Omplasseres grunnet manglende kjemi

[Djervekvinnen]

Valg av rase kan være en årsak for at folk ikke får kjemien. At rasen rett og slett ikke passer deg som person og erfaringsammenheng. Føler at ordet kjemi blir et mer godtatt svar i en omplasseringssak, enn å si at man har valgt feil rase.

Jeg ser jo at med Nitro har jeg alltid hatt en kjempeflott kjemi og jeg stortrives med han, uansett faser (slik som du beskriver Tora). Er mye mer tolerang mot han og ulydigheten hans, men med dobberne har det blitt mye mer jobb og fustrasjoner opp gjennom, noe som mest sannynlig har noe med rasen å gjøre og hvordan de er,kontra min personlighet, ergo vanskeligere å finne kjemien i begynnelsen.

[Margrete]

Valg av rase kan være en årsak for at folk ikke får kjemien. At rasen rett og slett ikke passer deg som person og erfaringsammenheng. Føler at ordet kjemi blir et mer godtatt svar i en omplasseringssak, enn å si at man har valgt feil rase.

Helt enig, og legger man på impulskjøp på toppen av feil rasevalg, så er det vel ikke bare kjemi man kan skylde på.

[Guest 2ne]

Valg av rase kan være en årsak for at folk ikke får kjemien. At rasen rett og slett ikke passer deg som person og erfaringsammenheng. Føler at ordet kjemi blir et mer godtatt svar i en omplasseringssak, enn å si at man har valgt feil rase.

Det er neppe så enkelt - ikke for meg ihvertfall - da den ene hunden jeg ikke hadde kjemi med er datteren til den ene jeg har kjempekjemi med. Det samme gjelder vel Carina, som har 3 hunder av samme rase, men mangler kjemi med bare en av dem.. Jeg har også hatt 3 stk av en annen variant av rasen, og de har jeg hatt kjemi med alle tre.. Så nei, det er ikke så enkelt som at det bare er snakk om valg av feil rase..

[Djervekvinnen]

Nei, men det kan være en av årsakene for at folk ikke får kjemien. Tror nok det er endel som velger feil rase, og gaper over mer enn de kan svelge, eller har et helt annet bilde av det enn de trodde.

Men ja, helt klart er det individforskjeller også. Det har jo du, og Carina erfart.

[Huldra]

Jeg kjenner jeg blir en smule provosert over de som mener at når man ikke har kjemi, så har man valgt feil rase. Nei, det er noe helt annet tenk! Rase handler om bruksegenskaper. Man kjøper en gitt rase fordi denne rasen har de bruksegenskapene man er ute etter. Det er nettopp derfor folk anbefaler rasehunder fremfor blandinger, fordi man vet hva man kan forvente å få. Neida, noen ganger får man ikke alltid det, og det kan forsåvidt føre til problem (som i Bambis tilfelle kanksje?), men så har du de av oss som har meget rasetypiske hunder men som likevel mangler kjemi!

Når det gjelder Aynï så var jeg bedre kjent med hva jeg kunne forvente å få, enn de aller fleste andre her på forumet når de kjøper hund. Det var overhodet ingenting som tilsa at jeg skulle få dårlig kjemi med henne. Men jeg fikk det likevel.. Jeg tror ikke rasen var problemet sånn sett, jeg kunne fint tenke meg en liten hobbyhund, en maskot som jeg kunne starte i kl 1 agility med, men sånn ble det ikke. Hun er ingen problemhund, så jeg kan ikke "skylde" på det heller. Og ikke er jeg allergisk.

Jeg tror dette med kjemi er så vanskelig å forstå, at de som ikke har opplevd det, faktisk ikke skjønner hva det er snakk om. Jeg hadde nok tenkt mitt i mitt stille sinn om noen hadde sagt at de manglet kjemi med hunden sin, hadde de sagt det for tre-fire år siden. Jeg hadde nok ikke skjønt det. Skulle ønske at folk som ikke har snøring på hva de snakker om, kunne holdt seg for god til å mene noe som helst om de av oss som opplever å mangle kjemi. Dere trenger ikke å synse om at vi har valgt feil rase, eller gjort for dårlig sjekking av linjer, eller skulle prøvd mer, eller gudene vet hva. Det er ikke det det handler om, og det vil dere antageligvis aldri forstå før dere en dag står i samme mørja selv. Forhåpentligvis skjer ikke det, men det er ikke noe man kan garantere..

