Gå til innhold
Hundesonen.no

Ville dere fortalt sannheten?


Blondiemamma

Recommended Posts

Skrevet

:blink: Hvordan kan han være singel og på let etter en kjæreste når han er gift?? Uansett hvor mye kona hans godtar det.. Er man gift, så ER man ikke singel!

Men hvordan vet du at hun ikke synes det er irrelevant hva han gjør på nett så lange han ikke gjør noe mer?

  • Svar 117
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Nei DET er jo noe annet :blink: men da hadde hun sikkert heller ikke brydd seg OM jeg hadde valgt å sende henne en mail, ikke sant?? men det kunne like gjerne være at denne damen ble "glad" over å vite hva mannen hennes drev med bak hennes rygg..

Skrevet

Men det er noe helt annet å få høre sånt av noen man kjenner enn ei vilt fremmed dame på en tilfeldig mail to måneder etterpå liksom. Da hadde jeg tenkt wtf er hennes problem.

Agree.

Og etter å ha lest denne tråden så har jeg enda ikke skjønt HVORFOR du anser som din "plikt" å fortelle henne det- Etter såpass "lang" tid. Skulle det først ha blitt gjort så skulle det ha blitt gjort med engang, ikke nå uker- mnd etterkant. Jeg tror heller det at en gravid kvinne i syvende mnd som hadde fått en mail av en fremmed dame hadde reagert mer på at du sender henne en mail om det uker/mnd etterpå og som Mari sier, reagert med hva er ditt problem.

Men man VET ikke. Man aner ikke hvordan hun kommer til å reagere og hvis han er av denne typen så kommer ikke dette til å bli siste gang, og jeg kan ikke skjønne hvordan du som fremmed person anser det som da din plikt med å fortelle det.

Skrevet
Uansett hvor mye kona hans godtar det.. Er man gift, så ER man ikke singel!

Så egentlig er du litt snurt over at han løy til deg?

Nei DET er jo noe annet :blink:

Nei, det har vært poenget til flere av oss i denne diskusjonen. :D

men da hadde hun sikkert heller ikke brydd seg OM jeg hadde valgt å sende henne en mail, ikke sant??

Vel, jeg pleier å bli litt irritert når folk jeg ikke kjenner begynner å blande seg inn i mine personlige relasjoner som de hverken har noe med, eller kjenner hele sannheten rundt. Gjør ikke du?

men det kunne like gjerne være at denne damen ble "glad" over å vite hva mannen hennes drev med bak hennes rygg..

Igjen, det er ikke din business å finne ut av. Du er ikke utroskaps-politiet i dette forholdet.

Skrevet

Greit.... jeg har forstått at mange av dere her mener at dette er noe jeg IKKE har noe med.... men jeg klarer bare ikke å forstå at noen av dere sier at dere ville trodd damen var rar om noen kom å fortalte deg at din mann har vært "utro" JEG ville i hvertfall tatt sånn meget alvorlig.... OG hvis det er noe de to har planlagt seg i mellom, så er det da ingenting å bry seg med....

Men vi er heldigvis forskjellige, og har forskjellige meninger...

OG, selvfølgelig ble jeg skuffet da jeg fant ut at han løy.. Ville ikke du blitt skuffet om en du likte godt løy for deg? men hva JEG følte er ikke relavant i denne saken..

Men mulig jeg har en litt for sterkt trang til at ting skal være rettferdig her i livet, en hva andre har...

Skrevet

Men mulig jeg har en litt for sterkt trang til at ting skal være rettferdig her i livet, en hva andre har...

Så du syns det er rettferdig at du evt. rører til livet hennes fordi du mener at mannen hennes har gjort noe galt? Du syns det er rettferdig å såre ei du ikke kjenner, fordi du føler at du har blitt løyet til? Du mener det er rettferdig at du setter deg til doms over et forhold du ikke vet noe om, fordi det ikke er et sånt forhold du ville hatt?

For alt du veit, så kan det ha vært slutt i den perioden han snakket med deg, at han og kona var seprarerte en stund, og nå har gått tilbake til hverandre f.eks.. Du er jo sammen med din eks igjen, ikke sant?

Skrevet

Greit.... jeg har forstått at mange av dere her mener at dette er noe jeg IKKE har noe med.... men jeg klarer bare ikke å forstå at noen av dere sier at dere ville trodd damen var rar om noen kom å fortalte deg at din mann har vært "utro" JEG ville i hvertfall tatt sånn meget alvorlig.... OG hvis det er noe de to har planlagt seg i mellom, så er det da ingenting å bry seg med....

Men vi er heldigvis forskjellige, og har forskjellige meninger...

