Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten hunderase til bruks


silla

Recommended Posts

*klippe*

Aussien kan kanskje også passe, men de finner man sjeldent i mindre enn 15kg (tisper sådan, jeg har en på 16kg) og da skal man være kjent med linjer osv for å finne frem til de små eksemplarene.. Og selv da kan man jo fort få en hund som blir større enn man kanskje trodde.

Bare slenger inn en tanke; hva med Miniatyr Aussie?

Vet ikke om disse er godkjent rase, men de er ganske populære i amerika tror jeg. Har egentlig ikke peiling på rasen, men kanskje andre som har det her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Jeg har jack som jeg trener lydighet med, og vi har så vidt begynt å trene bruks. Som flere sier er det ikke en rase som er veldig førerorientert. Jeg har brukt mye tid på å trene kontakt og få treningene til å være morsomme slik at han heller har lyst til å trene/jobbe enn å drive med andre ting. Men nå som vi har fått dette på plass er det en utrolig morsom rase å jobbe med. (Muligens litt klønete forklart)

Det er slik jeg har inntrykk av rasen, at den har potensiale til å bli en flott førerorientert arbeidshund, men at det er ikke et sikkert rasevalg. Hvordan er dette i forhold til linjene? Har fått høre at det er forskjell på engelske og australsk linjer? Hva linjer er det som vil være best mot bruk? Det jo av fremgår av MH-tester at jrt har gode bruksegenskaper i sammenligning med brukshundgjennomsnittet. Trener forresten med en som har en fantastisk førerorientert jrt, er en fyr å se hvor mye den tispa gjør "veskehundene" til skamme. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg tittet nærmere på LH og pyrre. Spesielt førstnevnte. Evt jaktcocker, men det passer dårlig dersom du ønsker å gjøre det bra på utstilling.

Ellers finnes det jo små aussier, kelpier, border collier osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kelpie passer nå perfekt tenker jeg? Den er nå iallefall ikke stor, og mindre enn mellomstore hunder (f.eks Labrador).

Ja de har vel en del jakt i seg, de som alle andre. Men alt hva som kan trenes på etc...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg tittet nærmere på LH og pyrre. Spesielt førstnevnte. Evt jaktcocker, men det passer dårlig dersom du ønsker å gjøre det bra på utstilling.

Ellers finnes det jo små aussier, kelpier, border collier osv...

LH og pyrre skal undersøkes nærmere. Skal og se nærmere på jaktcockeren, utstilling er ikke det viktigeste;) Kjenner en oppdretter med jaktcocker, og hun har herlige hunder som funker til alt.

Er i utgangspunktet ikke noe særlig fan av avling vekk i fra standardene uten andre formål enn at de skal bli mindre (eller "penere" osv), så det går jeg egentlig vekk i fra. Om noen har noe mer fakta om nettopp dette, er jeg gjerne interessert i å lære mer :lol:

Dette er bare en tråd om hva små raser jeg skal se nærmere på. Så skal ikke se bort i fra at jeg havner opp med en større;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kelpie passer nå perfekt tenker jeg? Den er nå iallefall ikke stor, og mindre enn mellomstore hunder (f.eks Labrador).

Ja de har vel en del jakt i seg, de som alle andre. Men alt hva som kan trenes på etc...

Har sett og møtt mange bra kelpier, men har ikke noe særlig erfaring med de da jeg ikke kjenner noen personlig. Hva vil du si er det beste med de? Og hva er den største utfordingenene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slik jeg har inntrykk av rasen, at den har potensiale til å bli en flott førerorientert arbeidshund, men at det er ikke et sikkert rasevalg. Hvordan er dette i forhold til linjene? Har fått høre at det er forskjell på engelske og australsk linjer? Hva linjer er det som vil være best mot bruk? Det jo av fremgår av MH-tester at jrt har gode bruksegenskaper i sammenligning med brukshundgjennomsnittet. Trener forresten med en som har en fantastisk førerorientert jrt, er en fyr å se hvor mye den tispa gjør "veskehundene" til skamme. :lol:

Jeg vil tro det er forskjeller på linjene her, men det vet jeg ikke nok om. Det er ikke mange som tar MH på hundene sine eller bruker de til lydighet eller bruks. Hvis du vil ha en JRT, så ville jeg sett nærmere på kennel Heierås. Det er en oppdretter jeg har tittet litt på, og det virker som det er de som tester flest hunder. Engelske linjer er som regel mer tøffe og mer jakt. Engelske linjer er den "opprinnelige" jrt, mens de australske linjene er de som fikk rasen godkjent. De australske linjene pleier å være mildere og ha litt mindre jakt. Etter hva jeg har forstått bruker de fleste oppdrettere australske linjer, mens de fleste uregistrerte JRT kommer fra engelske linjer.

