Gå til innhold
Hundesonen.no

Berner sennen,,nakkeflekk...?


bamsen

Recommended Posts

Tegninger er bare et av flere moment som skal bedømmes.

Om du leser rasestandarden, vil du se at det står at det tolereres en liten flekk, mens en stor flekk er uønsket. Idealet er ren, sort farge - og altså ingen flekk.

Det kommer altså an på flekken på hunden, og dette igjen må måles opp mot hundens øvrige eksteriøre kvaliteter og hvordan den ellers virker bygget og konstruert på det nåværende tidspunkt.

Det er også stor forskjell på dommere - det er som sagt mange moment som skal med i en bedømmelse, og ulike dommere vil nødvendigvis prioritere forskjellig.

Jeg har selv en hund hvis tegninger ifølge rasebeskrivelsen er definert som en feil - men det er mye som kan være feil på en hund, og det må hele tiden bedømmes opp mot hundens helhet, øvrige feil og funksjonalitet. Det er heller ikke en stor feil, det er ikke snakk om mye overtegnet.

Få dommere har kommentert at hun har litt for mye hvitt, kun én dommer har trukket for det - men jeg har heller ikke løpt etter dommere som jeg vet er veldig strenge på tegninger, jeg er jo klar over feilen og trenger ikke betale for å få den beskjeden. Min hund har vunnet både cert og titler, så det er altså ikke umulig å stille en hund med fargefeil. Men da skal selvfølgelig hunden være god ellers - tegninger er ikke alt.

Hvor stor er nakkeflekken?

Bittesmå nakkeflekker i valpekassa vil kunne forsvinne når valpen skifter pels, små nakkeflekker vil virke mindre når de forsvinner i den sorte pelsen når den har fått voksenlengde.

For øvrig vil jeg som oppdretter aldri love noen at denne valpen vil bli en god utstillingshund, de skal forandre seg enormt fra de er åtte uker til de er fire år, og et godt utgangspunkt i valpekassa må slettes ikke bli som ønsket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den nakkeflekken vil da aldri forsvinne, når den på en så liten valp har så stor diameter.

Men en fem uker gammel bernervalp er jo ikke veldig stødig på beina enda. Jeg ville ikke valgt meg valp, om jeg ønsket en med utstillingspotensiale, før de var mye nærmere levering. Mye utvikling og endring kan skje på de neste ukene, og når de blir mer vant til å stå og gå får du et mer riktig inntrykk av hvordan de er. Jeg ville vurdert vinkler, hvor godt de står på beina selv (jo mindre hjelp de trenger, jo bedre), hvor lavstilte eller høystilte de er, kryss, beinstamme, hodeform, snute, bitt, testikler (om det er hannhund), bevegelser, tilgjengelighet, også videre. Det er mye en kan vurdere på en valp, og jeg ville bestemt meg senest mulig - om jeg hadde muligheten.

Men det kommer jo også an på hva du mener med utstillingshund - skal den stilles 2 eller 20 ganger i året? Hva er målet? Avlsklarering eller mestvinnende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nej vi er nå i utgangspunktet ute etter en familiehund men kunne tenkt oss å drive med litt utstillingen men ikke 20 ganger i året liksom :S vi vil jo selvsagt ha en best mulig hund men det er kjempevanskeligt når man ikke har peiling og vet ikke hva man skal se etter. Da må man bare stole på oppdretter og de fleste er vel til å stole på..eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke gå god for enhver berneroppdretter i landet - det finnes useriøse oppdrettere i vår rase som bare er ute etter lette penger, det finnes seriøse oppdrettere som mener alt godt men ikke strekker til på kunnskapsbasen, og det finnes seriøse oppdrettere med stor kunnskap. Det finnes oppdrettere som selv mener de er seriøse og kunnskapsrike, men som andre vil si er useriøse og kennelblinde. Også videre. Det finnes et stort spekter med mange stadier på skalaen, og det er selvfølgelig også et spørsmål om hva som er seriøs, hva som er kunnskapsrik.

Og slik er det for alle raser.

Uten å gå inn på konkrete oppdrettere, så er det generelle tips og råd en kan ta med seg.

Det er ingen kvalitetsgaranti å velge valp fra en oppdretter som følger raseklubbens avlsanbefalinger, men det er en pekepinn - hvis de ikke følger reglene, hvorfor ikke? Noen ganger har en oppdretter en veldig god grunn til å gå på tvers av reglene - virker begrunnelsen fornuftig? Link til avlsanbefalinger.

Sørg for å få treffe kullets mor, mentalitet er viktig og tispa kan prege kullet både godt og dårlig. Hvordan oppdras kullet, hva slags omgivelser har de, hva skjer i løpet av ukene de er hos oppdretter? Kan du få treffe andre hunder de har oppdrettet?

Hvis du er medlem av en klubb, kan du gå inn på Norsk Kennel Klubs DogWeb og gjøre litt research - både for å dobbeltsjekke informasjonen du får fra oppdretter, og for å granske litt selv. På DogWeb kan du finne røntgenresultat, utstillingsresultat, avkom og stamtavle på foreldredyr (om de er norske, selvfølgelig). Jeg anbefaler virkelig at du får deg tilgang til DogWeb, det er en bra måte å sjekke ut litt bakgrunn.

Ring raseklubbens valpeformidler for å sjekke kullet hos dem - kjenner de til oppdretter og avlsdyrene?

Hvis du ønsker en hund som kan stilles, hjelper det å se på hvordan foreldrene og deres tidligere avkom har gjort det på utstilling.

Få oppdretter til å forklare hvorfor du kan få den valpen, og få dem til å begrunne hvorfor den kan egne seg til utstilling. Det er en måte å sjekke om oppdretter er i stand til å se en hunds eksteriør, om de kan plukke ut en lovende valp eller bare gir deg en som ikke har fått eier.

Snakk masse med oppdretter, still spørsmål, still samme spørsmål flere ganger over tid for å sjekke om du får likt svar, vær litt kritisk og bruk sunn fornuft. Om du bor i nærheten - besøk valpene ofte for å sjekke hvordan de har det. Ikke gå ut fra at alle oppdrettere er seriøse. Den hyggelige mannen kan være en pengegrisk valpespekulant, og den barduse dama kan være en seriøs oppdretter med litt dårlig people skills.

Et annet tips kan være å kontakte den lokale avdelingen til raseklubben og snakke med folk der, få noen tips - kjenner de til denne oppdretteren? Foreldredyrene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...