Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for hva man skal godta


ipadda

Recommended Posts

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

Men får virkelig frem personligheten sin med spydige sarkastiske utsagn... :icon_cry:

Jeg hadde ikke akseptert slik oppførsel Blondiemamma. Ja hunden ble muligens skremt/vekket på en brå måte av en ukjent person, men jeg mener hunder bør takle slike situasjoner. De må kunne håndteres UTEN å bite etter folk uansett hvilken situasjon de er i.. Så lenge man ikke framprovoserer et bitt da. Men hva kan provosere til bitt? Alle hunder er jo forskjellige med forskjellige terskler, så jeg mener man må se an individ og situasjon.

Men samtidig så hadde ikke jeg stolt på en hund som hadde bitt en gang i livet sitt. Jeg ville ikke levd med en hund jeg ikke kunne stolt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette synes jeg er litt interessant, for jeg lurer på om dere automatisk mener at all bruk av munnen er "vold", siden det sammenlignes med at et menneske slår?

Ble litt uklart, men jeg kan gi et eksempel:

Familien hjemme har fortsatt tispa jeg vokste opp med, og jeg pleier å ta litt generelt stell på henne når jeg er der. Jeg kan ikke huske at hun har vært problematisk noengang i sosiale sammenhenger, hun er omgjengelig og trivelig. Men hun har et tonn med pels, og det har hendt om jeg har lugget henne hardt at hun har snudd seg og lagt kjeften rundt børsta/hånda mi. Ikke med noen som helst styrke bak, hadde jeg hatt blikket en annen vei ville jeg ikke engang merket at det ble gjort.

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

Jeg synes ikke det, altså at hun er en drittbikkje. Det må være lov å si i fra at det er vondt, så lenge hun ikke legger tyngde i det. Hadde du gått derfra med blåmerker, og du er redd for å stelle, vel da er det noe helt annet :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ville dere reagert i denne situasjonen da? Du er på utstilling i utlandet og skal ta med deg en hund tilbake til Norge. Du kjenner ikke hunden så godt, men har tilbrakt noen timer sammen den dagen. Hunden er dønn sliten og sover i buret, men må ut av transportburet for å tisse og bli satt i bilbur før man reiser hjem. Hunden vil ikke ut av buret og man tar tak i halsbåndet for å få den ut. Da hugger hunden, gjentatte ganger! Er dette "ok" fordi hunden var dønn sliten og den ble vekket av ukjente mens den sov i sitt eget bur (terretorie) , eller er det en uaksebtabel oppførsel?? Jeg for min del har ikke klart å like bikkja etter denne oppførselen og hadde blitt meget fortvilet og overasket hvis det var Blondie som hadde gjort noe sånn...

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men får virkelig frem personligheten sin med spydige sarkastiske utsagn... :icon_cry:

I en diskusjon hvor man snakker om hvor grensa går hen av hva man tåler av hundebitt, så går jeg ut fra at vi faktisk ikke snakker om tilfellene hvor man mishandler hundene til man fortjener å bli bitt.

Dette synes jeg er litt interessant, for jeg lurer på om dere automatisk mener at all bruk av munnen er "vold", siden det sammenlignes med at et menneske slår?

Hvis jeg dytter til deg i skuldra, har jeg slått deg da?

Ble litt uklart, men jeg kan gi et eksempel:

Familien hjemme har fortsatt tispa jeg vokste opp med, og jeg pleier å ta litt generelt stell på henne når jeg er der. Jeg kan ikke huske at hun har vært problematisk noengang i sosiale sammenhenger, hun er omgjengelig og trivelig. Men hun har et tonn med pels, og det har hendt om jeg har lugget henne hardt at hun har snudd seg og lagt kjeften rundt børsta/hånda mi. Ikke med noen som helst styrke bak, hadde jeg hatt blikket en annen vei ville jeg ikke engang merket at det ble gjort.

Er det også ei drittbikkje da, eller har hunden lov å si fra når noe er vondt? Og med si fra mener jeg da slik hun gjorde, ikke noe mer. Må si at jeg igrunn aldri har tenkt på henne som en uforutsigbar eller farlig hund på noen måte, men jeg vet ikke jeg?

Nei, det er ikke en drittbikkje. En drittbikkje er en hund som går inn for å ta deg når du finner frem kammen. Som ikke tåler at du legger børsten bort i pelsen på den før den hiver seg rundt og biter etter hendene dine, enten du har lugga den eller ikke.