Jeg personlig syns JRT er en utrolig morsom rase å jobbe med, og når den vil jobbe lærer den utrolig fort. Men jeg skal innrømme at det i begynnelsen var flere ganger jeg måtte puste dypt inn å telle til 10 fordi Diego eller ville gjøre andre ting enn å trene. Nå som jeg har funnet ut hvilke forsterkere som funker når, er han en glede å jobbe med. Men hvis man vil komme langt på kort tid, tror jeg ikke JRT er riktig rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i utgangspunktet ikke noe særlig fan av avling vekk i fra standardene uten andre formål enn at de skal bli mindre (eller "penere" osv), så det går jeg egentlig vekk i fra. Om noen har noe mer fakta om nettopp dette, er jeg gjerne interessert i å lære mer :lol:

Dette er bare en tråd om hva små raser jeg skal se nærmere på. Så skal ikke se bort i fra at jeg havner opp med en større;)

Min aussie er liten, men hun er helt innen standaren. Hun er vel på størrelse med en mudi(hanhund?), 47cm høy og 16kg. Har inntrykk av at det ikke er vanskelig å finne en liten toller heller f.eks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det kan virke som toller kan være en rase for deg jeg. Jeg ville kanskje ikke valgt JRT, det finnes noen som gjør det bra, men det er kanskje unntaket. De er veldig selvstendige, og lite førerorienterte, da må du iallefall ha overflod av tålmodighet og kreativitet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sett og møtt mange bra kelpier, men har ikke noe særlig erfaring med de da jeg ikke kjenner noen personlig. Hva vil du si er det beste med de? Og hva er den største utfordingenene?

Du må absolutt ikke spørre meg, spør JeanetteH eller noen andre her inne - they KNOW! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Mudien er en typisk arbeidene hund, med skikkelig futt i. De fleste mudier trenes derfor i en eller annen form for hundesport. Spesielt vellykket er det nok ikke å ha den som ren selskapshund, da vil man nok fort få en hund som ”klatrer i gardiner” og finner på saker og ting på egen hånd! En mudi elsker fart og litt action i sin hverdag."

Høres ikke dumt ut, så skal se nærmere på den. Hvordan er forsvarslysten og skapheten på de? Har og fått inntrykk av at de har lett for å få overdrevent vokting?

Mudien tilfredstiller alle kriteriene dine så vidt jeg kan se. Noen individer /linjer har mer vokt og skarphet i seg. Hos den rette eieren er dette ikke noe problemer, mens hos feil eier er det ikke like trivelig. Mudien trenger klare grener og ingen "dilling" uten å å bruke tøffe metoder:)

Er du nøye på valg av foreldre, at de er trivelige og sosiale, og at de har gjerne har meritter som du setter pris på så får du en hund du kan være fornøyd med. God sosialisering er viktig for små mudivalper.

Noen kan som nevnt være lydredde, men jeg føler ikke dette er noe større problem enn på andre lignende gjeterraser.

I et av mine kull er er 4 av 5 testede skuddfaste med meget bra tester, i det andre kullet er desverre 3stk skuddredde. Så kombinasjonene kan variere veldig. Men som sagt... velg kull med omhu så kan du få veldig bra brukshund. Finland har mye å vise til der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min aussie er liten, men hun er helt innen standaren. Hun er vel på størrelse med en mudi(hanhund?), 47cm høy og 16kg. Har inntrykk av at det ikke er vanskelig å finne en liten toller heller f.eks.

Ganske rett. Mudi har standard fra 38-47cm(ideelt 40-45cm)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang pyrren så ligger det litt info i rasetråden, så det blir stor fare for gjentagelse :)

Jeg har hatt verdens beste (selvfølgelig!) pyrregutt, han ble dessverre bare drøye 5 år.

Birk var noe helt utenom det vanelig, mye motor, forholdsvis sosial. Han elsket de fleste og noen eksisterte ikke i hans verden.