[Raksha]

Er vel ingen som har sagt at feil rase ER årsaken til dårlig kjemi, uansett? Det ble sagt at det "kan være en årsak". Ser ikke hva som er galt i å si det.

[Huldra]

Er vel ingen som har sagt at feil rase ER årsaken til dårlig kjemi, uansett? Det ble sagt at det "kan være en årsak". Ser ikke hva som er galt i å si det.

Nei, da har de sannsynligvis bare valgt feil rase, ferdig med det. Kjemi er noe helt annet. Det går på tvers av raser, bruksegenskaper og sånt.

[Djervekvinnen]

Ja folk har en tendens å henge seg opp i enten det ene eller det andre. Jeg har selv skrevet at det KAN være en årsak, slik som andre eksemlper som er nevnt. Ja folk kan også ha dårlig kjemi med et individ. Føler det er litt "forsvare sitt valg" stemning her nå.. Enten liker man bikkja eller ikke, spøsmålet er vel om det er greit å omplassere fordi man ikke liker den. For noen er det nok enklere å gjøre det enn for andre. Kommer an på hundehold og syn til hver enkelt.

[Huldra]

Ja folk har en tendens å henge seg opp i enten det ene eller det andre. Jeg har selv skrevet at det KAN være en årsak, slik som andre eksemlper som er nevnt. Ja folk kan også ha dårlig kjemi med et individ. Føler det er litt "forsvare sitt valg" stemning her nå.. Enten liker man bikkja eller ikke, spøsmålet er vel om det er greit å omplassere fordi man ikke liker den. For noen er det nok enklere å gjøre det enn for andre. Kommer an på hundehold og syn til hver enkelt.

Nå må du bestemme deg hva som skal diskuteres! For hvis det går på om man "liker" bikkja, så skal jeg holde kjeft, sånt vet jeg ikke noe om. Jeg liker nemlig Aynï veldig godt jeg! Er det derimot snakk om kjemi, så har jeg noe å si, for det har jeg nemlig opplevd. Som jeg skrev i stad: de som ikke har opplevd det, skjønner antageligvis ikke hva det er snakk om. Og det står jeg på enda. Svarene man får her tyder i høyeste grad på det.

[Djervekvinnen]

Ja jeg føler ihvertfall at har jeg dårlig kjemi med noen, så liker jeg de ikke. Så for meg er det samme sak.

[Raksha]

Nei, da har de sannsynligvis bare valgt feil rase, ferdig med det. Kjemi er noe helt annet. Det går på tvers av raser, bruksegenskaper og sånt.

Ja, jeg ser dere skriver det. Men jeg kjøper faktisk ikke den helt - for hvor går grensa mellom å ha valgt feil rase - eller individ for den del, da en rase ikke er uniform - og mangle kjemi? Nei, jeg sier ikke at du valgte feil rase, det er det kun du som vet. Men jeg sier at jeg er rimelig sikker på at selv om jeg digger en rase så kan jeg kjøpe meg en hund av samme rasen, og ting ikke stemmer - og da spiller faktisk rasevalget inn.

[Huldra]

Ja jeg føler ihvertfall at har jeg dårlig kjemi med noen, så liker jeg de ikke. Så for meg er det samme sak.

Javel. For meg, og flere andre som snakker om "dårlig kjemi", så går det ikke på å like eller ikke like. Vi kan like hundene våre godt, men likevel mangle kjemi med de. Vi kan verdsette mange kvaliteter de har, men likevel ikke ha kjemi med de. Vi kan fint leve med de og de fungerer ypperlig i det hundeholdet vi har, men vi har ikke kjemi med de. Det er ikke problemhunder, eller feil rase, det er manglende kjemi. Det er ikke ulydighet eller unghundnykker, det er manglende kjemi. På den andre siden kan vi ha helt feil rase i forhold til hva vi ønsker å bruke tid på, og likevel ha knall kjemi. Vi trenger ikke oppnå det pøkk, og likevel ha kjemi. Hunden kan være ulydig og problematisk, men vi kan ha kjemi med de. Hunden kan være en dritthund som fungerer dårlig i hundeholdet og som krever enorme ressurser, og vi kan likevel ha kjemi med de. Problematisk eller ei, lydig eller ei, liker den eller ei, enkel og grei eller ei, oppnåelse av ambisjoner eller ei; sånt har ikke noe med kjemi å gjøre. Hvordan kan jeg si dette på en enklere måte som faktisk gjør at andre folk skjønner hva jeg mener?!

