leve i den verden VI som eiere har å gi dem.

De kan ikke argumentere for sine meninger, og kan (med mindre eieren er veldig oppmerksom på hundens sinnstilstand) bli nødt til å leve livet ut med en eller flere "ting" som de kunne ha tenkt seg annerledes.

Poenget: Det at hunden er underlagt individer av en annnen art, gir språkproblemer. Når hunden ikke blir hørt, uansett hvor mye den forsøker, kan den nå neste trinn i opptrappingen av dens adferd som følge av følelsene den bærer på - at den frustrert tyr til bitt. Mennesker har flere muligheter til å bli forstått av andre mennesker, enn en hund av et eller flere mennesker.

PS:

....

Hadde den vært istand til å kommunisere med menneske-ord, hadde den kanskje ordlagt noen slike ønsker:

--Ikke tving meg til å være en annen hund enn det jeg er. Jeg hater f.eks å leke med nabohunden, en skikkelig ekkel og kjip bølle! MÅ jeg gjøre det så ofte, i det minste - og kunne du ikke passet på litt så han ikke herjer såå fælt med meg? Gruer meg, jo.

--Jeg er så lei av å bli snublet på/dultet borti når jeg sover. Får aldri sove i ro,jo. Kunne jeg fått en annen liggeplass her hjemme (i et hjørne, helst) hvor jeg kan sove ut i fred når jeg er trøtt?

Og hadde den blitt hørt, og fått hjelp, hadde den kanskje aldri trengt å bli så redd/frustrert/lei at den bet.

....

Personlig, bruker jeg for mange ord, haha...

Hva ville du sagt til dette her da?

ÅÅå, kos med meg, kos med meg! Jeg liker å komme bort til deg å få kos, det er så deilig. Ååå, akkuratt der jaaa, kjempegodt, SE TIL HELVETTE Å HA DEG VEKK DA DRITTMENNESKE!

Jeg har en sånn hund som dette som går fra å kose seg og vise alle tegn til at hun koser seg før hun i neste tienedels sekund knurrer og hogger etter hånden din Jeg har en hund som elsker allt og alle og tålererer og liker all type håndtering, og en som omtrent knurrer når man ser på henne bokstavelig talt, om hun finner det ekstremt ekkelt at jeg ser på henne. Andre ganger hopper hun opp på fanget for å kooose. Jeg har stor tro på at redsler og agressivitet er VELDIG arvelig, det kan jeg jo bare se på mine hunder som er de rake motsettningene av hverandre på den biten, men behandles likt og har hatt lik mengde sosialisering og miljøtrening.. Merkelig nok er det drittbikkja jeg har best kjemi med - uten tvil!

[ingar]

Hva ville du sagt til dette her da?

ÅÅå, kos med meg, kos med meg! Jeg liker å komme bort til deg å få kos, det er så deilig. Ååå, akkuratt der jaaa, kjempegodt, SE TIL HELVETTE Å HA DEG VEKK DA DRITTMENNESKE!

Det oppfatter jeg som menneskeliggjøring og en utrygg hund som ikke helt vet hvilke kriterier eller "spilleregler" som gjelder.