Gå til innhold
Hundesonen.no

Dalmatiner


jeanette-k

Recommended Posts

Var litt usikker på hvor jag skulle plasere denne, så moderator må gjerne flytte den om den ligger feil.

Jeg vil gjerne vite mer om dalmatineren på godt og vondt, dette er en rase som jeg får mer og mer interesse for og jeg vil vite mest mulig. Jeg har vert på hjemmesiden til norsk dalmatinerklubb og å lest masse der, men jeg vil ha mer erfaringer fra folk som eiger og har dalmatiner på heltid.

Noen ting jeg lurer på, har hanhundenene kjent for å være agressive mot andre hanhunder (har møtt en som var lit slik)? Hvordan er de å ha løse? Er de en typisk lydighetshund (har fått følelsen at de ikke er det)? Hvordan er palsstell og slikt, mye bading? Det var det jeg kom på i farten, håper noen kan gi meg masse informasjon :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kult at du vurderer dalmis..! :getlost: For å begynne med det, så er det en helt utrolig rase :blink: Det er en happy, pen, snill klovn av en hund, som alltid sørger for en latter eller to.

Noen ting jeg lurer på, har hanhundenene kjent for å være agressive mot andre hanhunder (har møtt en som var lit slik)?

Jeg vet det er mange som sier at hannhundagressjon "ligger til rasen". Jeg har selv hatt 2 dalmishanner, og har merket lite til akkurat dette. Mine har vært litt tøff i bånd, men det har vært lite krangling med andre hanner løs. På en annen side, vet jeg om folk som virkelig har slitt med dette på sine hunder. Sosialisering er livsviktig, hvis det blir gjort skikkelig tror jeg ikke en dalmatinerhann er mye verre enn en hvilken som helst annen hannhund.

Hvordan er de å ha løse?

De er vimsete, vil ha med seg alt, myyye er spennende, men de holder seg stort sett i nærheten. Mine har aldri stukket av, men de kan lett "glemme" å henge med. Innkallingstrening er seff viktig!

Er de en typisk lydighetshund (har fått følelsen at de ikke er det)?

Er ikke så mange dalmiser som brukes aktivt til lydighet, men det er jo noen. Blandt annet Debbie her inne vet jeg er veldig flink å trene mye med sin hund! Det er ikke den letteste rasen å "terpe-trene" med akkurat, men lydighet på hobbybasis egner de seg flott til :lol:

Hvordan er palsstell og slikt, mye bading?

Pelsstell er i og for seg helt greit, de er jo kortpelset. Men røytingen derimot, den er på grensen til helt grusom. Det blir hvite hår oooover alt... Gulv, tepper, skåler, vegger og tak, og i det hele tatt er det hår overalt. Tro meg, de røyter MYE. Jeg bader nesten aldri min hund, pelsen er ganske selvrensende (den detter jo av i ett sett, så du skjønner tegningen...! :icon_redface: ).

Ellers må det sies at dalmisene stort sett er helt herlige hunder.. :innocent: Lekne, blide, går stort sett kanon med hester, sterke, glade, and so on... Har du humoren i orden, er rettferdig og grei med hunden din, og trives med en aktiv livsstil, har dalmatineren potensiale til å bli verdens beste venn! :hmm:

Står forresten masse info HER

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kult at du vurderer dalmis..! :icon_redface: For å begynne med det, så er det en helt utrolig rase :innocent: Det er en happy, pen, snill klovn av en hund, som alltid sørger for en latter eller to.

Ellers må det sies at dalmisene stort sett er helt herlige hunder.. :getlost: Lekne, blide, går stort sett kanon med hester, sterke, glade, and so on... Har du humoren i orden, er rettferdig og grei med hunden din, og trives med en aktiv livsstil, har dalmatineren potensiale til å bli verdens beste venn! :blink:

Står forresten masse info HER

Takk for svar. Røytingen er nok et minus, men det er ikke umulig å se vekk i fra om jeg finner ut at jeg vil ha denne rasen. Kan ikke forstå at noe kan røyte mer enn Bono :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med det som er skrevet over her:)

Dalmatiner er en hærlig rase. En typisk Dalmatiner er aktiv, sosial, med på alt, har en enorm livsglede, er krevende og opptatt av sine mennesker. De sørger for å bli sett om de føler seg utenfor, hehe. De fleste Dalmiser i dag har godt gemytt og tilgjengelige, men det finns også linjer med dårligere mentalitet, så man bør være nøye med oppdretter og avlsdyrene. Sosialisering er som sagt svært viktig, og hanhundene er det mer jobb med en tispene. Man skal ikke ta det som en selvfølge at hanhunder går overns med alle andre hanhunder, men man kan jobbe mye for det og få det til med rett individ:)

Jeg syns ofte Dalmiser er spøllville som valper og unghunder, men ganske rolige når de blir 2-3 år. De er aktive hele livet, det er ikke det, men jeg tror en leken hanvalp i 7-8 mnd alder kan ta knekken på de fleste om man ikke er klar over at de blir bedre etterhvert:) De er ikke for skarpe heller, de varsel, men det er ofte det. Tåler man ikke hunder med litt lyd bør man kanskje styre unna, da varsling ligger latent i de fleste.

