Gå til innhold
Hundesonen.no

Dommere


trulte

Recommended Posts

Som overskriften sier- hvordan utdanner dommerene seg? Har hørt at de må testes for de rasene de skal kunne dømme, men ser ofte i tråder her på sonen at folk klager for at dommeren ikke "kan" rasen de dømmer. Så hvordan fungerer det? Må de gå opp til en prøve for hver hund de skal ha godkjenning til? Eller er det at de godkjennes for en gruppe, og derfor ikke kan alle hundene like godt?

Eller er det bare det at folk ikke liker dommen, og skylder på at dommeren ikke "kunne rasen"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ulike utdanningsregler i ulike land.

I Norge må en person kunne vise til framgang både som oppdretter og utstiller, den må ha gjennomgått NKKs kynologikurs (læren om hunds anatomi), og må kunne vise til at den kan litt hund før den søker om å få gå NKKs dommerutdannelse.

De som søker kalles inn til intervju, for å sjekke deres motivasjon og utgangspunkt. De som kommer gjennom nåløyet deltar deretter på kurs, som er to-tre intense helgesamlinger med masse teori og praksis. Kurset avsluttes med skriftlig eksamen.

Hvis du står på eksamen, får du innvilget status som dommerelev. Det er mulig det er mer involvert, jeg vet de før skrev en "særoppgave" om sin rase, vet ikke om det er med lenger.

Som dommerelev skal du være med annen dommer under dennes bedømmelse, for å lære. Dommer skal forklare og begrunne, peke på særtrekk og rasedetaljer, vise forskjellene på en god og dårlig hund - gi opplæring i hvordan en bedømmer. Hva tar en hensyn til på en ettåring, som en ikke tar hensyn til på en treåring? Hvor mye trekker den feilen kontra den feilen? Dommer skal også teste dommerelev, ved å stille spørsmål - er det en bra front, hva synes du om den hunden, hvem er best av de to? Dommereleven dømmer ikke og påvirker ikke dommers avgjørelser - det er en slags praktisk veiledning og eksamen i ett.

Dommereleven må gå elev for tre (?) forskjellige dommere, og minst X hunder (antall hunder varierer etter hvor stor rasen er - på min rase hvor det fødes cirka 350 i året, mener jeg elevtallet er hundre hunder).

Dommer skal fylle ut en skriftlig evaluering av dommerelev - alt fra oppførsel i ringen til kunnskap om anatomi og rasedetaljer. Elevarbeid kan strykes eller bestås.

Hvis eleven har fått godkjente elevarbeid, skal den fungere som dommeraspirant.

Da skal aspiranten skrive egne kritikker av hundene, og vurdere hva slags premiering den bør få. Også her er det krav til antall dommere og antall hunder, og dommer skal igjen fylle ut et skjema om aspirantens kunnskap og skikkethet. Kritikkene til dommer og dommeraspirant sammenlignes. Det er selvfølgelig lov til å ha ulik mening, vel så viktig er at aspiranten kan begrunne hvorfor h*n har gitt blått eller CK. Men om aspiranten gir flere blå for en feil som ikke er feil på rasen, så er aspiranten på tynn is.

Når denne utdannelsen er gjennomført, skal dommerutdanningskomiteen i NKK ta en siste vurdering på personens innsats som helhet, og avgjøre om denne får bli dommer eller ei.

Det er altså en omfattende utdannelse, det tar minst et år - etter at innledende krav er oppfylt.

Etter hvert som en dommer blir autorisert for flere raser, blir det lettere å få autorisasjon for nye. Er du autorisert for X antall raser, følger du en lettere utdannelse, da det tas for gitt at dommer nå kan grunnleggende anatomi felles for alle raser, og bedømmelse, og nå skal fokusere utdannelsen på rasetype og -detaljer.

Andre land har mer eller mindre omstendelige prosesser.

Så hvorfor sier en at en dommer ikke kan rasen?