Ja, jeg ser dere skriver det. Men jeg kjøper faktisk ikke den helt - for hvor går grensa mellom å ha valgt feil rase - eller individ for den del, da en rase ikke er uniform - og mangle kjemi? Nei, jeg sier ikke at du valgte feil rase, det er det kun du som vet. Men jeg sier at jeg er rimelig sikker på at selv om jeg digger en rase så kan jeg kjøpe meg en hund av samme rasen, og ting ikke stemmer - og da spiller faktisk rasevalget inn.

Hvis en rase ikke er uniform, så har du sannsynligvis ikke sjekket linjene godt nok til å vite at de linjene du kjøpte fra er de du vil ha fra. Jeg har jo eksempelvis forstått at en BC ikke er en BC, det er viktig hvilke linjer du kjøper av. Og da kommer aspektet med blandingshundavl mer inn i bildet; det er jo mer usikkert hva man da får. Hvis en rase derimot er uniform, du har sjekket linjer og du vet du vil ha rasen og har kanskje hatt flere før, men ting funker ikke - så kan det være individet du ikke har kjemi med. Det kan forsåvidt være du ikke har kjemi med det andre individet heller (hvor rasen ikke er uniform), men det er altså ikke det samme som at man har valgt feil rase/blanding.

[Tora]

Ja jeg føler ihvertfall at har jeg dårlig kjemi med noen, så liker jeg de ikke. Så for meg er det samme sak.

Det må jo være enormt slitsomt i f.eks jobb å mislike folk man ikke nødvendigvis har superkjemi med.

Opplever iallefall stadigvekk at man mangler kjemi med folk men kan jo likevel se de positive sidene personen har og samarbeide utfra det - selv om det ikke ville vært personen jeg velger å tilbringer fritiden med.

[Shilamon]

Støtter tanken om at bruken av "dårlig kjemi" som grunn for opplassering kanskje er en trendsak, men jeg tror egentlig ikke jeg er i mot den som grunn. Mer i mot "allergi" da, er det virkelig så få potensielle hundeiere som ikke tidligere er eksponert for hund og blir allergiske? hmm

Om jeg faktisk hadde kjøpt meg en hund der kjemien var så dårlig at jeg følte behov for å omplassere den hadde jeg gjort det uten problemer (utover at det er trist å gi opp en hund og slike ting). Funker man ikke sammen funker man ikke sammen og da vil man møte på masse problemer som skaper frustrasjon for begge parter, uavhengig av ambisjoner. Da tror jeg det er bedre for alle at hunden kommer til ett nytt hjem som kanskje er riktigere for den hunden. Men ikke usett eller uten prøvetid for alle...

[Djervekvinnen]

Det må jo være enormt slitsomt i f.eks jobb å mislike folk man ikke nødvendigvis har superkjemi med.

Opplever iallefall stadigvekk at man mangler kjemi med folk men kan jo likevel se de positive sidene personen har og samarbeide utfra det - selv om det ikke ville vært personen jeg velger å tilbringer fritiden med.

Ja det er slitsomt! Men det finnes ulike grader av det, og noen har jeg ikke så mye kjemi med, men kan omgås helt vanlig og problemfritt med, andre(heldigvis ikke mange) har jeg skikkelig dårlig kjemi med, og man går ikke overens og man møter på gnister og uenigheter med jevne mellomrom, total kræsj. Jeg er nødt til å ha en viss grei kjemi med de jeg jobber med, ellers går det ikke i lengden. I forrige jobb slet jeg med veldig dårlig kjemi mellom en medarbeider jeg jobbet tett med, og jobben i seg selv var kjempebra, perfekt, men pga personen ble miljøet ødelagt og jeg slutta gladelig. (litt OT, men kanskje litt relevant alikevel )

Så kjemi kommer i ulike grader, det kan enten gå seg til, læres å omgås med, eller overhodet ikke. (og gjør det ikke det, er det oftes andre ting involvert i bildet som påvirker dette, både menneske og hundeverdenen)

[xxx12345]

For min del så syns jeg skjemien til hunden har MYE å si. Det er da virkelig ikke like gøy å trene hunden i lydighet(om det er det man eks ønsker) om biskja bare ser dumt på deg bare ved tanken. Og klarer man ikke å ha glede over jobben man gjør med hunden (tenker da på alt av hundehold), så mister man jo mye av innteresen og ting blir bare værre.

