Gå til innhold
Hundesonen.no

Høst er bærtid


PsychoLynx

Recommended Posts

Jeg pekte engang på en stikkelsesbærbusk til Bridie jeg. Da fant hun ut at det kunne vokse mat på trær.

Jeg er redd dette ikke er det lureste jeg har gjort. For nå, som det er høst og bær overalt, så har jeg plutselig to hunder som knapt kan være utenfor døra før de er på bærtur.

EN ting er jo at de tømmer alt som er av bringebærkjerr på tur, før de evnt kaster seg over blåbær og tyttebær om de skulle rekke det. Noe helt annet er at de nå støvsuger gårdsplassen her for rognebær. (Og litt tidligere i høst spiste de opp steinene fra kirsebærene, etter at trosten hadde tatt selve bæret).

Vi våkner om morgenen nå av at trosten og skjæra koser seg med rognebæra. Og siden de ikke er av de mest ryddige spiserne, så er bakken full av bær når hundene kommer ut noe senere.

Idag har jeg holdt på i hagen i halvannen time. Jeg så ikke hundene, de var på bærtur under rognebærtreet.

Åssen takler de å spise noe så surt?

De MÅ da få vondt i magen?

OG hva med evnt bær som har begynt å gjære?

Det går også så langt at de hopper opp og forsyner seg med det de kan få tak i fra bakken.

Har de egentlig godt av det? De kan ikke være løs i hagen et halvt minutt før de gumler og koser seg.

Flere som har så ekstrem-bær-spisende hunder der ute?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:D Aïda spiser det meste av bær! Og nå som det ikke er mer bær her, har hun gått over til nyper :P Men har ikke sett henne spise rognebær enda. Rognebær gjør nok ikke mer enn løs mage i verste fall. Vi mennesker spiser jo masse rognebær! (jada, vet at hunder ikke tåler alt vi spiser!)

Tror en gylden regel er at bær som er giftige for oss er giftige for dem. Noen giftige bær er: barlindbær (røde), belladonnaurtbær (sorte), og tysbastbær (røde).

Og det verste som skjer når de spiser gjærede ting er at de sjangler litt, det skjedde med schæferen til mamma. Gikk og spiste råtne epler i hagen, og etterpå gikk hun sikksakk :D Men da snakker vi mengder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må trekke Hermes med meg hvis vi går forbi en busk med bær. Har ikke merket noen reaksjon på magen. Bringebær og tyttebær er favoritten. Blåbær tror jeg ikke han har oppdaget enda. Han kom over noen bær i hagen til naboen her hinn dagen, da var det ikke like enkelt å få han med seg videre. Aner ikke hva slags bær det var, men satser på at det ikke var noe farlig.

Det som er litt kjekt er at jeg kan bruke de som godbiter om jeg har gått tom på turen, og han er løs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ebba bullen oppdaga rognebær i fjor. Tidliger har hun smakt på endel andre bær og alt går ned på høykant.

Hun spiste veldig mye rognebær en periode, og jeg var litt skeptisk først med tanke på hvordan megen hennse ville reagere. Men det gikk helt fint. Merka ikke noe. Det skal legges til at hun har en fordøyelse som takler det meste da. :innocent:

Men bær er jo sunt, så er nok bare å spise på, men sikkert greit å ligge unna det som ikke er til for å spises.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke hatt så ekstreme bærspisere, men så har de ikke hatt like stor tilgang til bær heller. Brimi var vel den som spiste mest og var nødt til å bli bundet opp ved sin egen blåbærtue når vi var på bærtur, ellers forsynte han seg av bøtta eller spiste opp bærne rett før vi skulle plukke dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
    • Hva med vanlig cocker? Eller amerikansk cocker? 
    • Eurasier, og sannsynligvis pyrineer, er ikke hunder jeg vil anbefale om man har noe ambisjoner i hundesport. Bichon utgår på bjeffingen. Det er (heldigvis!) forskjell på raser, og det er en grunn til at noen raser går igjen, på godt og vondt. Av gruppe 1 har du jo colle, lang- og korthår. Det har vært noe mentale svakheter på dem, men jeg har inntrykk av at det bedres. Det er himla mye røyting og børsting. Og så vil jeg generelt sett fraråde sports/jaktvarianter av rasene. Alle disse er aktive bruksraser som tåler å brukes en god del uten å være hypervarianten. Noen av jaktvariantene har mye stress og dårligere mentalitet. Det er ikke alle som får dem til, og jeg synes helt ærlig at de bør være hos noen som jakter, eller minimum satser mye på hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...