Normalen heller nok mest på det siste.

Pyrre er vanskelig og krever god tid og planlegging for å få tak i duganes valper. Mange har issus ift folk, miljø og lyd dessverre, endel oppdrettere avler på fine hd-bokstaver og sløfer i utillingsringen. Mentale brister er ikke uvanelig.

Pyrren er avlet for vokt og gjeting så de kommer med endel innstinkter.

Får man en mentalt stødig pyrre har man en herlig trenings- og turkompis som gir alt, alltid!

"Jeg og du mot verden" sto det på en side jeg var innom, og synes det passer bra på en ivrig pyrre.

De er ikke videre sosiale, men bruker man god tid på miljøtrening er ingenting umulig.

Med Birk følte jeg at jeg stadig vekk drev med barneoppdragele, når skulle hunden bli voksen likssom? :lol:

Søsteren på 2, Vala sin Flippa, er fortsatt valp. Glad er jeg for det, da var det ikke meg det var noe gale med likssom...

Man bør ha litt runde kanter ift futt og sprell, pyrren er kreativ også når den er tilstrekkelig stimulert. de finner på mye rart, sånn er det bare! I tillegg er de gal etter mat, labradoren er ingenting i forhold... :lol:

Har hatt en lang dag på jobben så hodet er tomt, spør om det er noe spesifikt du lurer på!

Oppdrettere å se på

Kennel Real Scoop, spennende fremtidsplaner i tillegg til kullet som forhåpentligvis ventes. Arbeidskapasitet og mentalitet på topp!

kennel Djume Djume, mye bra! Arbeidskapasitet og mentalitet på topp!

Kennel Light My Fire, noe mindre futt i hundene enn de to første, men mentalt gode hunder også.

edit: og ja, de kommer i brain&beaty variant! Birk konkurrerte i kl 3 agility, opprykk kl2 lydighet, NUCH og NV`07 *skryt, skryt...* :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvergschnauseren er en rase hvor man må finne rett forsterker for å få hunden med på laget - finner du den er de flotte å jobbe med både i ag, lp, og spor. Mange ser den som en typisk terriertype å jobbe med, noe jeg ikke er helt enig i. Tenker du å holde deg i liten klasse i ag bør du velge tispe, da mange hanner er over 35 cm.

Her kan du se en liten videosnutt av en trening med Freya i fjor sommer. Merk to ting; jeg kan ikke dette, så her er det fører og ikke hund som er problemet, og sjekk halen på dyret :lol:

Positivt:

- de er utholdende og arbeidsvillige

- de røyter ikke

- de er sosiale

- de er tilpasningsdyktige og tåler rolige perioder

- ved korrekt pelsstell er de hardføre for vær og vind

Negativt:

- pelsstell må påregnes, det er en napperase

- kan ha noe jaktinstinkt. Dette er ikke noe som det tas hensyn til i avl, men noen har litt, så vær nøye med innkallingstrening fra de er små

- kan varsle, vil du ha en stille hund så kan du få det men vær forberedt på noe lyd

Det var litt, spør gjerne om andre ting om du lurer.

Edit: flere og flere med rasen begynner å konkurrere og oppnå etterhvert gode resultater. Det har sågar vært en innom landslagssamlinger i lp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mudi og kelpe de første som slo meg også, eller heeler om du ønsker noe enda mindre.

Heilt einig med Caroline!

Mudi er ein av mine raser og der får du masse hund i liten (mellomstor) kropp!

Eg har to mudier som er veldig ulike ang gemytt!

Ein mudi krever sin eiger men har du kunnskap om å trene hund og er villig til trene positivt MEN også sette nødvendige grenser kan du komme langt med mudi. Får du rette individet tør eg påstå at meir lettlært,kjapp, lojal, gal, glad og førervar hund finner du knapt :-)

Og makan til PÅ knapp og utholdenhet- (kelpienivå) og med ein drømme avknapp. Ligger strekk ut når det ikkje skjer noko.

Men det er viktig å trene inn øvelser uten å belønne stress, da bikker det fort over og blir masse lyd.

Eg måtte berre svare på dette sidan rasen min vart nemt. Mange kan ha eit dårleg inntrykk av rasen men det er fort basert på svært få individer, det finnes berre 12 mudier i landet. Men får man fram fleire av dei beste individene så er mudien heilt unik om ein vil ha ein trenings/konkurransehund.