Jeg har gitt bort en hund - dog til et familiemedlem - på grunn av "manglende kjemi", det vil si: Hunden ville helst slippe å trene, og det var trene jeg ville. Vi passet rett og slett ikke sammen på noen som helst måte (jeg kjenner meg veldig igjen i det Huldra skriver om Aynï). Hunden har fått det perfekte hundeliv og er høyt elsket der den er nå. Hunden var heller ingen problemhund - snarere tvert imot - så den kunne nok fått det godt hos mange.

Går ikke det mer på om individet passer til den oppgaven man ønsker å utføre med den? Og jeg skjønner veldig godt at det ikke passer med en hund som ikke passer til oppgaven - om det nå er lydighetschampionat eller noe annet.

Jeg tror at det ofte bunner i forventninger. Kanskje har man hatt et eller flere individer av samme rase før som man har kommet langt med, man kjenner et eller flere individer som har kommet langt, eller man har sett det. Av dette bygger man forventninger som ikke alltid innfris, noe som igjen gjerne kan skape frustrasjoner og dermed er man ikke på bølgelengde med pelsen.

[Eloyn]

Jeg tror det er veldig vanskelig for noen som ikke har opplevd dårlig kjemi med en hund å vite helt hva det går ut på? I mine ører høres "dårlig kjemi" ut som en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med en hund man ikke lenger vil ha fordi ting ikke ble akkurat slik man hadde tenkt seg. Jeg har aldri oppevd det selv, så kan jo være helt annerledes, jeg vet ikke. Men hvis hunden fungerer greit og ikke har noen problemer og man liker bikkja, som huldra beskriver - ser jeg helt ærlig ikke behovet for å omplassere. Men om det er andre ting som spiller inn og det er tydelig at hunden ikke trives og kan få det bedre et annet sted, så syns jeg omplassering kan være greit. Men selv da først etter at man har gjort det man kan for at hunden skal trives.

Mulig jeg er sær, men jeg ser på en hund som et familiemedlem, og jeg ville ikke omplassert ved mindre det var desidert absolutt siste utvei, og da ihvertfall ikke pga "manglende kjemi" eller fordi det "ikke gikk så bra på utstilling som jeg håpet". Man kan ha flaks og uflaks når man skaffer seg valp, men sånn i utgangspunktet er man vel klar over det og er instillt på å ha hunden hele dens liv uansett? Selvfølgelig er det også situasjoner det er greit å omplassere, hvor man ikke har noe annet valg. Men jeg personlig syns ikke at manglende kjemi alene er en god nok grunn.

[Sanne]

Jeg tenker som Huldra her egentlig. For med Bamse har jeg ikke kjemi i det hele tatt, ikke et fnugg av det heller rett og slett. men fy steike som jeg elsker den hunden og kunne aldri sett for meg et liv uten ham uansett. og vi har et godt bånd oss imellom, det er bare kjemien som ikke er der.

Med forrige lundisen vår så hadde jeg veldig god kjemi. Han var sånn sett en skikkelig drittunge rampete, ulydig, tispegal, og med skikkelig dum og deilig tendenser osv. Men det var ingenting som kunne klare å irritere meg ved han! Og han var bare verdens beste og min once in a lifetime hund! Nå er det ikke stort som irriterer meg med Bamse heller da, lille vakre, herlige krølltoppen! Med Bamse er det samboer som har kjemi!

For meg er kjemi det lille ekstra! Ikke noe man jobber seg fram til, eller som vokser seg til. Det er noe helt spesielt!

[Bambi]

Ja jeg føler ihvertfall at har jeg dårlig kjemi med noen, så liker jeg de ikke. Så for meg er det samme sak.

Da tror jeg du burde endre oppfatning. Min samboers venninner/venner for eks; jeg liker dem, noen er jeg glad i, men å gurimalla hvor dårlig kjemi det er imellom oss! Vi hadde nok ikke vært venner hadde det ikke vært for sambo og vi tilbringer ikke tid sammen uten at enten andre felles venner eller sambo er der. Ordboka sier om kjemi: " (udefinerbare) psykologiske faktorer som avgjør hvor godt visse mennesker går sammen de var svært ulike, men kjemien stemte" Altså det er ikke nødvendigvis en åpenbar årsak, men en av de mere uforklarlige tingene.