Det har noe med TERSKELEN for å bite å gjøre, selv om det kanskje er veldig vanskelig å forstå :whistle: Og da mener jeg Å BITE, ikke å markere, ikke lekebiting, ikke at tanna slår bort i hånda di når dere leker, men et BITT, som i at hunden faktisk mener å skade deg. Den terskelen er ikke spesielt høy hos enkelte hunder - og det går på mentalitet. Enkelte hunder ville aldri funnet på å bite samme hva du gjør med de, andre hunder igjen tåler knapt at du er borte i dem uten at de glefser. Og JEG ville aldri hatt en hund som sistnevnte - der går MIN terskel. At andre vil ha bikkjer de er redd skal bite enten dem sjøl eller andre, det er dems valg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

Deilig at det var en som mente det samme jeg tenkte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men mentalitet er arvelig, mer arvelig enn f.eks HD. Det burde du, en erfaren hundemann, vite. Så selv om en god hundefører kan gjøre en drittbikkje bedre, så er det fortsatt en drittbikkje - det er bare en veloppdratt og veldressert drittbikkje.

Ja det vet jeg så meget vel og det er derfor særdeles viktig å ikke kaste bort et verdifullt hundeliv på en "dritteier". Jeg har når sant skal sies etter snart et menneskeliv med hund, læring, trening og konkurranser og kursing, ennå tilgode å treffe på hva jeg vil karakterisere som "drittbikkje". Bare hunder. Ditto eiere har det ikke manglet derimot. Ellers så er jo arvilghetsfaktoren ved en hunds oppførsel og atferd ca 30 % - miljø og læring 60% og til slutt 10 % fordi det er en hund. Ellers dreier trening og læring, endring av atferd, seg om matmatikk.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret er litt mer komplisert enn spørsmålet.

Hva som kan tolereres kommer an på hvor hunden bor.

Dersom hunden eksempelvis bor i en by mener jeg at terskelen for hva som kan tillates av adferdsproblemer må legges meget lavt.

Hunder som kan angripe mennesker har ikke noe i en by å gjøre uansett.

På landet er det litt annerledes, der kommer det an på forholdene på stedet og om den har kontakt med andre enn familien den bor hos.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret er litt mer komplisert enn spørsmålet.

Hva som kan tolereres kommer an på hvor hunden bor.

Dersom hunden eksempelvis bor i en by mener jeg at terskelen for hva som kan tillates av adferdsproblemer må legges meget lavt.

Hunder som kan angripe mennesker har ikke noe i en by å gjøre uansett.

På landet er det litt annerledes, der kommer det an på forholdene på stedet og om den har kontakt med andre enn familien den bor hos.

Der er jeg faktisk veldig enig med deg, Pan! Har gått fra en leilighet i villastrøk til avsidesliggende gård på landet. Nå trenger ikke hundene mine noen gang møte mennesker utenom familien de. Det er ekstremt liten sjanse for at det kommer fremmede de må forholde seg til uten at jeg er der - det måtte isåfall være en innbruddstyv eller lignende. Vi har masse plass både ute og inne, og kan uten problemer holde hunden unna barn eller andre mennesker uten at det går ut over hundens liv. Det er klart at det er enklere med min ene hund, som er redd for barn i en viss alder, slik som vi bor nå - hvor hun aldri trenger å forholde seg til barn, enn om vi fortsatt hadde bodd i et villastrøk. Det er ikke et problem en gang, sånn som vi bor nå er det enkelt og greit bare en del av hennes personlighet, ikke noe vi tenker over i det daglige i det hele tatt. Jeg opplever henne ikke i det hele tatt som en drittbikkje eller problemhund, for det ER som sagt ikke et problem. Men, hvis vi hadde bodd sånn til at vi hele tiden måtte passe på fordi det var mye unger rundt oss, så kunne det jo blitt opplevd som et stort og hemmende problem.

Men sånn generelt sett vil en hund som biter mer eller mindre uprovosert (i sterke smerter eller i overslag regnes ikke som uprovosert i mitt hode, derimot synes jeg ikke ressursforsvar eller lignende er greit) aldri bli gammel her i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke dømt en hund som biter etter folk når den sitter inni et trangt lite bur og en vilt fremmed stikker hendene inn for å hente den ut faktisk. Jeg ville vel heller sett på hvordan hunden er til daglig? Har den bitt i andre håndteringssituasjoner? Jeg vil si at en slik situasjon som du beskriver er en veldig pressa situasjon for hunden (uavhengig av om den er sliten, trøtt, sur, eller whatever) og jeg kan faktisk forstå at den biter når noe tar tak i den i halsbåndet.

