Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjemi med din hund?


Bambi

Recommended Posts

Kjemi er noe som går begge veier, Gubbelille og jeg bodde sammen vi, mens Herverket og jeg, vi levde sammen - det er forskjell på det.

Utrolig godt sagt 2ne! Gubben og jeg bor sammen, til tross for at han valgte meg framfor han som kjøpte ham, mens Valpis og jeg lever sammen.

Og jeg har megakjemi med Marius, til tross for at han en eldre herremann første gang vi møttes. Jeg er den eneste pers han ikke varsler på som kommer inn i tillegg til familien han bor med, ikke engang leietaker i kjellerleil kan komme inn deres dør uten at han varsler, hun har leid der i 5 år! Han er akkurat sånn MIN hund skal være, og om det noen gang blir valper i Australia etter ham, så vil det bli nesten umulig å ikke hente en hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

It-følelsen? Egentlig ikke for min del iallefall. Det handler mer om hvilke personlighetstyper jeg går best overens med tror jeg, eller fungerer best sammen med. Dere som ikke forstår det, har dere aldri opplevd mennesker- bekjente, familie, venner- som dere for all del liker godt, men som dere føler at dere allikevel ikke "klikker" helt med? At noe udefinerbart mangler eller skurrer litt, selv om dere kanskje til og med er knallgode venner? Mens andre sier det bare "klikk", og så er dere like samkjørte som to puslespillbiter som passer sammen? :ahappy: Sånn er det iallefall for meg, både med folk og fe, for å si det sånn. Og pr i dag er det ikke en omplasseringsgrunn her i heimen, men hvis jeg hadde hatt en hund jeg virkelig hadde dårlig kjemi med, eller ingen kjemi med, så er det ganske så sannsynlig at den hadde kommet til et nytt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, jeg forstår det når det gjelder folk faktisk. Men om jeg skal direkte overføre dårlig kjemi mellom menneske-menneske til menneske-hund, så konkludere rjeg med at jeg har hatt god kjemi med alle hundene mine + et par til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjemi med en hund, synes du det er noe man legger merke til med engang ?

eller er det noe som kun kommer over tid?

eller begge deler?

og har det en effekt på hvordan du jobber og lever med hunden i hverdagen?

hva mener dere?

Dette kommer da veldig ann på så mye... Ikke minst rase.

Jeg har hatt to hunder det har "klikket" med samme dag jeg fikk de. Begge var voksne groenendaeler så her ser jeg at det kan være mye rasisme ute å går *flir*

Tellus og jeg falt pladask for hverandre ved første øyekast, han var fast bestemt på å bli med meg hjem og jeg hadde ikke hjerte til å si nei til tross for at jeg på forhånd hadde plukket ut en trivelig golden retriever hannhund. Loke syntes jeg var stygg med en gang jeg så han, men når han kom inn i stua var alt liksom "riktig", som om han hørte til der. Vi har hatt mye å stri med siden, men jeg har aldri angret. Han er hunden i mitt liv :ahappy:

Med andre raser og med hunder jeg har fått som valper har jeg faktisk trengt litt tid. Valper har liksom ikke noen personlighet i blikket på samme måte som en voksen hund. Der må jeg bli kjent med hunden og jobbe med den før jeg føler kjemi.. Det samme med andre raser, jeg hadde ei blandingstispe i 6mnd før jeg følte at hun passet inn, det var rett og slett retrieveren i henne jeg måtte komme over. Den eneste retrieveren jeg virkelig har forgudet var en toller jeg hadde, men han var til gjengjeld bøtte gal og veldig lite retrieveraktig, mer som en gal border collie egentlig, eventuellt en tasmanian devil...

Lille Jonas (JRT) har jeg hatt (til og fra) i 11 år og jeg er selvfølgelig glad i han, men han har karaktertrekk jeg rett og slett irriterer meg over noen ganger til tross for at han var hunden jeg lærte å trene hund med.Han er en fantastisk liten JRT og alle elsker han selvfølgelig, men han klarer liksom ikke å krype langt inn i hjerterota mi på samme måte som gjeterhundene.Det rare er at han forguder meg og jeg er den eneste han virkelig hører på..

Samtidig har jeg møtt flere belgere jeg ikke ville hatt om jeg fikk de kastet etter meg, og hunder av helt andre raser som jeg har blitt dødssjarmert av så ingenting er absolutt...

Neste hund blir en whippet har jeg allerede bestemt, jeg er redd Loke ikke har så altfor mange år igjen med den ryggen desverre og Jonas flytter mer eller mindre permanent inn til svigers når den tobeinte babyen kommer, så jeg har begynt å forberede meg mentalt på en ny hunderhverdag. En helt ny type hund, milevis fra disse skrullete gjeterhundgutta jeg har en forkjærlighet for*skummelt*