OG, selvfølgelig ble jeg skuffet da jeg fant ut at han løy.. Ville ikke du blitt skuffet om en du likte godt løy for deg? men hva JEG følte er ikke relavant i denne saken..

Men mulig jeg har en litt for sterkt trang til at ting skal være rettferdig her i livet, en hva andre har...

Men ta nå og gå og tull til livene deiras då.

Og så kan du jo ta kontakt med ungen som kommer til verden om noen år og sei at det var du som sa ting til mor og spør pent hvordan det er å være annenhver helg hos pappa, ikke få være med mor og far sammen på julafter, nyttårsafter++.

For det er i værste fall det det kan ende med, selv om det han ikke har gjort er så utrolig gale.

Kjnner eg blir seriøst provosert hver gang er eg her inne og leser hva du skriver. Og er veldig enig i hva 2ne skriver.

Skrevet

OG, selvfølgelig ble jeg skuffet da jeg fant ut at han løy.. Ville ikke du blitt skuffet om en du likte godt løy for deg? men hva JEG følte er ikke relavant i denne saken..

Hadde du brydd deg like mye om det var en person du ikke hadde så mye til overs for egentlig? Eller har det med at du ble løyet for og såret kanskje noe med saken likevel?

Skrevet

Jeg må si at jeg tror jeg "skjønner" hva du mener og hva du vil. En del av deg føler deg pliktig til å fortelle det, fordi du sterkt føler at dette er utroskap, og fordi du ikke ville akseptert det og ville satt pris på å blitt fortalt det samme selv? I alle fall hadde jeg følt det slikt. Jeg har også veldig stor rettferdighettssans om man kan kalle det det, og ønsker at utro drittsekker skal avsløres. Men jeg er enig med de som sier at du burde tatt opp dette tidligere om du først skulle gjøre det. Skjønt jeg er litt delt selv også, om jeg mener du bør fortelle det nå eller ikke. Anyway, å bevisst si at man er singel og sende slike bilder til noen (som for øvrig ikke er pirrende at all :blink: )er helt hårreisende. Og ja, hadde han hatt lov fra kona osv så hadde hun vel heller ikke tatt det så tungt at du fortalte henne det.

Skrevet

Men ta nå og gå og tull til livene deiras då.

Og så kan du jo ta kontakt med ungen som kommer til verden om noen år og sei at det var du som sa ting til mor og spør pent hvordan det er å være annenhver helg hos pappa, ikke få være med mor og far sammen på julafter, nyttårsafter++.

Kjenner jeg blir litt provosert av deg jeg. Mener du helt seriøst at dersom det er et barn involvert så skal en vokte seg vel for å si noe til en av partene? Synes du at dersom et forhold halter noe sinnsykt skal partene i forholdet uansett være sammen fordi de har et barn sammen? Og det tror du virkelig at barnet (for ikke å snakke om de voksne) blir lykkelig av?

At det er et barn involvert er faktisk absolutt ikke noe argument for IKKE å si noe. Det som er cluet er hvorvidt en skal gi beskjed om noe en vet som kanskje kan få betydning for de voksne. Det jeg mener er: dropp argumentet om barnet så kan du mene akkurat det du vil :blink:

Slik saken blir fremstilt her av TS er det for mange gråsoner. Jeg ville med andre ord IKKE si noe til damen. MEN jeg hadde gitt fyren klar beskjed om hva jeg syntes om en slik oppførsel. Hvis vedkommende ikke har sagt noe til meg om at han var i forhold men faktisk var det, ville jeg anse det som min rett (og plikt faktisk) å kunne skjelle ham ut.

Så får det bli opp til ham om han går videre med det eller eventuelt foretar endringer av sin dritdårlige holdning. Utover det er det foreligger det ikke noe ansvar på oss etter min mening.

For det er i værste fall det det kan ende med, selv om det han ikke har gjort er så utrolig gale.

Her er jeg klart uenig med i om det er galt det han har gjort eller ikke. Hadde jeg hatt en kjæreste som solgte seg så sinnsykt ut på nettet under ideen om at han var singel ville jeg følt det som et gigantisk overtramp. Det spiller ingen rolle om han hadde "måttet" gjøre det fordi han kanskje mente at:

a) "ingen forstår meg"

b) "hatt en ****** dag på jobb .. og ingen forstår meg"

c) "kånemor er gigantisk! To måneder igjen til nedkomst... og ingen forstår meg"

d) "SPENNING!!"

