Gå til innhold
Hundesonen.no

Basset


Skautussa
 Share

Recommended Posts

Basset Bleu De Gascogne er en jakthund.

Ca. 30 individer i Norge, og det samme i Sverige(kanskje noen fler der).

Litt om Rasen:

Basset Bleu de Gascogne's opprinnelse er i den baskiske regionen i Gascogne, Frankrike. Referanser finnes fra over 800 år siden den Fra den store blå Hounds of France (Grand Bleu De Gascogne) brukt til å jakte ulv, villsvin og hjort. Det er fra disse hundene at Bassets Bleu stammer. Mens noen antyder at den korte veksten av rasen var resultatet av en kryssing av Grand Bleu med Saintongeois Basset, mener adnre igjen at det skjedde en naturlig mutasjon av Grand Bleu, og deretter ved fremtidig avls arbeid produserte en hund med jaktelyst og en tregere hastighet. Før den franske revolusjon var jakt forbeholdt adelen, og sammensatte pakker(packs) av de store og raske hundene. Når de ordinære Borgerne fikk lov til å delta, trengte de en duft-hound som kunne følge dem til fots og den kort beinte Bassets Bleu fylte en nisje. I den senere tids nedgang i populariteten til jakt med packs har rasen nesten blitt utryddet. Innsatsen til oppdretter Alain Bourbon reddet den fra dens undergang, men rasen er fremdeles sjelden utenfor Frankrike. Den blå fargen kan ha utviklet seg som en genetisk respons for å beskytte hunden fra den sterkt sollys i Midi regionen og hengende ører tjene til å virvle opp og samle duft i nese når hodet senkes mot bakken ved sporing. I Storbritannia, Europa og ellers i Norden er Basset Bleu De Gacogne en sjelden rase å se på utstillinger og er relativt ukjent som en følgesvenn eller selskapshund.

Karakter:

Dette er en omgjengelig, hengiven hund med et godt og stabilt temperament. Den vil knytte tettebånd med sin flokk/familie og må behandles som en av familien og inngå i så mange aktiviteter som praktisk mulig, da trives den best. Bleuen er ikke egnet til et liv med minimal kontakt med mennesker, som degradert til en ensom tilværelse i bakgården, da vil den fort kjede seg, og atferdsvansker vil medføre. Den er god med barn, dens mildhet og entusiasme gjør seg fremtredende her. Den er ikke en naturlig vakthund, men vil vanligvis varsle om fremmede med bjeffing. Bleuen er utviklet for å arbeide i en pakke(pack) for å jakte hovedsakelig kanin og hare, den er derfor vanligvis verken sky eller aggressiv med andre hunder, men forsiktighet bør tas sammen med andre små kjæledyr.Bleuen holder god kontakt med fører under jakt, dette gjelder både når den jager i pack og alene. Den melodiøse stemmen til Basset Bleu er noe som bør tas med dersom man vurderer denne rasen. Den har en dyp, fyldig, langt bærene stemme, beskrevet av en kilde som "en vakker hylende stemme", dog kan den være noe entonet hos noen individer. Basset Bleu er en instinktiv jeger og vil spore sitt utvalgte bytte i flere kilometer, er meget spronøye og ikke for rask. I utgangspunktet er dette en klok og fornuftig rase og en fin følgesvenn for dem som forstår og kan imøtekomme en Hounds instinkter.

Øvelse/trening:

Rasen er avlet til å vandre i timevis og mil på jakt, derfor trenger den voksne Basset Bleu betydelig med trening - to lange turer hver dag som minimum. Valper bør ikke formelt gå svært langt, da dette kan føre til langsiktige skader på bein og ledd, valper bør ei heller få lov til å hoppe eller løpe opp og ned trapper. Bleu er en duft-hound det er derfor uklokt å la valpen løpe løs uten å ha dressur i orden, for den blir for engasjert i et spor og forsvinner døv, uten å huske alle kommandoene. Men den elsker å kunne utforske områder og analyserer hver minste duft. Dette vil gi den mental stimuli som er like viktig som dens fysiske velvære. Bleuens gode sporiingsenskaper og rolige arbeidstempo gjør at den derfor egener seg som ettersøkshund, og til tross for sine størelse og korte ben er den alikevel atletisk og ville være en utmerket tur-kompis.

Opplæring/dressur:

Grunnleggende lydighetstrening er nødvendig for at hund og mennesker trives sammen i hjemmet og akseptabel adferd for det generelle samfunn. Som med mange duft-og skue-Hounds, Basset Bleu kan bli lett distrahert, og det er opp til eieren å gjøre seg selv litt mer interessant en et gresstrå eller bladsom blåser i vinden. Selv om dette kan være en utfordring er det slett ikke umulig. All trening bør være basert på positiv forsterkning metoder og det må være gjensidig respekt mellom hund og eier. Harde verbale eller fysiske metoder vil ikke oppnå annet enn en hund som er forvirret og som kan "stenge" av frykt for å gjøre gale ting. Basset Bleuen er intelligent og vil raske lære til å svare når den forstår hva som kreves av den, særlig når den vet at eier/fører bærer med seg en belønning. Sosialisering fra en ung alder er like viktig. Utsett valpen for så mange som mulig forskjellige folk, biler, lyder og steder den kan støte på i løpet av livet, vil sikre at forblir glad, veltilpasset og trygg som voksen.

Dette er Diana, importert fra Frankrike.

ca 9 uker gammel

f4i68l.jpg

ca 13 uker:

DSC_0443.JPG

DSC_0237.JPG

ca. 18 uker:

DSC_0107.JPG

ca 14mnd

DSC_0148_edited.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...
  • 1 year later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...