Edit: ser noen mener at kjemi kanskje har noe med trenbarhet og hvor førerorienterte de er? Vel, Loke er den minst trenbare hunden jeg noensinne har hatt. Han var hysterisk på hver eneste fellestrening i nesten to år (og jeg trente 3 ganger i uka), jeg fikk null kontakt uansett metode, jeg har aldri slitt så mye for så lite i hele mitt liv som jeg har gjort med den hunden. Å få det dyret til å sitte i utgangsposisjon og holde fokus på meg i 20 sek har faktisk kostet meg blod, svette og tårer. Bokstavelig talt! For ikke snakke om penger på kurs, godbiter, leker,dressurlenker, treningsbøker, bensinutgifter etc...Først nå- 4 år senere - kan vi passere andre hunder på gata med et snev av verdighet i behold (stort sett).Vi har enda ikke startet kl1... Jonas derimot var flinkeste gutten på dressurkurset bare 6mnd gammel. Han måtte over på videregående kurs faktisk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje er jeg så heldig at jeg har hatt denne gode kjemien med alle hundene mine? At det er derfor jeg ikke vet hvordan det er å ha god kjemi? Mulig. Jeg har siden jeg var liten jentunge hatt god kontakt med dyr og da særlig hunder. Fikk alltid høre at jeg hadde slik hundetekke. Uten unntak har alle hundene mine vært ganske så opphengt i meg, kall det gjerne mammadalt. Får de valget velger de meg, alltid. Og ja, man blir veldig sjarmert og får nærmest svulmende hjerte av disse som legger seg inntil deg og ser på deg med øyne som tilber deg.

Det er sånn det alltid har vært for meg også, helt til nå med akkurat denne hunden. :ahappy: Har hatt god kjemi med alt av hunder, alltid. Feks så pleide jeg å gå tur med en skrullete schäfer, jeg var den eneste unntatt de hun bodde med som fikk lov av henne selv å ta henne med på tur. Og vi var totalt fremmede første gang vi møttes. Mange hadde prøvd å gå tur med henne, men hun brånektet. Jeg kom bare dit fordi jeg hadde sett at det bodde en hund der, plingte på døra og spurte om jeg kunne gå tur med den. Folkene trakk litt på det og sa at hun neppe ville være med. Så fikk jeg hunden i bånd, tuslet avgårde og hunden fulgte meg som hun hadde gjort det tusen ganger før, mens familien hennes sto med hakeslepp i døra.

Så for meg har det ikke vært at jeg ikke visste hva god kjemi var, men jeg visste ikke hva virkelig dårlig kjemi var før jeg opplevde det selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på kjemi med dyr, på samme måte som jeg tenker på det med mennesker. Noen mennesker går man rett og slett ikke overens med uansett hvor mye man prøver - ergo ingen kjemi. Noen mennesker kan man gå greit overens med, men det faller seg ikke naturlig på noen måte. Man må derfor jobbe for at alt skal gå "på skinner". Andre har man kjemi med med en gang. Det sier rett og slett klikk og "alt" stemmer. Sånn har jeg det med bestevenninna mi, og sånn har jeg hatt det fra første gang jeg møtte kjæresten min. Da er det en kjemi som ikke kan forklares, den bare er der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Er det sånn at hvis man har valgt valpen selv (etter kunstens regler) så bør man forvente at det er kjemi med engang?

Og de som kun har fått tildelt en valp, tilfeldig valgt av oppdretter, kun kan la tilfeldigheten bestemme?

Tja, selv føler jeg at hvis jeg hadde bygget opp et forhold til kullet, så hadde det nok vært lettere å velge den som jeg kanskje følte passet best. Så ja, neste gang skal jeg følge oppdrettet mye tettere. Men vil det være en form for garanti?

Og kan jeg virkelig skylde på det, når jeg nevner manglende god kjemi med nåværende hund?

Jeg sier ikke at vi ikke har kjemi, bare at den ikke er så god som jeg gjerne kunne tenke meg (og som jeg faktisk har med mors ene hund).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med kjemi er en vanskelig greie. Jeg tror det er noe som man oppdager når valpen har vokst til litt. Jeg har ikke kjemi med hunder som er livredde for alt mulig, og jeg kjenner det kan gå utover tålmodigheten min. Med Dina så er det ganske spesielt. Henne har jeg liksom hatt planer for, og det er de tre siste årene jeg virkelig har begynt å fått øynene opp for å trene frem til et mål med hund. Med Dina så var det mange ting jeg hadde lyst til. Lydighet har vi prøvd oss på, og selv om hun synes det er gøy å trene, så er hun veldig lite tålmodig og blir lei etter tja ti minutter med trening. Kan godt hende dette er min feil. Jeg har prøvd med ulike forsterkere og i ulike miljø, men hun synes det er dødskjedelig å være lydig. Det har jeg godtatt og tenker at jeg vil ikke presse henne mer med det. Derfor vil jeg prioritere spor og kanskje etterhvert agility med henne, siden hun synes sånt er mye mer spennende. Lydigheten får vi bare holde ved like. Selv om hun er uenig med meg om hva vi bør trene og hun ikke vil det samme som meg, så har vi god kjemi. Hun er bare verdens herligste lille koseklump. Nå venter jeg jo hund nr, 2 som er av en rase som jeg kan bruke litt mer til det jeg ønsker å bruke hunden til. Så får Dina bare gjøre det hun synes er gøy, og være med som moralsk støtte med den andre hunden :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...