Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruke hannhund på utenlandsk tispe


ipadda

Recommended Posts

Her i Norge MÅ man hd røntge hundene våre før vi bruker dem i avl (Dansk Svensk Gårdshund), mens i DK er ikke det et issue, for der lar de rett og slett vær og røntge i håp om at de skal slippe å miste "gode avlshunder", men hva om jeg feks skulle fått etterspørsel om å bruke Tjalfe på en tispe i dk når den tid kommer at han ikke hører til Helene lengre? Eller la oss si at jeg eier Tjalfe per dags dato, hvordan skal jeg forholde meg til det?

Om vi bruker hundene på tisper/ eller bruker hanner som ikke er hd røntget godkjenner ikke klubben kullet, og man får ikke valpeformidling på dette kullet.

Og hvilke krav kan jeg sette til tispe eier? Kan jeg kreve at hun må hd røntge tispen før hun får bruke min hannhund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis tispa er utenlandsk, er det jo ikke den norske raseklubben som skal godkjenne kullet.

Hvorvidt det blir sanksjoner, er opp til hver enkelt klubb, men jeg har ikke hørt om mange tilfellene. Det går i så fall mer på at folk reagerer negativt, at det påvirker en persons omdømme. En norsk raseklubb kan ikke diktere avlen i alle andre land, men som hannhundeier er du medansvarlig i oppdrettet som gjøres - synes du kombinasjonen er bra nok?

Og hvilke krav du kan stille? Hvilke du vil, vel. Du kan kreve å få parre kun internasjonale brukschampioner, om du vil. Det blir jo ingen parring med mindre du vil, og om du krever ditt eller datt så får det være opp til tispeeier om de er så interessert i å bruke hannhunden at de velger å gjøre det du krever.

For ti år siden var det ikke vanlig å røntgenfotografere albuene på berner i alle land (det er fremdeles land hvor det ikke skjer så ofte), men det var flere som gjorde det på oppfordring likevel, fordi skandinaviske oppdrettere hadde krav om status på HD OG AA. Men det var de som ikke ønsket å gjøre det for det, og da ble ikke de hannhundene brukt hos oss.

Likeledes er det som sagt land som ikke røntgenfotograferer albuene, og det er land hvor det ikke er vanlig å røntge mer enn avlsdyr. Men vi norske oppdrettere vil gjerne vite status framme og bak på flest mulig av vårt oppdrett, så om bernerfolk fra visse land vil kjøpe valp av oss, må de godta at det i kontrakten forlanges at det røntges fram og bak - uansett avlsplaner på hunden, uansett status. Vil de ikke etterleve det kravet, så får de kjøpe valp et annet sted.

En kan kreve det en vil, så er det opp til den andre parten å avgjøre om de synes avtalen er grei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i Norge MÅ man hd røntge hundene våre før vi bruker dem i avl (Dansk Svensk Gårdshund), mens i DK er ikke det et issue, for der lar de rett og slett vær og røntge i håp om at de skal slippe å miste "gode avlshunder", men hva om jeg feks skulle fått etterspørsel om å bruke Tjalfe på en tispe i dk når den tid kommer at han ikke hører til Helene lengre? Eller la oss si at jeg eier Tjalfe per dags dato, hvordan skal jeg forholde meg til det?

Om vi bruker hundene på tisper/ eller bruker hanner som ikke er hd røntget godkjenner ikke klubben kullet, og man får ikke valpeformidling på dette kullet.

Og hvilke krav kan jeg sette til tispe eier? Kan jeg kreve at hun må hd røntge tispen før hun får bruke min hannhund?

Du som hannhundeier står selvsagt helt fritt til å stille krav om hvilke undersøkelser du mener tispa bør ha gjennomgått før du slipper til din hannhund. Dersom du synes det er viktig at hundene er HD-røntget før parring, så stiller du krav om det overfor tispeeier(evt om at de også skal være fri-røntget).

Dersom man i Danmark ikke har slike krav, så vil jo ikke en parring med urøntget tispe der nede få konsekvenser for oppdretter - da er det kun din egen samvittighet mht å la din hannhund parre ei urøntga tispe som spiller inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for langt og utfyllende svar, Emma! :whistle:

Men la oss snu litt på saken, dersom du hadde fått etterspørsel på din hannhund, tispen var grei og du tror det kunne blitt en fin kombinasjon. Ville du da lånt bort hannen din, på tross av at du ikke hadde noe sykdomshistorikk på tispe - eller særlige mye av stammen hennes?

