Gå til innhold
Hundesonen.no

Dalmatiner


jeanette-k

Recommended Posts

Var litt usikker på hvor jag skulle plasere denne, så moderator må gjerne flytte den om den ligger feil.

Jeg vil gjerne vite mer om dalmatineren på godt og vondt, dette er en rase som jeg får mer og mer interesse for og jeg vil vite mest mulig. Jeg har vert på hjemmesiden til norsk dalmatinerklubb og å lest masse der, men jeg vil ha mer erfaringer fra folk som eiger og har dalmatiner på heltid.

Noen ting jeg lurer på, har hanhundenene kjent for å være agressive mot andre hanhunder (har møtt en som var lit slik)? Hvordan er de å ha løse? Er de en typisk lydighetshund (har fått følelsen at de ikke er det)? Hvordan er palsstell og slikt, mye bading? Det var det jeg kom på i farten, håper noen kan gi meg masse informasjon :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kult at du vurderer dalmis..! :getlost: For å begynne med det, så er det en helt utrolig rase :blink: Det er en happy, pen, snill klovn av en hund, som alltid sørger for en latter eller to.

Noen ting jeg lurer på, har hanhundenene kjent for å være agressive mot andre hanhunder (har møtt en som var lit slik)?

Jeg vet det er mange som sier at hannhundagressjon "ligger til rasen". Jeg har selv hatt 2 dalmishanner, og har merket lite til akkurat dette. Mine har vært litt tøff i bånd, men det har vært lite krangling med andre hanner løs. På en annen side, vet jeg om folk som virkelig har slitt med dette på sine hunder. Sosialisering er livsviktig, hvis det blir gjort skikkelig tror jeg ikke en dalmatinerhann er mye verre enn en hvilken som helst annen hannhund.

Hvordan er de å ha løse?

De er vimsete, vil ha med seg alt, myyye er spennende, men de holder seg stort sett i nærheten. Mine har aldri stukket av, men de kan lett "glemme" å henge med. Innkallingstrening er seff viktig!

Er de en typisk lydighetshund (har fått følelsen at de ikke er det)?

Er ikke så mange dalmiser som brukes aktivt til lydighet, men det er jo noen. Blandt annet Debbie her inne vet jeg er veldig flink å trene mye med sin hund! Det er ikke den letteste rasen å "terpe-trene" med akkurat, men lydighet på hobbybasis egner de seg flott til :lol:

Hvordan er palsstell og slikt, mye bading?

Pelsstell er i og for seg helt greit, de er jo kortpelset. Men røytingen derimot, den er på grensen til helt grusom. Det blir hvite hår oooover alt... Gulv, tepper, skåler, vegger og tak, og i det hele tatt er det hår overalt. Tro meg, de røyter MYE. Jeg bader nesten aldri min hund, pelsen er ganske selvrensende (den detter jo av i ett sett, så du skjønner tegningen...! :icon_redface: ).

Ellers må det sies at dalmisene stort sett er helt herlige hunder.. :innocent: Lekne, blide, går stort sett kanon med hester, sterke, glade, and so on... Har du humoren i orden, er rettferdig og grei med hunden din, og trives med en aktiv livsstil, har dalmatineren potensiale til å bli verdens beste venn! :hmm:

Står forresten masse info HER

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kult at du vurderer dalmis..! :icon_redface: For å begynne med det, så er det en helt utrolig rase :innocent: Det er en happy, pen, snill klovn av en hund, som alltid sørger for en latter eller to.

Ellers må det sies at dalmisene stort sett er helt herlige hunder.. :getlost: Lekne, blide, går stort sett kanon med hester, sterke, glade, and so on... Har du humoren i orden, er rettferdig og grei med hunden din, og trives med en aktiv livsstil, har dalmatineren potensiale til å bli verdens beste venn! :blink:

Står forresten masse info HER

Takk for svar. Røytingen er nok et minus, men det er ikke umulig å se vekk i fra om jeg finner ut at jeg vil ha denne rasen. Kan ikke forstå at noe kan røyte mer enn Bono :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med det som er skrevet over her:)

Dalmatiner er en hærlig rase. En typisk Dalmatiner er aktiv, sosial, med på alt, har en enorm livsglede, er krevende og opptatt av sine mennesker. De sørger for å bli sett om de føler seg utenfor, hehe. De fleste Dalmiser i dag har godt gemytt og tilgjengelige, men det finns også linjer med dårligere mentalitet, så man bør være nøye med oppdretter og avlsdyrene. Sosialisering er som sagt svært viktig, og hanhundene er det mer jobb med en tispene. Man skal ikke ta det som en selvfølge at hanhunder går overns med alle andre hanhunder, men man kan jobbe mye for det og få det til med rett individ:)

Jeg syns ofte Dalmiser er spøllville som valper og unghunder, men ganske rolige når de blir 2-3 år. De er aktive hele livet, det er ikke det, men jeg tror en leken hanvalp i 7-8 mnd alder kan ta knekken på de fleste om man ikke er klar over at de blir bedre etterhvert:) De er ikke for skarpe heller, de varsel, men det er ofte det. Tåler man ikke hunder med litt lyd bør man kanskje styre unna, da varsling ligger latent i de fleste.

