Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor avler vi på hunder som ikke føder naturlig?


ipadda

Recommended Posts

Vel.. Om en tispe kan føde naturlig eller ikke, veit man jo strengt tatt ikke før man prøvd å avle på henne, sant? Og at det er keisersnitt en gang, betyr jo ikke nødvendigvis at det MÅ være det neste gang? Eller hva om hun føder naturlig første gangen, men må ta keisersnitt andre gangen? Skal man da avle på avkommene fra første kullet, men ikke det andre?

Det finnes mange grunner til at valper med tas med keisersnitt. Jeg synes jo årsaken må tas med i vurderingen - hva enten den er klarlagt eller antatt. Sannsynligheten for at tispa ikke skal kunne føde naturlig neste gang vil jo variere med hva grunnen til det opprinnelige keisersnittet er. Har tispa har hatt en naturlig og grei fødsel første gang, vil jeg tro sannsynligheten er liten for at det er arvelige årsaker til at hun må tas med keisersnitt neste gang (men her er jeg ute på tynn is).

Hvorvidt de føder naturlig eller ikke, har vel ikke så mye med kropps-størrelse å gjøre. En av rasene som ofte må ta keisersnitt (hvor det også ofte planlegges i forveien) er jo engelsk bulldog, og de er ikke spesielt små, selv om de er lave. :icon_redface:

Som sagt: Det finnes mange grunner til at keisersnitt blir nødvendig, og tispas størrelse i forhold til valpestørrelsen er en av dem. Så jo, kroppsstørrelse har en hel del å si for fødsel på de aller minste rasene. Det er selvsagt bare EN grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretterene gjorde en kjempe jobb og avlet bare på tisper som fødte selv og som årene gikk så gikk det fra 100 til 50 % mht keisersnitt.

Hvordan visste oppdretterne at tispene ville føde naturlig da? Altså, man vet vel ikke om det blir keisersnitt eller ikke før fødselen er igang?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan visste oppdretterne at tispene ville føde naturlig da? Altså, man vet vel ikke om det blir keisersnitt eller ikke før fødselen er igang?

At man ikke avlet videre på tisper som måtte ta keisersnitt, at det ble bare med det ene kullet, mens de som fødte normalt fikk flere kull. Har jo tatt mange år før man fikk noe resultat av dette, men i dag så er det mange flere Boston tisper som ikke tar keisersnitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Astrid Indrebø sier det, mye går på vane og myter. Spes på eng bulldog er det mange som bestiller keisersnitt før de i det hele tatt vurderer tanken på å la tispa føde selv. De hadde et "forsøk" på NVH for noen år siden, der de tagg oppdretterne om å i det minste la tispa prøve først før de snittet, de sto tilgjengelig for oppdretter 24/7 rundt termin. Det viste seg at det kun var en tispe som ikke fikk veer i det hele tatt (dette er arvelig, så tispevalper fra dette kullet samt mor og hennes søstre bør aldri avles på) flere fødte selv om enn med noe problemer pga valpenes store hoder, og to måtte snittes da valpene ikke kom ut, tross sterke fine veer hos tispa. Nå husker jeg dessverre ikke antallet tisper det var snakk om, men tror det var rundt 10. Men det viser jo at rasen kan føde selv, det er "bare" hodene som er avlet så store at de får problemer ved vaginal fødsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Boston var tispe nr 4 i rekken av de som fødte normalt, men denne tispen hadde da for smalt bekken.

I disse rasene (engelsk bulldog, mops, boston etc) så er vel som oftest ikke hovedgrunnen til den unormalt høye forekomsten av keisersnitt at tispen har for smalt bekken, men at valpene har for store hoder i forhold til det som ville vært normalt fra naturens side om vi mennesker ikke hadde styrt avlen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viste seg at det kun var en tispe som ikke fikk veer i det hele tatt (dette er arvelig, så tispevalper fra dette kullet samt mor og hennes søstre bør aldri avles på)

Har du noen dokumentasjon på dette?

Grunnen til at jeg spør er at jeg har snakket med 4 veterinærer (bla på NVH) og alle sier jeg ikke trenger bekymre meg for at Blaze ikke fikk veer, men fikk hun morkakae løsning også, så det KAN jo være hun tilslutt hadde fått det. Men jeg tror ikke det..

Jeg skal jo avle på hennes datter. (og linjene til Blaze og hennes søster har født normalt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du noen dokumentasjon på dette?

Grunnen til at jeg spør er at jeg har snakket med 4 veterinærer (bla på NVH) og alle sier jeg ikke trenger bekymre meg for at Blaze ikke fikk veer, men fikk hun morkakae løsning også, så det KAN jo være hun tilslutt hadde fått det. Men jeg tror ikke det..

Jeg skal jo avle på hennes datter. (og linjene til Blaze og hennes søster har født normalt)

Nei, fikk dette muntlig fra Indrebø, hun hadde et latinsk navn på vemangel, og dette var arvelig sa hun.

Edit: fant dette udraget av et foredrag av den svenske veterinæren Catarina Lunde Forsberg

Primær veesvakhet:

-Mangel på veer kan komme av infeksjon, svak livmorsmusklatur, feil fôring, m m. Det kan være arvlig betinget.Om man ikke finner årsaken på veemangelen bør ikke tispa brukes mer i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...