Jeg stiller meg litt skeptisk. Jeg ønsker ikke å være den som setter et kull med kanskje hd, patella osv til verden, fordi noen er redde for å "miste en god avlshund". Jeg stiller også spørsmålstegn til dette med en "god avslhund", det er vel bassert på tidligere avkom, ikke?

Og om det er første parring, så ville vel et godt utgangspunk for en god kombinasjon være at man har sykdomshistorikk på begge foreldre dyr,ikke bare et? Og selfølgelig at hundene passer sammen.

Jeg sliter litt med tanken på at folk setter kull til verden, uten og tenke på HVA de egentlig setter til verden. Er det lurt og ikke hd røntge når vi vet det er et problem på rasen? Er det lurt og kjøre en kombinasjon på den måten? Skader det og sjekke hunden for eventuelle sykdommer som ligger til rasen?

Jeg kan nevne tilfeller innenfor min rase hvor det faktisk har blitt avlivet hunder på grunn av mangel på hofteskåler i en alder av 5 måneder - hvor tispen/hannhund ikke er røntget. Dette er en liten rase, følgene av en slik parring vil bli mer fatal på en stor rase med større belastning på kroppen, dersom det skulle oppstå noe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for langt og utfyllende svar, Emma! :wub:

Bare hyggelig :whistle:

Men la oss snu litt på saken, dersom du hadde fått etterspørsel på din hannhund, tispen var grei og du tror det kunne blitt en fin kombinasjon. Ville du da lånt bort hannen din, på tross av at du ikke hadde noe sykdomshistorikk på tispe - eller særlige mye av stammen hennes?

Jeg synes ikke våre raser er sammenligningsbare, og jeg ser ikke poenget i å henge seg opp i HD - det kan være mange andre årsaker til at en vil eller ikke vil si ja til en parring.

Det prinsipielle, overordnede spørsmålet ditt er om jeg ville sagt ja til en parring med ei tispe som ikke oppfylte de norske reglene - men oppfyller reglene i landet hvor hun er bosatt.

Jeg er ikke enig i de øvrige premissene dine - sykdomshistorie er mer enn HD, og hva har stamtavla med manglende HD-status å gjøre? Er ikke det en ny faktor i spørsmålet om en skal si ja?

Så for å svare på om jeg kunne sagt ja til ei tispe som ikke fyller norske regler: Det kommer helt an på tispa, og hannhunden. Hva er hennes kjente styrker og svakheter? Hvordan møter de min hunds styrke og svakheter? Hva har han gitt og bevist så langt i sin avlskarriere? Hva trenger hun til sitt oppdrett og til sitt land, hvorfor kommer hun til meg? Hvordan er avlsreglene i det landet, og hvordan er tispa i forhold til avlsreglene? Hvordan er rasen i det landet, og hvordan er tispa i forhold til det landet?

Jeg sier ikke automatisk nei, jeg kan ikke svare prinsipielt på slike spørsmål - men jeg kan også si at nei, jeg lar ikke hannhunden min parre enhver norsk tispe som oppfyller de norske kravene til avl heller. Jeg ser meg ikke blind på reglene, jeg ser på enkeltindividene, deres bakgrunn, og kombinasjonen som helhet.

Hadde tispa vært helt grei (etter hjemlandets standard), som du skriver, hadde jeg sagt nei, for en hund som bare er helt grei er neppe en god avlshund, i mine øyne. Men det er mulig vi definerer "en helt grei hund" forskjellig.

Jeg stiller meg litt skeptisk. Jeg ønsker ikke å være den som setter et kull med kanskje hd, patella osv til verden, fordi noen er redde for å "miste en god avlshund". Jeg stiller også spørsmålstegn til dette med en "god avslhund", det er vel bassert på tidligere avkom, ikke?

Og om det er første parring, så ville vel et godt utgangspunk for en god kombinasjon være at man har sykdomshistorikk på begge foreldre dyr,ikke bare et? Og selfølgelig at hundene passer sammen.

