Gutten min.

[Litz]

Jeg fikk min første hund da jeg var 14 år gammel. Det var en blanding av Grå Elghund og Østsibirsk Laika. Navnet var Fido, noe som var søtt da han var en liten valp... men temmelig upassende når han ble en diger hannhund på 50 kg.

Fido var som sagt en hannhund... veeeeldig hannhund. Han hatet alt som gikk på fire bein og luktet "mann". Den stakkars nabobikkja som forvilla seg over på vår (inngjerdede) eiendom for å hilse på Fido (som i tillegg stod i bånd) fant fort ut at han ikke var velkommen. 112 sting måtte den hunden sy... Nei, andre hannhunder var virkelig ikke favoritten.

Han var sta som fy, og eide ikke oppdragelse, men det tok han igjen med en god dose sjarm. Det var umulig å bli sint på den hunden når han overfalt deg med sine kjærlige "kyss" som sa; jeg er glad for at du kom akkurat nå... for seee... SÅ flink har jeg vært til å grave opp alle blomstene du planta til meg!!

Fido var hele familien sin hund siden jeg dro på folkehøyskole i 2 år. Men han visste innerst inne hvem som bestemte... det var kun meg han adlød 100%. Og vi hadde ett helt spesielt forhold, selv om det ofte gikk flere uker mellom hver gang vi så hverandre.

Desverre ble Fido på sine eldre dager litt nervøs. Han begynte å knurre mot fremmede og ble ikke trygg ovenfor små barn.

Det var tungt den dagen vi bestemte at nå var det best han fikk slippe.

Savner deg ennå kjære go'gutten min, selv om det er 3 år siden du forlot oss nå.

Jeg er sikker på at du venter trofast på meg på den andre siden av regnbuebroen. Lek og kos deg så lenge... vi sees igjen.