Går ikke det mer på om individet passer til den oppgaven man ønsker å utføre med den? Og jeg skjønner veldig godt at det ikke passer med en hund som ikke passer til oppgaven - om det nå er lydighetschampionat eller noe annet.

Jeg tror at det ofte bunner i forventninger. Kanskje har man hatt et eller flere individer av samme rase før som man har kommet langt med, man kjenner et eller flere individer som har kommet langt, eller man har sett det. Av dette bygger man forventninger som ikke alltid innfris, noe som igjen gjerne kan skape frustrasjoner og dermed er man ikke på bølgelengde med pelsen.

Jeg skal jo være ærlig å si det at selvsagt hadde det vært morro å blitt verdensmester i det meste og bli best, det er jo gjerne noe alle vil i det de liker å gjøre. Men når jeg skaffet meg Zaira hadde jeg kun noen få forventninger, å det var mulighet for gjeting og at hun nok kom til å bli lettere å lære forskjellige triks og lydighet. Men det var ikke ihnt. rasens forutsetning, men ift. det lille ufattelig stae trollet jeg hadde før Zaira. Og i gjetingen har vi ikke hatt problemer. Men du har nok rett i at noen ganger det forventninger av rasen og individet man har kjøpt, men det er ikke dårlig kjemi for det, da er det en dårlig kjemi man gjerne har skapt selv pga. forventninger.

Jeg tror det er veldig vanskelig for noen som ikke har opplevd dårlig kjemi med en hund å vite helt hva det går ut på? I mine ører høres "dårlig kjemi" ut som en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med en hund man ikke lenger vil ha fordi ting ikke ble akkurat slik man hadde tenkt seg. Jeg har aldri oppevd det selv, så kan jo være helt annerledes, jeg vet ikke. Men hvis hunden fungerer greit og ikke har noen problemer og man liker bikkja, som huldra beskriver - ser jeg helt ærlig ikke behovet for å omplassere. Men om det er andre ting som spiller inn og det er tydelig at hunden ikke trives og kan få det bedre et annet sted, så syns jeg omplassering kan være greit. Men selv da først etter at man har gjort det man kan for at hunden skal trives.

Mulig jeg er sær, men jeg ser på en hund som et familiemedlem, og jeg ville ikke omplassert ved mindre det var desidert absolutt siste utvei, og da ihvertfall ikke pga "manglende kjemi" eller fordi det "ikke gikk så bra på utstilling som jeg håpet". Man kan ha flaks og uflaks når man skaffer seg valp, men sånn i utgangspunktet er man vel klar over det og er instillt på å ha hunden hele dens liv uansett? Selvfølgelig er det også situasjoner det er greit å omplassere, hvor man ikke har noe annet valg. Men jeg personlig syns ikke at manglende kjemi alene er en god nok grunn.

Jamen det er jo mange som ikke har lyst til å sette bort hunden sin heller, men i noen tilfeller er det faktisk det beste du kan gjøre for hunden. Jeg sa i April at om ikke ting endrer seg litt innen sommeren er over så vet jeg ikke om jeg orker å forsøke mere. Det gikk ikke på at jeg ikke var glad i Zaira, eller at hun var familiehunden. Det var på grunn av at hverdagen rett slett var forferdelig! Og alt bunnet ned i at hun ikke kom overrens med meg, at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre, at vår kjemi var ikke tilstede. For all del hadde hun vært en cavalier eller en annen selskapshund som ikk krevde mye arbeid og ikke krevde å få gjort noe så kanskje jeg ikke hadde tenkt omplassering. Men en border collie som trenger å jobbe, trenger å få utfordringer og utfolde seg, hva skal du gjøre? Ja nei bikkja gidder jo ikke trene med meg, jobbe med meg eller noe slikt, så vi kan jo bare gå tur i bånd og langline for de neste 10-15årene.. Litt av ett liv for en arbeidshund! Det er slitsomt for både deg selv og hunden + i dette tilfellet hadde nok huset fått gjennomgått skikkelig. Her endret ting seg og vi har det bra for øyeblikket så det gikk positivt, men hva med de som ikke er så heldige? Som faktisk har gått inn for det over lengre tid på å endre det og det ikke funker? Er det rettferdig ovenfor deg(familien?) og hunden? Når vi velger å kjøpe en hund, går ikke vi inn for å gi den ett så godt liv som mulig? Og når vi da ser at vi virkelig ikke kan gi det, nesten ikke mediumt engang hva er mest riktig å gjøre?