Kjenner at det er flere alternativer her som kunne vært skrevet opp, men jeg begynte å bli litt irritert over at noe av dette kunne kanskje (hos noen) bli ansett som en unnskyldning ;P

Skrevet

Nå prøver jeg å gå vekk i fra akkurat denne saken jeg, og prøver å spørre DERE ut om hva dere ville synes, men dere er fremdeles opphengt i at jeg ikke skal fortelle dette til den gravide damen...

prøver å være objektiv her jeg og diskutere saklig, men det går jo tydeligvis ikke :blink:

Så da får jeg heller diskutere videre i "hva er utroskap" tråden...

Og Akita.. Om det irrirerer detså grenseløst, så la vær å les i tråden da vel!

Skrevet

Kjenner jeg blir litt provosert av deg jeg. Mener du helt seriøst at dersom det er et barn involvert så skal en vokte seg vel for å si noe til en av partene? Synes du at dersom et forhold halter noe sinnsykt skal partene i forholdet uansett være sammen fordi de har et barn sammen? Og det tror du virkelig at barnet (for ikke å snakke om de voksne) blir lykkelig av?

At det er et barn involvert er faktisk absolutt ikke noe argument for IKKE å si noe. Det som er cluet er hvorvidt en skal gi beskjed om noe en vet som kanskje kan få betydning for de voksne. Det jeg mener er: dropp argumentet om barnet så kan du mene akkurat det du vil :blink:

Slik saken blir fremstilt her av TS er det for mange gråsoner. Jeg ville med andre ord IKKE si noe til damen. MEN jeg hadde gitt fyren klar beskjed om hva jeg syntes om en slik oppførsel. Hvis vedkommende ikke har sagt noe til meg om at han var i forhold men faktisk var det, ville jeg anse det som min rett (og plikt faktisk) å kunne skjelle ham ut.

Så får det bli opp til ham om han går videre med det eller eventuelt foretar endringer av sin dritdårlige holdning. Utover det er det foreligger det ikke noe ansvar på oss etter min mening.

Her er jeg klart uenig med i om det er galt det han har gjort eller ikke. Hadde jeg hatt en kjæreste som solgte seg så sinnsykt ut på nettet under ideen om at han var singel ville jeg følt det som et gigantisk overtramp. Det spiller ingen rolle om han hadde "måttet" gjøre det fordi han kanskje mente at:

a) "ingen forstår meg"

b) "hatt en ****** dag på jobb .. og ingen forstår meg"

c) "kånemor er gigantisk! To måneder igjen til nedkomst... og ingen forstår meg"

d) "SPENNING!"

Kjenner at det er flere alternativer her som kunne vært skrevet opp, men jeg begynte å bli litt irritert over at noe av dette kunne kanskje (hos noen) bli ansett som en unnskyldning ;P

Det som eg prøver å få frem er at konsekvensene kan bli større enn selve handlingen.

Skrevet

Jeg er helt enig! Dette er mitt mareritt også. Jeg ville aldri vært sammen med noen som holdt på med "flørting", sending av nakenbilder og sånn type chatting med noen over nett. I mine øyne er man ikke nødt til å gjøre noe fysisk for at man skal kunne nærme seg det jeg kaller utroskap. Jeg ville aldri kunne stolt på en mann som hadde drevet på slik. Så ja, jeg ville visst. Skjønt tidspunktet er elendig. Men igjen, når er det riktig tidspunkt for å vite noe slikt? Jo før jeg hadde fått visst hvilken type dette var, jo bedre sånn i utgangspunktet. Jeg blir 25 i år, så jeg regnes vel som den yngre garde selv også da.

Skriver under.

---

Jeg har forstått det sånn at dere har en felles venninne, og at hun også er klar over ståa? I så fall mener jeg at hvis noen skal si det til gravid-dama, bør hun være den som gjør det (av dere to), hvis typen ikke klarer å si det selv. Venninnen kjenner nok gravid-dama bedre, og sikkert forholdet til mannen også, så hun burde kunne være i stand til å ta en slik avgjørelse. At hun ikke har sagt noe enda, kan jo tyde på at hun tror dama har best av å ikke vite? Jeg mener i alle fall at i denne situasjonen, så er det ikke ditt ansvar å si fra til gravid-dama. Du har snakket med typen, sagt fra om at dette var forkastelig, du har snakket med venninnen og vet at hun vet. Da får det være opp til typen og/eller venninnen å si noe.

Hadde en vilt fremmed kommet og sagt noe slikt til meg, ville jeg reagert med sjokk og vantro - bedt om bevis og virkelig spurt og gravd for å få klarhet i nøyaktig hva som har skjedd. Alternativt, hvis dette var noe jeg godtok, ville jeg lurt på hva fåkk var problemet ditt?! :P

Personlig mener jeg at slikt ikke hører hjemme i et forhold, og jeg hadde aldri godtatt noe sånt. Egentlig trodde jeg at jeg var "gammeldags" på det punktet, men den eldre garde mener jo tydeligvis motsatt.. :wub: Jeg hadde villet vite, selv om jeg var gravid (komme seg ut og bort før ungen kommer, starte på nytt). Nå kjenner jo ikke du/vi denne gravid-dama særlig, så vi vet ikke hva hun synes om sånt. Det er også en grunn til at jeg mener venninnen er bedre skikket til å ta den vurderingen.