Helt enig med Siri, det er en så presset og spesiell situasjon at reaksjonen er fullt forståelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vet jeg så meget vel og det er derfor særdeles viktig å ikke kaste bort et verdifullt hundeliv på en "dritteier". Jeg har når sant skal sies etter snart et menneskeliv med hund, læring, trening og konkurranser og kursing, ennå tilgode å treffe på hva jeg vil karakterisere som "drittbikkje". Bare hunder. Ditto eiere har det ikke manglet derimot. Ellers så er jo arvilghetsfaktoren ved en hunds oppførsel og atferd ca 30 % - miljø og læring 60% og til slutt 10 % fordi det er en hund. Ellers dreier trening og læring, endring av atferd, seg om matmatikk.

Aggresjon er arvelig, nervøsitet er arvelig, lydberørthet er arvelig. Det er ikke sånn at man tilfeldigvis har samme type dritteiere på alle hunder på enkelte linjer, eller? Og hvordan lærer du f.eks en hund å være så dritredd at den klapper sammen fordi at folk applauderer? Hva slags miljø er det man oppdrar en hund i, som klarer å gi den den redslen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt for enkelt å skylde på dritteiere ja... Vet om så utrolig mange flotte hundeiere som har gjort alt de kan, og alt det riktige - men hundene deres sliter likevel med forskjellige ting. Og det er absolutt ikke de som eier dem sin feil.

Motsatt kan en 'dritteier' ha en fantastisk hund som 'tåler alt' og fremdeles er like fantastisk og ukomplisert. Disse eierene har lett for å snakke nedlatende om førstnevnte eiere btw. For selv har de jo fått til alt perfekt så enkelt som bare det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt for enkelt å skylde på dritteiere ja... Vet om så utrolig mange flotte hundeiere som har gjort alt de kan, og alt det riktige - men hundene deres sliter likevel med forskjellige ting. Og det er absolutt ikke de som eier dem sin feil.

Motsatt kan en 'dritteier' ha en fantastisk hund som 'tåler alt' og fremdeles er like fantastisk og ukomplisert. Disse eierene har lett for å snakke nedlatende om førstnevnte eiere btw. For selv har de jo fått til alt perfekt så enkelt som bare det.

Ja det er lett å øse ut av seg skit, når man ikke har den type erfaring selv :ahappy: Og så så oppløftene for oss som har hatt drittbikkjer (nei unnskyld, det er jo dritteiere).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Aggresjon er arvelig, nervøsitet er arvelig, lydberørthet er arvelig. Det er ikke sånn at man tilfeldigvis har samme type dritteiere på alle hunder på enkelte linjer, eller? Og hvordan lærer du f.eks en hund å være så dritredd at den klapper sammen fordi at folk applauderer? Hva slags miljø er det man oppdrar en hund i, som klarer å gi den den redslen?

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

Har du noen dokumentasjon på dette, for det strider totalt i mot alt jeg har lært. Skuddredsel er en av de få tingene vi faktisk vet at er arvelig i svært stor grad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aggresjon kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Nervøsitet kan være arvelig, men kan også være miljøbetinget. Lydberørthet er som regel arvelig. Skuddreddhet er som regel miljøbetinget. Forskjellen ser man på at det som er arvelig, vanskelig lar seg læres bort i motsettning til det som er miljøbetinget. Men lydberørthet kan habitueres..Joda jeg ser mange slike hunder med arvelig belastninger, men vil ikke karakterisere dem som drittbikkjer...

Jeg vil påstå at samtlige av disse "egenskapene" i høyeste grad er arvelige, men at miljøet bestemmer i hvilken grad egenskapene vil komme til syne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil påstå at samtlige av disse "egenskapene" i høyeste grad er arvelige, men at miljøet bestemmer i hvilken grad egenskapene vil komme til syne.

Eller også at fravær av disse egenskapene er arvlige og at miljøet kan styrke det fraværet men kan også fremprovosere dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada.. Det finnes folk som slår når de ikke klarer å gjøre seg forstått også, det er helt naturlig å bruke vold - en del av språket, rett og slett..

Tja... folk og hunder er ikke det samme, da. Vi er to forskjellige arter.