Ihnt resultater ifra sport, det er noe jeg hadde gitt blanke f. i, for det viktigste er å gi hunden det den trenger og så om det går rett vest i konkurranser og utstillinger. Det er jo faktisk noe man skal forvente fra du velger valpen. Man kan håpe og be, men man vet aldri uansett. Zaira har for øyeblikket overbitt, hun hadde ikke det som valp. Før det underbitt og saksebitt. Okey, så null utstilling, jaja.. so what.

Dårlig kjemi kan bunne ut i livskvaliteten, det har vel noe å si det?

[ipadda]

Jeg tror dette er veldig individuelt. Kjemien har mye å si for meg, og feks her som det finnes opp til 10-12 hunder daglig, så er det klart at jeg merker veldig godt hvem jeg personlig kunne hatt og hvem som aldri hadde blitt boende lenge hos meg, grunnet personlighet - og kjemi mellom meg og hund.

Funksjonaliteten mellom hund og eier senkes jo betraktelig dersom kjemien ikke er 100% rett føler jeg. Jeg har hunder her jeg har kjemi med, men som ikke er optimalt for at ting skal fungere mellom oss. Feks den hunden vi har her som kalles for dragen, han har jeg ingen kjemi med, det er "bare en hund" for meg, jeg blir liksom aldri glad i ham på samme måte som jeg gjør og har gjort med de andre, desverre. Han er sikkert en super topp hund, og vi har selvfølgelig funnet "vår" ("vår" som i - "jeg bestemmer, du SKAL adlyde!) måte å gjøre ting på, men det er fremdeles ikke optimalt for meg. Den hundene jeg har hatt/vi har hatt her som jeg har hatt best kjemi med er faktisk Betty. Hun forstår meg, jeg forstår henne, å jeg klarer å akseptere henne for den hun er, og godta det, påtross av at jeg hadde store planer innad lydighet med henne som aldeles kræsjet (det er min feil, helt garantert) , kjemien er der alikevel, vi passer sammen.

Jeg synes det å omplassere en hund grunnet kjemi er helt i orden. Heller det fremfor å si at man har blitt allergisk, for det kan man tross alt sjekke ut FØR man skaffer seg hund. Kjemien er ikke alltid der i valpekassen, liksom.

[Guest 2ne]

Enten liker man bikkja eller ikke, spøsmålet er vel om det er greit å omplassere fordi man ikke liker den. For noen er det nok enklere å gjøre det enn for andre. Kommer an på hundehold og syn til hver enkelt.

Det er ikke et spørsmål om å like eller ikke like hunden. Jeg liker Em veldig godt jeg, hun er sannsynligvis den snilleste hunden jeg kjenner, men hva hjelper det når det hele tiden føles som at jeg bare låner henne av noen?

Men jeg sier at jeg er rimelig sikker på at selv om jeg digger en rase så kan jeg kjøpe meg en hund av samme rasen, og ting ikke stemmer - og da spiller faktisk rasevalget inn.

Øh, javel nei? Tror kanskje jeg trenger en forklaring på hva du mener her? For igjen - jeg har hatt 5 belgere jeg til nå, og det er bare 1 av de jeg ikke har hatt kjemi med - selv teite Zarten med all sin paranoia hadde jeg kjemi med. Så hvordan spilte rasevalget inn i min manglende kjemi med Em?

Bare for å ta dette med konkurranse eller ikke. Jeg solgte Em bl.a. fordi jeg ville konkurrere i bruks, og hun - til tross for månedsvis med sportrening - bare tidvis kunne gå spor (og ikke gidd å komme med noen teite forslag eller meninger om hvordan og hva jeg burde gjort anderledes, det var ganske mange erfarne spor-folk som så henne gå spor, og vi var alle enige om at hun ikke fungerte til den slags). Jeg kjøpte Nora, ambisjonen var fortsatt å konkurrere i bruks, men Nora er skuddredd, og kommer sannsynligvis aldri til å ligge på noen fellesdekk med skudd.

Jeg hadde ingen kjemi med Em, jeg har kjemi med Nora. Jeg har aldri noen gang vurdert å selge Nora, selv om jeg valgte å selge Em. Nora er MIN hund, hun, samme hva. Det har ikke noe med å velge enkleste utvei å gjøre, for (og jeg burde ikke skrive det her, for folk legger mye mer i det enn jeg mener) Em er en langt enklere hund å ha enn hva Nora er.

