Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg fikk min første hund da jeg var 14 år gammel. Det var en blanding av Grå Elghund og Østsibirsk Laika. Navnet var Fido, noe som var søtt da han var en liten valp... men temmelig upassende når han ble en diger hannhund på 50 kg.

Fido var som sagt en hannhund... veeeeldig hannhund. Han hatet alt som gikk på fire bein og luktet "mann". Den stakkars nabobikkja som forvilla seg over på vår (inngjerdede) eiendom for å hilse på Fido (som i tillegg stod i bånd) fant fort ut at han ikke var velkommen. 112 sting måtte den hunden sy... Nei, andre hannhunder var virkelig ikke favoritten.

Han var sta som fy, og eide ikke oppdragelse, men det tok han igjen med en god dose sjarm. Det var umulig å bli sint på den hunden når han overfalt deg med sine kjærlige "kyss" som sa; jeg er glad for at du kom akkurat nå... for seee... SÅ flink har jeg vært til å grave opp alle blomstene du planta til meg!!

Fido var hele familien sin hund siden jeg dro på folkehøyskole i 2 år. Men han visste innerst inne hvem som bestemte... det var kun meg han adlød 100%. Og vi hadde ett helt spesielt forhold, selv om det ofte gikk flere uker mellom hver gang vi så hverandre.

Desverre ble Fido på sine eldre dager litt nervøs. Han begynte å knurre mot fremmede og ble ikke trygg ovenfor små barn.

Det var tungt den dagen vi bestemte at nå var det best han fikk slippe.

Savner deg ennå kjære go'gutten min, selv om det er 3 år siden du forlot oss nå.

Jeg er sikker på at du venter trofast på meg på den andre siden av regnbuebroen. Lek og kos deg så lenge... vi sees igjen.

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...