Kjemi med din hund?

[tulip]

Kjemi er noe som går begge veier, Gubbelille og jeg bodde sammen vi, mens Herverket og jeg, vi levde sammen - det er forskjell på det.

Utrolig godt sagt 2ne! Gubben og jeg bor sammen, til tross for at han valgte meg framfor han som kjøpte ham, mens Valpis og jeg lever sammen.

Og jeg har megakjemi med Marius, til tross for at han en eldre herremann første gang vi møttes. Jeg er den eneste pers han ikke varsler på som kommer inn i tillegg til familien han bor med, ikke engang leietaker i kjellerleil kan komme inn deres dør uten at han varsler, hun har leid der i 5 år! Han er akkurat sånn MIN hund skal være, og om det noen gang blir valper i Australia etter ham, så vil det bli nesten umulig å ikke hente en hjem.

[Aya]

It-følelsen? Egentlig ikke for min del iallefall. Det handler mer om hvilke personlighetstyper jeg går best overens med tror jeg, eller fungerer best sammen med. Dere som ikke forstår det, har dere aldri opplevd mennesker- bekjente, familie, venner- som dere for all del liker godt, men som dere føler at dere allikevel ikke "klikker" helt med? At noe udefinerbart mangler eller skurrer litt, selv om dere kanskje til og med er knallgode venner? Mens andre sier det bare "klikk", og så er dere like samkjørte som to puslespillbiter som passer sammen? Sånn er det iallefall for meg, både med folk og fe, for å si det sånn. Og pr i dag er det ikke en omplasseringsgrunn her i heimen, men hvis jeg hadde hatt en hund jeg virkelig hadde dårlig kjemi med, eller ingen kjemi med, så er det ganske så sannsynlig at den hadde kommet til et nytt hjem.

[KristinR]

Jo, jeg forstår det når det gjelder folk faktisk. Men om jeg skal direkte overføre dårlig kjemi mellom menneske-menneske til menneske-hund, så konkludere rjeg med at jeg har hatt god kjemi med alle hundene mine + et par til.

[Mud]

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

Dette kommer da veldig ann på så mye... Ikke minst rase.

Jeg har hatt to hunder det har "klikket" med samme dag jeg fikk de. Begge var voksne groenendaeler så her ser jeg at det kan være mye rasisme ute å går *flir*

Tellus og jeg falt pladask for hverandre ved første øyekast, han var fast bestemt på å bli med meg hjem og jeg hadde ikke hjerte til å si nei til tross for at jeg på forhånd hadde plukket ut en trivelig golden retriever hannhund. Loke syntes jeg var stygg med en gang jeg så han, men når han kom inn i stua var alt liksom "riktig", som om han hørte til der. Vi har hatt mye å stri med siden, men jeg har aldri angret. Han er hunden i mitt liv

Med andre raser og med hunder jeg har fått som valper har jeg faktisk trengt litt tid. Valper har liksom ikke noen personlighet i blikket på samme måte som en voksen hund. Der må jeg bli kjent med hunden og jobbe med den før jeg føler kjemi.. Det samme med andre raser, jeg hadde ei blandingstispe i 6mnd før jeg følte at hun passet inn, det var rett og slett retrieveren i henne jeg måtte komme over. Den eneste retrieveren jeg virkelig har forgudet var en toller jeg hadde, men han var til gjengjeld bøtte gal og veldig lite retrieveraktig, mer som en gal border collie egentlig, eventuellt en tasmanian devil...

Lille Jonas (JRT) har jeg hatt (til og fra) i 11 år og jeg er selvfølgelig glad i han, men han har karaktertrekk jeg rett og slett irriterer meg over noen ganger til tross for at han var hunden jeg lærte å trene hund med.Han er en fantastisk liten JRT og alle elsker han selvfølgelig, men han klarer liksom ikke å krype langt inn i hjerterota mi på samme måte som gjeterhundene.Det rare er at han forguder meg og jeg er den eneste han virkelig hører på..

Samtidig har jeg møtt flere belgere jeg ikke ville hatt om jeg fikk de kastet etter meg, og hunder av helt andre raser som jeg har blitt dødssjarmert av så ingenting er absolutt...

Neste hund blir en whippet har jeg allerede bestemt, jeg er redd Loke ikke har så altfor mange år igjen med den ryggen desverre og Jonas flytter mer eller mindre permanent inn til svigers når den tobeinte babyen kommer, så jeg har begynt å forberede meg mentalt på en ny hunderhverdag. En helt ny type hund, milevis fra disse skrullete gjeterhundgutta jeg har en forkjærlighet for*skummelt*

Edit: ser noen mener at kjemi kanskje har noe med trenbarhet og hvor førerorienterte de er? Vel, Loke er den minst trenbare hunden jeg noensinne har hatt. Han var hysterisk på hver eneste fellestrening i nesten to år (og jeg trente 3 ganger i uka), jeg fikk null kontakt uansett metode, jeg har aldri slitt så mye for så lite i hele mitt liv som jeg har gjort med den hunden. Å få det dyret til å sitte i utgangsposisjon og holde fokus på meg i 20 sek har faktisk kostet meg blod, svette og tårer. Bokstavelig talt! For ikke snakke om penger på kurs, godbiter, leker,dressurlenker, treningsbøker, bensinutgifter etc...Først nå- 4 år senere - kan vi passere andre hunder på gata med et snev av verdighet i behold (stort sett).Vi har enda ikke startet kl1... Jonas derimot var flinkeste gutten på dressurkurset bare 6mnd gammel. Han måtte over på videregående kurs faktisk...