Selv om hundene er menneskeorienterte, så styrer de ikke sitt eget liv, og de kan ikke angi spesifikt hva som er problemet i en sam-tale med sin eier, og forvente å bli hørt. De har ikke muligheten til å google og lese seg til forståelse. De vet ikke at de kan få hjelp utenfra med ting som plager dem hjemme. De må leve i den verden VI som eiere har å gi dem.

De kan ikke argumentere for sine meninger, og kan (med mindre eieren er veldig oppmerksom på hundens sinnstilstand) bli nødt til å leve livet ut med en eller flere "ting" som de kunne ha tenkt seg annerledes.

Poenget: Det at hunden er underlagt individer av en annnen art, gir språkproblemer. Når hunden ikke blir hørt, uansett hvor mye den forsøker, kan den nå neste trinn i opptrappingen av dens adferd som følge av følelsene den bærer på - at den frustrert tyr til bitt. Mennesker har flere muligheter til å bli forstått av andre mennesker, enn en hund av et eller flere mennesker.

PS:

....

Hadde den vært istand til å kommunisere med menneske-ord, hadde den kanskje ordlagt noen slike ønsker:

--Ikke tving meg til å være en annen hund enn det jeg er. Jeg hater f.eks å leke med nabohunden, en skikkelig ekkel og kjip bølle! MÅ jeg gjøre det så ofte, i det minste - og kunne du ikke passet på litt så han ikke herjer såå fælt med meg? Gruer meg, jo.

--Jeg er så lei av å bli snublet på/dultet borti når jeg sover. Får aldri sove i ro,jo. Kunne jeg fått en annen liggeplass her hjemme (i et hjørne, helst) hvor jeg kan sove ut i fred når jeg er trøtt?

Og hadde den blitt hørt, og fått hjelp, hadde den kanskje aldri trengt å bli så redd/frustrert/lei at den bet.

....

Personlig, bruker jeg for mange ord, haha... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv hatt en aggresiv hund som jeg avlivde i september. Han var utrolig menneskeskjær, men plustelig bare bet han en dame som gikk tett forbi, først trodde vi det var fordi hun tidligere har slengt etter han med kosten, men såklart vi fikk ordna med en mental test, men de mente han bare bare redd og usikker. Så vi passet bare på å holde han unna vanskelige situasjoner. Det gikk fint en god stund da jeg hadde han alene, men så skulle moren min passe han en uke, og han bet igjen(ifølge henne helt uprovosert og jeg fikk egentlig aldri svar på hva som skjedde..) så vi tok kontakt med oppdrettern om vi kanskje skulle avlive han, siden det kunne være det beste for han. Men hun ville prøve han selv for å se. Han gikk veldig fint med henne, så var det en dame som hun kjente veldig godt som ville ha Felix en liten tid. Det gikk vel 1 uke, før han bare bet henne. Så da var det rett opp å hente han, tok røntgen av hjernen og fant en nerve i klem som utløste aggresiviteten.. så da valgte vi å avlive han.. Veldig trist for han betydde mye for meg, men han hadde det ikke godt stakkar.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg røntget hjernen hans tidligere så kunne han sluppet alt dette. Så alle fremtidige hunder som viser den minste tegn til aggresivitet kommer til å bli røngtet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg komme med en eksempelsak?

Jeg er egentlig veldig i tvil i denne saken, om hvor grensen går. Mye fordi det var jeg som ble bitt kanskje?

I allefall. Passet en hund, samme hvilke hund det var. Han er ung og uferdig. Ble kontrollert av Ace som ikke takler jyplinger som prøver seg og forsvarte litt den andre hannhunden som var i denne settingen. Altså tre hannhunder. En kastrert på 5 år og to yngre hanner. Ace kan vi etterhvert utelate i denne situasjonen, da han ikke var tilstede da det skjedde.

Hunden jeg passet står bak meg, mens jeg sitter på en stein. Den andre unge hannhunden står to meter borte og de måler hverandre. Jeg strekker armen min ut, for å lage en sperring mellom passe-hund og den andre. Er ikke borti noen av hundene, men plutselig går passe-hund i armen min fordi han blir oppgiret. Han visste utmerket godt at det var meg, og det var et kjapt klyp. Ingen punktering eller noe, bare et saftig blåmerke og verk i noen dager. Gjorde han da dette fordi han var frustrert og skulle ta det som var i veien for å nå den andre hunden? Eller var det bevisst at han skulle ta meg?