Les gjerne meir om mine mudier på godt og gale på www.aussiemudi.com

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mener du egentlig med "konkurranselydighet på høyt nivå"? Komme deg til eliten? Mesterskap? Landslag? Ambisjonene dine vil jo avgjøre rase sånn sett. Selvfølgelig kan du velge en eller annen rase som ingen andre har klart å komme seg opp i klassene med, og være heldig. Og du kan kjøpe deg ganske mye mer jobb enn nødvendig, om du virkelig har ambisjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde jeg tenkt å svare litt om mudi'n, men ser du har fått svar fra mudieiere. Jeg har truffet to individer (begge tisper) og de har vært fine hunder. Litt vokt og lyd var det i dem, men ikke mer enn at det går ann å leve med. Jeg er nesten (bare nesten) fristet til å sammenligne med belger'n, bare en mindre kropp :)

Jeg falt hvertfall for dem og det er sikkert som det sies, at man må være nøye med linjene man velger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker også Kelpie , men som Nirm lurer jeg også litt på ambisjonene. For hvis de er litt lavere enn det jeg kanskje tror, så er det jo flere raser som kan passe. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst vil jeg si takk til alle som har tatt seg tid til å svare! Utrolig kjekt å få meninger og ideer fra andre:)

Marie og Ellie og Nirm:

Planen er i hvertfall elite, muligens mesterskap. Drømmen er jo å komme lengst mulig, og en dag kanskje reprensentere Norge, men jeg er ung og har mange år på meg så jeg dør ikke om jeg ikke kommer på landslaget med denne hunden. Men som sagt er elite kravet og målet. Om hunden (og jeg) blir bra, vil jo det selvsagt muligens bære videre til mesterskap.

Nå vil jeg fri dere litt fra "liten rase", at dere ikke trenger å holde dere til de minste lengre. Det er selvsagt bare til å spytte ut om det finnes en av de minste som er "the one", men bare til å stige i str.

I den str har jeg blant annet sett litt på aussie, bc, mudi, kelpie og springer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Planen er i hvertfall elite, muligens mesterskap. Drømmen er jo å komme lengst mulig, og en dag kanskje reprensentere Norge, men jeg er ung og har mange år på meg så jeg dør ikke om jeg ikke kommer på landslaget med denne hunden. Men som sagt er elite kravet og målet. Om hunden (og jeg) blir bra, vil jo det selvsagt muligens bære videre til mesterskap.

Nå vil jeg fri dere litt fra "liten rase", at dere ikke trenger å holde dere til de minste lengre. Det er selvsagt bare til å spytte ut om det finnes en av de minste som er "the one", men bare til å stige i str.

I den str har jeg blant annet sett litt på aussie, bc, mudi, kelpie og springer.

Da ville jeg ha gått for BC, kelpie, belger eller jaktretriever om du har det som mål.

Se litt på hva andre har klart å nå opp med, og tenk om det er reelt å satse på en rase som nærmest ingen andre har klart å vist noen resultater med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste som slo meg da jeg leste ditt første innlegg var kelpie. Nå synes jo jeg kelpien er liten, så da passet den perfekt inn i dine kriterier. Det er en relativt liten hund som kan brukes til det meste - og jaktinstinkt som noen nevnte er vel ikke videre utpreget (men de har mye lek og "jakt" på lekene sine).

Ellers kan jo også en sheltie være noe - de hevder seg jo glatt i agility, og det går mange gode sheltier i elite lydighet også.

.... også må jeg innrømme at jeg ikke helt skjønner hvorfor folk stadig trekker fram lancashire heeler som en aktuell rase ? De har vel ikke stort å vise til av resultater innen noen konkurransegrener så vidt jeg vet ? Jo, jeg vet om en lydighetschampion, men jeg husker eieren sa: aldri mer... *ler*. Ikke akkurat en rase jeg ville satset på til konkurranseformål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat som Siri, tenkte også jeg øyeblikkelig kelpie..

Og jeg synes også at ha man slike ambisjoner som du har, så bør man gå for de "velprøvde" hunderasene fremfor hunderaser som det kanskje har vært en og annen slenger som ma sporadisk har sett i øvre klasser liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...