Det kan jo være at det er en rase dommer ikke har satt seg godt nok inn i, rett og slett. At dommer ikke kan rasen bedre, at utdannelsen var for dårlig. For norske dommere er det jo viktig at de går elev og aspirant for gode dommere.

Det kan være at det er lenge siden dommer ble autorisert for rasen, og at rasen har endret seg på tyve år, uten at denne har fått det med seg.

Det kan være at dommer er fra et land hvor rasen har en annen standard og type enn her, og dermed gjør annerledes ting, setter opp de hundene som minner om de hjemme, men kanskje er vanligvis ansett som dårlig her.

Det kan være at dårlige tapere må slenge dritt om dommere.

Og det kan være at det er ulike typer i en rase (det har vi, om enn ikke så markant som hos retrievere og settere), og en misliker at dommer foretrakk den typen en selv ikke har.

Dommere er forskjellig, og om du er autorisert for hundre raser kan du ikke dømme alle like godt - det sies at allrounddommere (de som dømmer alle raser) primært dømmer sunnhet og konstruksjon, og glemmer/ikke kjenner rasedetaljer og type. Noen mener det er en dårlig dommer. Også er det de som mener at spesialister blir så opphengt i gode detaljer, at de glemmer sunnheten.

Ingen dommer er perfekt - når utstillingsdagen er over, er det vel bare Best in Show-winneren som er 110 prosent fornøyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel også slik at om man blir autorisert for en viss andel av rasene innen en gruppe så blir man automatisk autorisert for hele gruppen. Slik kan også en dommer bli autorisert for en rase h*n aldri har sett eller tatt i.

Nemlig.

Det er grunnen til at jeg med min DSG flere ganger har stilt for dommere som ikke har sett et eksemplar av rasen.

Når dommern starter med å si at det er morsomt å se en champion innen rasen, da vedkommende aldri har sett en DSG før, da blir jeg betenkt.

Så for mitt vedkommende er ikke dette en ukjent situasjon, og det har ingenting med å slenge dritt om dommerne.

Hvorfor skulle jeg det?!

9 av 9 dommere fra det store utland, som har vært mer eller mindre uinteressert i og hatt varierende kunnskap om rasen har da gitt Hampus BIR.

Men dette er grunnen til at jeg prioriterer utstilling med Nordiske dommere .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel også slik at om man blir autorisert for en viss andel av rasene innen en gruppe så blir man automatisk autorisert for hele gruppen. Slik kan også en dommer bli autorisert for en rase h*n aldri har sett eller tatt i.

Jo, men da skal du ha så mange hunder i bagasjen at du bør kunne litt generell anatomi, om ikke annet.

Raser deles inn i rasegrupper, og du autoriserer deg for grupper - en dommer som vil dømme berner er ikke autorisert for å dømme kun berner, men blir autorisert for å dømme sennenhundrasene - og må da i sin utdannelse gå elev og aspirant for minst tre av de fire rasene i rasegruppen sennenhunder. Så dermed kan en dommer få autorisasjon for eksempelvis appenzeller, uten noen gang å ha sett en (de finnes ikke i Norge). Men mange dedikerte dommere vil gå for alle rasene i en gruppe, i hvert fall om det er store forskjeller, og gjør det de kan for å få det til. Jeg vet om mange dommere som for eksempel har dratt til sennenspesialer utenlands for å få gått elev og/eller aspirant på de sennenhundrasene som ikke finnes i Norge.

Når du etter hvert har mange rasegrupper i en FCI-gruppe, får du resten av gruppa å kjøpet.

Men det fratar jo ikke dommeren ansvaret for å sette seg inn i rasen, lese standarden, etc. Og mange dommere vil du se på utstilling at faktisk følger bedømmelsen av en rase de vil lære mer om, for å se hva som finnes, hvilke typer som er gode og settes opp, også videre.

Nå glemte jeg å quote Hampus, men det du forteller er ikke unikt - selv på berner, som er tallrike og en internasjonalt kjent rase, kan en se dommer safe ved å sette opp championen om en er usikker. Da er det jo noen andre dommere som har likt hunden før, det kan ikke være helt galt.