Når jeg skulle ha Herverket, min første belger, var jeg egentlig og kikket på søsteren hans (Molly, som ElinT hadde), og hun hadde vært en langt enklere hund å ta med seg hjem enn hva han var, hun var rett nok ei aktiv frøken (som sin datterdatter Nora), men hun var veloppdragen og trivelig. Herverket var hverken spesielt oppdragen eller trivelig (han hadde vokst opp i troen om at han fikk bestemme, han, og han hadde null problemer med å diskutere det med meg om det skulle fortsette sånn her), men i det han kom inn i rommet, så visste jeg bare at han var min hund, det var ikke aktuelt å ta med seg andre enn han hjem.

Så nei, det har ikke noe med at det skal være så ****** enkelt å gjøre, og det har ikke noe med å like eller ikke like bikkja å gjøre. Det er den der lille ekstra-greia som er kjemi.

[Inustaff]

Har hatt endel hunder etterhvert og har kun opplevd 3 ganger dette manglende kjemi.

Ingen kontakt med noen av dem.De var superskjønne og alt sånt,men helt feil for meg mht egenskapene og avvikene JEG mente de hadde i personlighet og sånt.

Jeg omplasserte uten å tenke mer på det.Utenom det har jeg hatt kjemi med alle,og ser en gjenganger i vesenet på alle hundene mine,selv om de er ulik rase.Føler jeg allid får den røde tråden i dem jeg har og dem jeg har hatt,føles som om sjelen sitter litt igjen i hver hund.Sprøtt ja..

Tror rasen har veldig mye å si for kjemien jeg da...selv om individuelle forskjeller spiller inn.

Syns ikke man skal ha en hund man ikke har kjemi med.Å se at det er en fin hund med generelt gode egenskaper,betyr ikke dem passe for en selv.

Jeg synes det skal respekteres at det er sånn av og til,det er TULL og beholde en hund man egentlig ikke har den inderlige kontakten med.Men jeg ser på venner og bekjente at fler og fler velger feil rase og har ikke noe kjemi.Ofte vet de det ikke selv og lever med hunden som det er...men vi som er hundevandte og har hatt hunder noen år vet jo hva vi har hatt og hvordan det skal være.

Det kommer an på måten man "holder hund på" om man bryr seg med kjemien eller ikke...

En bonde som har hatt Rex 1-2-3-4-5 hele livet,en hund som bor i vindfanget eller i fjøset og kun følger bondens bein noen minutter daglig vil ikke skinne igjennom på samme måte mht kjemi.Men vi som har hund tett på,og ser personlighetene klart vil merke dette.

Så er det også forskjell på folk der noen er mer følsomme for sånt enn andre...Av og til eller ofte kan man vel egentlig SE på andre hunder og eiere om de har kjemi eller ikke.Hovedsaken er om man klarer leve med det selv?

Er jo nok av folk som lever med partnere som de er "ok" med ,men som der mangler den dypere kjemien..Vell det får være opp til hver enkelt.De tvangsgifte lever sikkert et ok liv der de omgås,men de kunne garantert hatt det bedre...

[Tonje]

Jeg synes faktisk det hadde vært greiere å si at jeg hadde valgt feil rase enn å si at jeg manglet kjemi med hunden,for det er det jo tydeligvis flere som himler med øynene over. Men sånn er det altså,for noen av oss er det viktig å føle at vi har denne ekstra følelsen som er så vanskelig å beskrive.

[Huldra]

Jeg tror det er veldig vanskelig for noen som ikke har opplevd dårlig kjemi med en hund å vite helt hva det går ut på? I mine ører høres "dårlig kjemi" ut som en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med en hund man ikke lenger vil ha fordi ting ikke ble akkurat slik man hadde tenkt seg. Jeg har aldri oppevd det selv, så kan jo være helt annerledes, jeg vet ikke. Men hvis hunden fungerer greit og ikke har noen problemer og man liker bikkja, som huldra beskriver - ser jeg helt ærlig ikke behovet for å omplassere. Men om det er andre ting som spiller inn og det er tydelig at hunden ikke trives og kan få det bedre et annet sted, så syns jeg omplassering kan være greit. Men selv da først etter at man har gjort det man kan for at hunden skal trives.