Som treningshunder syns jeg de er kule, ofte matgale og lekne, men de mangler desverre motor og drive for å være enkel å få opp i høyere klasser. De responderer svært dårlig på noe annet en positive metoder, og jeg syns de har en tendens til å plutselig bli opptatt av noen helt annet. Dette er selvfølgelig sammelignet med rasen som jeg har nå, som er mye mer trenbar. Så for de som vil ha en sporty turkompis og drive med litt lp, bruks og agility er de flotte hunder:)

Om røytingen: Du tror det ikke før du får se det...herrejesus sier jeg bare, man bør ikke ha et anstrengt forhold til hår i pepperkverna og inne i sofaputene 10 år etter du har hatt en dalmatiner i hus :icon_redface: Neida, det var kanskje litt vel negativt, men de røyter mer enn vanige korthåra hunder, det er helt sikkert.

Eksertørmessig mener nå jeg at Norge (og noe i Sverige/Danmark) har noe av den høyeste kvaliteten i verden, så skal man drive med utstilling i tillegg, er det nok her man bør lete..

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For balansens del: Som totalt utenforstående har jeg høyst subjektivt (men vedvarende) inntrykk av dalmatinerhanner som usedvanlig slitsomme og usjarmerende. Men hver sin smak.

Smaken er som baken, takk og lov for det :getlost: Kan berolige TS med at ingen av dalmis-hannhundene jeg har møtt (vil påstå det er en del etterhvert) har vært usjarmerende hvertfall. Unghundene kan være en håndfull, men usedvanlig slitsom? Kommer nok an på individ og eier.

Jeg er veldig enig i det Marita_H skriver. Det eneste jeg er litt skeptisk til, er dette med varsling. Ingen av mine dalmiser har vært noe lyd i, men det kan jo selvfølgelig ha med individet å gjøre.

Pelsen er med garanti verre enn du tror TS. Seriøst, den er overalt. Umulig å få vekk fra bilseter, puter, tepper, klær, and so on. Om ikke en dalmis røyter mer enn hunden din, røyter den hvertfall tydeligere.. :blink: Hvite, små, djevelske hår som aldri går vekk... Dette er eneste baksiden av medaljen jeg har følt med mine hvertfall, da de ellers har passet meg helt perfekt :icon_redface: Alle har sine feil, på dalmisen glemte noen å lime fast pelsen.. :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns kanskje også at det var litt hard kost å si at de er usjarmerende og slitsomme, men alt kommer jo ann på øyet som ser;)

Men forsåvidt ser jeg jo at en usosialiert, bråkete, spøllvill hormonell dalmishanhund uten noen form for opdragelse kan fremstå som alldeles ufordragelig for de fleste, så egentlig var det kanskje ikke så galt skrevet likevel...men det gjelder nå de felste raser da... :icon_redface:

Ang. varsling så er det nok forskjeller ja. Man kan sikkert dempe ned noe av det også, så det er ikke et gen. problem på rasen. Men man bør være obs på at rasen en gang er brukt som varselhunder, og dermed kan noen dalmatinere fortsatt ha denne egenskapen latent. De er ikke brukt som typiske varselhund, som varslet bare i hjemmet/gården, men som omreisende hunder. Og det syns jeg er svært typisk for rasen (har reist mange år med maaange dalmiser på utstillinger mm): De kan være en plass i 2 min, også føler de seg svært hjemme:)

Hehe, bra å høre at flere skjønner hva man mener med at Dalmatiner, de røyter ikke, de RØYTER!! Hadde en gang en svart ullsofa med dalmis i hus...halleluja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hår inne i mobilen jeg...

Enig med det meste som er sagt her, bortsett fra at hannene er usjarmerende. Er det noe de er, så er det jo sjarmerende :icon_redface: Teite og vimsete. Men kan være en håndfull, absolutt, og med min to år gamle gutt så er hund nr to helt uaktuelt de neste årene iallefall, har mer enn nok med ham. Ikke at det er en vanskelig hund, absolutt ikke, men mer at han tar utrolig mye plass, veldig våken, man må være i forkant og det er så mye energi, så mye glede, så mye hengiven hund at det rett og slett for meg bare er plass til en nå. Så det må man være forberedt på, at det er en hund som trenger mye. Men det er kanskje også litt hva man gjør det til, for meg er han jo virkelig alt og han er muligens blitt bortskjemt med oppmerksomhet. Men likevel, jeg trooor nok han er ganske så rasetypisk.

Min er også en dedikert vakthund, har ikke mye lyd, sier aldri noe under lek, men sier fra når det er noen utenfor, eller det skjer noe mistenkelig.

Ikke så mye å legge til egentlig, føler jeg liksom har skrevet det jeg mener i den andre tråden, så ta en titt der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...