---

Finnes det noe mindre sjarmerende enn en fyr som sender deg bilde av paprikaen sin? :lol::):P

:lol: Nei, det må faktisk være tidenes turn-off! :D

Skrevet

Jeg blir litt overrasket over at folk mener man ikke skal si noe, for det vil jo føre til litt av hvert med en gravid dame, skilsmisse, skilsmissebarn som er hos foreldrene annenhver helg. Men er det noe bedre at en unge vokser opp hos en mor og far som har det på den måten (ja, man kan jo lure på om de har et "åpent forhold" også, men det gidder jeg ikke ta utgangspunkt i).

Og at man skal "godta" flørting og utveksling av bilder i et forhold, for ellers vil det ikke vare og vil føre til ennå flere skilsmisser. Hva slags forhold har man da?! Jeg vil heller skille meg enn å være sammen med en idiot som ikke har nok med den dama han har. Og man kan skaffe den ungen ett bedre hjemme, enn om den måtte være hos to foreldre som lever på en løgn.

Skrevet

Skriver under.

---

Jeg har forstått det sånn at dere har en felles venninne, og at hun også er klar over ståa? I så fall mener jeg at hvis noen skal si det til gravid-dama, bør hun være den som gjør det (av dere to), hvis typen ikke klarer å si det selv. Venninnen kjenner nok gravid-dama bedre, og sikkert forholdet til mannen også, så hun burde kunne være i stand til å ta en slik avgjørelse. At hun ikke har sagt noe enda, kan jo tyde på at hun tror dama har best av å ikke vite? Jeg mener i alle fall at i denne situasjonen, så er det ikke ditt ansvar å si fra til gravid-dama. Du har snakket med typen, sagt fra om at dette var forkastelig, du har snakket med venninnen og vet at hun vet. Da får det være opp til typen og/eller venninnen å si noe.

Hadde en vilt fremmed kommet og sagt noe slikt til meg, ville jeg reagert med sjokk og vantro - bedt om bevis og virkelig spurt og gravd for å få klarhet i nøyaktig hva som har skjedd. Alternativt, hvis dette var noe jeg godtok, ville jeg lurt på hva fåkk var problemet ditt?! :lol:

Personlig mener jeg at slikt ikke hører hjemme i et forhold, og jeg hadde aldri godtatt noe sånt. Egentlig trodde jeg at jeg var "gammeldags" på det punktet, men den eldre garde mener jo tydeligvis motsatt.. :wub: Jeg hadde villet vite, selv om jeg var gravid (komme seg ut og bort før ungen kommer, starte på nytt). Nå kjenner jo ikke du/vi denne gravid-dama særlig, så vi vet ikke hva hun synes om sånt. Det er også en grunn til at jeg mener venninnen er bedre skikket til å ta den vurderingen.

---

:) Nei, det må faktisk være tidenes turn-off! :lol:

Veldig godt poeng det med venninna. Er enig i at du har gjort ditt ved å si fra til disse partene, så får venninna di eventuelt være den som tar dette videre.

Jeg blir litt overrasket over at folk mener man ikke skal si noe, for det vil jo føre til litt av hvert med en gravid dame, skilsmisse, skilsmissebarn som er hos foreldrene annenhver helg. Men er det noe bedre at en unge vokser opp hos en mor og far som har det på den måten (ja, man kan jo lure på om de har et "åpent forhold" også, men det gidder jeg ikke ta utgangspunkt i).

Og at man skal "godta" flørting og utveksling av bilder i et forhold, for ellers vil det ikke vare og vil føre til ennå flere skilsmisser. Hva slags forhold har man da?! Jeg vil heller skille meg enn å være sammen med en idiot som ikke har nok med den dama han har. Og man kan skaffe den ungen ett bedre hjemme, enn om den måtte være hos to foreldre som lever på en løgn.

Skriver under på begge avsnitt altså. Jeg ville blitt kvitt fyren først som sist!

Skrevet

Men IW, denne karen sa fra selv at han hadde gravid kone eller? Han jeg chattet med, utga seg i fire mnd for å vær singel og på let etter kjæreste.. Det er jo en direkte løgn mot kona si.... :wub:

Jeg visste det fra før av, og det vet han at jeg vet. Så var ikke sånn at jeg fant det ut etterpå eller mens han sendte meg meldingene.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...