Mulig jeg er sær, men jeg ser på en hund som et familiemedlem, og jeg ville ikke omplassert ved mindre det var desidert absolutt siste utvei, og da ihvertfall ikke pga "manglende kjemi" eller fordi det "ikke gikk så bra på utstilling som jeg håpet". Man kan ha flaks og uflaks når man skaffer seg valp, men sånn i utgangspunktet er man vel klar over det og er instillt på å ha hunden hele dens liv uansett? Selvfølgelig er det også situasjoner det er greit å omplassere, hvor man ikke har noe annet valg. Men jeg personlig syns ikke at manglende kjemi alene er en god nok grunn.

Si meg, er det bare hunden som skal trives? Skal ikke eieren trives med hunden? Og tror du ikke at hunden merker utrolig godt om man trives med den eller om man synes den bare er en irriterende klatt som også trenger sitt? Så for hundens beste, så setter jeg bort Aynï. Det er samtidig en fordel for meg såklart; jeg slipper å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke la noe spor til henne som ikke har lyst å gå spor, eller for at jeg bare trente med Tulla og ikke med Aynï som ikke ville trene, eller fordi jeg generelt går og irriterer meg over små filleting som er helt uten betydning.

Og har jeg ikke gjort det jeg kan for at hunden trives? Jo, jeg gir henne absolutt alt hun trenger; en liten flokk, varme og mat, og aktivisering. Men det blir som å passe en hund, jeg lurte lenge på når eieren hennes skulle komme og hente henne (som Tone også skriver), og det er nettopp den følelsen jeg kaller for manglende kjemi. Det føltes ikke som om hun hørte hjemme her. Hva vet vel jeg om hunden trives eller ikke? Hun spiste og løp på tur, og lekte med Tulla. Men hun ga seg jo over når det kom andre som ville ha kontakt med henne, noe hun aldri har gjort med meg på samme måte.

Og for å være helt ærlig, de ukene hun nå har vært borte hos sin nye familie, de har vært helt greie! Jeg savnet henne litt de første to-tre dagene og lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort, men etter det tenkte jeg ikke på henne. Jeg skjemmes nesten av å si det, men jeg "glemte" nesten at jeg hadde hatt henne. Det merktes nesten ikke at hun var borte. Det var derimot supert å få mer tid til Tulla uten å være hemmet av at Aynï også måtte få noe. Jeg kunne gå spor fem dager på rad uten å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke byttet ut noen dager med tur (Aynï går bare tur, ikke spor). Og selv om Aynï kan gå mer enn fem dager uten noe aktivisering, så får jeg såklart dårlig samvittighet av å la henne gjøre det.

Nei, jeg sier det igjen: dere som ikke har opplevd å ha dårlig kjemi med en hund, vet virkelig ikke hva dere snakker om. At dere synser om oss som har opplevd det, og mener vi har dårlige unnskyldninger og ikke har "prøvd nok", det vitner bare om at dere ikke skjønner hva vi mener når vi sier dårlig kjemi.

[SiriEveline]

Det er interessant å se denne debatten. De fleste ser ut til å mene at det er greit at man omplasserer grunnet manglende kjemi.

Derimot da jeg vurderte å omplasse min hund Tinka, ble jeg slaktet her på forumet. Det var ikke måte på, og det kom til å bli bedre etterhvert osv.

Det fremsto kanskje at det hadde med at det var enklere for meg osv. Men faktum er jo at jeg aldri hadde vurdert en skole hvor jeg ikke kunne ta med hunden min, om kjemien satt som limt.

Nå droppet jeg folkehøyskolen (ja delvis pga. manglende lån, men jeg hadde fått det om jeg virkelig hadde gått inn for det) og har bestemt meg for å beholde Tinka. Tross manglende litt av hvert, men vi får prøve så godt vi kan.

Altså har jeg bestemt meg å beholde henne som bare "hund", klart aktivisere osv. og vi skal gå freestyle-kurs til høsten, og gi henne et hyggelig liv.

Og da skaffe meg en hund nr 2 til å dekke kjemi behovene. For å minske sjansen for å få en hund jeg ikke trives med, så skal jeg følge valpene fra starten, og besøke så ofte som mulig sånn at jeg kan prøve å finne ut av hvem av valpene som passer best.

Nå har jeg da altså et spørsmål? Er det noen som ser en rød tråd mellom det å være med å velge valpen, ved å hilse på dem og se etter "kjemi" eller andre ting, har noe å si med kjemien videre. Altså, er det lettere å finne riktig hund om man besøker valpene titt og ofte, enn om man kjøper langtveisfra, og bare møter valpen når man henter?