Forhåpentligvis er det få oppdrettere som bevisst ønsker å sette til verden valper som blir sjuke. Men en gjør det lell, oppdrett er risikosport. Så hva gjør en? En kan enten velge å kutte ut avlsarbeid, eller så får en gjøre sitt beste og foreta nødvendig research og screeningstester.

Hva som inngår i det nødvendige, må nesten hver enkelt ta standpunkt til i ditt eksempel.

Men du henger deg jo også opp i det som kan testes - hva med allergier, epilepsi, stoffskifteproblem, diabetes, kreft, øyebetennelser, også videre. Føler du noe ansvar for det? Må du ikke da spørre tispas eier om slike ting? Halting, skjelettoperasjoner, tidlig stivhet og bevegelsesproblem kan også være ting en spør om, om en vil vite mer om HD og patella (det kan være forskjell på sykdommer og diagnoser, plager og statuser) uten å ha røntgenstatus å gå etter.

En hunds avlsverdi måles åpenbart i dennes avkom - det hjelper ikke med 20 titler og fire fri bein om den bare avler dritt. Men det er nå en gang slik at alle avlsdyr må ha sitt første kull en gang. Ja, det optimale er selvfølgelig å vite mest mulig om begge avlsdyrene - og deres linjer. Men for the sake of the argument, la oss snu på det. Hvis denne danske tispa har som alternativ å bli parret med en dansk hannhund som er urøntget i syv generasjoner bakover - kan det tenkes at det da er tross alt tryggere å parre henne med en norsk hannhund som er frirøntget, har frirøntgede søsken og foreldre, og ellers mye fritt bakover i linjene?

Jeg sier ikke dette som at du SKAL si ja til utenlandske tisper, jeg prøver å utvide horisonten din. Du kan tenke som så at du risikerer å bidra til at det fødes hunder med HD. Men du kan også tenke på at du bidrar til å hjelpe et lands stamme å bli bedre, fordi en VET hva din hund bærer og har gitt. For å fortsette svaret mitt over - jeg stiller helt klart strengere krav til en nordisk bernertispe enn en østeuropeisk bernertispe når de spør om å bruke min hannhund, fordi det østeuropeiske utgangspunktet er dårligere enn det norske på en del punkt. Så da kan jeg enten si at det er for dårlig til at jeg vil ha noe med det å gjøre, eller jeg kan si at jeg vil gjerne hjelpe dere å få en bedre stamme ved å la dere bruke min flotte hannhund. Og en kan likevel stille visse krav, vi forholder oss ikke til u-land uten veterinærer og utstillinger.

Jeg sliter litt med tanken på at folk setter kull til verden, uten og tenke på HVA de egentlig setter til verden. Er det lurt og ikke hd røntge når vi vet det er et problem på rasen? Er det lurt og kjøre en kombinasjon på den måten? Skader det og sjekke hunden for eventuelle sykdommer som ligger til rasen?

Du kan ikke og skal ikke ta ansvar for andres oppdrett. Det du ser som tankeløst og vilkårlig, kan faktisk være gjennomarbeidet og planlagt i oppdretters øyne. Vi har alle ulike mål og standarder.

Du kan avgjøre hva du synes er fornuftig, og hva du vil ta del av. Du synes neppe at all norsk avl på DSG er bra heller, enda dere har avlsregler. Som regel må en bruke sunn fornuft og litt risiko i avlsarbeidet også.

En får aldri sjekket alle avsldyr for alt, og alt har ikke enkel reccessiv arvegang.

Jeg kan nevne tilfeller innenfor min rase hvor det faktisk har blitt avlivet hunder på grunn av mangel på hofteskåler i en alder av 5 måneder - hvor tispen/hannhund ikke er røntget. Dette er en liten rase, følgene av en slik parring vil bli mer fatal på en stor rase med større belastning på kroppen, dersom det skulle oppstå noe..

Vi kan vel alle nevne eksempler på tragiske utfall og parringer som aldri skulle vært gjort om en hadde hatt krystallkule... Også kan en nevne eksempler på hunder med sterk grad av HD som får frie avkom. Eller frie hunder som får hunder med sterk HD som avlives før røntgenalder. Verden er ikke sort-hvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...