Som treningshunder syns jeg de er kule, ofte matgale og lekne, men de mangler desverre motor og drive for å være enkel å få opp i høyere klasser. De responderer svært dårlig på noe annet en positive metoder, og jeg syns de har en tendens til å plutselig bli opptatt av noen helt annet. Dette er selvfølgelig sammelignet med rasen som jeg har nå, som er mye mer trenbar. Så for de som vil ha en sporty turkompis og drive med litt lp, bruks og agility er de flotte hunder:)

Om røytingen: Du tror det ikke før du får se det...herrejesus sier jeg bare, man bør ikke ha et anstrengt forhold til hår i pepperkverna og inne i sofaputene 10 år etter du har hatt en dalmatiner i hus :icon_redface: Neida, det var kanskje litt vel negativt, men de røyter mer enn vanige korthåra hunder, det er helt sikkert.

Eksertørmessig mener nå jeg at Norge (og noe i Sverige/Danmark) har noe av den høyeste kvaliteten i verden, så skal man drive med utstilling i tillegg, er det nok her man bør lete..

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For balansens del: Som totalt utenforstående har jeg høyst subjektivt (men vedvarende) inntrykk av dalmatinerhanner som usedvanlig slitsomme og usjarmerende. Men hver sin smak.

Smaken er som baken, takk og lov for det :getlost: Kan berolige TS med at ingen av dalmis-hannhundene jeg har møtt (vil påstå det er en del etterhvert) har vært usjarmerende hvertfall. Unghundene kan være en håndfull, men usedvanlig slitsom? Kommer nok an på individ og eier.

Jeg er veldig enig i det Marita_H skriver. Det eneste jeg er litt skeptisk til, er dette med varsling. Ingen av mine dalmiser har vært noe lyd i, men det kan jo selvfølgelig ha med individet å gjøre.

Pelsen er med garanti verre enn du tror TS. Seriøst, den er overalt. Umulig å få vekk fra bilseter, puter, tepper, klær, and so on. Om ikke en dalmis røyter mer enn hunden din, røyter den hvertfall tydeligere.. :blink: Hvite, små, djevelske hår som aldri går vekk... Dette er eneste baksiden av medaljen jeg har følt med mine hvertfall, da de ellers har passet meg helt perfekt :icon_redface: Alle har sine feil, på dalmisen glemte noen å lime fast pelsen.. :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns kanskje også at det var litt hard kost å si at de er usjarmerende og slitsomme, men alt kommer jo ann på øyet som ser;)

Men forsåvidt ser jeg jo at en usosialiert, bråkete, spøllvill hormonell dalmishanhund uten noen form for opdragelse kan fremstå som alldeles ufordragelig for de fleste, så egentlig var det kanskje ikke så galt skrevet likevel...men det gjelder nå de felste raser da... :icon_redface:

Ang. varsling så er det nok forskjeller ja. Man kan sikkert dempe ned noe av det også, så det er ikke et gen. problem på rasen. Men man bør være obs på at rasen en gang er brukt som varselhunder, og dermed kan noen dalmatinere fortsatt ha denne egenskapen latent. De er ikke brukt som typiske varselhund, som varslet bare i hjemmet/gården, men som omreisende hunder. Og det syns jeg er svært typisk for rasen (har reist mange år med maaange dalmiser på utstillinger mm): De kan være en plass i 2 min, også føler de seg svært hjemme:)

Hehe, bra å høre at flere skjønner hva man mener med at Dalmatiner, de røyter ikke, de RØYTER!! Hadde en gang en svart ullsofa med dalmis i hus...halleluja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hår inne i mobilen jeg...

Enig med det meste som er sagt her, bortsett fra at hannene er usjarmerende. Er det noe de er, så er det jo sjarmerende :icon_redface: Teite og vimsete. Men kan være en håndfull, absolutt, og med min to år gamle gutt så er hund nr to helt uaktuelt de neste årene iallefall, har mer enn nok med ham. Ikke at det er en vanskelig hund, absolutt ikke, men mer at han tar utrolig mye plass, veldig våken, man må være i forkant og det er så mye energi, så mye glede, så mye hengiven hund at det rett og slett for meg bare er plass til en nå. Så det må man være forberedt på, at det er en hund som trenger mye. Men det er kanskje også litt hva man gjør det til, for meg er han jo virkelig alt og han er muligens blitt bortskjemt med oppmerksomhet. Men likevel, jeg trooor nok han er ganske så rasetypisk.

Min er også en dedikert vakthund, har ikke mye lyd, sier aldri noe under lek, men sier fra når det er noen utenfor, eller det skjer noe mistenkelig.

Ikke så mye å legge til egentlig, føler jeg liksom har skrevet det jeg mener i den andre tråden, så ta en titt der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...