[Carina]

Kanskje er jeg så heldig at jeg har hatt denne gode kjemien med alle hundene mine? At det er derfor jeg ikke vet hvordan det er å ha god kjemi? Mulig. Jeg har siden jeg var liten jentunge hatt god kontakt med dyr og da særlig hunder. Fikk alltid høre at jeg hadde slik hundetekke. Uten unntak har alle hundene mine vært ganske så opphengt i meg, kall det gjerne mammadalt. Får de valget velger de meg, alltid. Og ja, man blir veldig sjarmert og får nærmest svulmende hjerte av disse som legger seg inntil deg og ser på deg med øyne som tilber deg.

Det er sånn det alltid har vært for meg også, helt til nå med akkurat denne hunden. Har hatt god kjemi med alt av hunder, alltid. Feks så pleide jeg å gå tur med en skrullete schäfer, jeg var den eneste unntatt de hun bodde med som fikk lov av henne selv å ta henne med på tur. Og vi var totalt fremmede første gang vi møttes. Mange hadde prøvd å gå tur med henne, men hun brånektet. Jeg kom bare dit fordi jeg hadde sett at det bodde en hund der, plingte på døra og spurte om jeg kunne gå tur med den. Folkene trakk litt på det og sa at hun neppe ville være med. Så fikk jeg hunden i bånd, tuslet avgårde og hunden fulgte meg som hun hadde gjort det tusen ganger før, mens familien hennes sto med hakeslepp i døra.

Så for meg har det ikke vært at jeg ikke visste hva god kjemi var, men jeg visste ikke hva virkelig dårlig kjemi var før jeg opplevde det selv.

[starlight]

Jeg tenker på kjemi med dyr, på samme måte som jeg tenker på det med mennesker. Noen mennesker går man rett og slett ikke overens med uansett hvor mye man prøver - ergo ingen kjemi. Noen mennesker kan man gå greit overens med, men det faller seg ikke naturlig på noen måte. Man må derfor jobbe for at alt skal gå "på skinner". Andre har man kjemi med med en gang. Det sier rett og slett klikk og "alt" stemmer. Sånn har jeg det med bestevenninna mi, og sånn har jeg hatt det fra første gang jeg møtte kjæresten min. Da er det en kjemi som ikke kan forklares, den bare er der.

[SiriEveline]

Er det sånn at hvis man har valgt valpen selv (etter kunstens regler) så bør man forvente at det er kjemi med engang?

Og de som kun har fått tildelt en valp, tilfeldig valgt av oppdretter, kun kan la tilfeldigheten bestemme?

Tja, selv føler jeg at hvis jeg hadde bygget opp et forhold til kullet, så hadde det nok vært lettere å velge den som jeg kanskje følte passet best. Så ja, neste gang skal jeg følge oppdrettet mye tettere. Men vil det være en form for garanti?

Og kan jeg virkelig skylde på det, når jeg nevner manglende god kjemi med nåværende hund?

Jeg sier ikke at vi ikke har kjemi, bare at den ikke er så god som jeg gjerne kunne tenke meg (og som jeg faktisk har med mors ene hund).

[Midas]

Det med kjemi er en vanskelig greie. Jeg tror det er noe som man oppdager når valpen har vokst til litt. Jeg har ikke kjemi med hunder som er livredde for alt mulig, og jeg kjenner det kan gå utover tålmodigheten min. Med Dina så er det ganske spesielt. Henne har jeg liksom hatt planer for, og det er de tre siste årene jeg virkelig har begynt å fått øynene opp for å trene frem til et mål med hund. Med Dina så var det mange ting jeg hadde lyst til. Lydighet har vi prøvd oss på, og selv om hun synes det er gøy å trene, så er hun veldig lite tålmodig og blir lei etter tja ti minutter med trening. Kan godt hende dette er min feil. Jeg har prøvd med ulike forsterkere og i ulike miljø, men hun synes det er dødskjedelig å være lydig. Det har jeg godtatt og tenker at jeg vil ikke presse henne mer med det. Derfor vil jeg prioritere spor og kanskje etterhvert agility med henne, siden hun synes sånt er mye mer spennende. Lydigheten får vi bare holde ved like. Selv om hun er uenig med meg om hva vi bør trene og hun ikke vil det samme som meg, så har vi god kjemi. Hun er bare verdens herligste lille koseklump. Nå venter jeg jo hund nr, 2 som er av en rase som jeg kan bruke litt mer til det jeg ønsker å bruke hunden til. Så får Dina bare gjøre det hun synes er gøy, og være med som moralsk støtte med den andre hunden