Det kan også være lettere å få CK på en champion enn på en hund i åpen klasse - den er jo champion, klart den må ha CK.

Det handler mer om dommers trygghet på rasen, enn hvor utbredt rasen er. Jeg er ikke alltid så begeistret for å stille for østeuropeere, for eksempel, fordi bernertypen i de landene er ganske annerledes enn i Norge. Så jeg føler meg ikke trygg på om de vil sette opp det som ligner på de dårlige bernerne de har hjemme, eller om de vil sette opp de som er gode i Norge. Men så blir en jo overrasket og får røsket i fordommene sine av og til, når dommeren dømmer godt og utbryter at det er så godt å komme til et land med mange gode eksemplar av rasen, fordi de hjemme er så dårlige.

Og det er noen land hvor dommerutdannelsen er så dårlig at de ikke er i stand til å se dårlig anatomi, ikke så gøy det heller.

Men derfor har jeg alltid vært og står sterkt på det, at ETT utstillingsresultat (for eksempel som avlskrav) er totalt meningsløst og verdiløst. Men en hund som kan gjøre det bra for mange forskjellige dommere, det er en god hund.

Når en hund må stille 10-15 ganger for å få en førstepremie som gjør den avlsgodkjent, da har ikke hunden plutselig blitt mye bedre på den fjortende utstillingen.

Men nå sporer jeg av!

Edit: Nordiske dommere er kjent for å ha en grundig og god utdannelse, men jeg stiller ikke for alle nordiske dommere av den grunn... :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå glemte jeg å quote Hampus, men det du forteller er ikke unikt - selv på berner, som er tallrike og en internasjonalt kjent rase, kan en se dommer safe ved å sette opp championen om en er usikker. Da er det jo noen andre dommere som har likt hunden før, det kan ikke være helt galt.

Det kan også være lettere å få CK på en champion enn på en hund i åpen klasse - den er jo champion, klart den må ha CK.

Det handler mer om dommers trygghet på rasen, enn hvor utbredt rasen er. Jeg er ikke alltid så begeistret for å stille for østeuropeere, for eksempel, fordi bernertypen i de landene er ganske annerledes enn i Norge. Så jeg føler meg ikke trygg på om de vil sette opp det som ligner på de dårlige bernerne de har hjemme, eller om de vil sette opp de som er gode i Norge. Men så blir en jo overrasket og får røsket i fordommene sine av og til, når dommeren dømmer godt og utbryter at det er så godt å komme til et land med mange gode eksemplar av rasen, fordi de hjemme er så dårlige.

Og det er noen land hvor dommerutdannelsen er så dårlig at de ikke er i stand til å se dårlig anatomi, ikke så gøy det heller.

Ja man får helt klart innen alle raser dommere som ikke er veldig oppdatert på rasen.

Men jeg har enda til gode å komme inn i ringen med Shibaen og få spørsmål om hvilken rase dette er da... ;)

En annen ting er jo at man om man følger med i raseklubbens resultatlister, så ser man tydelig at hunder som alltid får 2. og 3. premie av Nordiske dommere, gjerne kan få BIR og full pakke av dommere fra feks Øst-Europa.

Gjerne samme helga som de har blitt gitt 2. eller 3. premie av en Nordisk dommer.

Dette synes jeg er et godt eksempel på for dårlig utdanning hos dommeren, for det er gjerne eksteriøre feil utover type og rasepreg som har gitt disse hundene dårlig premiering fra før.

Når man har stilt samme hund for en del dommere, så er det jo gjerne svakheter som går igjen i kritikkene.

Når disse så og si aldri blir bemerka av dommere fra enkelte land, da er nivået for lavt rett og slett...

Og nei, jeg stiller heller ikke for alt som kan krype og gå av Nordiske dommere lenger...hehe...

Litt har jeg da plukket opp på disse årene i ringen med gutta mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...