Akkurat der og da, og i tiden etterpå tenkte jeg at dette er ikke noe å henge seg opp i. Men skulle det blitt akseptert i det hele tatt?

Nå for noen uker siden møtte jeg samme hund igjen. Jeg fikk en heller skremmende opplevelse da jeg så hvor mye aggresjon som lå i den hunden, da en stakkars skiløper skulle passere på 2 meters avstand. Eier mente det var gjeterinnstinktet... Men jeg er sannelig ikke sikker. Hadde hunden vært løs, kan jeg med hånden på hjerte si at han hadde gått i skiløperen. Hvordan vurderes den nå?

Jeg er usikker... Jeg verken tolererer bitt eller utagering på joggere, skiløpere, andre hunder etc når det gjelder mine hunder. Burde denne eksempelhunden blitt fulgt opp? Forblir dette kun en engangshendelse med tanke på bittet?

Hva tenker dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... folk og hunder er ikke det samme, da. Vi er to forskjellige arter.

Selv om hundene er menneskeorienterte, så styrer de ikke sitt eget liv, og de kan ikke angi spesifikt hva som er problemet i en sam-tale med sin eier, og forvente å bli hørt. De har ikke muligheten til å google og lese seg til forståelse. De vet ikke at de kan få hjelp utenfra med ting som plager dem hjemme. De må leve i den verden VI som eiere har å gi dem.

De kan ikke argumentere for sine meninger, og kan (med mindre eieren er veldig oppmerksom på hundens sinnstilstand) bli nødt til å leve livet ut med en eller flere "ting" som de kunne ha tenkt seg annerledes.

Poenget: Det at hunden er underlagt individer av en annnen art, gir språkproblemer. Når hunden ikke blir hørt, uansett hvor mye den forsøker, kan den nå neste trinn i opptrappingen av dens adferd som følge av følelsene den bærer på - at den frustrert tyr til bitt. Mennesker har flere muligheter til å bli forstått av andre mennesker, enn en hund av et eller flere mennesker.

PS:

....

Hadde den vært istand til å kommunisere med menneske-ord, hadde den kanskje ordlagt noen slike ønsker:

--Ikke tving meg til å være en annen hund enn det jeg er. Jeg hater f.eks å leke med nabohunden, en skikkelig ekkel og kjip bølle! MÅ jeg gjøre det så ofte, i det minste - og kunne du ikke passet på litt så han ikke herjer såå fælt med meg? Gruer meg, jo.

--Jeg er så lei av å bli snublet på/dultet borti når jeg sover. Får aldri sove i ro,jo. Kunne jeg fått en annen liggeplass her hjemme (i et hjørne, helst) hvor jeg kan sove ut i fred når jeg er trøtt?

Og hadde den blitt hørt, og fått hjelp, hadde den kanskje aldri trengt å bli så redd/frustrert/lei at den bet.

....

Personlig, bruker jeg for mange ord, haha... :D

Hva ville du sagt til dette her da?

ÅÅå, kos med meg, kos med meg! Jeg liker å komme bort til deg å få kos, det er så deilig. Ååå, akkuratt der jaaa, kjempegodt, SE TIL HELVETTE Å HA DEG VEKK DA DRITTMENNESKE!

Jeg har en sånn hund som dette som går fra å kose seg og vise alle tegn til at hun koser seg før hun i neste tienedels sekund knurrer og hogger etter hånden din :getlost: Jeg har en hund som elsker allt og alle og tålererer og liker all type håndtering, og en som omtrent knurrer når man ser på henne bokstavelig talt, om hun finner det ekstremt ekkelt at jeg ser på henne. Andre ganger hopper hun opp på fanget for å kooose. Jeg har stor tro på at redsler og agressivitet er VELDIG arvelig, det kan jeg jo bare se på mine hunder som er de rake motsettningene av hverandre på den biten, men behandles likt og har hatt lik mengde sosialisering og miljøtrening.. Merkelig nok er det drittbikkja jeg har best kjemi med - uten tvil!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hva ville du sagt til dette her da?

ÅÅå, kos med meg, kos med meg! Jeg liker å komme bort til deg å få kos, det er så deilig. Ååå, akkuratt der jaaa, kjempegodt, SE TIL HELVETTE Å HA DEG VEKK DA DRITTMENNESKE!

Det oppfatter jeg som menneskeliggjøring og en utrygg hund som ikke helt vet hvilke kriterier eller "spilleregler" som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...